Etter 125 kilometer i Ultra Trail Sierras del Bandolera i 2017 måtte jeg kaste inn håndkleet til tross for at det ikke var lengre enn en maraton til mål. Jeg var ikke alene om å bryte i det kraftige snø- og regnværet i de spanske fjellene der store deler av løpet gikk i iskaldt smeltevann. Kun 30 % av de som stod på startstreken kom til mål. Jeg utpekte meg selv umiddelbart til Norges riks-pyse. Nøyaktig to år senere reiste jeg tilbake til Spania for å rydde opp en gang for alle og kvitte meg med det belastende pyse-stempelet.
Blid og forventningsfull mann rett før løpet startet
Til tross for at det er nærmere 400 som deltar er Ultra Trail Sierras del Bandolero 100 Millas (UTSB) en slags uoppdaget perle for de som ikker er fra Spania. Jeg tror jeg var den eneste som ikke var spanjol blant deltakerne, noe som trolig skyldes at løpet ikke markedsføres internasjonalt og at informasjonen om løpet er på spansk. I tillegg er det omtrent like vanskelig å melde seg på løpet som Barkley Marathons dersom man ikke behersker spansk.
For meg var dette perfekt. Jeg prøver av og til å finne de uoppdagete perlene blant terrengultraløpene. Viktige kriterier er mest mulig sti, fin natur, ikke-kommersiell arrangør, inntekter til lokalsamfunnet og miljøprofil på løpet.
Fottur i vakker natur dagen før løpet
El Caminito del Rey
Det 166 km lange løpet har 6000-7000 høydemeter og går i fjellområdene vest for Ronda. Start er i den hvite landsbyen Prado del Rey i den vestlige delen av nasjonalparken Parc Naturel Grazalema. Man løper en slags sløyfe der man vender i Ronda. Mange av stipartiene er tekniske med mye stein og mange muligheter til å gå på trynet.
Utsikt fra hotellrommet i Ronda I
Før løpet gikk vi turen Caminito del Rey der deler av strekningen består av planke-gangveier festet til de loddrette fjellsidene i den trange kløften ruten går i. Deretter overnattet vi i Ronda og bodde på et lite hotell som lå på kanten av stupet der vi hadde utsikt til Rondas største turistattraksjon, kløften og ny-broen Puente Nuevo fra 1793.
Det kjentes litt sykt å skulle utsette seg selv for så mye plage som jeg skulle når alternativet med å være vanlig turist ble testet ut rett før løpet. I en kort periode sirklet tankene rundt å spise god mat, drikke god vin, gå turer i de vakre fjellene og slappe av i flotte omgivelser i godt selskap. Denne typen tanker kalles ultra-angst og rammer de aller fleste rett i forkant av et løp. Andre typiske symptomer på ultra-angst er følelsen av at man er litt syk, opplevelsen av at man har trent for lite eller at man har en innbilt skade. Etter en liten stund gjorde jeg kort prosess med de fjollete tankene og dyttet ultra-angsten vekk.
Utsikt fra hotellrommet i Ronda II
Utsikt fra hotellrommet i Ronda III
Utsikt fra hotellrommet i Ronda IV
Utsikt fra hotellrommet i Ronda V
Plakaten til løpet
Vi forflyttet oss deretter langsomt gjennom fjellene i retning av den hvite landsbyen Prado del Rey der vi tok inn på et liten enkelte og hyggelig hotell i utkanten av byen. Hele sentrum av byen var sterkt preget av nærmere 400 ultraløpere og deres familier og støtteapparat og alle spisesteder serverte pasta selv om det ikke stod på den originale menyen.
Da løpet startet på fredag 1. mars kl 18.00. var det hundrevis av tilskuere som hadde stilt seg opp langs løypa. Mange som var utkledd som banditter vandret rundt i byen og smalt kraftige kinaputter. Navnet på løpet spiller på at fjellene vi skulle løpe i tidligere var tilholdssted for et stort antall banditter. De som fullfører 100-miles løpet blir "Bandolero", dvs banditt.
Gatene i Prado del Rey var pyntet av banditter før løpet
De første tre hundre meterne av løpet gikk gjennom jublende folkemengder. Deretter gikk det slakt nedover gjennom vakkert kulturlandskap mesteparten av veien til den neste hvite landsbyen El Bosque der vi på ny ble møtt av flere hundre jublende tilskuere. Det er ekstra morsomt å løpe ultraløp når det er så mye liv.
Blid mann på vei ut av Prado del Rey
De første kilometerne gikk gjennom vakkert kulturlandskap
På vei mot fjellene
Solen gikk ned da jeg nådde El Bosque
Solen gikk ned og et mildt sagt kupert parti begynte etter El Bosque. I løpet av de neste 3 milene var det over 2000 høydemeter med stigning. Den første delen gikk i skog og kratt opp til passet Puerto del Boyar. Deretter steg vi opp på snaufjellet på tekniske og steinete stier. Flere partier var for bratte og tekniske til at jeg klarte å løpe. Sist jeg løp her for to år siden fant det vann over alt og snødde og sluddet kraftig på toppene. Nå var det mulig å løpe med kortbukser selv om det var kjølig på de høyeste partiene.
