Täby Extreme Challenge 2015

Täby Extreme Challenge 100 miles går i Täby nord for Stocholm en drøy kilometer unna det gigantiske kjøpesenteret Täby Centrum.

Man kan velge mellom 50 miles (80 km), 100 miles (161 km) eller årets nyskapning på 200 miles (322 km). Løpet er populært og varianten på 100 miles er kvalifiseringsløp for det legendariske Western States Endurance Run i California.

Løpeklærne er klare til dyst kvelden før TEC100

TEC har blitt arrangert mange ganger, men løypa var ny av året. Den gikk i en rundløype med 1,5 km på asfalt og 10 km på sti fordelt på like store deler smal som bred sti. Starten gikk fra Ensta Krog. Vi som deltok på 161 km skulle løpe runden 14 ganger. 

Håret blir alltid bustete av forventning før start 

Vi var to nordmenn på startstreken på 100 miles varianten. Løpet var mitt andre 100 miles løp etter debuten på Thames Path 100 i 2014. Planen var å prøve å ta det virkelig rolig for å hindre en alt for kraftig smell mot slutten. Jeg hadde bevisst ikke laget meg noe mål om gjennomføring på en bestemt tid, men hadde hele fokuset mitt på fullføring. Jeg er på ingen måte en ren løper, men går også en del på langrenn og sykler i perioder ganske mye. De to siste månedene før løpet hadde jeg imidlertid viet mesteparten av treningstiden min til løping.

Deltakerne får instrukser før start

Startskuddet gikk kl 10 på lørdag 17. april. Rett etter start var det en bratt motbakke og deretter berg- og dalbane i skiløypa i Stolpaskogen. Etter dette fulgte en drøy kilometer på asfaltert gangvei over Libbyängen og så et par kilometer på ganske flat turvei á la Songsvann langs bredden av Rönningesjön.

Deretter var det et lite stykke gjennom boligstrøk før man forsvant inn i skogen der man forble i 5-6 kilometer på sti som vekselsvis var bred og smal og knotete. På det ferskeste knotepartiet var stien tråkket opp i anledning løpet med en passe dose røtter og stein. Stien gikk opp og ned over små åsrygger mesteparten av veien gjennom skogen. Deretter var et kort stykke gjennom et boligstrøk i Gribbylund før den siste drøye kilometeren igjen gikk på sti. Hver runde var på drøye 11,5 kilometer.

Spente deltakere lytter ivrig 

De første timene av løpet gikk greit. På et langt ultraløp er det på mange måter slik at strekket frem til halvveis bare er ren transport. Deretter begynner løpet, og den siste fjerdedelen er det beinhard jobbing for å komme seg fremover. Slik skulle det også vise seg å bli på dette løpet.

Langs løypa var det flere uoffisielle mat- og drikkestasjoner der folk som bodde langs ruten hadde satt ut bord med ulike former for drikke, mat og godteri.

Blant de uoffisielle matstasjonene var min absolutte favoritt i Havrevägen som man løp gjennom på vei fra Rønningesjön til skogen. Utenfor carporten til første hus på høyre hånd etter en liten nedoverbakke hadde eierne invitert venner og barn til samling ved sin private matstasjon der de serverte drikke samt vafler med syltetøy og rømme. Hele gjengen var i strålende humør og synes løpet var veldig morsomt. Jeg brukte en del tid på å skravle med dem hver gang jeg passerte. Utpå kvelden når jeg begynte å bli god og mør i kroppen var det ekstra hyggelig å stoppe for vaffel og litt skravling.

Rundt og rundt i Täby 14 runder 

På TEC observerte jeg at flertallet av de mannlige løperne hadde konvertert fra løpetights til shorts, noe som fikk meg til å humre og tenke på noe en amerikansk venn fortalte meg for rundt 20 år siden. Under den store løpebølgen på 70 og 80-tallet utviklet en stor andel mannlige løpere ekstremt lavthengende pung. Amerikanske undersøkelse viste at årsaken var at Cremastermuskelen strakk seg slik at tyngdekraften i forbindelse med mengdetrening ordnet resten av lengdeøkningen.

For å hindre problemet ble mannlige løpere anbefalt å bruke løpetights i stedet for shorts, noe de aller fleste valgte å gjøre. Moten i dag vil noe annet, og en ny generasjon unge mannlige løpere kommer derfor til å få seg en morsom overraskelse i løpet av de nærmeste årene.

Depotet der vi hadde tilgang til til tingene våre ved runding 

Ut over kvelden og natten begynte det å være mange løpere som så slitne ut og valgte å gi seg. For oss som ikke ga seg var det fortsatt mye motivasjon å hente fra en masse publikummere langs løypa som ga tilrop; "Bra kämpat", "Du ser stark ut", Heia heia".

