søndag 23. desember 2018

Bello Gallico 100 Miles - nå er jeg unik

Nå er jeg helt på egenhånd i et fremmed landskap. Ingen annen nordmann har løpt flere 100-miles løp enn meg. Jeg kjenner et nærmere slektskap med Mensen Ehrnst, Leiv Ericsson og Roald Amundsen enn med andre dødelige inklusive vanlige norske ultraløpere.

Startnummer med party-design
Etter 11 måneder med løpefri på grunn av skader fullførte jeg terrengsløpet Grindstone 100 Miles den første helgen i oktober etter kun seks ukers forsiktig opptrening. Løpet førte til fullstendig løpefri frem til november, da jeg måtte vente på ny hudvekst etter at begge hælene ble herjet av saftige og dype blemmer på Grindstone.

En pram på en av Brussels kjente kanaler
 Bello Gallico går i skogs- og landbruksområdet noen få mil øst for Brussel. Før jeg dro til området løpet går i benyttet jeg sjansen til å være turist i Brussel. Jeg tok meg blanet annet en tur innom Europas jihadist-hovedstad Molenbeek.

De fleste islamistiske terrorhendelser i Europa de siste årene har koblinger til denne bydelen, inklusive de store terroraksjonene i Paris i 2015, bombeangrepet på Brussel flyplass, bombeangrepet på t-banen i Brussel, angrepet på Charlie Hebdo og flere andre mislykkede operasjoner inklusive forsøket på angrep på toget mellom Paris og Brussel. I tillegg har flere hundre av bydelens innbygger reist til Syria og kjempet for IS. En del av dem har kommet tilbake.

Store deler av Molenbeek har et småby-preg
 Selve Molenbeek er ganske fin med internasjonal stemning og landsbypreg. Det er imidlertid delte oppfatninger om hvor velkommen man er som besøkende. I den britiske avisen Daily Mail beskrev reporteren sitt besøk slik:

I ventured off the beaten path to be met with hostile glares from huddles of brooding young Belgian-Arab men and boys.

Indeed, my taxi driver, Abdullah Kassimi, of Moroccan heritage, thought long and hard before agreeing to take me to Molenbeek, though he lived there for four years before escaping to the more affluent Anderlecht.

‘It just isn’t a place where outsiders are very welcome among some people,’ he shrugged, when I asked him why.


Emerging from the station alone, as night was falling, it occurred to me that, given what I'd read about the frequency of assaults here, I could probably undertake a walk for charity sponsored not by the mile but the minute.

Jeg trakk på meg hetten på meg da jeg entret Molenbeek og vandret rundt et par timer. De aller fleste innbyggerne er fra nord-afrikanske land, og det var stor aktivitet rundt de gatene og torgene med butikker. I resten av området var det et søvnig landsbypreg. Det meste gikk rolig for seg, men jeg måtte forsvare meg noen ganger. Det gjør ikke så mye når man er 193 cm og nærmere 100 kg.

Molenbeek

Blinkende juletre på Grand Place i Brussel



Før et langt ultraløp er det viktig med bra trening. I ukene mellom Grindstone og Bello Gallico hadde jeg i følge Strava følgende treningsmengde:

Uke 40: Grindstone 100 Miles

Uke 41:  0 km
Uke 42:  8 km
Uke 43:  0 km
Uke 44: 52 km
Uke 45: 11 km
Uke 46: 31 km
Uke 47: 11 km
Uke 48: 44 km
Uke 49: 42 km
Snitt:    22 km 

Uke 50: Bello Gallico 100 Miles

Gjennomsnittlig distanse pr uke ble 22 km. Det er ganske mye, men når man skal løpe et 100-miles løp trenger føttene og beina tross alt skikkelig herding. I tillegg jobbet jeg veldig mye, inklusive de fleste helgene før løpet.

Den ene helgen jeg hadde jobb-fri var jeg speaker på Bislett 24-timers. Jeg har en teori om at veldig mye arbeid og lite trening gjør at man presterer bra på ultraløp. Jeg følte meg likevel alt for sliten til at det var gøy der jeg stod og ventet på starten i forsamlingssalen De Roosenberg i Oud Heverlee litt før kl 04. Jeg trøstet meg med tanken om at jeg ville få masse energi av løpet og komme i mål med rikelig overskudd.

