Vestfold Ultra Challenge 2015 - 81 km/50 miles

Dersom målet er å restituere på optimalt vis skal man visstnok ikke løpe lange løp for tett. Jeg kan ikke fordra å gjøre ting riktig og stilte derfor opp på Vestfold Ultra Challenge (VUC) 50 miles (81) km 13 dager etter at jeg løp Täby Extreme Challenge 161 km.

Klærne har gjort seg klare til VUC dagen før løpet 

Ildsjelen Thomas Pinås står bak løpet som hadde et tak på 100 løpere fordelt på 17 km, 27, km, 50 km og 81 km med start på Hvistein Stadion i Holmestrand. Før start var det hyggelig gjensyn og skravling med andre ultraløpere.

Deltakerne får instrukser rett før start 

Vi var drøye 20 løpere som skulle løpe den lengste distansen. Startskuddet gikk kl 08.00. og det bar avsted på asfalt i retning av Fellesfjøset og Botnemarka. Med så mange ulike distanser blir det store forskjeller i farten til løperne. Noen av de som løper kort kliner til i høy hastighet fra start, mens de fleste av oss som skulle løpe langt forsøkte å finne en fornuftig åpningsfart.

Starten nærmere seg (foto: Vestfold Ultra Challenge)

Min plan var å prøve å holde jevn rolig fart hele løpet i gjennom. På grunn av at jeg hadde et så langt løp i beina på forhånd var jeg redd for at jeg ellers risikerte å gå på en kjempesmell en eller annen gang etter halvveis.

Den første delen av løype frem til vending for 50 km ved Kaldmovannet er løypas flate del. Etter at man kommer inn i marka bærer det trinnvis oppover til toppen Liglaneren med flott utsikt over sjøen. Deretter fortsatte løypa ned i en dump det skogmaskiner hadde gjort sitt til at det ble mer teknisk enn vanlig for deretter å klatre opp til Brannåsen. Etter Brannåsen er det er berg og dalbaneparti frem til man klatrer opp til Hvittingen på 404 meter. Deretter bærer det ned til E18 ved Sande på 70 m før løypas desidert letteste parti med grusvei frem til matstasjonen ved Kaldmovannet.

På vei oppover i Botnemarka (foto: Gaute Remmen Gunleiksrud) 

Etter Kaldmovannet begynner løypas kuperte del i Vestskauen. Det stiger jevnt på sti frem til hytta Kabretta. Deretter er det bratt opp til Montebello på 532 meter før man går inn i et kupert parti forbi Prestevannet og ned til Svartevannet for deretter å fortsette ned til Andorsrud på drøye 100 meter. Ved Andorsrud snur man og løper samme vei tilbake.

Fin, krevende og kupert løype i Botnemarka og Vestskauen (lenke til Strava) 

Trasking i de bratte motbakkene mot Liglaneren (foto: Gaute Remmen Gunleiksrud) 

I den første delen av Botnemarka løp jeg sammen med Kristian Jahre og flere andre løpere fra Holmestrand. Opp mot Brannåsen og Hvittingen tok jeg det forsiktig før jeg fortsatte på den fine stien fra Hvittingen til Hanekleiva. Jeg stoppet for en kort prat med Jeanette Vika som stod og knipset bilder langs løypa og så ut som hun godt kunne tenkt seg å løpe selv.

Blid løper på den fine stien over Hvittingen (foto: Jeanette J Vika) 

På vei ned mot matstasjonen hørte jeg en kameralyd mellom trærne. Det viste seg å være fotografen Kai-Otto Melau, som har tatt utrolig mange fine bilder fra de røffeste idrettsarrangementene i Norge. Sist jeg traff han var på Xreid i den siste bratte stigningen til Gaustatoppen.  Deretter fikk jeg 8 jobbtelefoner. Jeg fant ut at det var på tide å skru av lyden på mobilen, da kombinasjonen av ultraløping og jobbing er kjent for å være dårlig.

Dyp konsentrasjon i Vestfolds ville skoger (foto: Kai-Otto Melau) 

Jeg fikk i meg litt vann, banan og et par halve brødskriver på matstasjonen før jeg fortsatte videre. Strekket til neste matstasjon ved Kaldmovannet var ikke på mer enn 7 km. I bakkene opp fra E18 kom de to første løperne på 50 km i mot i et høyt tempo.

