Ultraløpet Bello Gallico 100 miles går i Belgia. Etter planen skulle det gått i nasjonalparken Hoge Kempen, men ble flyttet til skogs-, landsbruks- og landsbyområder syd for Leuven på kort varsel. Jeg valgte å følge med på lasset.
Arrangøren hadde laget den nye løypa i hui og hast. Den bestod av to runder på snaue 81 km. Først motklokks, deretter medklokks.
Blid løper etter 85 av 162 km (foto: Buzz Johnson)
Alle kan gjennomføre et 100-miles løp. Det er imidlertid to helt ulike veier til å klare det. Enten trener man mye på forhånd eller så må man tåle veldig mye smerte. Jeg hadde definitivt ikke trent tilstrekkelig de siste månedene slik at jeg måtte velge smertevarianten.
For å hindre at det skulle bli alt for vondt reiste jeg til Leuven før løpet. Det sies at byen ble grunnlagt av vikinger, men at de ble nedkjempet av Arnulf av Kärnten og hans frankiske hær i 891. I følge årsbøkene i klosteret i Fulda (Annales Fuldenses) ble vikingene slått fordi de ikke hadde bygd forsvarsverk mot elven Dijle der angriperne valgte å krysse. Under slaget skal så mange vikinger ha blitt slaktet at likene sperret elveløpet og elven ble farget rød. Arnulf reiste senere til Roma og ble keiser.
Ved bredden av Dijle der jeg stod i over 3 timer for å få kontakt med fortiden
Jeg stilte meg opp ved bredden av Dijle på det stedet hvor det er antatt at slaget fant sted og ble stående så lenge at jeg fikk kontakt med smerten og lidelsen til de slaktede vikingene. Det gikk etterhvert også opp for meg at noen av de døde var blant mine forfedre.
Kontakten med fortiden ga meg enorm mental styrke, og jeg ble overbevist over at jeg hadde fått tilstrekkelig kraft til å gjennomføre løpet selv om det fysiske treningsgrunnlaget med fordel kunne vært bedre.
Rådhuset i Leuven i sengotisk stil har en solid dose med krimskram-ornamentering
Starten på løpet var kl 04 på lørdag morgen. Etter en svært kort natt stod jeg opp ved 02-tiden og gjorde et tappert forsøk p å spise frokost på hotellrommet. Deretter dro jeg til start for brief og de siste forberedelsene til løpet.
God stemning ved 03.30.-tiden
Løpslederene briefer deltakerne på engelsk, flamsk og fransk før start.
Jeg fikk tyllet i meg litt kaffe og fikk en gps teipet fast til sekken min. Rett før kl 04 var vi snaue 60 stykker som stilte opp utenfor og løp avgårde i natten. Jeg forsøkte tradisjonen tro å finne min egen rytme uten å bry meg så mye om hvilket tempo de rundt meg løp i.
Ruten i Oud Heverlee - start og mål ved 138
Utsikten fremover etter 2 timers løping
Utsikt bakover etter to timers løping
Underlaget varierte mellom skogstier, smale grusveier, gjørmete traktorveier, asfalt gjennom små landsbyer og dype hulveier og hulstier. Hele løpet hadde ikke mer enn drøye 2000 positive høydemeter, men enkelte bakker var veldig bratte.
Ved Leefdaal ved 07-tiden på morgenen (foto: Inge Hernie)
Klokken 07 løp jeg rett i utkanten av den lille landsbyen Leefdaal og det var fortsatt stummende mørkt. Kirkeklokkene i landsbyen våknet til live og begynte å ringe intenst. Opplevelsen var ganske absurd. Jeg tenkte på at jeg var veldig glad for at jeg ikke bodde ved siden av en kirke der klokkene ringte så tidlig på en lørdagsmorgen.
Utsikten midt på natten
Jeg gikk jevnt og trutt fremover til jeg skrudde av hodelykten kl 08.20. Deretter ble det mye skravling gjennom dagen til hodelykten måtte på igjen litt før kl 17.00. For en som foretrekker mørke fremfor lys var det perfekt å løpe et løp der perioden med dagslys var så kort.
Det var plenty med hulveier og hulstier på løpet
Om natten var jeg stille og innadvendt, men så snart dagslyset kom ble jeg grenseløst skravlete og brukte tiden til å sosialisere med andre løpere og de frivillige på matstasjonene. Med en gang mørket kom tilbake ble jeg stille igjen.
