På Arendalsuka traff jeg Bjørnar Eidsmo, som nylig hadde løpt Bygata. Han driver den inspirerende nettsiden Sidespor – og samtalen tente en gnist hos meg. Kort tid etter bestemte jeg meg for å løpe hele den gamle ferdselsveien fra Jevnaker til Oslo.
 |
| Man blir blid på Bygata |
Bygata har vært brukt i hundrevis, kanskje tusenvis av år. Ved Olum på Jevnaker, hvor stien starter, ligger en bronsealderrøys. Kanskje pilgrimene til Nidaros gikk her i middelalderen, via Granavollen og Søsterkirkene, på vei nordover? Det som helt sikkert er på det rene er at folk fra Hadeland brukte veien for å komme seg til Oslo/Kristiania for å selge varer og bringe med seg ting de trengte tilbake.
Bygata er ikke noen gate i egentlig forstand. Det er en kløvsti som ble brukt til varetransport og for å komme seg frem sommerstid. Den er overaskende bratt enkelte steder, men i kildene i slutten av bloggen pekes det på at folk var spreke og hestene små og sterke. På vinteren kunne myrene og vannene brukes slik at transporten ble enklere og mindre bratt. Vintrene var lengre og mer stabile slik at isen i motsetning til å dag hadde en lang sesong der den bar.
Etter hvert som kjerreveier, grusveier og til slutt moderne veier ble bygget, mistet Bygata sin funksjon og grodde igjen. Takket være ildsjeler som Maridalens Venner og Ståle Pinslie ble den gjenoppdaget etter fem år med studier av gamle kart og leting i terrenget. Gamle ferdselsveier etterlater seg gjerne spor som fordypninger i terrenget som man kan finne hvis man leter. Et tynt snøfall er ofte til hjelp, da sporet synes bedre enn om sommeren. Hogstflater der tunge maskiner har endret overflaten gjør det tilsvarende krevende.
Jeg ble fraktet til start av en sjåførtjeneste som kun kan benyttes dersom man kjenner det hemmelige passordet og telefonnummeret. Har man ikke tilgang på slikt er tog til Lunner og taxi derfra den enkleste måten å komme seg til start. Hvis man er veldig sprek kan man gjøre som Bjørnar Eidsmo, løpe fra toget til start. Er man ekstremt sprek kan man løpe frem om tilbake langs Bygata i løpet av en dag. Jeg garanterer, noen kommer snart til å gjøre det.
Bygata er ikke sammenhengende merket. I starten er det skiltet i kryss, men for å finne stien mellom kryssene er gps-sporet til stor hjelp, da stien er utydelig mange steder. Det er stedvis sprayet grå flekker på trærne som kan være til hjelp.
Etter hvert som kjerreveier, grusveier og til slutt moderne veier ble bygget, mistet Bygata sin funksjon og grodde igjen. Takket være ildsjeler som Maridalens Venner og Ståle Pinslie ble den gjenoppdaget etter fem år med studier av gamle kart og leting i terrenget. Gamle ferdselsveier etterlater seg gjerne spor som fordypninger i terrenget som man kan finne hvis man leter. Et tynt snøfall er ofte til hjelp, da sporet synes bedre enn om sommeren. Hogstflater der tunge maskiner har endret overflaten gjør det tilsvarende krevende.
 |
| Ruten i all sin prakt |
Bygata er spesiell på mange måter. Den går for det første mer eller mindre rett frem hele veien. Den svinger normalt ikke fordi det er bratt opp eller ned, men fordi det dukker opp et vann, en myr eller en skrent som er i veien. I likhet med Hærveien, som er den flere tusen år gamle ferdselsåren langs Jyllands høyderygg, beveger Bygata seg ofte høyt i terrenget der det er tørt. Det renner ingen bekker eller elver langs en årsrygg.
Blåstienes forkjærlighet for våte søkk og myrområder er erstattet med steder vannet ikke samler seg. Jeg ble faktisk ikke våt på føttene en eneste gang på veien fra nord til sør, noe som er eneste gangen jeg har opplevd på en stitur fra nord til sør i marka.
 |
| Bygatas start ved Olum, men hvor er stien? |
 |
| Dyretråkk eller Bygata - det er ofte spørsmålet |
Bygata er ikke sammenhengende merket. I starten er det skiltet i kryss, men for å finne stien mellom kryssene er gps-sporet til stor hjelp, da stien er utydelig mange steder. Det er stedvis sprayet grå flekker på trærne som kan være til hjelp.