Det siste innendørsbildet tatt på De Roosenberg i Oud Heverlee ti minutter før start kl 04

Starten går utenfor De Roosenberg kl 04.00. 
Jeg stilte meg opp bakerst i startfeltet. Min erfaringer at det uansett går alt for fort i starten. Dessuten er det morsommere å løpe seg fremover enn å bli forbi-løpt av mange.

Trøtt, sliten og blid 15 sekunder ut i løpet
De første snaue 20 kilometerne gikk i mørket gjennom skogene Heverleebos og Meerdaalwoud og frem til landsbyen Bierbek. Matstasjon nummer 1 var på puben De Miester der jeg fikk fylt opp drikkeflaskene og spist en rullet lefse med ost og skinke. Deretter fortsatte jeg ut i mørket i retning neste matstasjon som skulle være etter ytterlige 20 kilometer.

Løpere foran meg på en hulvei 

Den første matstasjonen var på den hyggelige puben De Miester i landsbyen Bierbek 
Jeg kjente at det ikke var mye futt i kroppen og innstilte meg på at løpet kunne komme til å ta lang tid. Rett før matstasjon nummer to etter ca 40 kilometer går løpet opp og ned noen bratte bakker i den samme åssiden flere ganger. Da jeg var igjennom og nådde matstasjonen kjente jeg at beina var herlig stive allerede og ga de bratte bakkene noe av skylden. På matstasjonen serverte de både kaffe og varm suppe. Begge deler var godt, da været utenfor var ganske surt med 3 minusgrader og høy luftfuktighet.

Is på elven 
Da jeg fortsatte fra matstasjonen langs en frossen elv tenkte jeg på at det dessverre er alt for få lange ultraløp i Norge. Åtti prosent av de løpene som arrangeres er 81 kilometer eller kortere. Det er all grunn til å tro at tendensen fremover vil være at antallet lange løp krymper ned til noen helt få. 

Lange konkurransen, som sykkelløpet Trondheim Oslo, har mer enn en halvering av antall deltakere på originaldistansen fra første del av 90-tallet og frem til i dag. Det har sammenheng med at nordmenn blir mer og mer pysete og antakelig er i ferd med å innta tronen som verdens mest pysete folkeslag. Det vil derfor bli et svakere og svakere deltakergrunnlag for de harde løpene for hvert eneste år som går fremover. Har man lyst å løpe lange løp i Norge bør man derfor forte seg å benytte sjansen nå mens det ennå finnes noen.

I mange land som USA og store deler av Øst-Europa må man delen naturen med ti-tusenvis av ulv og bjørn. I Norge kan man stadig vekk se nyhetssendinger på tv der voksne menn er livredde for de svært få store rovdyrene som finnes igjen i den norske naturen. Noen blir til og med sinte på staten fordi man tillater å ha noe man synes er så skummelt i naturen. I tillegg er nordmenn, som eneste folkeslag på kloden, livredde for det bittelille ufarlige insektet skjeggkre. Det står derfor veldig dårlig til med norsk mot for tiden.  Nordmenn er ikke bare pysete, de har også blitt veldig redde for det som ingen andre er redde for som ulv og skjeggkre.

Da Norge deltok i krigen i Afghanistan var deltakelsen under forutsetning av at de norske soldatene skulle være i en fredelig del av landet uten krigshandlinger. Til sammenlikning dro de danske soldatene til den krigsherjede Helmand-provinsen. Resultatet ble 43 drepte danske soldater. Der det norske soldatene var ble det urolig etterhvert slik at det dessverre var ti som ble drept i løpet av krigsårene. Det ser selvsagt tragiske med et hvert dødsfall, men forskjellene mellom den danske og norske holdningen er representativ for forskjellen i mentalitet mellom kulturen. Danskene er rett og slett ekstremt mye tøffere enn det den moderne nordmenn har blitt.