Valgets kvaler på matstasjonen ved Kaldmovannet 

Matstasjonen ved Kaldmovannet var betjent av Harald Zeigler & Co. Jeg tok meg god tid til å få i meg mat, da det ikke ville være noen andre matstasjoner før man returnerte til etter 32 km i mye krevende terreng. Deretter fortsatte jeg på stien oppover mot løypas høyeste punkt ved Montebello.

Jeg ble tatt igjen av Seth fra Colorado etter matstasjonen og vi løp sammen den neste timen. Vi snakket blant annet om: Skikjøring i Colorado og langrenn i Norge, snø, hvilken bekk man burde satse på til fylling av vannflaskene, hvor langt det var til neste matstasjon, alderen på våre barn, Hardrock 100, Lekeland, hvor Sondre Amdahl kom i mot under løpet i 2014, Western States Endurance Run, North Downs Way, Birkebeinerrennet. løping på snø og hvordan vi skulle finne tilbake til stien etter at vi hadde rotet oss bort.

Da det var 5 km igjen til vending møtte vi Cathrine Holme. Hun er en supersterk løper, men for første gang var ikke hodet helt med på ultraløping. Hun hadde derfor nesten brutt et par ganger, men heldigvis klart å overbevise seg selv om at hun skulle fortsette litt til. Vi ble enige om å løpe sammen resten av løpet. På vei ned til vending møtte vi mange av de andre løperne som hadde snudd og var på vei tilbake.

Vendepunktbilde 1: Tommel, Cathrine Holme og blunkende meg 

Vendepunktbilde 2: Mye tommel, litt Cathrine Holme og meg

Ved vendepunktet på Andorsrud fikk vi hver vår Kit Kat sjokolade av de hyggelige foreldrene til Einar Hagemann. Etter at det ble tatt et par bilder foran "Fiske kort" skiltet begynte vi på bakkene oppover mot Montebello.

På klassisk ultravis delte vi opp tilbaketuren i overkommelige deler; Der stien begynner, matstasjonen ved Kaldmovannet, matstasjonen ved Hanekleiva, Hvittingen, Brannåsen, Liglaneren, asfalt/sivilisasjon og mål.

Jeg beiter intenst mens Cathrine kikker på maten 

Det var himmelsk å komme til Harald Zieglers luksuriøse matstasjon ved Kaldmovannet, der det i tillegg til brødmat og snacks ble servert tomatsuppe, hamburger og grillpølser. Gode og mette fortsatte vi til neste matstasjon for ytterligere påfyll. Deretter bar det oppover forbi Hanekleiva Stridsanlegg som ble bygget på 80-tallet for å forsvare Hanekleiva og Hvittingen i tilfelle invasjon fra Sande og Sandebukta.

Harald Zeigler & Co kjører høy standard på matstasjonen

I løpet av de 45 km vi løp sammen snakket Cathrine og jeg sammen i timevis. Vi var blant annet innom: Når hodet ikke vil løpe langt, motbakker hvor deilig det vil bli å komme til toppen av Montebello, Når hodet ikke vil, snø, sykdom, tøffe unge løpere, Coca Cola, motbakker, egosentriske løpere vs de miljøskapende, at Helge virket veldig sprek, motbakker, skilsmisse, snø, rust på gamle telemarkski, Erik Bertrand Larsen, Hvittingen, at vi var beste mixed-team lag, at det kan ta opptil 6 uker å restituere etter et løp, utroskap, hvor deilig det vil bli å komme til toppen av Hvittingen, motbakker, Nordmarka Ultra Challenge, å rote seg bort i skogen, hvor mange hyggelige mennesker det er i ultramiljøet, klubbturer med Romerike Ultraløperklubb, å være i skogen om natten, motivasjonen for å løpe ultraløp og at forsythiaen 1 km før mål var stor.

På toppen av Hvittingen feiret vi bestigningen med å klappe håndflatene våre samme mens vi jublet. Det samme gjentok seg på toppen av Brannåsen og på toppen av Liglaneren. Etter en lang dag i skogen blir man veldig glad hver gang et delmål er nådd.

