Ultraløpet Bello Gallico 100 miles går i Belgia. Etter planen skulle det gått i nasjonalparken Hoge Kempen, men ble flyttet til skogs-, landsbruks- og landsbyområder syd for Leuven på kort varsel. Jeg valgte å følge med på lasset.
Arrangøren hadde laget den nye løypa i hui og hast. Den bestod av to runder på snaue 81 km. Først motklokks, deretter medklokks.
 |
| Blid løper etter 85 av 162 km (foto: Buzz Johnson) |
Alle kan gjennomføre et 100-miles løp. Det er imidlertid to helt ulike veier til å klare det. Enten trener man mye på forhånd eller så må man tåle veldig mye smerte. Jeg hadde definitivt ikke trent tilstrekkelig de siste månedene slik at jeg måtte velge smertevarianten.
For å hindre at det skulle bli alt for vondt reiste jeg til Leuven før løpet. Det sies at byen ble grunnlagt av vikinger, men at de ble nedkjempet av Arnulf av Kärnten og hans frankiske hær i 891. I følge årsbøkene i klosteret i Fulda (Annales Fuldenses) ble vikingene slått fordi de ikke hadde bygd forsvarsverk mot elven Dijle der angriperne valgte å krysse. Under slaget skal så mange vikinger ha blitt slaktet at likene sperret elveløpet og elven ble farget rød. Arnulf reiste senere til Roma og ble keiser.
 |
| Ved bredden av Dijle der jeg stod i over 3 timer for å få kontakt med fortiden |
Jeg stilte meg opp ved bredden av Dijle på det stedet hvor det er antatt at slaget fant sted og ble stående så lenge at jeg fikk kontakt med smerten og lidelsen til de slaktede vikingene. Det gikk etterhvert også opp for meg at noen av de døde var blant mine forfedre.
Kontakten med fortiden ga meg enorm mental styrke, og jeg ble overbevist over at jeg hadde fått tilstrekkelig kraft til å gjennomføre løpet selv om det fysiske treningsgrunnlaget med fordel kunne vært bedre.
 |
| Rådhuset i Leuven i sengotisk stil har en solid dose med krimskram-ornamentering |
Starten på løpet var kl 04 på lørdag morgen. Etter en svært kort natt stod jeg opp ved 02-tiden og gjorde et tappert forsøk p å spise frokost på hotellrommet. Deretter dro jeg til start for brief og de siste forberedelsene til løpet.
 |
| God stemning ved 03.30.-tiden |
 |
| Løpslederene briefer deltakerne på engelsk, flamsk og fransk før start. |
Jeg fikk tyllet i meg litt kaffe og fikk en gps teipet fast til sekken min. Rett før kl 04 var vi snaue 60 stykker som stilte opp utenfor og løp avgårde i natten. Jeg forsøkte tradisjonen tro å finne min egen rytme uten å bry meg så mye om hvilket tempo de rundt meg løp i.
 |
| Ruten i Oud Heverlee - start og mål ved 138 |
 |
| Utsikten fremover etter 2 timers løping |
 |
| Utsikt bakover etter to timers løping |
Underlaget varierte mellom skogstier, smale grusveier, gjørmete traktorveier, asfalt gjennom små landsbyer og dype hulveier og hulstier. Hele løpet hadde ikke mer enn drøye 2000 positive høydemeter, men enkelte bakker var veldig bratte.
 |
| Ved Leefdaal ved 07-tiden på morgenen (foto: Inge Hernie) |
Klokken 07 løp jeg rett i utkanten av den lille landsbyen Leefdaal og det var fortsatt stummende mørkt. Kirkeklokkene i landsbyen våknet til live og begynte å ringe intenst. Opplevelsen var ganske absurd. Jeg tenkte på at jeg var veldig glad for at jeg ikke bodde ved siden av en kirke der klokkene ringte så tidlig på en lørdagsmorgen.