Dersom det hadde oppstått en ny vikingtid er det sannsynlig at islendingene, svenskene og danskene hadde blitt vikinger mens nordmenn hadde stått på sidelinjen fordi de ikke hadde turt å være med. Hver gang det hadde dukket opp et skjeggkre hadde de skreket høyt og løpt og gjemt seg. Det ville selvsagt vært noen hederlige unntak, for også blant nordmenn finnes det tøffe enkeltindivider. De er bare ikke så mange og det blir færre av dem for hvert år som går. Dette rammer dessverre norsk ultra-idrett hardt.

Sti med sandbunn som avveksling fra den dominerende jordbunnene
I de fleste land ser man ikke på løp under 100-miles som skikkelige ultraløp. I Norge er det motsatt. Man finner knapt løp som er så lange. Dette fører til at de fleste som vil løpe lange løp er nødt til å reise til utlandet.



Jeg har hatt en stor fordel når det gjelder ultraløping. Faren min var dansk, slik at halvparten av genene mine er danske. Den danske delen av meg er tøff, mandig og utholdende, mens den andre delen er klassisk norsk, dvs redd, engstelig og pysete. Siden de danske genene mine er dominerende, undertrykker de stort sett de norske. Når jeg blir skikkelig sliten på et langt ultraløp kan de norske likevel piple frem, og jeg kan få tendenser til å være like pysete som en gjennomsnittlig nordmann.

Et eksempel var et langt strekk i nærheten av landsbyen Sint-Agathe Rode der det var strømførende piggtråd på begge sider av stien. De fleste nordmenn hadde ikke turt å løpe dette strekket i det hele tatt, men etter litt nøling ved starten på strekket vant den danske delen av meg, og jeg løp fremover mellom den strømførende piggtråden. Det ble kraftig gnistregn to ganger, da stavene min berørte piggtråden. Den norske delen av meg skvatt nervøst til, mens den danske var fullstendig uberørt.

Strømførende piggtrå på hver side av stien
Det meste av løpet går på stier og veier med jordbunn. I enkelte partier er det gamle hulveier som er belagt med brostein. Det ser flott ut, men blir aldri min favoritt å løpe på. I tillegg er det enkelte partier med grusveier og asfaltpartier i og rundt alle de små landsbyene som passeres.

Ramler man sideveis går det ikke særlig bra 

Egne skilt varsler om løpere i veibanen 

Hester i utkanten av landsbyen Eigen ved slottet Van Nerijse
Det meste av løpet gikk i mørke. Med start kl 04 var det noen mørke timer frem til soloppgang ved 0830.-tiden. Det ble mørkt igjen ved 16.30.-tiden. For meg var dette helt perfekt siden jeg trives veldig godt i mørket.

Vakker underskog med store flotte løvtrær
Etter en runde på 81 kilometer nådde jeg De Roosenberg igjen. Der ble det servert et varmt måltid. Jeg fikk en gigantisk porsjon med kjøttstykker i saus og potetmos. Til tross for at jeg er en stor mann og gjorde mitt beste, lykkes jeg ikke med å spise opp alt sammen.  Jeg tok med meg stavene mine forsvant ut igjen før å løpe samme runde i motsatt retning etter 12 timer og 17 minutter.

Hulsti med trær med Harry Potter-røtter 
Beina og føttene mine var såpass slitne at jeg konkluderte med at en gjennomsnittlig treningsmengde på 22 km i uken antakelig var litt i minste laget. Så snart det ble mørkt begynte den norske delen av meg å ymte frempå med at det nok ville være lurest å gi seg for ikke å få noen langvarige skader. den danske delen av meg brølte fuck you til den norske og jeg fortsatt videre. Dette gjentok seg flere ganger inntil den norske skjønte at det ikke var noen vits å prøve seg.

Natt nummer to er i gang, og kyrne langs ruta hilser meg. 
Etter at jeg hadde passert 107 kilometer og nådde stien skogen Bois de Laurensart kom det en kraftig haglbyge avløst av ennå kraftigere sludd som kort tid etter ble avløst av kraftig snøvær. Det ble ganske fort veldig glatt på de veiene og stiene da jorden som lå på toppen ble omdannet til gjørmesuppe. Jeg var glad jeg hadde tatt med meg staver. Det gjorde det mye lettere å holde balansen der jeg skled rundt i sludd, snø og gjørme.

