Vestfold Ultra Challenge 2015 - 81 km/50 miles

Dersom målet er å restituere på optimalt vis skal man visstnok ikke løpe lange løp for tett. Jeg kan ikke fordra å gjøre ting riktig og stilte derfor opp på Vestfold Ultra Challenge (VUC) 50 miles (81) km 13 dager etter at jeg løp Täby Extreme Challenge 161 km.

Klærne har gjort seg klare til VUC dagen før løpet 

Ildsjelen Thomas Pinås står bak løpet som hadde et tak på 100 løpere fordelt på 17 km, 27, km, 50 km og 81 km med start på Hvistein Stadion i Holmestrand. Før start var det hyggelig gjensyn og skravling med andre ultraløpere.

Deltakerne får instrukser rett før start 

Vi var drøye 20 løpere som skulle løpe den lengste distansen. Startskuddet gikk kl 08.00. og det bar avsted på asfalt i retning av Fellesfjøset og Botnemarka. Med så mange ulike distanser blir det store forskjeller i farten til løperne. Noen av de som løper kort kliner til i høy hastighet fra start, mens de fleste av oss som skulle løpe langt forsøkte å finne en fornuftig åpningsfart.

Starten nærmere seg (foto: Vestfold Ultra Challenge)

Min plan var å prøve å holde jevn rolig fart hele løpet i gjennom. På grunn av at jeg hadde et så langt løp i beina på forhånd var jeg redd for at jeg ellers risikerte å gå på en kjempesmell en eller annen gang etter halvveis.

Den første delen av løype frem til vending for 50 km ved Kaldmovannet er løypas flate del. Etter at man kommer inn i marka bærer det trinnvis oppover til toppen Liglaneren med flott utsikt over sjøen. Deretter fortsatte løypa ned i en dump det skogmaskiner hadde gjort sitt til at det ble mer teknisk enn vanlig for deretter å klatre opp til Brannåsen. Etter Brannåsen er det er berg og dalbaneparti frem til man klatrer opp til Hvittingen på 404 meter. Deretter bærer det ned til E18 ved Sande på 70 m før løypas desidert letteste parti med grusvei frem til matstasjonen ved Kaldmovannet.

På vei oppover i Botnemarka (foto: Gaute Remmen Gunleiksrud) 

Etter Kaldmovannet begynner løypas kuperte del i Vestskauen. Det stiger jevnt på sti frem til hytta Kabretta. Deretter er det bratt opp til Montebello på 532 meter før man går inn i et kupert parti forbi Prestevannet og ned til Svartevannet for deretter å fortsette ned til Andorsrud på drøye 100 meter. Ved Andorsrud snur man og løper samme vei tilbake.

Fin, krevende og kupert løype i Botnemarka og Vestskauen (lenke til Strava) 

Trasking i de bratte motbakkene mot Liglaneren (foto: Gaute Remmen Gunleiksrud) 

I den første delen av Botnemarka løp jeg sammen med Kristian Jahre og flere andre løpere fra Holmestrand. Opp mot Brannåsen og Hvittingen tok jeg det forsiktig før jeg fortsatte på den fine stien fra Hvittingen til Hanekleiva. Jeg stoppet for en kort prat med Jeanette Vika som stod og knipset bilder langs løypa og så ut som hun godt kunne tenkt seg å løpe selv.

Blid løper på den fine stien over Hvittingen (foto: Jeanette J Vika) 

På vei ned mot matstasjonen hørte jeg en kameralyd mellom trærne. Det viste seg å være fotografen Kai-Otto Melau, som har tatt utrolig mange fine bilder fra de røffeste idrettsarrangementene i Norge. Sist jeg traff han var på Xreid i den siste bratte stigningen til Gaustatoppen.  Deretter fikk jeg 8 jobbtelefoner. Jeg fant ut at det var på tide å skru av lyden på mobilen, da kombinasjonen av ultraløping og jobbing er kjent for å være dårlig.

Dyp konsentrasjon i Vestfolds ville skoger (foto: Kai-Otto Melau) 

Jeg fikk i meg litt vann, banan og et par halve brødskriver på matstasjonen før jeg fortsatte videre. Strekket til neste matstasjon ved Kaldmovannet var ikke på mer enn 7 km. I bakkene opp fra E18 kom de to første løperne på 50 km i mot i et høyt tempo.

Valgets kvaler på matstasjonen ved Kaldmovannet 

Matstasjonen ved Kaldmovannet var betjent av Harald Zeigler & Co. Jeg tok meg god tid til å få i meg mat, da det ikke ville være noen andre matstasjoner før man returnerte til etter 32 km i mye krevende terreng. Deretter fortsatte jeg på stien oppover mot løypas høyeste punkt ved Montebello.