Til tross for at det er en uke til julaften er det liv i åkeren
Vakkert ved Loonbeek
Atter en hulsti
Rett over åkeren utenfor Otterburg der vi så vidt var innom Vallonia
Etter 81 km kom vi tilbake til start der det ble servert en risrett som smakte fortreffelig. Jeg fikk to porsjoner og skravlet litt med arrangørene Stef og Tim før jeg forsatte tilbake der jeg hadde kommet fra 15 minutter tidligere.
Klassisk belgisk sti
Dagens 74 hulsti
Langs bredden av den 86 km lange Dijle
De kommende timene gikk det jevnt og greit. Jeg var på vanlig vis veldig kreativ og fant på et utall morsomme ting som skal gjøres fremover.
Etter 113 km kom en bratt oppoverbakke etterfulgt av en like bratt nedoverbakke. Dette gjentok seg en gang til. Da jeg hadde kommet ned fra den siste bakken i utkanten av landsbyen Neerijse bestemte beina seg for at det var nok til tross for at det ikke var mer enn 45 km igjen til mål. Metoden de brukte var å gjøre løpingen så sakte at jeg like gjerne kunne gå. I tillegg tror jeg det så latterlig ut. Det var heldigvis stummende mørkt.
Deretter vekslet jeg mellom å gå og å løpe i gangfart. jeg oppfattet det siste som såvidt tåpelig at jeg stoppet med det de sjeldne gangene jeg møtte et annet menneske i mørket.
Fin turvei langs De Zoete Water
Litt jordbruk her og der
Vennlige kyr like ved bredden av elven Dijle
Fra det tidspunktet beina nektet å løpe gikk det treigt. Etter langt om lenge kom vi til den siste matstasjonen der en løpet jeg hadde løpt med en lang stund hadde saftige problemer. En av de som drev matstasjonen synes det var veldig morsomt at jeg både spiste suppe, kake og chips.
Da jeg forlot matstasjonen kom det to løpere inn og den ene var så utslitt at han benyttet anledningen til å svime litt.
De siste 20 kilometerne begynte føttene å bli veldig såre selv om jeg ikke hadde mer enn et par små blemmer på siden av den ene. Det var vondt å tråkke på en hver ujevnhet på bakken og jeg gikk alene i natten og ropte au, au, au hver gang smertene i føttene oversteg 110.
Med så vonde føtter var det fantastisk å nå mål som var oppe på scenen inne i en forsamlingssal. Alle som var i salen klappet da jeg kom inn døren og jeg fikk stavret meg opp på scenen der jeg fikk en medalje rundt halsen av Stef og en lokal pils i hånden - dvs en perfekt avslutning på et 100 miles løp.
Ved målgang fikk jeg en medalje rundt halsen og en pils i hånden
Løpet var veldig hyggelig med bra arrangør, supre frivillige og masse hyggelige medløpere. Det var imponerende at arrangøren klarte å arrangere løpet etter at de måtte flytte på kort varsel. Neste år går det samme sted, men jeg vet at de har tenkt å øke andelen sti når de får lengre planleggingstid for løpet.
Bello Gallico 100 Miles ble det femte 100-miles løpet jeg har løpt på ni måneder. Med målgang 6 dager før julaften blir det neppe flere 100-miles løp før nyttår.
Eliten og de aller rikeste løperne har sin egen support på Bislett. Resten er fullstendig avhengig av den offisielle matstasjonen enten de løper 24-timers eller 48-timers. Siden det kun er drøye 500 meter mellom hver gang man passerer denne, vil man sannsynligvis besøke den veldig mange ganger i løpet av løpet.
Teamet som jobber med å utvikle fremtidens matstasjon (foto Bjørn Hyjanstorp)
De siste tiårene har det skjedd veldig liten innovasjon på matstasjoner rundt omkring i verden. Jeg har selv løpt ultraløp i flere verdensdeler og opplevd at konseptet er skremmende likt hvor enn man kommer. De er bemannet av mennesker, serverer mat og drikke og følger med på om deltakerne er skikket til å fortsette. Et hederlig unntak er den fantastiske party-matstasjonen på TEC 100-miles i Täby utenfor Stockholm der de som bemanner den fester samtidig som de serverer vafler og fantastisk god stemning. Denne regnes også som en av verdens beste matstasjoner.
En av verdens beste matstasjoner befinner seg i Täby
Sverige ligger ofte foran Norge når det gjelder innovasjon, noe som også gjelder matstasjoner. Vi er derfor nødt til å skjerpe oss i Norge dersom vi ikke skal bli hengende langt etter. Vi bestemte oss for å gjøre et forsøk.