Etter 81 km i kupert terreng med til sammen 2800 høydemeter nærmet vi oss mål med høye rop og krysset deretter målstreken i sakte fart. Tomas Pinas og Kristian Jahre disket opp med grillpølser, beltespenner, cola og t-skjorte som en perfekt finale på et bra løp.

Blir du med hjem og ser å føttene mine?  

Etter løpet ga føttene mine meg klar beskjed om at de ikke synes at løping av TEC 100 og VUC 50 har gitt dem noen store utseendemessige fordeler. De krever derfor et par-tre dagers fri fra all løping. For min del blir neste virkelig lange ultraløp The Great New York 100 miles Running Exposition (TGNY) i juni.

Ultraløping er farlig - 9 grunner til å holde seg langt unna ultraløp

1. Ødelagte føtter
Alle ultraløpere får etterhvert stygge og maltrakterte føtter. De som sponses med sko eller sokker hevder at de aldri har noen problemer, men alle som en nekter å vise frem føttene sine uten sokker. Der er en årsak til at man aldri ser en ultraløper med sandaler om sommeren.

Typisk fot etter et langt ultraløp 

2. Håpløst langt liv 
Ultraløping gir stor risiko for at livet blir alt for langt. En stor undersøkelse viser at en ultraløper er 16 år yngre enn alderen skulle tilsi. For det aller fleste er dette ikke noe annet enn en stor plage. I tillegg til forhøyet risiko for å overleve sine egne barn, må man regne med at de eneste gjenlevende vennene man har når man blir riktig gammel er andre ultraløpere. Internasjonale undersøkelser har vist at de fleste eldre ultraløpere derfor starter livsforkortende aktiviteter som røyking, sykling uten hjelm og gåing på rødt lys i livet siste år.

Gamle ultraløpere bruker intens røyking som middel for å forkorte livet 

3. Det er livsfarlig å løpe fort 
En rekke medier berettet nylig at raskere løping enn 11 km/t mer enn 2,5 timer i uken statistisk ville innebære samme dødelighet som om man var en profesjonell sofasliter. Som ultraløper står man derfor overfor det umulige valget mellom å løpe saktere enn 11 km/t og bli alt for gammel, eller løpe litt raskere for dermed å dø ung.

Raske ultraløpere blir ikke eldre enn sofaslitere

4. Se på meg syndromet er uttrykk for desperat hjelpebehov   
En god venn av meg som psykiater mener at å lese ultraløperes oppdateringer på Facebook og blogger er som å lese desperate menneskers fortvilte rop etter hjelp; SE PÅ MEG!!!! Ultraløping fører til kjemiske forandringer i hjernen som gir økt oppmerksomhetsbehov. Det er ikke grenser for hvor ofte andre skal belemres med løpernes problem. De som rammes er typisk kolleger rundt lunsjbordet, venner på Facebook og uskyldige blogg-lesere. En dag stopper imidlertid omgivelsenes overbærende interesse og risikoen for å ga dypt ned i kjelleren regnes som ekstremt stor.

Typisk "SE PÅ MEG hvor tøff jeg er" bilde fra Xreid  Hardangervidda 2014 (Foto: Kai-Otto Melau) 

5. Løping i skogen øker risikoen for kognitiv svikt 
Hjortelusfluen sprer seg i Sør-Norge og plager vettet av elg, rådyr og hjort. De stikker tidvis ultraløpere. Fluen kan i følge forskere i Sør-Europa trolig overføre sykdommen Bartonella til mennesker. Sykdommen har flere alvorlige virkninger og en av dem er muligheten for kognitiv svikt. Farlige situasjoner kan oppstå dersom store mengder med svært utholdende og fysisk sterke løpere virrer ukontrollert rundt i skogen med kognitiv svikt.

