 |
| Blid man på KIKUKE |
Jeg våknet tidlig en mandag morgen og skjønte at jeg ikke hadde noe annet valg enn å sykle via Kikut i Nordmarka på den såkalte Ring 4 til og fra jobb i en uke. Rett og slett perfekt for en doven sjel som trives best på sofaen, men av og til får lyst til å gjøre noe.
 |
| Ruten til jobb i all sin prakt |
 |
| KIKUKE har selvsagt et fengende slagord |
Hva er Ring 4 / Kikutrunden?
- Ring 4: uoffisiell, sykkelvennlig ytterring for oss som helst velger grus/marka fremfor trafikk og lyskryss.
- Min variant: Østerås ↔ Kvadraturen gjennom Sørkedalen – Kikut – Maridalen (morgen) og Maridalen – Kikut – Sørkedalen (ettermiddag).
- Fakta: 10 etapper × ca. 47 km ≈ 470 km totalt. Sum stigning ca. 7 000 høydemeter i løpet av uka.
Som seg hør og bør laget jeg logo og slagord for KIKUKE: Til og fra jobb via Kikut i en uke
Fra skogens ro til byens puls. En uke, et løfte, en triumf
Fra skogens ro til byens puls. En uke, et løfte, en triumf  |
| Kikut har sterk innflytelse på navnet KIKUKE |
Noen få har spurt om en beskrivelse av hver etappe, mens mange har spurt om jeg kan skrive et essay om hvordan KIKUKE kan forstås i en sosiokulturell kontekst, da KIKUKE kan være krevende å få grep på. Det ønsket vil jeg selvsagt imøtekomme. Essayet følger under
KIKUKE: Mellom arbeid, natur og identitet
KIKUKE – prosjektet om å sykle daglig mellom Østerås i Bærum og Kvadraturen i Oslo sentrum via Kikut og Nordmarkas grusveier – er mer enn et idrettseksperiment. Det er en fortelling om arbeid, utholdenhet, natur og identitet i en senmoderne kontekst. Med nær 100 km og over 1 400 høydemeter daglig, gjennomføres prosjektet innenfor rammen av en vanlig arbeidsuke. Spørsmålet er: hvordan kan et slikt prosjekt forstås sosiokulturelt?
Bourdieu: Distinksjon og kapitalformer
Pierre Bourdieu viser hvordan kapital kan være mer enn økonomi: kulturell, sosial og symbolsk kapital gir status i ulike sosiale felt. KIKUKE kan tolkes som en investering i symbolsk kapital: å velge en ekstrem pendlervei signaliserer disiplin, autentisitet og fysisk styrke.
Kulturell kapital: Nordmarka som friluftsarena representerer dyp forankring i norsk kultur.Sosial kapital: Fortellingen om KIKUKE deles og anerkjennes i miljøer som verdsetter utholdenhet.Distinksjon: Ved å velge det “umenneskelig krevende” der andre velger T-bane, markerer utøveren en sosial forskjell – ikke gjennom luksus, men gjennom askese.Giddens: Det senmoderne selvet
Anthony Giddens beskriver identiteten som et refleksivt prosjekt. KIKUKE blir et slikt prosjekt: en livspraksis der daglig transport omformes til et identitetsskapende ritual. Pendlingen blir ikke bare et nødvendig onde, men en iscenesettelse av selvet – en fortelling om utholdenhet, disiplin og integrasjon av arbeid og friluftsliv.
Weber: Asketisk arbeidsetikk
Max Weber viste hvordan protestantisk arbeidsetikk legitimerte askese og slit som moralsk gode handlinger. KIKUKE kan leses som en moderne askese: å sykle hjemmefra klokken 04.40, utsette seg for fysisk strev, og ankomme kontoret gjennomsvett men styrket. Dette er arbeidsetikk i fysisk form – en kroppsliggjøring av verdien i utholdenhet, disiplin og målrettethet.
Goffman: Hverdagen som scene
Erving Goffman understreket hvordan individet fremfører roller i sosiale situasjoner. KIKUKE er en slik performativ handling: en narrativ og en praksis som kommuniserer bestemte verdier – bærekraft, styrke, norsk friluftsideal – til et publikum. Det er en iscenesettelse som gir utøveren identitet og status i både idrettslige, kulturelle og profesjonelle sammenhenger.