Det siste dagslyset mens jeg er på vei opp i fjellene
Gjennom natten forsøkte jeg å ha hodelykten på lavest mulig lys-nivå. Det var veldig klart og en fantastisk stjernehimmel og jeg ønsket å få med meg så mye som mulig av den. Jeg skrudde av lykten mange ganger i løpet av natten for å se på stjernene.
De siste kilometerne inn mot matstasjonen i den neste hvite landsbyen Villaluenga etter ca 40 kilometer gikk det veldig sakte på grunn av teknisk terreng. Når det er en drøy kilometer igjen til byen kommer man på en sti som går lang kanten av et stup. Plutselig ser man byen flere hundre meter rett under seg og det er vanskelig å fatte hvordan det kan være mulig å komme ned den stupbratte fjellsiden uten sikring. Rundt neste sving dukker muligheten opp i form av en renne i fjellsiden. Det er imidlertid all grunn til å ta det forsiktig, da et feilsteg kan gi en lang flytur ned i byen.
Selv om jeg har vært ganske dårlig til å trene, gikk det rimelig greit ut over natten. Under Grindstone 100 i oktober 2018 innså jeg at det ikke er nødvendig å trene noe særlig til 100-miles løp. Man kan i stedet bruke løpene som trening og bruke tiden man tidligere brukte til å trene til alt mulig annet. Det er ikke bare mye morsommere, men også mye mer tidseffektivt siden ultraløpene fører til at man bruker nettene til å løpe i stedet for å sove. I tillegg pleier jeg å få masse energi av å løpe gjennom natten.
Fra Villaluenga fortsatte jeg videre ut i natten og frem til den enkle fjellhytten Refujio Llanos de Libar der neste matstasjon var. En sjeldent blid mann synes det var usedvanlig morsomt at en nordmann ikke synes det var kaldt, selv om det var kjølig utenfor. Selv stod han med dunjakke.
Neste etappe gikk til den neste hvite landsbyen Montejaque og deretter videre til Ronda. Jeg durte rolig gjennom natten og hadde det bra mens jeg tenkte på alt mulig rart.
Morgenstund i Ronda etter en natt i fjellene
I bakkene opp mot Ronda begynte det å lysne. Drøye 70 kilometer i fjellene hadde begynt å gjøre beina gode og møre. Jeg tok meg god tid på matstasjonen da jeg kjente at jeg var på grensen til å være tom for næring. På vei ut tok jeg med meg en neve vingummi for å gi meg selv sukkersjokk slik at jeg våknet.
Jeg passerte broen over kløften i Ronda nøyaktig klokken åtte om morgenen. En og annen tidlig vandrer var ute og så undrende på meg der jeg kom med startnummer og rar utrustning. Jeg hilste høflig på samtlige og fikk smil tilbake.
Ronda ser veldig kul ut fra nedsiden
Fraflyttet bygning langs stien
Etter Ronda fortsetter løpet nedover et lagt dalføre der man stedvis klatrer opp i dalsiden før man ender opp i dalbunnen igjen etter en stund. I starten er det steinete og karrig, men etterhvert blir det frodig, grønt og vakkert. Jeg koste meg der jeg løp langsomt nedover langs elven i dalbunnen.
Da jeg hadde noen få kilometer igjen til matstasjonen i den hvite landsbyen Jimera de Libar kom løpets første mentale nedtur. Det begynte å bli veldig varmt i solen og jeg kjente at jeg ikke taklet det så godt. Deretter løp et helt grått dyr som minnet om en grevling tvers over stien rett foran meg. Det var akkurat som den sugde all energien og motivasjonen som var igjen i kroppen min og jeg begynte å gå.
Noen fotturister kom i mot og jeg latet som jeg løp. Den neste jeg møtte var en eldre mann som jeg hadde en lang samtale på mitt elendige spansk om hvor langt løpet var, hvor lang tid jeg hadde brukt og navnet på alle de byene jeg hadde vært eller skulle innom. Deretter vekslet jeg mellom å gå og løpe avhengig av om det kom noe i mot. Så snart jeg så eller hørte at det kom noen løp jeg for å fremstå som bedre enn jeg er.
I bakkene opp mot Jimera de Libar ble jeg tatt igjen av to hyggelige og energiske løpere som forsøkte å peppe meg opp uten hell. Vi skravlet litt før de seg i fra.
Ned det vakre og frodige dalføret på vei til Jimera de Libar
Etter matstasjonen hadde jeg halvannen time der humøret var lavt og energien likeså. Det hele endret seg på matstasjonen i Cortez de la Frontera som lå i skråningen opp mot det neste fjellpartiet. Det var passeringen av dette fjellpartiet i sludd og snø og store mengder vann som hadde ført til at jeg måtte bryte løpet i Villaluenga i 2017.