 |
Utsikten midt på natten |
Jeg gikk jevnt og trutt fremover til jeg skrudde av hodelykten kl 08.20. Deretter ble det mye skravling gjennom dagen til hodelykten måtte på igjen litt før kl 17.00. For en som foretrekker mørke fremfor lys var det perfekt å løpe et løp der perioden med dagslys var så kort.
 |
| Det var plenty med hulveier og hulstier på løpet |
Om natten var jeg stille og innadvendt, men så snart dagslyset kom ble jeg grenseløst skravlete og brukte tiden til å sosialisere med andre løpere og de frivillige på matstasjonene. Med en gang mørket kom tilbake ble jeg stille igjen.
 |
| Til tross for at det er en uke til julaften er det liv i åkeren |
 |
| Vakkert ved Loonbeek |
 |
| Atter en hulsti |
 |
| Rett over åkeren utenfor Otterburg der vi så vidt var innom Vallonia |
Etter 81 km kom vi tilbake til start der det ble servert en risrett som smakte fortreffelig. Jeg fikk to porsjoner og skravlet litt med arrangørene Stef og Tim før jeg forsatte tilbake der jeg hadde kommet fra 15 minutter tidligere.
 |
| Klassisk belgisk sti |
 |
| Dagens 74 hulsti |
 |
| Langs bredden av den 86 km lange Dijle |
De kommende timene gikk det jevnt og greit. Jeg var på vanlig vis veldig kreativ og fant på et utall morsomme ting som skal gjøres fremover.
Etter 113 km kom en bratt oppoverbakke etterfulgt av en like bratt nedoverbakke. Dette gjentok seg en gang til. Da jeg hadde kommet ned fra den siste bakken i utkanten av landsbyen Neerijse bestemte beina seg for at det var nok til tross for at det ikke var mer enn 45 km igjen til mål. Metoden de brukte var å gjøre løpingen så sakte at jeg like gjerne kunne gå. I tillegg tror jeg det så latterlig ut. Det var heldigvis stummende mørkt.
Deretter vekslet jeg mellom å gå og å løpe i gangfart. jeg oppfattet det siste som såvidt tåpelig at jeg stoppet med det de sjeldne gangene jeg møtte et annet menneske i mørket.
 |
| Fin turvei langs De Zoete Water |
 |
| Litt jordbruk her og der |
 |
| Vennlige kyr like ved bredden av elven Dijle |
Fra det tidspunktet beina nektet å løpe gikk det treigt. Etter langt om lenge kom vi til den siste matstasjonen der en løpet jeg hadde løpt med en lang stund hadde saftige problemer. En av de som drev matstasjonen synes det var veldig morsomt at jeg både spiste suppe, kake og chips.
Da jeg forlot matstasjonen kom det to løpere inn og den ene var så utslitt at han benyttet anledningen til å svime litt.
De siste 20 kilometerne begynte føttene å bli veldig såre selv om jeg ikke hadde mer enn et par små blemmer på siden av den ene. Det var vondt å tråkke på en hver ujevnhet på bakken og jeg gikk alene i natten og ropte au, au, au hver gang smertene i føttene oversteg 110.
Med så vonde føtter var det fantastisk å nå mål som var oppe på scenen inne i en forsamlingssal. Alle som var i salen klappet da jeg kom inn døren og jeg fikk stavret meg opp på scenen der jeg fikk en medalje rundt halsen av Stef og en lokal pils i hånden - dvs en perfekt avslutning på et 100 miles løp.
 |
| Ved målgang fikk jeg en medalje rundt halsen og en pils i hånden |
Løpet var veldig hyggelig med bra arrangør, supre frivillige og masse hyggelige medløpere. Det var imponerende at arrangøren klarte å arrangere løpet etter at de måtte flytte på kort varsel. Neste år går det samme sted, men jeg vet at de har tenkt å øke andelen sti når de får lengre planleggingstid for løpet.
Bello Gallico 100 Miles ble det femte 100-miles løpet jeg har løpt på ni måneder. Med målgang 6 dager før julaften blir det neppe flere 100-miles løp før nyttår.