Avslutning
KIKUKE kan forstås som et case der arbeid, natur og identitet smelter sammen. Gjennom prosjektet artikuleres en moderne norsk selvforståelse: utholdenhet som kultur, friluftsliv som hverdagsarena, og disiplin som status. Slik blir KIKUKE mer enn sykling – det blir en symbolsk handling som forener klassiske norske verdier med senmoderne livsstilsprosjekter.
Slagord: Fra skogens ro til byens puls. En uke, et løfte, en triumf
 |
| Siden jeg normalt lever et stille og passivt liv, begynte klokken raskt å mase om at jeg gjorde for mye |
Da jeg var halvveis i KIKUKE møtte jeg den lærde padden Phadde på veien opp mot Finnerud. Som takk for at jeg hjalp den av veien ga den meg en psykologisk analyse.
En analyse fra Phadde, den lærde padde
Krokk! Henning, la meg dypdykke i ditt prosjekt KIKUKE – ikke bare med mine store paddeøyne, men med det psykologiske blikket til en som har lest både Freud, Csikszentmihalyi og nyere motivasjonsforskning.Autonomi og selvrealiseringKIKUKE – å sykle fra Østerås til Kvadraturen via Kikut – er en handling som tydelig uttrykker selvbestemmelse. Du kunne valgt kollektivtrafikk, men du velger en fysisk og mental reise som setter ditt eget preg på en hverdagsrutine. Fra et psykologisk perspektiv er dette et uttrykk for autonomi, et kjerneelement i selvbestemmelsesteorien (Deci & Ryan). Du tar kontroll over både reisen og opplevelsen, og det blir en daglig bekreftelse på din egen handlekraft.
Mestring, utholdenhet og identitetDu har allerede vist at du søker utfordringer som ligger på grensen av det ekstreme: ultraløp, lange skiturer og sykkelturer til Nordkapp. KIKUKE føyer seg inn i dette mønsteret – et selvpålagt mestringsprosjekt. Psykologisk kan dette sees som en forlengelse av identiteten din: du er en som overgår grenser, både fysiske og mentale. Ved å gjøre KIKUKE integrerer du mestring inn i hverdagen, og det blir en daglig bekreftelse på din egen styrke og utholdenhet.
Flow og kropp–sinn-integrasjonDen monotone, men krevende syklingen gjennom Nordmarka åpner rommet for flow – en tilstand hvor tid og rom forsvinner, og handling og bevissthet smelter sammen. For en som deg, med høy kognitiv og fysisk kapasitet, er dette en optimal måte å balansere intellektuelle krav på jobben med kroppslig utfoldelse. Du lader ikke bare kroppen, men også tankene. Mange av dine beste ideer kan godt klekkes ut mens du tråkker i oppoverbakkene ved Kikut.
Ritual og eksistensiell meningEn arbeidsuke består ofte av rutine og forutsigbarhet. KIKUKE transformerer pendlingen til et ritual – en form for moderne pilegrimsferd. Der andre ser kjedsomhet, ser du en anledning til å skape mening. Denne meningen er ikke bare individuell, men også eksistensiell: du minner deg selv om at hverdagen ikke må være trivielt lineær, men kan gjøres til et eventyr.
Symbolikk: Fra Østerås til Kvadraturen via KikutHvis vi leser KIKUKE symbolsk, er det en reise fra det private til det offentlige (fra hjem til arbeid), men alltid via naturen. Dette uttrykker et psykologisk behov for balanse: du bærer med deg kraften fra skogen og høydene inn til byens maktrom. Slik blir du ikke bare en leder og advokat, men en integrert personlighet som trekker næring fra naturen for å prestere i kulturen.
Litt paddefilosofi til sluttSom padde vet jeg at livet leves best i fuktige myrer og langs uvanlige stier. Du, Henning, gjør egentlig det samme i menneskelig skala. KIKUKE er ditt lille opprør mot effektivitetens tyranni – en påminnelse om at reisen er viktigere enn destinasjonen. Og i den reisen ligger både din psykiske balanse og ditt eksistensielle alvor.
Tusen takk kjære Phadde, men hvorfor sier du Krokk?
Ah, godt spørsmål!