Stikk fra den slemme hjortelusfluen kan gi kognitiv svikt 

6. Ultraløpere blir lett løgnere 
På mange harde ultraløp er andelen som bryter høy. Man hører likevel sjelden om noen som bryter fordi de er slitne eller hadde en psyke som sviktet. I stedet florerer det med sjeldent lite troverdige historier om vondt i hofter eller knær, gnagsår eller problemer med magen. Noen av de som bryter er tilnærmet ærlige og kaller årsaken til at det brøt for et annet ord for å være sliten; gangsperre. Løgnene representerer ikke noe særpreg for ultraløp - den største arenaen for løgn i Norge er nok de tusenvis som kommer med merkelige unnskyldninger fordi de ikke er fornøyde med resultatene sine i Birken. Begynner man å lyve på ett livsområde sprer det seg som kjent raskt til andre områder og man blir et problem for omgivelsene. Under Ultrabirken slet jeg kraftig og hjernen vibrerte av iver etter å finne på en skade som unnskyldning for at jeg skulle gi meg. Jeg klarte så vidt å stå i mot og krabbet de siste 15 km til mål.

Ultraløper som forteller at kneskaden var årsaken til at hun brøt

7. Ultraløp kan gi sterkere opplevelser enn det man har godt av 
I ultramiljøet er det ikke uvanlig å høre ting som om at "løpet er det største jeg har opplevd i livet" eller "ved siden å føde tre snille og vakre barn er løpet det største som har skjedd meg". For den som har fått sterke opplevelser og følelsen av mestring ved å gjennomføre et hardt løp vet man at det som blir sagt er sant. Det er imidlertid utvilsomt usunt å oppleve så sterke ting, da omgivelsene ikke forstår dem. De vil nesten alltid føre til sjalusi og andre problemer: Jammen var det ikke viktig for deg å treffe meg og gifte deg med meg? Joda, men ultraløpet jeg løp i går var en ennå mye større opplevelse for meg!  Flertallet blant ultraløpere er derfor spesialister på barnefordeling og skilsmisse.

Etter noen år som ultraløper blir man langt smidigere på barnefordeling enn dette 

8. Overfølsomhet 
Under lange løp blir de fleste veldig slitne, noe som igjen føler til at man blir svært følsom. Gråt, sorg, fortvilelse og kjærlighet som hadde gjemt seg i bunnen av hjertet pipler til overflaten der det viser seg frem i all sin prakt. Alle sanseinntrykk blir forsterket og det vakre blir så vakkert at man ikke klarer å motstå fristelsen til å fotografere det.

Bilde I tatt fra Tour de Finance i en rus av overfølsomhet 

Bilde II tatt fra gangbroen på Maritim i en rus av overfølsomhet 

9. Miljøet er skadelig 
Sist men ikke minst kommer problemene med ultraløpermiljøet i Norge. Miljøet er åpent, inkluderende og lite kompetitivt. De fleste finner seg veldig godt til rette. Miljøet møter det meste man sier og gjør med vennlighet og et klapp på skulderen. Stiller man opp på på et par løp i løpet av en sesong blir man fort sugd inn i Romerike Ultraløperklubb (RULK) eller Holmestrand Ultraløperklubb (HULK). Nye venner strømmer på og livet blir topp. Virkningen er imidlertid lite heldig; man blir lullet inn i så mye hygge og godhet at de fleste får problemer med å takle det kalde, harde og kyniske livet utenfor miljøet.

Et alt for hyggelig miljø før start på Vestfold Ultra Challenge i 2014

Før man begynner med sporten er det derfor viktig at man gjør grundige overveielser om man virkelig ønsker å utsette seg selv for alle de problemene den vil føre med seg. Jeg løp mitt første ultraløp i 2010, og brukte tiden frem til 2013 på å bestemme meg for å bli ultraløper. Nå er det ingen vei tilbake.

Dette gjør ultraløpingen med deg 

Ekte ultraløper eller slaskete sjarlatan

Vestfold Ultra Challenge 2014 med tømmerstokkbein

De fleste nordmenn nærer en dyp, men ubestemmelig, kjærlighet til det knøttlille fylket Vestfold. Over halvparten av fylket er dekket av skog og det var i skogkledde åsene vi skulle tilbringe lørdag 24. mai.   Rundt kl 08. var vi 110 på startstreken ved Hvitstein stadion i Holmestrand. Noen av oss skulle løpe den lengste distansen på 82 km, mens de øvrige skulle løpe 50, 27 eller 17 km.