Mens jeg stod og gomlet mat mannet jeg meg kraftig opp og bestemte at jeg skulle skru om hodet til innbitt modus og passere fjellpartiet i rolig men jevnt tempo. Oppstigningen til passet ved toppen av fjellet var varm, men naturen var fin og jeg hadde det bra. Jeg ble passert av fem løpere, men lot meg ikke affisere av det og fortsatte i det samme jevne tempoet på den tekniske og steinete stien.
Snø sist, sommerlig denne gangen
Mot toppen av fjellpasset
Jeg har kvalifisert meg til lotteriet til ur-100-miles-løpet Western States Endurance Run i California fem ganger og vært med i lotteriet like mange ganger uten å komme med. Det ga ekstra motivasjon å tenke på at fullføring av Ultra Trail Sierras del Bandolero ville føre til at jeg ble kvalifisert til å være med i lotteriet på ny for sjette gang. Første gang man er med i lotteriet har man ett lodd. Antall lodd dobles for hvert år man er med, slik at man har 32 lodd det sjette året man er med. Hvis man ikke klarer å komme med det syvende året blir man kastet ut av køen og ender opp med ett lodd neste gang man er med, da oddsene ellers ville blitt så høye for de som hadde vært med i mange år at det ikke hadde vært noen lodd igjen til resten.
Capsen reddet meg fra å bli rød som en hummer i ansiktet
Her var dalbunnen fylt med vann i 2017 - nå var det tørt og fint
Etter å ha kommet ned fra det første fjellet krysser man en stor gresslette før man skal over neste fjell. Da jeg løp i 2017 var dalbunnen fylt med vann, og jeg måtte vasse et langt stykke i det iskalde vannet. Nå var det helt tørt og utrolig enkelt å passere sammenliknet med sist.
På vei over en lang vakker slette noen kilometer før retur til matstasjonen i Villaluenga der jeg sist var midt på natten, fikk jeg en kraftig dose med ny energi. Jeg durte i fra en gruppe på syv løpere som hadde samlet seg og fortsatte i fint driv frem til matstasjonen. Dette er det fascinerende med lange løp. Etter en nedtursperiode kommer en opptursperiode og alt kjennes lett og overkommelig.
Matstasjonen i Villaluenga var inne i en hall. Der krydde det av løpere som løp 50-miles som vi skulle samløpe med den siste fjerdedelen av løpet. I 100-miles-løpet blir det stor spredning og er gjerne bare noe få på hver matstasjon samtidig. Her var det sikkert 50-60 stykker og det kjentes merkelig å komme til at sted som var så fullt av energi.
Over den vakre sletten der jeg fikk masse ny energi
Neste stopp var den hvite landsbyene Grazalema. Fra Villaluenga til Grazalema var det igjen tekniske og steinete stipartier. Flere steder var det vanskelige å skjønne hvor stien gikk når man så oppover fjellsiden, men så snart man rundet en stor stein eller klippeformasjon så man hvor den fortsatte. Etter en halvtimes tid ble det så mørkt at jeg måtte skru på lykten og det ble på ny en fantastisk stjernehimmel.
De snaue fire timene jeg brukte på strekningen var en sammenhengende mental nedtur. Til tross for at stien var fin, himmelen var full av stjerner og det var mange hyggelige løpere jeg småpratet med var energinivået lavt og jeg kjedet meg grenseløst. I tillegg begynte det å gå sakte på grunn av slitne bein og såre føgtter og jeg gruet meg til å kjede meg gjennom en hel natt til i sakte fart. Saken ble ikke bedre av at jeg stadig ble passert av masse løpere som deltok på 50-miles.
Det var utrolig godt å nå slutten av fjellet, og se Grazalema langt der nede. Matstasjonen lå ved det vakre torget i byen. Jeg begynte oppholdet mitt ved å søle en hel kaffekopp ut over gulvet. Matlyst hadde jeg lite av så jeg satte meg ned for å forsøke å få i meg litt, og etter en stund hadde jeg klart å spise noen småting.
Jeg fortsatte ut i mørket opp mot passert Puerto del Boyar. Plutselig var energien tilbake og jeg koste meg under den vakre stjernehimmelen. Det gikk lett opp til passet og jeg fortsatte nedover mot neste matstasjon på den tekniske stien langs fjellet El Torreon.
En blemme hadde dukket opp under venstre tåballe og vonde og såre føtter gjorde at jeg måtte være forsiktig på alle de spisse steinene. Jeg skravlet en stund med en kar som hadde løpt feil og som skulle bryte løpet. Selv om jeg ikke skjønte så mye av hva han sa, skravlet han i vei. Jeg så ja og humret på steder jeg håpet det var passende å humre.
Til tross for at det var natt nummer to hadde jeg ikke hatt noen hallusinasjoner. Det endret seg imidlertid da jeg var på vei inn i landbyen Benamahoma. En trehodet dame med bustete hår og masse mørke sår i alle ansiktene dukket opp foran meg i veikanten og stod og lo høyt. Jeg skvatt først, men overbeviste meg selv fort om at det var en hallusinasjon. Deretter forsvant hun i mørket med en høy skingrende latter. Noen flere hallusinasjoner dukket merkelig ikke opp utover natten.
