Nordmarka Ultra Challenge 200 - Mitt første DNF

Slik ser en vaskekte DNFer ut etter en natt i skogen 

Nordmarka Ultra Challenge 200 km er en formidabel utfordring. En lang distanse, veldig mange bakker og uendelig mange steiner, røtter og gjørme og annet knot som skal forseres to ganger.

Vi var 9 stykker på startstreken på Skar i Maridalen kl 20 torsdag 29. september. Jeg stod og kjente litt på det som skulle føre til at jeg brøt, men forlot tanken raskt. Det er erfaringsmessig er dumt å tenkte på det som kan føre til at man ikke vil lykkes.

Kart over Nordmarka fra 1760 der markas navn nevnes for første gang 

Under løper må man navigere ved hjelp av kart og kompass. Det er ikke lov å bruke GPS. Regelen gir rikelige muligheter for å løpe litt feil her og der og spesielt i mørket. Stiene er ikke alltid tydelige og noen ganger svinger blåstien brått, mens en "feil" sti fortsetter rett fram. Man må derfor være våken selv om man ikke får sjansen til å sove.

De 9 deltakerne på Skar rett før start (foto Jannicke Bergh). 

Jeg kjente de fleste fra før og hilste på de jeg ikke hadde løpt med tidligere. Løpsleder Jannikce holdt en kort orientering før vi forsvant ut i mørket og den første stigningen. Sindre Engen, Jesper Fagersten og Bjørn Inge Hepsø satte fart fra start og forsvant raskt oppover i skogen. Monica Strand, Otto Gullesen, Erling Furunes, Gunnar Næss, Andre Strandberg og jeg tok det litt roligere og ble liggende sammen i gruppe.

Praten gikk livlig og vi kom oss rask opp til Øyungen der det var fult av skolebarn på telttur. En av løperne i gruppen vår ramlet på stien, da en flokk barn hoppet hylende frem bak en tue langs stien. Været var perfekt for løping, opphold, mildt til å være slutten av september og en del vind som gjorde at det ble en god trekk. Til tross for at par netter meg regn de siste dagene var det mye tørrere og enormt mye lettere forhold enn fjorårets basking i gjørmesuppe.

Slik er utsikten store deler av natten

Den første sløyfen i løypa går rundt Helgeren og vi fulgte stien over Kalvsjøhøgda, Fuglemyrhøgda, Hakklomana og Kvehøgda. På vei opp Kvehøgda hadde Gunnar litt større fart enn oss andre og gruppen krympet til 5 personer. Vi fortsatte til Kamphaug før vi snudde og løp forbi Bjørnsjøhelvetet og til Bjørnholt der vi fylte vannflaskene på tunet.

Oppstigningen til Kobberhaugen gikk greit selv om Otto fikk en skikkelig smell i hodet da han dunket det inn i et tre som var ondskapsfullt plassert på tvers over stien i hodehøyde. På toppen er det åpent og blåste kraftig. Vi kunne se lysene fra byen på begge sider av Tryvannshøgda samt lysene innover i Sørkedalen.

Ved stikrysset på Appelsinhagen lykkes vi med en liten feilløping, da vi dro i retning Glåmene og Finnerud i stedet for Kikut. Vi ble reddet av at kloppene så såpass ukjente ut at vi sjekket kartet og kom oss tilbake til den riktige stien. Løping uten GPS gir noen morsomme utfordringer som forutsetter at man er litt mer våken.

Feilløpingen ved Appelsinhaugen 

Vi kom til Østre Fyllingen ved Damtangen. Det blåste kraftig fra vest og var skumtopper på bølgene som slo hard inn over land. Lyden av vinden og brenningene var ganske voldsom og det stemningsfullt og flott i den mørke natten. Jeg kjenner denne stien godt etter å ha syklet den ofte på terrengsykkel på 90-tallet. Den eneste forskjellen fra den gang er at det oftest er mye våtere nå som følge av mer og kraftige nedbør de siste årene.

På Baronveien opp mot Kikuttoppen stoppet vi for å fylle vann. Otto snublet inn i Erling mens de stod på de glatte steinene ute i bekken og begge fikk vasket seg skikkelig i bekken. Dette gjør egentlig ikke veldig mye, da NUC er et løp som uansett gir klissvåte føtter.