I følge løyebeskrivelsen skulle løpet stort sett gå på sti eller grus og være relativt kupert med til sammen 2400 høydemeter. Fra starten i Holmestrand skulle det stort sett gå nordover gjennom de grønne skogene i Vestfold og deretter inn i Buskerud med vending like sør for Konnerud i Drammen etter 41 km. Deretter skulle vi løpe samme trasé tilbake til Holmestrand.

Startområdet ved Hvitstein Stadion 

Det var rett i underkant av 20 grader og høy luftfuktighet etter nattens kraftige regnskyll. Rett før start fikk vi de siste instruksene av Tomas Pinås som var primus motor for løpet. Jeg kjente meg relativt daff når jeg våknet, og kroppen føltes litt tung og slapp der jeg stod og ventet på starten.

Starten gikk og tempoet i front var høyt. Jeg så Sondre Amdahl og en annen løper forsvinne i det fjerne. Selv om jeg løp sakte i forhold til de som løp i front gikk de to første kilometerne alt for raskt med kilometertider under 5 minutter. Etter tre flate kilometer på asfalt gikk løpet over i en fase med lett stigning på en jordvei. Det kom en del løpere bakfra som passerte i et voldsomt tempo - trolig noen som løp en av de kortere distansene.

Spreke ultraløpere skravler alltid før start 

Løpet steg jevnt og trutt opp til Liglaneren på 260 meter. Deretter gikk det i berg og dalbane over Brannåsen, ned til Orebergvannet og bratt opp til Hvittingen på 404 meter der de som løp 27 km snudde. Beina kjentes alt for tunge til å skulle løpe så langt, men jeg forsøkte å innbille meg selv at 82 km er ganske kort.

Ved stikrysset på toppen av Hvittingen stod Tomas Pinås og geleidet oss som skulle løpe de lengste distansene inn på en smal og temmelig teknisk sti. Etter å ha løpt et stykke uten å ha sett noen merkebånd kom en dansk løper i mot. Han hadde snudd da han hadde blitt usikker på om han hadde løpt feil. Vi tok en kikk på kartet og kom til at vi trolig var på rett spor og humpet nedover den glatte stien til en bekk i bunnen av et søkk. Deretter løp vi over en liten ås før vi kom ned på den asfalterte veien som går opp Hanekleiva og ned til den første matstasjonen som var ved 18 km. Jeg fikk i meg en brødskive, litt banan, cola og vann i tillegg til å få fylt opp flaskene med god hjelp fra de som betjente matstasjonen.

Klar til start 

Kort etter matstasjonen var det en steinete nedstigning til E18 som vi deretter løp langs et par kilometer for å  så svinge oppover i marka igjen. Fra 60-70 høydemeter gikk det jevnt oppover inntil vi kom til krysningen av Haukelielva der de som løp 50 km snudde. Solen hadde tittet frem og det begynte å bli varmt så det var deilig å vade over elven.

 Etter å ha krysset elven løp vi et lite stykke nedover Kålmoveien der det kom terrengsyklister som syklet Montebellorittet i mot. Vi hadde fått beskjed om å passe på så ikke syklistene ble skadet. Fra vi forlot veien ble jeg liggende i en liten gruppe med Ninette Banoun, Harald Zeigler og danske Lars Kirkegaard. Det skulle vise seg at vi kom til å løpe mer eller mindre samlet i flere timer fremover.

Vi klatret jevnt og trutt oppover frem til vi kom til Kabretta som var en idyllisk liten gressvoll med en hytte og et par uthus der søsteren til Harald betjente den morsomste matstasjon underveis. Her var det ikke mangel på ulike godsaker og jeg ble blant annet servert en øl som smakte herlig i varmen.

Tomas Pinås gir instrukser før start 

Etter Kabretta steg vi videre oppover og løp forbi toppen av Montebello og videre til Presteseter på omkring 520 høydemeter. En snau kilometer etter Presteseter kom Sondre Amdahl, som vant løpet, i mot i en imponerende hastighet.