Jeg kom til den siste matstasjon i El Bosque langt utpå natten og de eneste jeg møtte i gatene var noen blide damer på vei hjem fra fest. Når man har vært ute og løpt så lenge rundt omkring i fjellene som jeg hadde, er det akkurat som man er fra en annen planet når man møter vanlige mennesker som gjør normale aktiviteter. Dette gjelder spesielt når man møter noen som har drukket alkohol i timevis.
Den siste delen av løpet beveget jeg meg sakte med såre føtter og slitne lår. Jeg viste at jeg ville komme til mål og brydde meg mer om å spare føttene enn farten. Gnagsårene jeg fikk under føttene på Grindstone 100 Miles gjorde at jeg ikke kunne løpe før det hadde gått nærmere fire uker, og jeg ønsket ikke en gjentakelse.
Den siste timen gledet jeg meg veldig til å komme i mål og ikke minst til sengs. Det var deilig da Prado del Rey dukket opp på en ås foran meg. Den siste kilometeren til mål gikk bratt oppover og utrolig sakte. En diger rotte løp over veien foran meg og ga en underlig form for underholdning. Underveis hadde jeg sett tre mus, det grevling-aktige dyret og rotten. Alle hadde krysset fra venstre til høyre foran meg, og jeg lot meg underholde av tanken på at det kunne være et slags hemmelig budskap som jeg vår nødt til å klare å tolke.
Jeg krysset målstreken litt over halv åtte om morgenen samtidig som det begynte å lysne. Det var utrolig godt å komme i mål og gøy å kunne krysse av i boken for mitt 12 fullførte 100-miles-løp. I mål ventet en bocadillo og en pils. Pilsen smakte utmerket til tross for at det var et uvanlig tidspunkt å drikke øl på for alle andre enn de som er på Gardermoen og skal på ferie.
Det neste langløpet jeg skal delta på er det 100-miles/162 km lange Soria Moria til Verdens Ende 11.-12. mai. Jeg ble kronet til HundreMilesKongen® i oktober 2018 og funnet det riktig å gi noe tilbake til det norske ultramiljøet som har gitt meg så mye. Jeg har derfor valgt en ultra-læring som tiltrer 1. mai og som jeg kommer til å veilede helt gratis gjennom løpet fra Voksenkollen til Tjøme. Alle bør ta samfunnsansvar og gi noe tilbake til samfunnet.
De aller fleste ultraløpere er tilsynelatende vennlige og kose-støtter hverandre intenst på sosiale medier og når de møtes på løp. Der er imidlertid lite som vekker mer ekte og utilslørt forakt blant ekte ultraløpere enn de svake sjelene som bryter løp, eller pyser som de kalles i miljøet. Denne gangen ble det jeg som endte opp som en av verdens største pyser.
Etter den første 1000-meters klatringen
Sommeren 2016 var jeg så heldig å bli trukket ut i lotteriet til det kjente stiløpet HURT 100-Miles som går i de skogkledte fjellene utenfor Honolulu på Hawaii. Noen timer før avreise kom beskjeden om at svigermor lå for døden, og det ble derfor naturligvis ikke noe av HURT.
Kroppen min var imidlertid full av fysisk energi som måtte ut dersom de rundt meg skulle få fred. Jeg satte meg ned foran PCen for å finne et alternativ som kunne bidra til at jeg ble kvitt den plagsomt store overskuddenergien.
Målet mitt er å finne de uoppdagete perlene som ikke har blitt store og kommersialiserte ennå. Andre får løpe de store løpene. Etter litt leting oppdaget det spanske 100-miles sti-løpet Ultra Trail Sierras del Bandolero som går i fjellene helt sør i Spania. De 400 plassene ble utsolgt straks de ble lagt ut for salg sommeren 2016, men 25 billetter ekstra ble lagt ut når jeg satt og kikket på løpet på nett.
Løpet hadde alt som skulle til for å tenne meg. Masse fjell, bra med høydemeter, mye knotete sti, miljøprofil, lite internasjonal oppmerksomhet, Facebook- og hjemmeside som kun var på spansk og en trasé i vakre omgivelser.
Da HURT 100 på Hawaii gikk i vasken ble det Ultra Trail Sierrad del Bandolero 100 i stedet
Før løpet gikk jeg Camino del Rey
Jeg fløy til Malaga dagen før løpet. Stort sett alle de øvrige passasjerene på flyet hadde hvitt hår og leste papiraviser. Noen hadde i tillegg Se & Hør for å kose seg litt ekstra. Til tross for at jeg begynner å bli ganske gammel selv, følge jeg med veldig ung der jeg satt.