Når man skal fornye matstasjonen er det viktig å prøve ut nye ting uten å legge noen form for bånd på seg. Vi gjorde diverse forsøk i år, og der er grunn til å tro at en del av det vi forsøkte på vil bli vanlig på alle matstasjoner i løpet de nærmeste årene.
Det er ingen grunn til å gjennomgå alt vi prøvde. Jeg vil likevel komme med noen få eksempler.
1. Nye sportsdrikker
Ett at de aller første innovasjonsforsøkene var å lage nye sportsdrikker. Den første var alle barnebursdagers mest populære drikk; blandings. Vår blanding bestod av like deler Coca Cola, sportsdrikk og vann. Til tross for at den ble lysebrun og grumsete var det en del som drakk den. Den ble imidlertid aldri mer populær enn de tradisjonelle drikkene, da ultraløpere er ganske konservative.
En mer spennende drikk var nyskapningen BiCola, med like deler Biola med blåbær og Coca Cola. Noen hatet den, mens andre ble så glad i den at de kom tilbake og spurte etter mer. Vi gikk dessverre fort tom for Biola. Det er liten tvil om at drikken virker - alle de som drakk mest hadde personlige rekorder.
2. Spennende matretter
Her var vi lite fantasifulle og innovative. Den eneste nyskapende retten vi serverte var wraps med øyenstikkere. Øyenstikkere er som kjent en populær matrett og erstatning for kylling i mange land, for eksempel Indonesia. Det saftige insektkjøttet gir god næring til løpere.
Øyentstikkere er populære som mat i Indonesia - liker ultraløperne dem?
En del av de utenlandske løperne var litt skeptiske når de leste skiltet med "Wraps with dragonflies", men alle likte smaken så snart de turde å spise.
3. Noe rart i kaffen
Et veldig morsomt eksperiment for å fornye matstasjonen var å putte bevissthetsendrende substanser i kaffen til deltakerne. Ut over natten er det fler og fler som trenger kaffe for å holde seg våkne. I tillegg var det enkelte av de som var support for elite eller rike løpere som kom og tagg om litt kaffe. Disse fikk ekstra mye rart i kaffen sin.
Det var mye medisinsk ekspertise til stede i kjelleren på Bislett. De ga råd om at vi primært burde begrense oss til å bruke stoffer som medførte så liten skade på brukerne som mulig. I tillegg mente de det var viktig at vi passet på at de ikke fikk i seg noe som ga stor risiko for at de ville skade andre. Vi holdt oss derfor stort sett i den nedre delen av tabellen under.
Av hensyn til sikkerheten puttet vi nesten bare ting fra den nedre halvparten av tabellen i kaffen
De fleste reagerte positivt på denne innovasjonen. Da jeg fortalte en dame som fikk kaffe at personligheten hennes ville endre seg med inntil 15 % på grunn av det vi hadde puttet i kaffen svarte hun at hun gjerne skulle hatt noe som førte til 50 % endring.
4. Pinne-is med bevissthetsendrende stoffer
Siden eliten og de rikeste deltakerne stort sett ikke brukte den offentlige matstasjonen var det et problem å få puttet bevissthetsendrende stoffer i dem. Vi insjiserte derfor stoffene i lollipop og pinne-is som vi delte ut fredag kveld kl 22 da løpet hadde pågått i 12 timer.
En del løpere ville ikke ha, og vi bestemte oss for å tvinge det i dem ved nærmest å trykke isen inn i hendene på dem. I flere tilfeller var vi nødt til å løpe etter enkelte uvillige med is. Dette var vellykket og førte til at vi fikk nesten alle til å spise is. De som ikke spiste slapp billig unna og kom på de beste plassene i løpet.
Løpere som venter på å bli transportert bort av Oslo kommune
Det var dessverre mange som ikke tålte det de fikk i drikken, maten eller isen. Disse plukket vi opp og lagret på tjukkasen inntil det kom noen menn fra en eller annen etat i Oslo kommune og hentet dem.
5. Spørrenundersøkelse blant deltakere
I en periode diskuterte vi oss frem til noen politiske fanesaker og gjennomførte en spørreundersøkelse blant løperne som passerte. Temaet for undersøkelsen var om man var for eller mot den nye fraværsgrensen i den videregående skolen.
Ungdommen jobber mens de voksne er på mobilen (Foto: Tone Yvonne Boye Killengren)
Noen løpere var så slitne at de ikke klarte å forholde seg til spørsmålet. Flertallet svarte at de var for fraværsgrensen, noe som var et feil svar. Det var heldigvis en del som var imot også. Disse fikk ekstra god servering resten av løpet.