Jeg skjønte at det kom til å bli høy bruddprosent på grunn av snøværet. Dette skulle vise seg å stemme, da nærmere 40 % av de som startet ga seg underveis og de fleste gjorde det etter at det begynte å komme mange ulike kalde ting fra himmelen. Dersom alle som startet hadde vært nordmenn er det beregnet at 85 % ville ha brutt.

Snøværet melder sin ankomst 
De siste timene gikk det sakte fremover i snøværet. Beina og føttene hadde mistet all futt, men jeg presset dem så hardt jeg kunne til tross for at det gjorde veldig vondt de avsluttende 7-8 timene av løpet. Det begynte å blåse og ganske kaldt på de eksponerte delene av løypa. Jeg brukte hetten de siste timene selv om den bråkte kraftig i vinden. Det var fantastisk deilig å komme inn på de to siste matstasjonene. På den første serverte de varm kjøttsuppe, mens den andre hadde varm toast. I tillegg hadde begge varm kaffe.

Løpet hadde ikke mer enn snaue 2500 høydemeter, men det er en del kort og bratte bakker. Mot slutten var det perfekt å ha stavene i dem. I tillegg til at de var til god hjelp for å holde balansen på det glatte føret var det behagelig å kunne avlaste de slitne beina og vonde føttene for den norske delen av meg. Den danske trengte ikke stavene og fnøs kraftig av dem.

Blid mann med slitne i bein i mål etter 27 timer og 46 minutter 
Til tross for et rimelig magert treningsgrunnlag kom jeg meg i mål som nummer 55 av de 158 som startet. I seg selv er ikke dette en prestasjon å danse i transe for, men det var bra i forhold til treningsgrunnlaget. Etter målgang bestemte jeg meg for å vurdere noe mer trening før jeg skal stille opp i neste 100-miles-løp en eller annen gang i 2019.

Agent Cooper har forvist stjernen fra toppen av juletreet 
Et 100-miles løp rett før jul passer perfekt. Man blir veldig sulten, noe julematen sørger for å løse. Dessuten er man mye inne og koser seg, noe en sliten kropp trives veldig godt med. Alle burde derfor løpe 100-miles før jul. Det eneste man trenger er å overvinne sin indre nordmann.

lørdag 8. desember 2018

Bislett 24-timers - det dreier seg kun om hodet

Som speaker i 23 timer har jeg på ny fått bekreftet en teori. Lange ultraløp dreier seg 90% om hode og 10% om fysikk. Tidlig i løpet forsøkte jeg å gjette på hvem som kom til å holde ut lenge. Det samme gjør jeg i andre lange ultraløp. Det slår sjeldent feil.

Blid speaker spiller Främling til ære for at Torunn Brandt har passert 100 miles (foto: Svein-Erik Bakke)
De som har de aller sterkeste fysiske forutsetningene til å komme i toppen gir seg sjelden med mindre de har en dårlig dag. I motsatt fall hadde de aldri vært i toppen.

Blant resten av løperne er det ikke innlysende for uinnvidde hvordan det kommer til å gå. At en oldemor på 76 år skal ha mer enn halvparten av de 133 startende bak seg på resultatlisten når 24 timer har gått er ikke lett å skjønne hvis man ikke forstår at sporten dreier seg om hodet. I motsatt fall ville man lett gjettet at menn i 20-, 30-, og 40-årene ville gjøre det mye bedre enn oldemoren. Slik er det ikke. Veldig mange av dem fikk grundig grisebank av henne.

Det var bra samarbeid mellom "High-five-ansvarlig" og speaker
De fleste som kaster inn håndkleet før 24 timer har gått gjør det på grunn av fysiske skader - tror de. Så lenge de tror at de måtte legge inn årene fordi kneet var vondt, eller blemmene for store eller på grunn av kvalme har de ingen mulighet til å lykkes i lange ultraløp. De vil mislykkes gang på gang, og gradvis få svekket selvtilliten og troen på seg selv.