Vel fremme i Malaga hentet jeg leiebilen jeg hadde bestilt og kjørte innover i landet til El Chorro for å gå den nyåpnede turveien Caminito del Rey som går gjennom en trang kløft og henger i de stupbratte klippeveggene. Stien ble bygget mellom 1901 og 1904 for transport av ansatte og materiale mellom de ulike delene av kraftanlegget som ble bygget i området og bestod hovedsaklig av betongdekke på metall som var festet i fjellet.
Etterhvert som årene gikk, forfalt stien og stadig flere turgåere døde. Sel om den var farlig, var det mange som gikk den da den hadde kult-status som verdens farligste sti. Etter fire dødsfall i 1999 og 2000 gikk de lokale myndighetene lei, og stengte begge endene til kløften.
De siste årene har stien blitt rehabilitert, og den gjenåpnet i 2015. Nå er den definitivt ikke verdens farligste sti lenger, da det er rekkverk på alle utsatte partier. I tillegg er man nødt til å ha på seg en lekker plastikkhjelm for å få lov til å traske gjennom kløften.
Netting gjør at selv de meste høyderedde kan føle seg trygge
Mens jeg hoppet nedover Caminito del Rey la jeg slagplanen for UTSB 100. Jeg bestemte meg for å starte bakerst i det nærmere 400 mann/kvinne store feltet og holde meg ganske langt bak de første 11 relativt flate kilometerne for deretter å avansere.
Jeg bestemte meg for at jeg deretter skulle gjøre alt for å knuse all konkurranse inntil jeg hadde avansert til ca 60 plass totalt. Denne posisjonen skulle jeg holde inntil det var 42 km igjen av løpet, for å spurte frem til en bra plassering den siste delen. Ambisjonen var å komme blant de 10 beste totalt.
Trygg bro på Caminito del Rey
Mindre trygg bro på Caminito del Rey
Himmel for fjellklatrere
Vakkert badevann langt under stien
Et eldorado for fjellklatrerer
UTSB 100 starter i landsbyen Prado del Rey i Cadiz-provinsen for å gå over fjellene til Ronda i regionen Andalusia for deretter å ta en runde og vende for målgang i Prado del Rey. Etter å ha gått Caminito del Rey kjørte jeg til Ronda for å ta byen nærmere i øyesyn.
Byen ligger ppå toppen av en loddrett klippevegg og er delt av en 100 meter dyp kløft der elven Guadalevin renner gjennom. Det er mange vakre bygninger i byen med mange innslag av maurisk arkitektur fra perioden byen var under arabisk styre.
Ronda ligger flott til på toppen av klippene
fra Prado del Rey i vest og over fjellene til Ronda - deretter tilbake
Løpet er perfekt for den som liker fjell og bakker
Jeg bodde på et enkelt og hyggelig lite hotell i El Bosque
Legesjekk i Prado del Rey
Før start måtte jeg gjennom en legesjekk, som blant annet omfattet test av lungekapasistet, blodtrykk, puls og EKG. Til tross at for sjekken tok lang tid og innebar langvarlig venting i diverse køer samt utfylling av to omfattende skjemaer, kostet den ikke mer enn 10 euro.
Venting på start i Prado del Rey
I timene før løpet startet kl 18 fredag 3.3.2017 regnet det liflig og ble etterhvert ganske kjølig. En halvtime før start ble det et stort hull i de mørke skyene og solen tittet frem. Jeg byttet derfor gore-tex jakken med klubbjakken til Romerike Ultraløperklubb.
Utsikten over de 378 deltakerne som stod foran meg i startfeltet.
Før start stilte jeg meg som planlagt opp bakerst i startfeltet. Før man slapp gjennom slusen var det kontroll av at man hadde med seg det obligatoriske utstyret som omfattet drikke varmeteppe, diverse klær, hodelykt og rød baklykt.
Stemingen i startfeltet var skyhøy, med intens skravling de siste 10 minuttene før nedtelling til start. Det tok snaue to minutter å passere startstreken etter at startskuddet hadde gått. Deretter løp vi igjennom trange vakre gater omkranser av jublende og filmende tilskuere.
Fra starten på løpet kl 18 fredag 3.3.2017
Rett etter at vi kom ut av Prado del Rey gikk løpet over i en 2 km lang nedoverbakke. De første få hundre meterne etter at vi nådde bunnen av bakken stod det flere titalls løpere og tisset langs grusveien vi løp på. Det var åpenbart at den bratte bakken hadde ristet og dunket tissetrangen frem. Den omfattende tissingen gjorde at jeg avanserte fra 379 til 342-plass.
De etterfølgende ti kilometerne gikk i bølgende jordbruks-landskap. Politiet var utkommandert og sikret trygg passasje over en større vei vi passerte, mens en mann i gammeldagse klær stod ute på et jorde og spilte tromme.
Vi kom over på noen små jordveier som var veldig gjørmete og glatte. Jeg brukte de lange beina mine som våpen, da jeg ikke hadde behov for å sette dem ned i den tunge og seige gjørmesuppa så ofte som mine medløpere. Jeg avanserte derfor gradvis fremover.