6. Medisinske undersøkelser
Det var kjøpt inn store mengder med lilla medisinske undersøkelseshansker til matstasjonen som skulle brukes under medisinske undersøkelser av deltakerne. Vi konsentrerte oss primært om de som enten virket usikre eller slitne.
Den onde Dr Lauridsen kaller inn en deltaker til medisinsk undersøkelse (det eneste nærbildet som finnes av ham)
Det var ingen av de 32 som ble undersøkt som likte undersøkelsene. Dette var heller ikke hensikten. Vi vil likevel vurdere om undersøkelsene kan skje på noe mer skånsomt vis i fremtiden, da flere måtte bryte på grunn av store smerter etter undersøkelsen.
7. Utprøving av politiske ideologier
De tradisjonelle matstasjonene pleier å være sosialdemokratiske. Alle får mat og drikke helt uavhengig av behov. Vi valgte å teste om matstasjoner basert på alternative ideologier er bedre.
I kortere perioder gjorde vi mat og drikke behovprøvet slik at det kun var de 10 % mest trengende som fikk noe. Dette skapte til dels sterke reaksjoner blant deltakere, og en del la seg på tjukkasen for å fremstå som så slitne at de skulle klare å passere nåløyet.
I en del tilfeller var det vanskelig å avgjøre hvem som var mest trengende. I tillegg var det et problem at eliten og de beste hadde "kjøpt" seg fri fra køene og kunne meske seg ved sine private og luksuriøse support-bord.
8. Eksperimentell kirurgi
I samarbeid med tre medisinerstudenter som var utvist fra studiene og to leger som er avskiltet lånte vi ett av rommene ved siden av løpebanen. I forskningens øyemed utførte disse eksperimentell kirurgi på noen av de løperne vi hadde lagret på tjukkasen.
Det ble i utført eksperimentell kirurgi på enkelte av de som havnet på tjukkasen
Det ble en del krangel på matstasjonen utover natten, da flere mente at det var etisk problematisk å gjennomføre kirurgi på deltakere som ikke var i stand til å gi sitt samtykke. Vi stoppet derfor med dette på morgenkvisten og vil vurdere hvordan samtykke skal skaffes til fremtidige løp.
Hva skjer fremover?
Det var spennende å være med på forsøkene på å utvikle matstasjonen. Mye av det vi gjorde vil sikkert bli vanlig i fremtiden. Når man har så mange løpere samlet på en gang er det fornuftig å bruke dem til utprøving av nye produkter, spørreundersøkelser og politiske eksperimenter osv.
Så snart samtykke-utfordringen er overvunnet vil vi også kunne oppnå mer nytte av deltakerne enn det vi gjør i dag. Jeg ser veldig frem til å være med på den videre utviklingen av matstasjonen i årene fremover. Vi kommer ikke til å stanse selv om det sedvanlige hylekoret vil ha alt som det var før.
Jeg er Norges beste ultraløper. Mange spør meg hvordan det føles å være best. Jeg må alltid svare som sant er, nemlig at jeg ikke tenker så mye på det. Sånn tror jeg det er for de fleste av oss vinnere.
Mange så det ikke komme. Jeg ble Norges beste ultraløper i skyggen av at Trump ble valgt til president i USA. I det postfaktuelle samfunnet skjer ting ofte uten at etablissementet får det med seg.
Norges beste ultraløper: Henning Lauridsen
Det er mange andre gode ultraløpere i Norge. Dessverre har de fleste et gammeldags fokus på løping. De fokuserer for eksempel ikke på å være best, men på det å løpe fort eller ett eller annet som er tåpelig og utdatert. Jeg på min side fokuserer utelukkende på å være best, noe som selvsagt har ført til at jeg har blitt det.
Henning Lauridsen avbildet i et kulørt britisk magasin mens han sykler i Indisk Himalaya
I forbindelse med at jeg ble den beste ultraløperen i Norge ble jeg intervjuet hjemme i min egen stue. Jeg har fått tillatelse til å gjøre intervjuet tilgjengelig på bloggen min før det blir lansert.
Fra Henning Lauridsens fantastiske debut som ultraløper i 2010
Intervju med Norges beste ultraløper: Henning Lauridsen
Henning Lauridsen går over gulvet i den store stuen sin og setter seg ned i en elegant design-stol. Han er sjeldent pen og skal etter sigende ha jobbet som fotomodell i Paris i flere år. Der skal han også ha hatt en romanse med en verdenskjent fotomodell.