Jeg ble tatt igjen av Seth fra Colorado etter matstasjonen og vi løp sammen den neste timen. Vi snakket blant annet om: Skikjøring i Colorado og langrenn i Norge, snø, hvilken bekk man burde satse på til fylling av vannflaskene, hvor langt det var til neste matstasjon, alderen på våre barn, Hardrock 100, Lekeland, hvor Sondre Amdahl kom i mot under løpet i 2014, Western States Endurance Run, North Downs Way, Birkebeinerrennet. løping på snø og hvordan vi skulle finne tilbake til stien etter at vi hadde rotet oss bort.

Da det var 5 km igjen til vending møtte vi Cathrine Holme. Hun er en supersterk løper, men for første gang var ikke hodet helt med på ultraløping. Hun hadde derfor nesten brutt et par ganger, men heldigvis klart å overbevise seg selv om at hun skulle fortsette litt til. Vi ble enige om å løpe sammen resten av løpet. På vei ned til vending møtte vi mange av de andre løperne som hadde snudd og var på vei tilbake.

Vendepunktbilde 1: Tommel, Cathrine Holme og blunkende meg 

Vendepunktbilde 2: Mye tommel, litt Cathrine Holme og meg

Ved vendepunktet på Andorsrud fikk vi hver vår Kit Kat sjokolade av de hyggelige foreldrene til Einar Hagemann. Etter at det ble tatt et par bilder foran "Fiske kort" skiltet begynte vi på bakkene oppover mot Montebello.

På klassisk ultravis delte vi opp tilbaketuren i overkommelige deler; Der stien begynner, matstasjonen ved Kaldmovannet, matstasjonen ved Hanekleiva, Hvittingen, Brannåsen, Liglaneren, asfalt/sivilisasjon og mål.

Jeg beiter intenst mens Cathrine kikker på maten 

Det var himmelsk å komme til Harald Zieglers luksuriøse matstasjon ved Kaldmovannet, der det i tillegg til brødmat og snacks ble servert tomatsuppe, hamburger og grillpølser. Gode og mette fortsatte vi til neste matstasjon for ytterligere påfyll. Deretter bar det oppover forbi Hanekleiva Stridsanlegg som ble bygget på 80-tallet for å forsvare Hanekleiva og Hvittingen i tilfelle invasjon fra Sande og Sandebukta.

Harald Zeigler & Co kjører høy standard på matstasjonen

I løpet av de 45 km vi løp sammen snakket Cathrine og jeg sammen i timevis. Vi var blant annet innom: Når hodet ikke vil løpe langt, motbakker hvor deilig det vil bli å komme til toppen av Montebello, Når hodet ikke vil, snø, sykdom, tøffe unge løpere, Coca Cola, motbakker, egosentriske løpere vs de miljøskapende, at Helge virket veldig sprek, motbakker, skilsmisse, snø, rust på gamle telemarkski, Erik Bertrand Larsen, Hvittingen, at vi var beste mixed-team lag, at det kan ta opptil 6 uker å restituere etter et løp, utroskap, hvor deilig det vil bli å komme til toppen av Hvittingen, motbakker, Nordmarka Ultra Challenge, å rote seg bort i skogen, hvor mange hyggelige mennesker det er i ultramiljøet, klubbturer med Romerike Ultraløperklubb, å være i skogen om natten, motivasjonen for å løpe ultraløp og at forsythiaen 1 km før mål var stor.

På toppen av Hvittingen feiret vi bestigningen med å klappe håndflatene våre samme mens vi jublet. Det samme gjentok seg på toppen av Brannåsen og på toppen av Liglaneren. Etter en lang dag i skogen blir man veldig glad hver gang et delmål er nådd.

Etter 81 km i kupert terreng med til sammen 2800 høydemeter nærmet vi oss mål med høye rop og krysset deretter målstreken i sakte fart. Tomas Pinas og Kristian Jahre disket opp med grillpølser, beltespenner, cola og t-skjorte som en perfekt finale på et bra løp.

Blir du med hjem og ser å føttene mine?  

Etter løpet ga føttene mine meg klar beskjed om at de ikke synes at løping av TEC 100 og VUC 50 har gitt dem noen store utseendemessige fordeler. De krever derfor et par-tre dagers fri fra all løping. For min del blir neste virkelig lange ultraløp The Great New York 100 miles Running Exposition (TGNY) i juni.