Ved den første matstasjonen i den lille landsbyen El Bosque etter 11 km var det tre løpere som ga seg. Jeg hadde avansert fra 379 plass og lå nå på 273 plass. El Bosque lå ved foten av fjellene, og hver av de to første milene etter byen hadde 1000 positive høydemeter hver og ganske mange meter nedover mellom toppene. Det var i disse bakken jeg hadde tenkt å avansere kraftig i feltet.
Dype sted - foto: Pedro Sanchez
Solen gikk ned og det begynte å regne lett. Siden strategien min var å avansere effektivt og brutalt i løpet hadde jeg solid fart oppover de glatte og gjørmete bakkene, og var temmelig varm til tross for at det bare var noen få plussgrader. For ikke å koke over i stigningene brettet jeg opp de lange tightsene mine til knærne.
Det oppstod visse hindre for å avansere raskt. Stien var smal, og krattet utenfor stien var i ulike grener av tistel-, kaktus- og tornefamilien. Et hvert forsøk på å bevege seg på feil sted første til stor risiko for blodige kutt i huden på leggene. Jeg holdt meg derfor på "min" plass i en lang rekke løpere, med løp forbi i vanvittig fart hver gang det åpnet seg en mulighet.
På toppen av den første 1000-meters stigningen etter El Bosque rett før regnet satte inn
Etter å ha nådd den første toppen gikk det enten opp eller ned de kommende 25 kilometerne. Etter et par mil kom jeg til en svært bratt nedoverbakke der det tredvetalls løpere hadde stoppet opp, da det var så gjørmete og glatt at flere hadde seilet nedover fjellsiden i stor hastighet. Det var vanskelig å holde seg på beina, og folk datt hylende og skrikende omkring meg på alle kanter.
Innbitt man ankommer den andre matstasjonen i løpet
Siden planen min var å avansere raskt og effektivt gikk jeg på med dødsforakt, og brukte stavene aktivt for ikke å seile utfor fjellskråningen. I løpet av noen hundre meter hadde jeg passert flere titalls løpere som sneglet seg skrekkslagent nedover fjellsiden.
Det begynte å regne litt mer, men en veldig bratt og minst like gjørmete oppstigning gjorde at det var lett å holde varmen. På toppen av oppstigningen kom vi til en liten gresslette der det var mulig å løpe forbi og jeg passerte likegodt 15 løpere i en fei.
Deretter åpnet himmelen seg og det begynte å blåse kraftig og styrtregne. Jeg bestemte meg for å bytte til gore-tex jakken, noe som var lettere sagt enn gjort. De kraftige vindkastene gjorde at jeg først måtte ta av meg den gjennomvåte jakken jeg hadde på og putte den i sekken, for deretter å ta den vanntette ut av sekken og jobbe hardt for å klare å ta den på meg.
Trangt og kaotisk på matstasjonen i regnet
Deretter forsatte jeg til neste matstasjonen der det var fullt kaos i regnet. Det hadde blitt veldig kaldt og alle stimlet sammen under et tak som stod over selve matstasjonen. Jeg orket ikke å oppholde meg i kaoset og fortsatte raskt videre opp fjellsiden. Det kraftig regnet gjorde at stien ble veldig sølete og det rant tidvis mye vann nedover stien, noe som førte til at føttene ble holdt konstant våte, sølete og kalde. Mot toppen av bakken ble det ennå kaldere og dukket opp sludd.
Deretter bar det ned i en dal for å fortsette oppover mot 1500 meter. Da jeg nådde toppen var det en blanding av kraftig regn og sludd og så sterk vind at de 5 løperne rundt meg hadde problemer med å bevege ser fremover. For en gangs skyld hadde jeg fordeler av å være en tung løper og distanserte dem raskt. Det mest slitsomme var alle de høye lydene fra at hetten vibrerte og slo i den kraftige vinden og fra regndråpene som slo mot hetten med stor kraft.
Sludd, søle, plaskregn og kraftig vind er en sjarmerende blanding
Deretter kom en stupbratt nedstigningen på teknisk sti med mye spiss stein. Det gikk utrolig sakte, og jeg brukte 21 minutter på den mest krevende kilometeren med nedstigning. Jeg tok likevel kraftig inn på en større gruppe løpere jeg kunne seg lenger ned i fjellsiden.
Jeg nådde matstasjonen i landsbyen Villaluenga etter 45 km på ca 9 timer, dvs rundt kl 03.00. Til tross for at jeg hadde brukt lang tid, hadde jeg avansert fra 273 til 90 plass. Det skulle i ettertid vise seg at det kun var 291 som i det hele tatt kom seg frem til Villaluenga.
Fra Villaluenga kom løpet letteste parti. Den første delen gikk på relativt flat beitemark der det eneste problemet var vinden og at marken var oppbløtt og hadde lange partier med vann man måtte løpe gjennom. Vi passerte en matstasjon som lå i et gammel fjellgård og forsatte på en grusvei i retning av Montejaque. Etter en klatring og en nedstigning kom jeg til matstasjonen ved 06-tiden lørdag morgen etter drøye 12 timers løping. Jeg hadde nå avansert til 69 plass, og det var kun 219 av 379 løpere som var igjen i løpet.