Et par steder hadde folk tent bål for å heie på oss mens de koste seg i kulda og drakk øl og sprit. For mitt vedkommende kom dette godt med etterhvert som rundetidene krøp sakte oppover og kroppen begynte å gi signaler om at den var sliten.

Det ble såpass tynt med deltakere etterhvert at det virket som om mange hadde gitt seg. Dette viste seg å stemme godt. Pace on Earth har sett på resultatene og regnet ut at nesten halvparten av de mennene som stilte opp på 100 miles brøt (42 %), mens det for kvinner var nede i magre 14 %. Gir menn seg fortere enn kvinner når det blir virkelig tøft, eller venter kvinner med å stille opp til de er sikre på at de vil klare det? Verden trenger definitivt mer unyttig forskning, og dette emnet burde det forskes på.

Underveis pratet jeg flere ganger med løperne som deltok på varianten på 200 miles. Hver og en av dem var enormt slitne, men det var imponerende å se hvor besluttsomt de kjempet videre. Det står enorm respekt av å klare å løpe 322 km i strekk slik tre deltakere gjorde. I øyeblikket er jeg likevel temmelig sikker på at 161 km er tilstrekkelig for mitt vedkommende.

Ved hver runding passerte vi gjennom partyteltet ved start- og målområdet. Det var dekket med en godt variert buffét med brødmat, buljong, blåbærsuppe, potetmos, saltgurka og tidvis hamburgere. Vi ble tatt godt vare på av de hyggelige arrangørene som passet på at vi fikk i oss mat og drikke og sørget for å fylle drikkeflasker osv. De prøvde også å motivere de som så mest motløse ut.

De 3 siste brutale rundene.............
For mitt vedkommende dreier et så langt løp om å klare å komme i mål. Hvis jeg skal gjøre noen forbedringer i fremtiden bør jeg nok se litt nærmere på løpsopplegget mitt, da dette trolig kan karakteriseres som idiotisk.

På de to første rundene brukte jeg henholdsvis 1:16 og 1:17, mens de to siste rundene gikk på 2:03 og 2:13. Dette er omtrent så langt fra negativ splitt det er mulig å komme, og antakelig oppskriften på et klassisk idiotisk løpsopplegg.

Dersom jeg hadde klart å ta det ennå litt roligere i starten hadde jeg kanskje klart å holde en noenlunde verdig fart de siste rundene også. Frem til jeg hadde løpt 12-13 mil gikk det rimelig greit. Deretter gikk det bratt nedover, og de to siste rundene var føttene så vonde at den bevegelsesformen jeg hadde verken kan karakteriserer som løping eller gåing.

Det gjorde det ikke lettere at jeg slet med noe av det mest absurde jeg har fått på hjernen under ett løp. Rett før Havrevägen i Löttingelund forsvant inn i skogen stod det et forbudsskilt for kjøretøy med teksten "Gäller ej fordon med tillstånd", Det siste 5-6 timene av løpet skulle denne setningen surre rundt og rundt i hodet mitt uten stans: Gäller ej fordon med tillstånd, Gäller ej fordon med tillstånd, Gäller ej fordon med tillstånd, Gäller ej fordon med tillstånd................. Det er ikke uvanlig å sånne ting i hodet under lange aktiviteter og slett ikke det verste jeg har fått på hjernen. I andre løp har jeg tross alt slitt med  "bitte prüfen ob sie eine gültigen fahrschein haben" og "But tell me does she kiss - Like I used to kiss you? Does it feel the same - When she calls your name?"

Før jeg dro ut på den siste runden forsøkte en av arrangørene meg til å få meg til å forte meg slik at jeg kunne komme i mål sub 23 timer. Jeg var først litt nølende siden føttene var så vonde, men gjorde likevel et forsøk og det virket heldigvis.

Sliten og fornøyd mann i garderoben etter målgang 

Jeg subbet over målstreken etter 22 timer og 45 minutter kl 08.45. søndag morgen og var egentlig ganske blid og fornøyd. Etter en lang dusj i garderoben og skravling med andre løpere som hadde kommet i mål bar det hjemover med et ettermiddagsfly.

På flyet kjente jeg at jeg både var trøtt og sliten og at det igrunnen var greit at jeg ikke hadde noen jobbmøter før kl 09 dagen etter. Til tross for at føttene ble veldig vonde etterhvert, var beina ganske fine dagen etter. Det gikk greit å sykle til å fra jobben, selv om sykkelskoene hadde blitt litt i trangeste laget.

Tusen takk til arrangørene av TEC100 for et glimrende arrangement med hyggelige og servicevillige funksjonærer. Det er ikke utenkelig at jeg kommer tilbake.

Nå har jeg ikke noen planer om å løpe 100 miles igjen før jeg skal løpe The Great New York 100 Mile Running Exposition (TGNY) i juni.


Thames Path 100 Miles

The Great New York 100 Mile Running Exposition (TGNY)