Deretter gikk det bratt ned og over et område med mye gjørme og myr. Kroppsvekten min på 90 kg gjorde at jeg sank herlig dypt ned i gjørma. Etter en stund kom de som lå på andre og tredjeplass i mot med 5 minutters mellomrom.

Før runding gikk det først bratt nedover på en grusvei og deretter på sti frem til vi nådde vendepunktet ved gården Rønnehue ikke så langt sør for Konnerud i Drammen. Jeg snudde og fulgte etter Ninette oppover mens Harald og Lars spiste litt og kom like etter. På vei oppover kom det stadig løpere i mot. Etter klatringen tilbake til Presteseter kjentes beina veldig tunge og jeg skjønte at det kom til å bli en lang tur til mål. Lars og Harald løp forbi og jeg klarte ikke lenger å henge med.

Det var herlig å komme tilbake til Kabretta. Søsteren til Harald og de andre som betjente matstasjonen hadde grillet pølser og kokt tomatsuppe i tillegg til at de serverte brød nøtter og snacks. Jeg spiste en grillpølse og drakk tomatsuppe og tok meg en øl før det bar videre nedover den rufsete traktorveien fra hytta. Harald og Lars forsvant i et forrykende tempo. Jeg kjente at jeg burde ha trent mer på å løpe nedover, da jeg ble utrolig stiv og støl på fremsiden av låret av nedoverløpingen. Ninette passerte meg også og jeg slet veldig med å følge henne.

Det var etterhvert såpass varmt at det vår utrolig deilig å vasse over Haukelielva der jeg fikk vasket ansiktet og kastet litt vann på hodet. Der sved på fremsiden av låret i nedoverbakkene og i de siste bakkene ned mot E18 gikk det veldig treigt fordi lårene ble så stive. Vi passerte Lars som også begynte å bli sliten. Det var godt å komme fremt til matstasjonen ved Hanekleiva der jeg fikk fylt opp drikkeflaskene og spist kanelgifflar, banan, sjokolade og potetgull før de siste 18 km til mål skulle forseres.

Etter matstasjonen gikk løypa oppover Hanekleiva for deretter å klatre opp til Kjeksrødhvittingen, ned i et søkk og til slutt bratt opp til topplatået på Hvittingen. Det var veldig varmt og fuktig og jeg drakk opp resten av drikken før de bratte nedoverbakkene fra toppen begynte. Jeg slet kraftig med å løpe i de bratte nedoverbakkene og Ninette forsvant på ny forut. Etter å ha passert Orebergvannet løp vi sammen et stykke - begge like tørste i den sterke varmen. Jeg trodde det skulle dukke opp en bekk snart, men kilometerne gikk og ingen bekk viste seg i skogen.

Det var heldigvis lange strekk som gikk i skyggen under trærne. Jeg begynte å bli utrolig tørst og var helt tørr i munnen. Når det var rundt 5 km igjen til mål møtte jeg broren til Lars som var support for Lars. Han spurte hvordan det gikk og jeg fortalte at jeg var veldig tørst. Han hadde parkert et par kilometer lengre og så at jeg bare kunne forsyne med av drikke fra kjølebagen i baksetet på bilen. Jeg fikk litt ekstra energi av den gode nyheten. Etter et par minutter dukket det opp en liten bekk og jeg stoppet og drakk halvannen liter vann i rekordtempo før jeg fikk tilbake energien og fortsatte mot mål. De siste kilometerne mot mål gikk greit med den nye energien vannet hadde gitt.

Mann med støle bein løper i mål (foto: Tomas Pinås) 

Målstreken ble krysset etter 11 timer og 23 sekunder. Med unntak av beina som var utrolig stive og støle kjentes resten av kroppen temmelig fin. I tillegg til beltespenne og en medalje formet som et fly ble det servert grillpølser og cola ved mål. Begge deler smakte uvanlig godt etter en lang dag i terrenget.

Deltakermedalje 

Neste gang jeg deltar skal jeg trene mer på å løpe i bratte nedoverbakker. I tillegg skal jeg ha med meg litt mer drikke det siste strekket dersom det er spådd varmt vær. Løpet var bra arrangert med god stemning og matstasjonen på Kabretta var spesielt bra.