Fra Montejaque gikk det bratt opp til et utsiktspunkt og deretter gamleveien til Ronda. Den bestod stort sett av våt og sleip gjørme og det var vanskelig å løpe, da det var så glatt at man skled på hvert eneste løpesteg. I tillegg var det veldig mye vann som rant overalt. Etter en kort nedstigningen begynte noen kilometer med oppstigning til Ronda. Vi var 5-6 løpere samlet, men ingen av de jeg løp med kunne noen annet enn spansk. Det ble derfor verken mye eller avansert prating. Det ble lyst og vi var fremme ved matstasjon i Ronda ved åtte-tiden lørdag morgen.
Ved vending i Ronda etter 73 kilometer hadde jeg avansert til 65 plass av de 379 som hadde startet. Det skulle i ettertid vise seg at det dårlige været gjorde at det ikke var mer enn 194 av de som stilte til start som kom så langt som til Ronda.
Fra matstasjonen i Ronda bar det gjennom et sentrum som var folketomt i det kraftige regnværet. Etter å ha passert broen som går over kløften som deler byen i to bar det ned til foten av klippene byen ligger på etter et par kilometer.
Etter Ronda fortsatte stien nedover en dal langs en jernbanelinje for deretter å klatre bratt over et høydedrag etterfulgt av en bratt nedstigning ned til neste matstasjon som lå i den gamle mauriske landsbyen Benaojan. Det regnet veldig kraftig og rant vann over alt. Jeg holdt derfor på å løpe forbi matstasjonen, men ble heldigvis stoppet av at noen ropte meg inn da jeg så vidt hadde løpt forbi.
Jeg var gjennomvåt og begynte å få ganske ekstrem svømmehud på fingrene. Etter et par varme kopper kaffe og litt mat forsatte jeg videre i regn- og motvind. Jeg hadde avansert ytterligere noen plasser og lå nå på 57 plass av den stadig krympende gruppen som fortsatt var med i løpet. Siden jeg hadde nådd plasseringen jeg hadde tenkt å ligge på til det var 42 km igjen av løpet, bestemte jeg meg for ikke å avansere videre på en stund.
Fra Benajoin gikk stien nedover i en elvedal. Det var fryktelig vått og jevnlige skilt om at stien var svært farlig på grunn av bratte stup ned på høyresiden. Jeg brydde meg ikke så veldig mye om stupene, men begynte å bli litt kjølig av regnet, kulda og vinden. I tillegg var jeg ør i hodet av å ha hørt på at hetten hadde blafret i den kraftige vinden og regnet i et halvt døgn.
Jeg ble tatt igjen av en løper jeg hadde passert på matstasjonen. Hun sa noe til meg på spansk som jeg ikke forstod. Jeg fortalte at jeg ikke snakket spansk og regnet med at hun ikke kunne engelsk. Det viste seg at hun kunne.
Midt i et parti der stien gikk sikk-sakk oppover den bratte fjellsiden spurte hun meg om hva jeg mente om at i en mann/kvinne relasjon får mannen orgasme i 96 % av tilfellene man har sex, mens kvinnene blir avspist med 68 % av tilfellene, mens i en kvinne/kvinne relasjon er graden på 86 %.
Jeg ble ganske målløs og rakk ikke å svare før hun økte farten litt opp en bakke og kom såpass langt foran meg at det ikke lenger var naturlig å snakke sammen. Etterhvert som hun seg i fra meg ble jeg plutselig veldig kald innvendig.
Det siste partiet frem til matstasjonen i landsbyen Jimera de Libar gikk oppover på en sti som minnet mer og mer om en bekk. Til tross for en solid oppstigning, var jeg kald da jeg kom frem. Det var nå kun 169 deltakere igjen i løpet og jeg lå på 59 plass.
Etter Jimera de Libar kom ett av løpets kaldeste og våteste partier. Det regnet veldig kraftig, og man måtte løpe mer i vann enn på barmark. I tillegg gikk stien nedover langs en dal der det stadig kom bekker og elver på tvers. Det ble derfor utallige bekk- og elvekryssinger de kommende kilometere. Jeg var veldig glad over å ha meg med staver, da dette gjorde det mye letter å gå over uten å ramle i det iskalde vannet.
Bekker og elver gikk store - foto: ukjent
Jeg møtte en flokk med okser jeg passerte rolig i plaskregnet. Deretter måtte jeg stoppe for å smøre litt vaselin på innsiden av lårene, da kanten på de gjennomvåte underbuksene hadde gitt noen ganske vonde gnagsår. Jeg begynte å bli temmelig kald i hele overkroppen, og fikk ikke varmen under stigningen til den neste matstasjonen i landsbyen Cortez som jeg nådde lørdag ettermiddag etter drøye 21 timer i regnet.