Han forteller innledningsvis at de har beholdt den filipinske au-pairen til tross for at døtrene hans har blitt voksne og flere av dem har flyttet hjemmefra. Før intervjuet startet åpner han terrassedøren og roper til au-pairen at hun må forte seg med å rydde inn de tunge hagemøblene.
Hvordan ble du Norges beste ultraløper?
Jeg bestemte meg rett og slett forå bli best og jobbet målrettet for å bli det. Jeg var aldri i tvil om at jeg skulle klare det, og lykkes i løpet av noe få måneder. Når er jeg første og fremst lettet og ikke rent lite stolt. De som var best før meg er tross alt ganske gode de også. De slet bare med at de hadde helt feil fokus.
Alle er ikke best - har du noen mening om mosjonistene?
Jeg synes stort sett de er patetiske og latterlige. Når det beste maratonløperne i verden løper ned mot 2 timer blank på maraton blir det sjeldent tåpelig at mosjonister bruker energi på å klare å løpe på 2.30. Sammenlignet med de beste er dette en ræva tid samtidig som man må trene mye og forsake ennå mer for å oppnå den. Det blir altså en ren tap-tap situasjon. Man er neppe smart hvis man velger det.
Henning Lauridsen før han fikk sitt flotte skjegg
Hvem mener du er den beste kvinnelige ultraløperen i Norge?
Mange er ganske gode men langt fra like gode som menn. Fokuset ditt er ellers fullstendig feil. I det norske ultraløpermiljøet er det mange pene kvinner. I stedet for å fokusere på prestasjoner blant kvinnene burde du heller fokusert på hva kvinnene kan gjøre for å behage mennene når de løper. Jeg liker for eksempel å se på vakre kvinner når jeg løper langt. Dette vil kunne bli en viktig rolle for kvinnelige løpere fremover. Det feilaktige fokuset ditt skyldes helt sikkert at du er kvinne selv.
Henning Lauridsen har gjort enormt mye for idrettsmiljøet. Her fra et løp der han hjalp til
Hva tror du ultraløpingen betyr for den typiske ultraløperen?
Den typiske ultraløperen har røyket, vært tykk eller både røyket og vært tykk. Deretter har vedkommende stumpet røyken, lagt om kostholdet og begynt å bevege seg. Jeg tror ikke den typiske ultraløperen bryr seg så veldig mye om løpingen i seg selv, men er mest opptatt av å fortelle at vedkommende har vært tykk eller røyket gang etter gang til alle andre er så lei at de nesten besvimer. Dette er i hvert fall det inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha lest den typiske ultraløperens innlegg på sosiale medier.
Henning Lauridsen er en svært dyktig terrengsyklist
Hva synes du om løpere som har sponsorer?
De ansatte i norske sportsbutikker har stort sett lite kunnskap om hva slags sko og utstyr man bør kjøpe dersom man skal løpe lange ultraløp. Man har derfor kun to håp, enten å sogne til en sportsbutikk der det finnes noen som kan litt, eller å snakke med andre løpere. Dessverre er mange løpere sponset av leverandørene med sko eller annet utstyr. Rådene fra disse er selvsagt heller ikke vits å høre på da de er fullstendig integritetsløse og gir elendige råd.
Det er få som orker å gå like langt på ski som Henning Lauridsen
Det virker som mange ultraløpere er veganere?
Dette stemmer trolig. Det vandrer en del næringsfattige og radmagre omkring og belemrer omgivelsene med ubegrenset tjat om kosthold og sin egen moralske fortreffelighet. Det fremstår stort sett patetisk og som et symptom på at man lever i alt for rike vestlige land der meningen med livet har gått tapt for lenge siden som følge av en overdose med velstand.
Henning Lauridsen har vært overalt. Her fra byfjellet i Mosjøen
Hva synes du om Trump?
Trump speiler tidsånden på fortreffelig vis. Han er kanskje selve tidsånden. Til å være selve tidsånden synes jeg at han klarer seg ualminnelig bra. Trump og jeg har mye til felles (han humrer i skjegget).
Trump har en fin løve i stuen
Trump er selve tidsånden
Hvordan går businessen som demotiveringscoach?
Der sa du noe som tyder på at du har skjønt lite. Det er selvsagt ingen business. De som driver business tar livet av sin egen virksomhet. Se for eksempel på hva som har skjedd i motivasjonsbransjen der den ene etter den andre aktøren kaster inn årene. I tillegg lager man markestilpassede produkter som fjollete bøker der målet ikke er å motivere, men å selge bøker. Demotivasjon er et kall. Jeg lykkes ekstremt godt med å demotivere andre fordi jeg ikke har rotet business inn i det du kjære lille snuppa mi.