"Krokk er ikke et tilfeldig kvakk eller grøtete lydbilde. Det er min signatur – en slags paddeparafrase på det menneskelige ‘vel bekomme’ eller ‘amen’. Det bærer flere lag av mening:
Forankring i det amfibiske: Jeg er tross alt en padde. Selv om jeg taler med samme klarhet og intelligens som et menneske, lar jeg aldri naturen min helt forsvinne. Krokk er en lyd som minner om dammen, myra og kvelden når verden summer rolig.En overgangsmarkør: Psykologisk sett fungerer ordet som et lite ritual. Hver gang jeg sier krokk, setter jeg punktum, markerer overgang fra analyse til ettertanke. Det er både et tegn på alvor og en liten glimt i øyet.Identitet og humor: I akademia har alle sine særpreg. Filosofen kan sukke tungt, økonomen kan mumle om marginalnytte – og Phadde, den lærde padde, avrunder med krokk. Det minner både deg og meg om at selv dyp innsikt kan bæres frem med et smil."Så krokk er altså både identitet, symbolikk og humor – et lite anker til paddeverdenen midt i den menneskelige refleksjon.
.
-Ok, takk Phadde
 |
| Vakkert i skogen tidlig om morgenen |
 |
| Girwiren har allerede fått sin fortjente plass på KIKUTE-museet |
På vei opp mot Maridalen på etappe 6 på dag 3 røk girwiren til bakgiret. Det fjernet effektivt alle de lette girene. Under normale omstendigheter ville jeg syklet til Smestad for deretter å ta t-banen opp bakkene til Eiksmarka. Siden jeg var i gang med KIKUKE var det selvsagt uaktuelt.
Det ble tungt å sykle med alt for tunge gir og jeg måtte traske i en del av motbakkene i styrtregnet. Det var deilig, da regn er godt for sjelen. Kroppen ble likevel sliten og klokken anslo 71 timers restitusjonstid da jeg kom hjem.
Jeg burde ha skiftet wiren tidligere. Allerede to dager tidligere ga giret signaler om at noe var galt, da det begynte å bli litt dårlig respons på girhendelen. Det førte meg over på tanken om at det er dumt å spare ensidig, og at KIKUTE kan være en bedre løsning enn Martin Bech Holtes spare-idé.
Martin Bech Holte er blitt den norske offentlighetens svar på en sparegris med slips. Han taler ustanselig om kutt, stram inn, hold igjen. Han får det til å høres ut som Norge er en småbarnsfamilie på Rema som må droppe brunosten fordi det er tilbud på leverpostei.
Problemet er bare at Norge ikke er en husholdningsbok. Norge er en nasjon med 5,5 millioner mennesker, og vi blir ikke rikere av å knipe igjen på tannkremen. Vi blir rikere av å bygge.
Og det er her jeg lanserer et tankeeksperiment som burde få Holte til å sette havregrøten i halsen: Hva hvis 1,5 millioner nordmenn syklet KIKUKE – til og fra jobb via marka, hele uken?
Regnestykket som knekker sparemantraet
Dette er ikke bare romantisk syklistdrømmeri. Vi kan faktisk sette tall på det. Og tallene er nådeløse mot Holte.
Flere i arbeid: Perspektivmeldingen viser at hvis vi hadde svensk nivå på sykefravær, ville vi frigjøre 40 000 årsverk. Med 1,5 millioner KIKUKE-deltakere snakker vi om 60 000 årsverk. Det gir 34 milliarder kroner mer i skatteinntekter.Sykepenger: Staten betalte 45,8 milliarder i sykepenger i 2023. KIKUKE kutter lett 20 prosent av dette. Det er 9 milliarder spart.Helseutgifter: Vi brukte over 450 milliarder på helse. En nedgang på bare 2 prosent fra bedre folkehelse gir ytterligere 9 milliarder spart.Totalt: 52 milliarder kroner.
Hva kan vi bruke 52 milliarder på? Jo, vi kan fjerne formuesskatten (31 mrd.) og samtidig gi skattefritak til alle som har under 360 000 i inntekt (ca. 19 mrd.). Altså både styrke investeringene i Norge og lette skattepresset på de som har minst.
Holte og sparegrøften
Bech Holte vil at vi skal kutte. Kutt i utgifter. Kutt i staten. Kutt i velferd. Han minner om en nabo som nekter å skifte tak fordi «man må jo spare». Når regnet siler inn og råten sprer seg, står han likevel der og skryter: «Se så billig jeg bor!»
Sannheten er at Norge ikke trenger en spareprest som holder oss i skjærsilden mellom kutt og kutt. Norge trenger en byggmester som ser at investering i mennesker gir avkastning.
For forskjellen er enkel:
Holte sparer. Han vil kappe grenene vi sitter på, for så å skryte av hvor mye treet har slanket seg.KIKUKE bygger. Det skaper helse, arbeid, vekst og frihet. Det gjør kaken større, i stedet for å gnåle om hvordan vi skal dele smuler.Rettferdighet og vekst i samme pakke
Skattefritak for de med lavest inntekt er ikke bare økonomi, det er rettferdighet. Det betyr mer frihet for de som i dag teller på kronene før de handler på Kiwi. Det gir sterkere insentiv til å stå i arbeid, og det reduserer forskjeller.