Jeg brukte et par minutter ekstra på å få i meg mat, da jeg viste at jeg skulle over noen av løpets mest utsatte fjell etter matstasjonen. Det var nå kun 152 løpere igjen i løpet og jeg lå på 61 plass. dvs en perfekt plassering i forhold til den planlagte sluttspurten.
Jeg var kald da jeg forlot matstasjonen i Cortes, men håpet av jeg ville få igjen varmen i den lange oppstigningen til neste fjellovergang som begynte i utkanten av landsbyen. Under oppstigningen kjente jeg at beina begynte å bli gode og slitne. Det var også som om jeg hadde noe rart under begge føttene mine. Jeg stoppet og tok av meg skoene og oppdaget at jeg hadde fått en solid dose med fin elve-sand i skoene. Sanden hadde laget 8 hull i den høyre sokken, mens den venstre hadde sluppet unna med 3.
Jeg forstsatte den lange stigningen til toppen, men lykkes ikke med bli varm. På toppen var det iskaldt og blåste kraftig. Jeg begynte straks nedstigningen til dalen under og hakket tenner hele veien nedover.
I dalbunnen var det en stor gresslette ned en bekk som beveget seg sikk-sak nedover. Bekken hadde rent over sine bredder og dekket et bredt område i dalbunnen. Jeg beit tenna sammen og vasset uti og beveget meg med vann til livet et langt stykke før jeg kom opp på vått og gjørmete land på den andre siden. Jeg fortsatt raskt videre på det våte og gjørmete underlaget der jeg skled for hvert skritt jeg tok.
Etter en ny bratt nedstigning, nye våtmarker og noen bakker, nådde jeg matstasjonen i Villaluenga etter drøye 25 timer. Sist jeg var her hadde jeg vært underveis i 9 timer. Til tross for at jeg hadde holdt på en stund følte jeg meg relativt fin i kroppen. Det eneste problemet var at jeg frøs så kraftig at jeg skalv på et ganske fjollete vis. Det var nå kun 138 deltakere igjen i løpet, og jeg lå på 59 plass.
Planen min var å få i meg mest mulig varm drikke for å få litt hjelp til å få opp kroppstemperaturen. Jeg skalv imidlertid så mye på hånden at jeg skvulpet ut hele den første kaffekoppen jeg fikk. Det samme skjedde med den andre. Jeg ble imidlertid god og varm på huden der all kaffen rant. Jeg ga opp kaffe, og forsøkte å spiste litt pasta i stedet. Jeg mistet det meste jeg forsøkte å få opp i munnen fordi jeg skalv. Jeg måtte derfor gi opp spisingen.
Matstasjonen i Villaluenga der jeg ga meg
Plutselig gikk det opp for meg at det var på tide å gi seg til tross for at det ikke var mer enn 42 km til mål. En iskald og gjennomvåt skjelvende mann har ingenting å gjøre på krevende stier over fjelloverganger i kulde, kraftig vind og kraftig regn. Jeg tok derfor kontakt med arrangøren og meldte i fra at jeg brøt. På det tidspunktet jeg brøt hadde jeg fått med med ca 125 km og 5500 positive høydemeter.
Jeg fant meg deretter en gassdrevet varmelampe som jeg stod under inntil en minibuss transporterte meg og en gruppe andre som hadde brutt tilbake til startpunktet i Prado del Rey. På vei til hotellrommet tråkket jeg i gigantisk hundebæsj i de mørke landsbygatene og tenkte at det var prikken over i-en. Først bryte et løp og bli pyse på offisielt, deretter tråkke i en saftig hundebærsj.
Tilbake på hotellrommet tok jeg meg en lang varm dusj for å få igjen varmen. Deretter leste jeg skiltet over do og forsøkte å forstå hva som stod på engelsk. Jeg ble aldri riktig klok på om det som stod der var viktig, noe som sikkert hadde sammenheng med at jeg hadde tilbragt en natt uten søvn i fjellene. Jeg tror egentlig at det var snakk om et slags hemmelig budskap.
Jeg er usikkert på om det som stod over skiltet på do var viktig
Morgenen etter fant jeg ut at det var på tide å forlate de kjølige fjellene og kjørte til Malaga der jeg tok inn på et hotell i nærheten av gamlebyen. Jeg la ut en melding om min misere i de spanske fjellene på sosiale medier og satte meg på et fint lite torg i varmen med en iskald pils og noen spanske småretter.
Deretter kom det snarlige meldinger fra andre i det norske ultramiljøet om at jeg var en pyse, noe jeg var helt enig. En skrev; "Dersom du er så pysete at du bryter med en gang det kommer et par regndråper, kommer du til å bli utropt til Norges riks-pyse". Jeg var helt enig i dette også og kjøpte en øl til som jeg satt lenge og koste meg med i varmen. Deretter vandret jeg ned til stranden og spiste sjømat på en strand-kafe. Livet som riks-pyse hadde sine gode sider også.