Henning Lauridsen reiser seg irritert og gir tegn på at intervjuet er over ved hjelp av knipsing og bestemte armbevegelser. På vei ut gjennom hallen forteller han meg at jeg er relativt vakker, men at jeg burde være litt mer opptatt av å ta meg ut bra når jeg skulle intervjue ham. Det siste han sier når jeg forlater huset er: Litt sminke har aldri skadet noen!
(Slik ville et intervju sett ut dersom Trump hadde vært meg)
Slik ser en vaskekte DNFer ut etter en natt i skogen
Nordmarka Ultra Challenge 200 km er en formidabel utfordring. En lang distanse, veldig mange bakker og uendelig mange steiner, røtter og gjørme og annet knot som skal forseres to ganger.
Vi var 9 stykker på startstreken på Skar i Maridalen kl 20 torsdag 29. september. Jeg stod og kjente litt på det som skulle føre til at jeg brøt, men forlot tanken raskt. Det er erfaringsmessig er dumt å tenkte på det som kan føre til at man ikke vil lykkes.
Kart over Nordmarka fra 1760 der markas navn nevnes for første gang
Under løper må man navigere ved hjelp av kart og kompass. Det er ikke lov å bruke GPS. Regelen gir rikelige muligheter for å løpe litt feil her og der og spesielt i mørket. Stiene er ikke alltid tydelige og noen ganger svinger blåstien brått, mens en "feil" sti fortsetter rett fram. Man må derfor være våken selv om man ikke får sjansen til å sove.
De 9 deltakerne på Skar rett før start (foto Jannicke Bergh).
Jeg kjente de fleste fra før og hilste på de jeg ikke hadde løpt med tidligere. Løpsleder Jannikce holdt en kort orientering før vi forsvant ut i mørket og den første stigningen. Sindre Engen, Jesper Fagersten og Bjørn Inge Hepsø satte fart fra start og forsvant raskt oppover i skogen. Monica Strand, Otto Gullesen, Erling Furunes, Gunnar Næss, Andre Strandberg og jeg tok det litt roligere og ble liggende sammen i gruppe.
Praten gikk livlig og vi kom oss rask opp til Øyungen der det var fult av skolebarn på telttur. En av løperne i gruppen vår ramlet på stien, da en flokk barn hoppet hylende frem bak en tue langs stien. Været var perfekt for løping, opphold, mildt til å være slutten av september og en del vind som gjorde at det ble en god trekk. Til tross for at par netter meg regn de siste dagene var det mye tørrere og enormt mye lettere forhold enn fjorårets basking i gjørmesuppe.
Slik er utsikten store deler av natten
Den første sløyfen i løypa går rundt Helgeren og vi fulgte stien over Kalvsjøhøgda, Fuglemyrhøgda, Hakklomana og Kvehøgda. På vei opp Kvehøgda hadde Gunnar litt større fart enn oss andre og gruppen krympet til 5 personer. Vi fortsatte til Kamphaug før vi snudde og løp forbi Bjørnsjøhelvetet og til Bjørnholt der vi fylte vannflaskene på tunet.
Oppstigningen til Kobberhaugen gikk greit selv om Otto fikk en skikkelig smell i hodet da han dunket det inn i et tre som var ondskapsfullt plassert på tvers over stien i hodehøyde. På toppen er det åpent og blåste kraftig. Vi kunne se lysene fra byen på begge sider av Tryvannshøgda samt lysene innover i Sørkedalen.
Ved stikrysset på Appelsinhagen lykkes vi med en liten feilløping, da vi dro i retning Glåmene og Finnerud i stedet for Kikut. Vi ble reddet av at kloppene så såpass ukjente ut at vi sjekket kartet og kom oss tilbake til den riktige stien. Løping uten GPS gir noen morsomme utfordringer som forutsetter at man er litt mer våken.
Feilløpingen ved Appelsinhaugen
Vi kom til Østre Fyllingen ved Damtangen. Det blåste kraftig fra vest og var skumtopper på bølgene som slo hard inn over land. Lyden av vinden og brenningene var ganske voldsom og det stemningsfullt og flott i den mørke natten. Jeg kjenner denne stien godt etter å ha syklet den ofte på terrengsykkel på 90-tallet. Den eneste forskjellen fra den gang er at det oftest er mye våtere nå som følge av mer og kraftige nedbør de siste årene.