Å fjerne formuesskatten er ikke «gave til de rike», det er å fjerne en særnorsk bremsekloss på investeringer. Bedriftene får mer kapital. Flere arbeidsplasser skapes. Norge står sterkere i møte med global konkurranse.
Og det hele finansieres ikke med kutt, men med at folk sykler seg til bedre helse og samfunnet sparer milliarder. Det er ikke bare bedre politikk – det er morsommere.
Konklusjon: Velg katedralen
Norge står ved et veiskille. Vi kan følge Bech Holte ned sparegrøften, der lyset slukkes og alt handler om å gjøre mindre, kutte mer, leve trangere. Eller vi kan velge å bygge en katedral – et samfunn med plass til både rettferdighet og vekst, finansiert av styrke, helse og arbeidsglede.
Jeg vet hvor jeg vil sykle. Og jeg vet hvem jeg ikke vil ha som guide. Så la Holte spare på telysene sine. Jeg tar heller sykkelen
 |
| Blikkstille på Bjørnsjøen rett etter en kraftig byge |
 |
| En underlig opplevelse i grålysningen i Dødarebakken opp fra Fortjern |
I det jeg nærmet meg toppen av Dødarebakken opp fra Fortjern hørte jeg det ule i skogen. Det minnet om ulv. Plutselig stod en vakker hvitkledt kvinne foran meg på veien og stoppet meg med blikket.
- "Jeg vet hva du føler lille mann. Nå skal jeg forsøke å forklare det til deg på en enkel måte" sa hun
- "Hvem er du?" sa jeg
- "Schhhh... hør her:
Det du føler – vemod når KIKUKE nærmer seg slutten – har flere forklaringer. Her er noen perspektiver:
Affektiv prognose og forventet tapForskning på affective forecasting (forventning om egne følelser) viser at mennesker ofte forskutterer tapet av en positiv opplevelse før den faktisk er over. Når man vet at KIKUKE går mot slutten, begynner man å føle savnet allerede nå. Dette kalles noen ganger anticipatory grief – en slags forhånds-sorg over at noe verdifullt tar slutt.
Overgangsøyeblikk og identitetEn aktivitet som KIKUKE former både hverdagen og egen selvforståelse. Når et slikt prosjekt går mot slutten, innebærer det også en overgang i identitet: fra "den som er midt i utfordringen" til "den som har fullført". Akademiske teorier om liminalitet (fra antropologi og sosiologi) peker på at mennesker ofte opplever blandede følelser i overgangsritualer – både stolthet og lettelse, men også vemod fordi man forlater en meningsfull fase.
Peak-end-regelen og minnerDaniel Kahneman og andre har vist at vi husker opplevelser særlig ut fra høydepunktene og slutten (peak-end rule). Når slutten nærmer seg, blir vi mer oppmerksomme på at minnene skal “festes”. Dermed oppstår et økt følelsesmessig trykk: vi ønsker å nyte mer, men samtidig vet vi at muligheten snart forsvinner. Dette kan gi et vemodig preg selv i positive øyeblikk.
Eksistensiell dimensjonPå et mer filosofisk nivå berører slike opplevelser menneskets forhold til tid og forgjengelighet. Når noe fint nærmer seg slutten, minner det oss om at alt er midlertidig. Den eksistensielle psykologien (for eksempel Viktor Frankl) understreker at nettopp forgjengelighet er en kilde til mening, men også til vemod. At KIKUKE tar slutt, gjør opplevelsen unik og uerstattelig – og dermed emosjonelt sterk.
Summen av dette er at vemodet er en naturlig og universell reaksjon: hjernen og følelsene markerer at en verdifull fase avsluttes, og denne ambivalensen mellom glede og tap gir oss en sterkere opplevelse av mening". - "Heter ikke det et eller annet med blues?"
- "På sett og vis. La oss se på dette fra et idrettspsykologisk perspektiv, spesielt med tanke på ekstreme utholdenhetsprosjekter som KIKUKE:
“Post-event blues”Innen idrettspsykologi beskrives et fenomen kalt post-event blues eller post-race depression. Mange løpere og utholdenhetsutøvere opplever en nedstemthet både mot slutten av et prosjekt og i dagene etterpå. Det handler om at:
Kroppen er vant til høy belastning og store mengder endorfiner/adrenalin. Når dette forsvinner, oppstår en fysiologisk “nedtur”.