Det er ikke rart at man blir forledet til å tro at man hadde så vondt i kneet at man måtte gi seg. Når man blir sliten jobber hjernen på høygir med å finne unnskyldninger for å gi seg. Kneet kjennes plutselig så vondt at man tror man "må" gi seg for å hindre en langvarig skade. Det er selvsagt underbevisstheten som spiller en et puss og produserer akkurat det man trenger, nemlig en unnskyldning for å pyse ut som holder vann.

Verdens sett fra speakerens arbeidsplass
Det er ikke bare en unnskyldning overfor andre, men også overfor seg selv. De fleste som gir seg på grunn av skader tror selv at de har fått skader. De lyver derfor ikke. Det er jo vondt. På lange ultraløp har man alltid vondt. Hvis det ikke er vondt overalt er det mest sannsynlig noe alvorlig galt, og man bør bryte av hensyn til helsa.

Hvis man fokuserer på et kne, et lår eller en fot vil det alltid gjøre vondt dersom alt er i orden med kroppen. Det er en del av gamet, og sjeldent farlig. Før man skjønner at man driver med selvbedrag dersom man gir seg på grunn av smerter og opplevde skader har man selvsagt ingen mulighet til å komme ut av den onde nedturspiralen.

De som besøker Bislett 24-timers for første gang blir ofte overrasket over hvor stort mangfold det er blant løperne. Det er fordi de fleste er vant til å se korte løp, der kroppene til løperne til forveksling er like hverandre. Maratonløpere er ofte spede og små og ser ut som om de aldri ble så gamle at de fikk voksenkropper. Sprintere har definerte muskler og ser ikke ut som om de fortsatt har gutte- og jentekropper. Siden hodet er det avgjørende i lange ultraløp er kroppsfasong av mindre betydning og mangfoldet blir tilsvarende større.

Ny og forbedret resultatservice med 4 x skjerm
For å lykkes med å fullføre et langt ultraløp må man enten være utstyrt med et sterkt hode eller trene opp et svakt hodet. Det siste er imidlertid ikke mulig dersom man ikke skjønner at det er hodet det dreier seg om.

Den som bryter lange løp gang på gang som følge av kroppslige problemer, og virkelig tror de er kroppslige har jo ingen grunn til å jobbe med hodet. Det er derfor en forutsetning at man erkjenner at det egentlige problemet er hodet. I motsatt fall vil man aldri ha en millimeters sjanse for å lykkes.

Den dagen man erkjenner at hodet lurer en, er det en overkommelig oppgave å gjøre noe med det. Det er like lett å trene opp hodet som resten av kroppen. Sist jeg løp et langt løp, Grindstone 100 Miles, var jeg i tidenes mest elendig form etter å kun ha hatt en seks ukers opptreningsperiode etter 11 måneder fravær fra løpingen. Jeg visste at natt to i løpet kom til å bli kritisk og at det var her hodet ville jobbe intenst på å få meg til å gi meg i kombinasjon med å tilby hallusinasjoner. Jeg var derfor bevisst på at jeg måtte stå i mot hodets onde hensikter denne natten og brukte litt energi på å forberede meg på det som ville komme. Jeg lykkes med planen og lot ikke hodet diktere meg. I tillegg fokuserte jeg på hvorfor jeg ønsket å fullføre som jeg oppsummerte slik:

1. Grindstone 100 ville bli mitt 100-miles løp nr 10
2. Løpet er siste sjanse til å kvalifisere seg seg til Western States 100 Miles
3. Løpet er kvalifiseringsløp til Hardrock 100
4. Fullføring ville føre til at jeg ble HundreMilesKongen®
5. Blemmer er egentlig bare koselig


High-five-ansvarlig og hennes team vekker halvsovende løpere kl 04.45. 
De fleste som bryter på grunn av opplevde kroppslige plager til neppe erkjenne at det egentlig var hodet som spilte dem et puss. For noen vil det likevel være et håp. Neste gang de stiller opp i Bislett 24 har de forberedt seg på at hodet kommer til å fortelle dem at de bør gi seg for ikke å gjøre en skade stor. De vil vil være blant de som står løpet ut og legger ut lykkelige innlegg på sosiale medier i adrenalin- og lykkerus. De som ikke skjønte poenget har humpet nedtrykt hjem for mange timer siden. De første må vi heie på og de siste må vi gi omsorg til.