På Baronveien opp mot Kikuttoppen stoppet vi for å fylle vann. Otto snublet inn i Erling mens de stod på de glatte steinene ute i bekken og begge fikk vasket seg skikkelig i bekken. Dette gjør egentlig ikke veldig mye, da NUC er et løp som uansett gir klissvåte føtter.
I de bratte bakkene oppover mot toppen tenkte jeg flere ganger på det som skulle føre til at jeg brøt løpet en stund senere. Jeg forlot tankene og tenkte i stedet på at det må ha vært ganske morsomt å se på 50-kilometeren i Holmenkollen i 1924 som gikk ned de bratte bakkene fra Porten til Fyllingen gård. Det hadde antakelig vært ennå morsommere å se dagens verdenselite på langrenn kjøre de bratte bakkene med superlette og syltynne konkurranseski.
Jeg liker å løpe i skogen om natten. Langs eggen av Kikuttoppen, Porthøgda, Porten og Askehøgda var det sjeldent flotte forhold. Kraftig vind fra vest ga mye lyd og fikk trærne til å svaie dramatisk frem og tilbake i kastene samtidig som det var masse bevegelse i gresset som vokser langt kanten av den bratte skrenten mot vest.
Da vi kom ned til Fyllingstangen spurte Monica hvordan det gikk. Jeg valgte å lyve og sa at alt var rimelig bra og spurte hvordan det gikk med henne. Hun svart at det gikk bra for henne også.
Bilde fra toppen av Kjerkeberget på NUC100 i 2015 - nå var det stummende mørkt
Etter passering av Sandungen gård fortsatte vi opp til brannvakthytta på toppen av Kjerkeberget. På vei opp møtte vi Gunnar som allerede hadde vært oppom. Fra toppen er det flott usikt over marka, men nå var det så mørkt at den var begrenset til noen lys på noen markastuer sydover. Etter en kort stopp begynte vi turen ned igjen.
Damvokterboligen ved Katnosdammen slik den så ut i 1928
Så snart vi kom ned på grusveien langs Storløken fortalte jeg Andre og Otto om det som skulle føre til at jeg brøt 20 minutter senere. Selv om jeg viste at jeg måtte bryte, prøvde jeg fortsatt å fortrenge det litt til da jeg hadde veldig lyst til å fortsette. Vi krysset Katnosdammen og tok en kort pause utenfor damvokterboligen.
Fra Katnosdammen gikk turen videre på stien langs bredden av Katnosa. Det var mye lyd fra vinden og brenningene her også. Jeg stoppet for å finne frem hanskene fra sekken. Mens jeg stod og tok dem på meg skjedde det som fikk meg til å innse at jeg ikke kunne fortsette de gjenværende 150 kilometerne.
Selv om jeg hadde veldig lyst til å fortsette, var det en stor lettelse å ta beslutningen om å gi seg. Det hadde verken vært fornuftig eller forsvarlig å virre rundt på stiene i Nordmarka halvannet døgn til situasjonen tatt i betraktning. Jeg har lovet å bryte i slike tilfeller, og roset meg selv for å ha evne til å opptre ansvarlig.
Jeg tok en kikk på kartet og bestemte meg for å begi meg i retning av Stryken som ikke lå mer enn 12-13 kilometer unna. Jeg fortsatt sakte langs stien til NUC ytterligere en drøy kilometer før jeg så lykter og hørt roping noen hundre meter lengre fremme. De andre hadde vært bekymret og lurt på om hodelykten min hadde sviktet. Jeg ropte at de bare skulle fortsette så høyt jeg kunne, men den kraftige vinden langs bredden slukte lyden før den nådde frem. Otto kom i mot og jeg fortalte ham at jeg måtte bryte og sa at han bare måtte fortsette. De andre hadde fortsatt litt til og jeg ba ham om å hilse dem og ønske lykke til.
Fra jeg brøt ved Katnosa gård fortsatte jeg østover til Stryken
Det første morgenlyset mellom Østbråten og Snøploghøgda på Katnosvegen
I viken sør for Katnosa gård forlot jeg NUC-løypa og tok skiløypa opp til Skotjernet der jeg kom opp på grusvegen. På vei mot Snøploghøgda begynte det å komme et svakt lys på østhimmelen. Jeg så Monica & Co bevege seg på stien på den andre siden av Skortjernet på vei mot Katnoshøgda, og stilte meg opp og lagde to høye og hese elghyl. Det var ikke spesielt lurt og førte til at jeg ble gående og hoste i de neste 10 minuttene.