Den vanligste merkingen er imidlertid pinner som er stilt på skrå mot trærne, noen kaller dem skråpinne, andre Ståle-pinner og atter andre pinne-pinne-pinner. Kjært barn har mange navn. Fra Rottungen til Hammeren følger blåstien stort sett Bygata med et par korte unntak på slutten. Her vil de som får nervøst sammenbrudd på umerkede stier endelig føle seg trygge. Uoffisielle undersøkelser viser nemlig at 8 av 10 turgåere er redde for å bevege seg utenfor grusveier og merkede stier.
GPs-sporet kommer godt med. Dette er hentet fra Ut.no og er det autoritative. De som vil gjenoppleve mine bommerter kan følge sporet mitt på Strava. Det er nemlig lett å komme ut av kurs. For mitt vedkommende skjedde det først og fremst på hogstfelt eller der det var i ferd med å vokse til etter hogst og særlig når jeg gikk i egne tanker og planer om prosjekter og idéer jeg har lyst å gjennomføre. På Bygata straffer kreativitet seg lett.
 |
| Noen steder forsikres man om at man er på rett spor |
GPs-sporet kommer godt med. Dette er hentet fra Ut.no og er det autoritative. De som vil gjenoppleve mine bommerter kan følge sporet mitt på Strava. Det er nemlig lett å komme ut av kurs. For mitt vedkommende skjedde det først og fremst på hogstfelt eller der det var i ferd med å vokse til etter hogst og særlig når jeg gikk i egne tanker og planer om prosjekter og idéer jeg har lyst å gjennomføre. På Bygata straffer kreativitet seg lett.
For ikke å bomme, er det fornuftig å lære seg datidens måte å legge traséen i terrenget. Rett fram, ikke frykt for bakker og unngå det våte. Det ga ofte svaret på hvor Bygata dukket opp igjen når man mistet den. I tillegg må man følge godt med. Dyretråkkene er ofte tydeligere enn Bygata. Det gjelder også på hogstfeltene der elgen kan lange vel så tydelige spor i det høyre tørre gresset som mennesker.
I løpet av de tre første kilometerne stiger Bygata nærmere 300 høydemeter. Man får pulsen fort opp og etterhvert god utsikt bakover. Når man passerer høyderyggen mellom Lamannshaugen og Helgehaugen går det mer nedover enn oppover hele veien frem til Hammeren i Maridalen.
Før jeg kom til Sindersætra møtte jeg to elg og en tiur. Den ene elgen kom jeg veldig nær før den oppdaget meg, noe som utløste intens elge-jogging nedover en bratt skråning. Deretter var det slutt på å møte andre ville dyr enn småfugl. Jeg møtte imidlertid mange kyr. Noen var skvetne, de fleste var nysgjerrige, andre ville kose og noen var blyge og likte best å betrakte meg på trygg avstand mens de rautet så det gjallet mellom trærne.
I likhet med store deler av Oslomarka er det mest grantrær under 80 år mesteparten av veien. Før skogsdriften ble så intenst som i moderne tid, var det trolig åpnere og mer variert skog. Bjerk og furu dominerte før granen tok over. I tillegg sørget dyr på beite for å det var store åpne voller rundt setre og gårder. I dag er det relativt mørkt mellom trærne. Til gjengjeld sørger hogstfeltene for lys og utsikt.
Bygata er ikke beferdet hyppig, noe man ser på stien. På de delene av Bygata som ikke deles med blåsti eller grusvei møtte jeg ingen andre mennesker. Langs Hakloa ligger grusveien oppå Bygata i nesten tre kilometer. Her møtte jeg så mange syklister at jeg nesten ble svimmel. De fleste hadde grus- eller gravelsykler.
 |
| En grå spray-flekk på treet markerer hvor Bygata går |
I løpet av de tre første kilometerne stiger Bygata nærmere 300 høydemeter. Man får pulsen fort opp og etterhvert god utsikt bakover. Når man passerer høyderyggen mellom Lamannshaugen og Helgehaugen går det mer nedover enn oppover hele veien frem til Hammeren i Maridalen.
 |
| Utsikt bakover |
 |
| Trebrikker enkelte steder langs ruten med QR-kode som leder til rutekart på Ut.no |
 | ||
| Pinnene noen kaller Ståle-pinner etter ildsjel Ståle Pinslie |
 |
| Der dyr går på beite og holder gresset lavt kan Bygata være vanskelig å se |
 |
| Skiløypa mellom Mylla og Tverrsjøen |
 |
| En lokal kampku gjør seg klar til angrep |
Før jeg kom til Sindersætra møtte jeg to elg og en tiur. Den ene elgen kom jeg veldig nær før den oppdaget meg, noe som utløste intens elge-jogging nedover en bratt skråning. Deretter var det slutt på å møte andre ville dyr enn småfugl. Jeg møtte imidlertid mange kyr. Noen var skvetne, de fleste var nysgjerrige, andre ville kose og noen var blyge og likte best å betrakte meg på trygg avstand mens de rautet så det gjallet mellom trærne.