I de bratte bakkene oppover mot toppen tenkte jeg flere ganger på det som skulle føre til at jeg brøt løpet en stund senere. Jeg forlot tankene og tenkte i stedet på at det må ha vært ganske morsomt å se på 50-kilometeren i Holmenkollen i 1924 som gikk ned de bratte bakkene fra Porten til Fyllingen gård. Det hadde antakelig vært ennå morsommere å se dagens verdenselite på langrenn kjøre de bratte bakkene med superlette og syltynne konkurranseski.

Jeg liker å løpe i skogen om natten. Langs eggen av Kikuttoppen, Porthøgda, Porten og Askehøgda var det sjeldent flotte forhold. Kraftig vind fra vest ga mye lyd og fikk trærne til å svaie dramatisk frem og tilbake i kastene samtidig som det var masse bevegelse i gresset som vokser langt kanten av den bratte skrenten mot vest.

Da vi kom ned til Fyllingstangen spurte Monica hvordan det gikk. Jeg valgte å lyve og sa at alt var rimelig bra og spurte hvordan det gikk med henne. Hun svart at det gikk bra for henne også.

Bilde fra toppen av Kjerkeberget på NUC100 i 2015 - nå var det stummende mørkt

Etter passering av Sandungen gård fortsatte vi opp til brannvakthytta på toppen av Kjerkeberget. På vei opp møtte vi Gunnar som allerede hadde vært oppom. Fra toppen er det flott usikt over marka, men nå var det så mørkt at den var begrenset til noen lys på noen markastuer sydover. Etter en kort stopp begynte vi turen ned igjen.

Damvokterboligen ved Katnosdammen slik den så ut i 1928

Så snart vi kom ned på grusveien langs Storløken fortalte jeg Andre og Otto om det som skulle føre til at jeg brøt 20 minutter senere. Selv om jeg viste at jeg måtte bryte, prøvde jeg fortsatt å fortrenge det litt til da jeg hadde veldig lyst til å fortsette. Vi krysset Katnosdammen og tok en kort pause utenfor damvokterboligen.

Fra Katnosdammen gikk turen videre på stien langs bredden av Katnosa. Det var mye lyd fra vinden og brenningene her også. Jeg stoppet for å finne frem hanskene fra sekken. Mens jeg stod og tok dem på meg skjedde det som fikk meg til å innse at jeg ikke kunne fortsette de gjenværende 150 kilometerne.

Selv om jeg hadde veldig lyst til å fortsette, var det en stor lettelse å ta beslutningen om å gi seg. Det hadde verken vært fornuftig eller forsvarlig å virre rundt på stiene i Nordmarka halvannet døgn til situasjonen tatt i betraktning. Jeg har lovet å bryte i slike tilfeller, og roset meg selv for å ha evne til å opptre ansvarlig.

Jeg tok en kikk på kartet og bestemte meg for å begi meg i retning av Stryken som ikke lå mer enn 12-13 kilometer unna. Jeg fortsatt sakte langs stien til NUC ytterligere en drøy kilometer før jeg så lykter og hørt roping noen hundre meter lengre fremme. De andre hadde vært bekymret og lurt på om hodelykten min hadde sviktet. Jeg ropte at de bare skulle fortsette så høyt jeg kunne, men den kraftige vinden langs bredden slukte lyden før den nådde frem. Otto kom i mot og jeg fortalte ham at jeg måtte bryte og sa at han bare måtte fortsette. De andre hadde fortsatt litt til og jeg ba ham om å hilse dem og ønske lykke til.

Fra jeg brøt ved Katnosa gård fortsatte jeg østover til Stryken

Det første morgenlyset mellom Østbråten og Snøploghøgda på Katnosvegen

I viken sør for Katnosa gård forlot jeg NUC-løypa og tok skiløypa opp til Skotjernet der jeg kom opp på grusvegen. På vei mot Snøploghøgda begynte det å komme et svakt lys på østhimmelen. Jeg så Monica & Co bevege seg på stien på den andre siden av Skortjernet på vei mot Katnoshøgda, og stilte meg opp og lagde to høye og hese elghyl. Det var ikke spesielt lurt og førte til at jeg ble gående og hoste i de neste 10 minuttene.