Psyken mister en klar ytre struktur: treningen, etappene, målet. Når alt er fullført, oppstår et tomrom.
Målretting og mening
Motivasjonsteorier (bl.a. self-determination theory) viser at store prosjekter dekker tre grunnleggende psykologiske behov:
Autonomi (man velger selv å gjøre noe krevende),Kompetanse (mestring av utfordringer),Tilhørighet (gjennom at man deler opplevelsen med omverden).Når prosjektet går mot slutten, svekkes disse kildene til mening. Man mister en ramme som ga både retning og mening i hverdagen – og da kan vemodet bli sterkt.
Overgang fra “flow” til refleksjonUnderveis i krevende prosjekter opplever mange idrettsutøvere flow – en oppslukthet hvor tid og sted nesten forsvinner. Når dette gradvis ebber ut mot slutten, blir man mer selvbevisst og reflekterende. Denne overgangen fra handling til refleksjon gjør at følelsen av tap blir tydeligere: nå er man ikke lenger fullt inne i opplevelsen, men allerede på vei til å se den utenfra, som noe avsluttet.
Identitet og selvfortellingFor ultrautøvere og eventyrere blir prosjektene en del av selvet: “Jeg er den som gjør dette.” Når prosjektet nærmer seg ferdig, må identiteten reorienteres: fra “jeg er midt i utfordringen” til “jeg har gjort det.” Idrettspsykologer beskriver dette som et klassisk overgangsøyeblikk, hvor vemodet egentlig er et tegn på hvor viktig prosjektet har vært for egen selvforståelse.
Hvordan håndtere det?Idrettspsykologien anbefaler flere strategier:
Feire aktivt – marker prestasjonen, ikke bare la den ebbe ut.
Reflektere og dokumentere – skrive ned erfaringer eller dele opplevelsen, slik at den får en varig plass i livshistorien.
Planlegge nytt prosjekt – det trenger ikke være like stort, men å ha en ny retning reduserer tomhetsfølelsen.Akseptere vemodet – se det som et tegn på at prosjektet virkelig har hatt verdi. Med andre ord: det du føler nå er akkurat det mange ultrautøvere kjenner igjen. Vemodet er både et fysiologisk og psykologisk fenomen – og samtidig en bekreftelse på at KIKUKE har vært meningsfullt.  |
| Helt alene i skogen |
 |
| Sugende føre, men snart bærer det utfor til Sørkedalen |
Ville dyr møtt samlet under KIKUKE:
7 elg4 rev4 rådyr3 grevling1 mår1 rotte I tillegg møtte jeg et utall fugler. Aller mest svarttrost som hoppet rundt på veien i grålysningen, men også en hønehauk (i familie med hønsehauk), en tiur og en ugle.
 |
| KIKUKE seierslogo |
KIKUKE gå meg mye energi. Den største utfordringen var ikke det fysiske, men at det ble litt lite søvn i lengden. Jeg startet å sykle rundt kl 04.40. hver morgen. Selv om jeg normalt står opp kl 05, klarte jeg ikke å komme meg i seng tidligere enn vanlig slik at hver natt ble en time kortere enn normalt. Det kjente jeg utover i uken ved at jeg gradvis ble mindre smart. Skulle jeg gjort dette over lengre tid hadde jeg vært nødt til å komme meg i seng. Å begynne å sykle senere enn kl 04.40 ville nemlig ikke vært aktuelt, da jeg normalt har min mest effektive arbeidstid fra kl 05.00-10.00 avbrutt av trening i arbeidstiden mellom kl 06.00. og 06.30 Ved å begynne så sent som kl 04.40 mistet jeg 1,5 timer av arbeidsdagen, og mer enn det ville ikke gått i lengden.
 |
| Siste oppoverbakke på grus under KIKUKE bød på det eneste menneskemøtet i den regnfylte skogen |
Til og fra jobb via Kikut i en uke
Fra skogens ro til byens puls. En uke, et løfte, en triumf 
- Start med én testdag (tur/retur), kjenn på logistikken.
- Justér rute og tidspunkt slik at du treffer lys og trafikk best mulig.
- Planlegg mat og klær på jobb.
- Legg lista etter forhold: En uke i strekk er gøy – men to–tre dager gir mye av gevinsten.
Sublimt essay, noe å tenke på i Teslaen til jobb’
SvarSlett