 |
| Etter 200 meter på Gjerdingsveien går Bygata rett frem der veien svinger. Pinne marker |
 |
| Kastesteinene vest for Kolleren der det sies at en mor og hennes sønn omkom for rundt 200 år siden |
I likhet med store deler av Oslomarka er det mest grantrær under 80 år mesteparten av veien. Før skogsdriften ble så intenst som i moderne tid, var det trolig åpnere og mer variert skog. Bjerk og furu dominerte før granen tok over. I tillegg sørget dyr på beite for å det var store åpne voller rundt setre og gårder. I dag er det relativt mørkt mellom trærne. Til gjengjeld sørger hogstfeltene for lys og utsikt.
 |
| Bruken er Bygata er ikke større enn at det såvidt er liv i mosen i selve traséen |
Bygata er ikke beferdet hyppig, noe man ser på stien. På de delene av Bygata som ikke deles med blåsti eller grusvei møtte jeg ingen andre mennesker. Langs Hakloa ligger grusveien oppå Bygata i nesten tre kilometer. Her møtte jeg så mange syklister at jeg nesten ble svimmel. De fleste hadde grus- eller gravelsykler.
Der blåstien var lagt i Bygata fra Rottungen til jeg nærmet meg Hammeren møtte jeg til sammen fem mennesker. En rødskjegget mann mellom Rottungen og Kanphaug og fire damer i bakkene ned mot Hammeren. De rødskjeggete mannen og ga hverandre et klassisk hei, mens damene var litt skravlete om veivalg. Jeg var mer kort-skravlet, da jeg kun hadde fem minutters margin til bussen fra Hammeren. I tillegg så jeg mange som satt ved bredden av Rottungen fordelt på nøyaktig like store andeler kjernefamilier, teltere, fiskere, kjærestepar og eldre damer.
På Roensætra tok jeg meg en lefse-pause og mintes den fantastiske østhimmelen Per-Einar Roth og jeg opplevde ved daggry da vi løp store deler av Nordmarka Ultra Challenge 100 km sammen i 2015. På slutten tvang heg Per-Einar til å løpe fra meg mot slutten, da føttene var helt most etter feil skovalg. VJ Irock er har fantastisk grep, men alt for tynn såle til å bære fotsålen til 100 kilo mann i 100 kilometer.
 |
| En veldig nysgjerrig og kosete ku med kalv øst for Spinnermyra |
 |
| En blyg og forsiktig ku sperret stien et par hundre meter lengre sør. Jeg slapp forbi mot å synge en rolig sang med stor innlevelse |
 |
| Roensætra ligger der i all sin prakt |
På Roensætra tok jeg meg en lefse-pause og mintes den fantastiske østhimmelen Per-Einar Roth og jeg opplevde ved daggry da vi løp store deler av Nordmarka Ultra Challenge 100 km sammen i 2015. På slutten tvang heg Per-Einar til å løpe fra meg mot slutten, da føttene var helt most etter feil skovalg. VJ Irock er har fantastisk grep, men alt for tynn såle til å bære fotsålen til 100 kilo mann i 100 kilometer.
Hjernen var i kreativt modus, slik den ofte er på lange turer, og jeg begynte å fantasere om å lage et løp langs Bygata. Navnet på løpet ble så drøyt og absurd at jeg ikke kan nevne det her. For at hjernen ikke skulle ta helt av avsluttet jeg lefse-spisingen og fortsatte. Jeg har lyst til mye jeg definitivt ikke har tid til.
Så langt jeg vet finnes det ikke noen dokumenterte eksempler på at mennesker har blitt tatt av brunbjørn eller ulv i Nordmarka, men frem til 1800-tallet var det mange av dem der. De var ikke populære da de tok både husdyr og jakthunder. Jeg skulle ønske at de begge hadde tilhold i marka i dag slik at det hadde blitt enda mer spennende. Tenk for en opplevelse å møte en bjørn eller en ulveflokk mens man går og gomler på en neve blåbær. Selv har jeg ikke støtt på bjørn i Norge, kun i USA da jeg løp et 100-miles løp i et fjellområde der det er opptil 1.000 svartbjørn.