Til tross for at det var grytidig om morgenen møtte jeg to eldre og veldig lave menn som kom gående på veien. Begge hadde dressjakker med strikkegensere under. Jeg så hei og en av dem svarte med peke mot et fly på himmelen og sa; "Flyene flyr lavt i dag". De humret lett begge to før han andre sa; "Det tyder på at noen har oppgitt sitt prosjekt. Har du brutt?". De humret på ny mens jeg kunne bekrefte at de hadde brutt. De fortalte at de måtte videre og forsvant nedover veien i halvmørket.

Det blir lysere og lysere

Morgenstund er slett ikke verst selv om man har brutt

Snøplogen på Snøploghøgda - et perfekt sted å sitte og tenke 

Så snart jeg kom til dem berømte snøplogen på Snøploghøgda satte jeg meg bak snøplogen og tenkte på årsaken til at måtte bryte. Det ble lysere og soloppgang nærmet seg. Jeg fortsatte i retning av Stryken. For to kilometer siden stod det på et skilt at de var 10 km til Stryken. Nå hadde det økt til 10,6 km. Jeg humret mens jeg fortsatte.

Jeg passerte Store Daltjuven og tok veien over det mest imponerende byggverket i Nordmarka ved siden av Kjerraten, nemlig den nesten 4 kilometer lange tunnelen mellom Gjerdingen og Store Daltjuven som ble gravd ut for hånd i perioden mellom 1901 og 1913. Tunnelen er ingeniørkunst av klasse og har ikke et fall på mer enn 6 meter. Formålet med tunnelen var å lede vannet som tidligere rant ned i Nittedal til Oslo i stedet for å sikre stabil vannforsyning til byen. Fra Store Daltjuven går det en helt rett tunnel videre til Store Sandungen.

Jeg passerte et sted en Milorg-gruppe hadde hatt feltvakt under krigen 

Nordmarka kryr av steder med Twin Peaks-stemning

På grusveien ved Store Skillingen satt det en mann i en bil med nedrullet vindu. Han spurte om jeg hadde vært på tur så tidlig på morgenen. Jeg svarte bekreftende uten å fortelle hva jeg hadde gjort. Han fulgte opp med å si; "Fint å gå tur ja". Jeg smilte til ham og forsatte den siste kilometeren til Stryken stasjon.

Selvportrett på Stryken stasjon 

Etter 62 kilometer i Nordmarka kom jeg til Stryken stasjon. Jeg skrudde på mobiltelefonen og fant ut at toget ikke stopper der i sommerhalvåret. Det gikk heldigvis en buss, men den kom ikke før om 9 timer. Jeg tok frem noen brødskiver og litt nøtter. Mens jeg spiste tenkte jeg på hva jeg skulle gjøre.

En eldre mann kom gående bort til meg og fortalte at han synes at det var en skam at togene ikke stoppet på stasjonen lengre. Jeg sa meg enig. Kort tid etter kom en dame som luftet en hund med bustete pels og ville forsikre seg om at jeg var klar over at stasjonen ikke var i bruk. Etter en liten stund kom jeg frem til at jeg måtte komme meg hjem på annet vis enn ved bruk av buss eller tog.

Hvis noen lurer - NUC kan varmt anbefales. Løpet går gjennom flotte områder av marka, man la deg ikke lure av distansen. Hvis du bruker 3 timer på maraton i en vanlig trase, må du ikke være det minste forundret om du bruker 9 timer på den samme distansen på NUC. Det er bare slik NUC er.

Jesper Fägersten vinner det første Nordmarka Ultra Challenge 200 km på drøye 44 timer

Etter en natt i egen seng dro jeg tilbake for å heie de to eneste som fullførte med virkelig fantastiske prestasjoner. Jesper kom i mål på drøye 44 timer og Sindre fulgte etter med målgang etter snaue 48 timer. Begge prestasjonene er store. Tidsmessig tilsvarer nok 20 mil i NUC minst 40 mil på flatmark.

To netter uten søvn gir saftige hallusinasjoner. Sindre kunne fortelle at han blant annet hadde møtt pumaer, to politifolk på Gørjehøgda samt en ekkel fotograf. Jesper fortalte at han hadde stoppet opp på Fuglemyrhøgda og lurt på hvem han var, hva han gjorde og hva han skulle.

Sindre Tjuvstu i mål på snaue 28 timer på 2 plass  etter en fantastisk prestasjon 

Sindre kommer i mål og forteller om pumaer, politifolk og ekle fotografer