Til tross for at det var grytidig om morgenen møtte jeg to eldre og veldig lave menn som kom gående på veien. Begge hadde dressjakker med strikkegensere under. Jeg så hei og en av dem svarte med peke mot et fly på himmelen og sa; "Flyene flyr lavt i dag". De humret lett begge to før han andre sa; "Det tyder på at noen har oppgitt sitt prosjekt. Har du brutt?". De humret på ny mens jeg kunne bekrefte at de hadde brutt. De fortalte at de måtte videre og forsvant nedover veien i halvmørket.
Det blir lysere og lysere
Morgenstund er slett ikke verst selv om man har brutt
Snøplogen på Snøploghøgda - et perfekt sted å sitte og tenke
Så snart jeg kom til dem berømte snøplogen på Snøploghøgda satte jeg meg bak snøplogen og tenkte på årsaken til at måtte bryte. Det ble lysere og soloppgang nærmet seg. Jeg fortsatte i retning av Stryken. For to kilometer siden stod det på et skilt at de var 10 km til Stryken. Nå hadde det økt til 10,6 km. Jeg humret mens jeg fortsatte.
Jeg passerte Store Daltjuven og tok veien over det mest imponerende byggverket i Nordmarka ved siden av Kjerraten, nemlig den nesten 4 kilometer lange tunnelen mellom Gjerdingen og Store Daltjuven som ble gravd ut for hånd i perioden mellom 1901 og 1913. Tunnelen er ingeniørkunst av klasse og har ikke et fall på mer enn 6 meter. Formålet med tunnelen var å lede vannet som tidligere rant ned i Nittedal til Oslo i stedet for å sikre stabil vannforsyning til byen. Fra Store Daltjuven går det en helt rett tunnel videre til Store Sandungen.
Jeg passerte et sted en Milorg-gruppe hadde hatt feltvakt under krigen
Nordmarka kryr av steder med Twin Peaks-stemning
På grusveien ved Store Skillingen satt det en mann i en bil med nedrullet vindu. Han spurte om jeg hadde vært på tur så tidlig på morgenen. Jeg svarte bekreftende uten å fortelle hva jeg hadde gjort. Han fulgte opp med å si; "Fint å gå tur ja". Jeg smilte til ham og forsatte den siste kilometeren til Stryken stasjon.
Selvportrett på Stryken stasjon
Etter 62 kilometer i Nordmarka kom jeg til Stryken stasjon. Jeg skrudde på mobiltelefonen og fant ut at toget ikke stopper der i sommerhalvåret. Det gikk heldigvis en buss, men den kom ikke før om 9 timer. Jeg tok frem noen brødskiver og litt nøtter. Mens jeg spiste tenkte jeg på hva jeg skulle gjøre.
En eldre mann kom gående bort til meg og fortalte at han synes at det var en skam at togene ikke stoppet på stasjonen lengre. Jeg sa meg enig. Kort tid etter kom en dame som luftet en hund med bustete pels og ville forsikre seg om at jeg var klar over at stasjonen ikke var i bruk. Etter en liten stund kom jeg frem til at jeg måtte komme meg hjem på annet vis enn ved bruk av buss eller tog.
Hvis noen lurer - NUC kan varmt anbefales. Løpet går gjennom flotte områder av marka, man la deg ikke lure av distansen. Hvis du bruker 3 timer på maraton i en vanlig trase, må du ikke være det minste forundret om du bruker 9 timer på den samme distansen på NUC. Det er bare slik NUC er.
Jesper Fägersten vinner det første Nordmarka Ultra Challenge 200 km på drøye 44 timer
Etter en natt i egen seng dro jeg tilbake for å heie de to eneste som fullførte med virkelig fantastiske prestasjoner. Jesper kom i mål på drøye 44 timer og Sindre fulgte etter med målgang etter snaue 48 timer. Begge prestasjonene er store. Tidsmessig tilsvarer nok 20 mil i NUC minst 40 mil på flatmark.
To netter uten søvn gir saftige hallusinasjoner. Sindre kunne fortelle at han blant annet hadde møtt pumaer, to politifolk på Gørjehøgda samt en ekkel fotograf. Jesper fortalte at han hadde stoppet opp på Fuglemyrhøgda og lurt på hvem han var, hva han gjorde og hva han skulle.
Sindre Tjuvstu i mål på snaue 28 timer på 2 plass etter en fantastisk prestasjon
Sindre kommer i mål og forteller om pumaer, politifolk og ekle fotografer