Skal man løpe Bygata kan hogstfeltene være litt utfordrende rett etter sommerferien. Gresset og bringebærkrattet er høyt og det er stedvis vanskelig å se hvor man setter foten. Det er trolig lettere tidligere i sesongen før det rekker å bli høyt eller senere på høsten når flere har passert og det er tråkket mer ned. Få er i skogen i sommerferien, men mange er det om høsten.
Jeg traff ingen mennesker før Bygata kom ut på grusveien ved Vestre Hakloa etter 22,5 kilometer der de eneste jeg hadde truffet var en tiur, to elg, masse kyr og noen sauer. I løpet av kort tid stoppet flere syklister og stilte meg spørsmål om ulike ting: "Kommer jeg rundt til Sørkedalen hvis jeg fortsetter her?", " Er det lang til Kikut" og "Vet du om det er et serveringssted i nærheten?".
 |
| En pinne markerer Bygata på vollen på Roensætra |
 |
| Svært tydelig sti langs Roensetermyra. Merk deg; Roensætra og Roensetermyra |
 |
| Etter Roensætra går blåstien et stykke på Bygata. Jeg dura rett frem da den svingte på instinkt, men for en gang skyld svinge Bygata for å unngå et vått søkk |
 |
| Her må Bygata-blikket brukes for å finne stien gjennom lyngen. Dette var etter det jeg har forstått et av de strekkene gjenoppdagerne måtte jobbe mye med for å finne Bygata |
 |
| Vestre Båhusmyra - så vakker en myr kan være |
 |
| Av og til krysses merkelige plane veier som både kan ha grus- og gravel-dekke |
 |
| Båhussetra |
 |
| Vollen på Båhussetra er et eksempel på hvordan Nordmarka ikke bare var skog og villmark, men også kulturlanskap og aktiv bruk |
 |
| Overtråkk er lett i høyt gress og bringebærkratt, da man ikke alltid ser hvor man setter foten. Rett vest for Torsteinvika i Store Daltjuven |
 |
| Harestua og Harestuvannet |
 |
| Det er lett å miste Bygata i de store hogsfeltene da tunge hogstmaskiner har fjernet de historiske sporene i grunnen. Her kommer GPS-sporet godt med |
 |
| Man blir glad i de skråstilte pinnene i løpet av turen |
Så langt jeg vet finnes det ikke noen dokumenterte eksempler på at mennesker har blitt tatt av brunbjørn eller ulv i Nordmarka, men frem til 1800-tallet var det mange av dem der. De var ikke populære da de tok både husdyr og jakthunder. Jeg skulle ønske at de begge hadde tilhold i marka i dag slik at det hadde blitt enda mer spennende. Tenk for en opplevelse å møte en bjørn eller en ulveflokk mens man går og gomler på en neve blåbær. Selv har jeg ikke støtt på bjørn i Norge, kun i USA da jeg løp et 100-miles løp i et fjellområde der det er opptil 1.000 svartbjørn.
 |
| Store Sandungen med Kikuttoppen i bakgrunnen |
 |
| Flere kilometer med hogstfelt øst for Store Sandungen ved Hadelandshøgda og Klypegranshøgda |
Skal man løpe Bygata kan hogstfeltene være litt utfordrende rett etter sommerferien. Gresset og bringebærkrattet er høyt og det er stedvis vanskelig å se hvor man setter foten. Det er trolig lettere tidligere i sesongen før det rekker å bli høyt eller senere på høsten når flere har passert og det er tråkket mer ned. Få er i skogen i sommerferien, men mange er det om høsten.
 |
| Tilskudd til lunsjen |
 |
| Bringerbærkratt og gress konkurrerer om å maskere Bygata |
 |
| jeg følte en helt spesiell stemning på dette stedet |
Det hadde vært relativt tørt i dagene før turen, noe som gjorde at det knapt var vann i de små bekkene jeg krysset på den nordlige delen av Bygata samtidig som det var mange beitedyr ute. Det innebær at jeg ikke fant vann jeg turte å drikke før jeg kom til den sørvestlige enden av Store Sandunden etter 22,5 kilometer. Deretter ble mulighetene til å skaffe vann langt bedre, og jeg benyttet anledning til å drikke 1,5 liter før jeg spiste et rundstykke ved bredden. Sørenden av Hakloa og demningen på vestsiden av Rottungen er også fine steder å fylle vannflaskene.
 |
| Jeg drakk 1,5 liter vann fra Store Sandungens østlige tarm ved Vest-Hakloa |
Jeg traff ingen mennesker før Bygata kom ut på grusveien ved Vestre Hakloa etter 22,5 kilometer der de eneste jeg hadde truffet var en tiur, to elg, masse kyr og noen sauer. I løpet av kort tid stoppet flere syklister og stilte meg spørsmål om ulike ting: "Kommer jeg rundt til Sørkedalen hvis jeg fortsetter her?", " Er det lang til Kikut" og "Vet du om det er et serveringssted i nærheten?".
Jeg slet med å svare, da jeg hadde vært alene i naturen så lenge at det var uvant å snakke med andre mennesker. Jeg lurte også på om det var noe ved utseendet mitt som indikerte at jeg hadde særlig høy kompetanse på Nordmarka siden så mange valgte akkurat meg som informasjonskontor.
Bygatas mest krevende parti i området før og etter Fortjernsbråten frem til man kommer opp på Myrtjenshøgda. Det går stedvis bratt opp og ned og stien har et solid innslag av stein og røtter. Det var litt deilig variasjon, noe jeg tipper tidligere tiders veifarende også satte pris på.
Stien mellom Rottungen og Kamphaug inngikk hyppig i mitt terrengsykkelparadis da vi leide en liten bolig på Nordberg på slutten av studietiden og den første tiden i arbeidslivet. Her kjenner jeg hver stein, hvert svaberg og gjørmehull.
 |
| Langs den sydlige bredden av Hakloa |
 |
| Svartkulp sør for Haklodammen |
 |
| Svartkulp som Hakloelva renner ut i |
 |
| Fortjernsbråten ligger flott til. Hyppig besøkt av Bernhard Herre og brukt av Milorg under krigen |
Bygatas mest krevende parti i området før og etter Fortjernsbråten frem til man kommer opp på Myrtjenshøgda. Det går stedvis bratt opp og ned og stien har et solid innslag av stein og røtter. Det var litt deilig variasjon, noe jeg tipper tidligere tiders veifarende også satte pris på.
 |
| Mørkt under Trærne ved nordenden av Myrtjern |
 |
| Mange nøt en nydelig sommerdag ved Rottungen, men ingen fikk være med på bildet mitt |
 |
| Fra Rottungen er blåstien lagt i Bygata store deler av strekningen til Hammeren |
Stien mellom Rottungen og Kamphaug inngikk hyppig i mitt terrengsykkelparadis da vi leide en liten bolig på Nordberg på slutten av studietiden og den første tiden i arbeidslivet. Her kjenner jeg hver stein, hvert svaberg og gjørmehull.
Den venstre foten hadde imidlertid blitt snublefot etter et halvveis overtråkk på hogstfeltet langs Sandungen, så jeg tok det rolig.
Å bevege seg på samme sti som våre forfedre brukte, gir en helt spesiell følelse. Bygata er både en fysisk utfordring og en historisk reise. Takk til alle som har bidratt til å bringe denne delen av kulturhistorien frem i lyset – slik at vi andre kan ha det gøy på tur!
 |
| Vollen er fortsatt ganske åpen på gode gamle Kamphaug øst for Skjærsjøen |
 |
| Når det er en kilometer igjen dukker den siste skråstilte pinnen opp for å vinke avskjed |
Å bevege seg på samme sti som våre forfedre brukte, gir en helt spesiell følelse. Bygata er både en fysisk utfordring og en historisk reise. Takk til alle som har bidratt til å bringe denne delen av kulturhistorien frem i lyset – slik at vi andre kan ha det gøy på tur!
Jeg anbefaler alle som liker lange turer i marka å teste Bygata. Enten du går eller løper, er dette en opplevelse utenom det vanlige.
Praktiske tips for deg som vil prøve Bygata:
 |
| Finale for Bygata rett nedenfor Hammeren kraftverk |
- Startpunkt: Olum på Jevnaker.
- Sluttpunkt: Hammeren i Maridalen.
- Kollektivt til: Tog til Lunner (husk å si at du skal av) og taxi til start.
- Kollektivt fra: Bussholdeplass ved sluttpunktet på Hammeren i Maridalen
- Lengde: 38,5 km – perfekt som en lang dagstur.
- Underlag: Tørt, lite myr, relativt lett å løpe enkelte partier, mens andre er knot.
- Vann: Få kilder i nordlig del hvis det er tørt – ta med rikelig.
- Overnatting: Ingen steder langs ruten. Kikut kan være et alternativ om du deler opp turen.
- Merking: Variert – skilt, prikker, pinner og dette GPS-sporet.
- Tidsbruk: Løpe 5-8 timer. Gågg 8-9 timer. Ukjent 9-10 timer. Gå: 10-12 timer.
- Ordtak for Bygata: Den som kun kjenner andre vil kjede seg i hjel
 |
| I følge et gammelt ordtak er Bygatas profil like vakkert som en helstekt osteklokke |
Kilder:
Les også:
