Løvenskioldbanen og Dælimåsan - Bærums Tsjernobyl?

Mange tror at man må reise til Nikel eller Tsjernobyl for å oppleve alvorlig forurensning. Det er ikke nødvendig. Det er tilstrekkelig å ta turen til Dælimåsan i utkanten av forbudssonen rundt Løvenskioldbanen ved Skytterkollen.

Tungmetaller og annen forurensning fra skytebanen har ført til at stort sett all vegetasjon i området er død. I tillegg kan blyforurensingen ha spredt seg til grunnvann og vannveier.

Vakker blanding av døde trær og forurenset grunn

Det kan stilles spørsmål ved om politikerne kan klandres for ikke ha sørget for å rydde opp på samme måte som det kan stilles spørsmål ved om politiet har forsømt seg når de ikke har undersøkt om noen har gjort seg skyldig i miljøkriminalitet. Tilsvarende kan man lure på hvorfor ikke forurensningsmyndighetene har satt opp advarselsskilt ved de blyforurensede bekkene som krysser stiene og turveiene fra Skytterkollen og Østernvannsvingen. I tillegg kan man stille spørsmål hvorfor ikke Fylkesmannen gjør noe effektivt for å få Norges Skytterforbund og eventuelt andre ansvarlige til å rydde opp.

Dødens sone ved Dælimåsan

Alt dette skal jeg imidlertid la ligge. Forurensning har sin egen estetikk, Det kan være heslig og vakkert på samme tid å se de synlige ødeleggelsene. Selv om den alvorlige blyforurensningen finner veien til grunnvann og vannveier og fører til at elg, rådyr, mennesker og andre som drikker vann blir syke, er det noe vakkert over det det hele.

Bakken på Dælimåsan der det ikke et tegn til liv

Alt er fullstendig dødt og den tørre luften er full av støv fra forurensningen

Det er neppe lurt å sutte på de forurensede kvistene

Snev av liv blant alt det døde

Elgspor i en seng av blyhagl

I midten av Dælimåsan ligger det et lite tjern. I en rapport fra 16. september 2013 av Stefan Olberg i Biofokus om kartlegging av biologiske verdier ved Løvenskioldbanen, er forurensningen av Dælimåsan beskrevet slik:

Vannet Dælimåsan, samt tilhørende myr og sumpområde rundt Dæhlimåsan, ser ut til å være svært preget av tungmetallforurensning, sannsynligvis som følge av enorme mengder med blyhagl på og i bakken innenfor dette området. Vannet er rustbrunt. Torvmosene innenfor hovednedfallsområdet til haglskurene er døde, og grunnen består av dødt biologisk materiale med et svært høyt innslag av hagl

Ekstrem forurensning og massedød for trær

Trær som hviler på en seng av gift

Knapt et levende tre. De som lever ser stort sett syke ut  

Masse elg- og rådyrspor frem til vannet i Dælimåsan

Det er hagl over alt 

Elg- og rådyrspor i vannkanten og flere elgtråkk leder til vannet 

 Det er mye elg i området og mange av dem har oppført seg rart når jeg har truffet dem. De fleste er ikke redde, og mange er veldig klengete og følger etter en. Kan det være et resultat at de har drukket blyforurenset vann over lang tid? Hjerneskader og nerveskader er jo vanlige virkninger av blyforgiftning.

Dødt tre i forbudssonen

Avrenningen fra området skjer via myrområder øst for Dælimåsan og gjennom en sumpskog og videre rett nord for parkeringsplassen ved Østernvannsvingen og ned i Østernbekken (der jeg sloss med en ulv for et par år siden).

I rapporten til Stefan Olberg beskrives tilstanden til sumpskogen slik:

Myrområdene sør for Dælimåsan er grøftet og det er drevet med torvtekt. Sør for myra er det en liten gransumpskog. Skogen her har mye døde, unge graner, og en stor andel av torvmosene er også døde. Vannet er brunt, og få, om noen, biologiske kvaliteter ble registrert i sumpskogen. Årsaken tilskrives en direkte og indirekte forurensing av bly og muligens andre stoffer fra leirduebanen.

Delvis død sumpskog et par-tre hundre meter sørøst for Dælimåsan

I en rapport fra KConsult ved Knut K Sørås fra 8.4.2014 er forholdene "nedstrøms" ved blåstien mellom Skytterkollen og Brunkollen beskrevet slik:

Turstiene i området syd for geværbanen går gjennom områder med ikke ubetydelig innslag av jordsmonn og bekkeleier som må klassifiseres som Farlig avfall. Blyforurensningen ser ut til å være transportert inn med vannsig under bakken. Hvor det transporteres videre er ikke kjent, men det vil følge vannveiene. Derfor er en avgrensning av det forurensede området videre nedover langs vannsiget ikke mulig på grunnlag av denne rapporten 

Lilla er "farlig avfall/meget sterkt forurenset vann", mens rødt er "svært farlig"

I rapporten er forurensningen ved Østervannsvingen også beskrevet:

Veien fra parkeringsplassen ved Østernvannsvingen nordover til Østernvann går gjennom er sterkt forurenset område rett ved parkeringsplassen. Vannet i bekken er Svært dårlig og jordsmonnet langs den Svært dårlig Tilstandsklasse V. Vannet bør ikke drikkes

I følge rapporten til Sørås er vannet sterkt blyforurenset der bekken fra Dælimåsan krysser stien 

Selv om mange dyr i områdes skades av piggtråd er det vakkert 

I tillegg til blyforurensning er det mange rustne rester av gamle gjerder i grensen til forbudssonen. Det er flere stedet med piggtråd og kveiler med piggtråd. I tillegg ligger det mye gammelt rustent og skarpt metall i området, blant annet noen sylskarpe brede metallbånd.

Ruste rester etter trådgjerder er like flott som røsslyng

For mange dyr er det en spennende aktivitet å komme seg løs fra kveilene med piggtråd

Mange dyr i området har dukket under av blyforurensing og piggtrådskader

Alternativ tekst: Det er livsfarlig blyforurensning i området 

Møte med ulv og rådyr langs Østernbekken i Bærum

Østernbekken er uten tvil den mest kjente bekken i Bærum. Fra den renner ut av Østernvann i Bærumsmarka til den skifter navn til Øverlandselva, slynger den seg gjennom skogen, Østerås næringspark og Haga Golfbane.

Den vakre og skremmende kløften Østernbekken går gjennom 

 Den delen av bekken som tiltaler meg mest er strekket mellom Griniveien og Østervann, til tross for at deler av strekningen er vanskelig tilgjengelig på grunn av tett vegetasjon og bratte skråninger. Lite visste jeg om hvor dramatisk det skulle bli få minutter senere.

Østernbekken rett nord for Griniveien

Vakkert og tradisjonell bekk 

 Jeg beveget meg rolig gjennom terrenget, men roen ble plutselig brutt av en rådyrbukk som kom løpende med en fullvoksen ulv i hælene. De rundet en steinformasjon ved bredden av elven slik at de ikke så meg før vi omtrent ble stående på samme  punkt på isen. Rådyret ble stående paralysert, mens ulven så nærmest spørrende opp på meg før det beit seg fast i bakkroppen til rådyret. Rådyret sparket og sprellet mens det hylte utrolig høyt. Jeg sparket etter ulven, men traff rådyret i stedet. I samme øyeblikk kollapset isen og vi falt alle gjennom isen og ned i bekken.

Ulven kom delvis under isen og klynket kraftig. Jeg sparket etter den på ny. Denne gangen traff jeg i bakbeinet. Den klatret bort under iskanten og løp fort nordover langs bekken. Deretter forsvant den av syne. Jeg fikk umiddelbart et snev av dårlig samvittighet for å ha sparket ulven - den var tross alt en del lavere enn meg.

Rådyret ble stående skjelvende et par meter unna og gjorde kraftig fra seg mens det blødde fra bakparten. Jeg var såpass skamfull over å ha sparket ulven, at jeg ga rådyrbukken et ekstra spark for at det skulle bli rettferdig. Deretter gikk den rolig opp skråningen fra bekken. Da den nærmet seg toppen snudde den seg mot meg og så på meg med takknemlighet i blikket mens den ga fra seg en merkelig lyd. Jeg tenkte på at det virket litt vel innøvd.

Åstedet for slåsskampen jeg hadde med ulven 

Rådyret fikk litt skader av ulvebittet, men så likevel takknemlig ut

Ulven trasket furtent avgårde da den innså at det ikke ble kjøtt til middag 

Etter at jeg fikk summet meg litt tok jeg av meg skoene og vred opp sokkene før jeg fortsatte videre opp langs bekken. Det var mye som tydet på at inngangen til de øvrig delene ikke ville vise seg uten at det var flere trær som tydelig bar spor av det som kunne ha skjedd dersom broen og de øvrige turveiene mange benytter i nærheten der deg også ligger et boligfelt i et steinbrudd som ble bygd ut for en del år siden. Det er i hvert fall ikke sikkert at alt vil bli overskygget av en del av de tingene som ikke har skjedd ennå.

Veikryss for alle skogens dyr

Østeråsbakken går stille og verdig forbi kolerakirkegården

Den såkalte småfossen i Østeråsbekken 

 Jeg kom til kolerakirkegården der det skal ligge 49 ofte for kolera begravet. Dette er det desidert letteste området å bevege seg langs bekken på, da det er slutt på bratte bekkeskråninger. Det gikk elg-, hare-, rådyr- og revespor på kryss og tvers i terrenget, og jeg håpet en eller annen levende skapning ville vise seg snart.

Bekken renner helt rolig til tross for at mange er begravet rett ved 

Østernbekken har også noen veldig tradisjonelle fossefall

Det er morsomt selv om man gjør det med livet som innsats 

Til tross for at det er vanskelig å komme opp igjen er det veldig fristende å klatre ned i kløften 

 Jeg klatret ned i kløften til den lille fjellhyllen jeg har sittet på hundrevis av ganger i de foregående årene. Mens jeg satt der nede og nøt stemningen og lydene fra bekken så jeg plutselig et ansikt kikke ned på meg. Det var en uvanlig vakker kvinne med langt mørkt hår.

Jeg sa hei, men hun tok straks pekefingeren foran munnen og hysjet på meg. Deretter ba hun meg om å lukke øyene og høre på det hun hadde å si. Jeg lukket selvsagt øynene. Med avslepen sørlandsdialekt sa hun:

Hellig er hver en livsens dag,
som fyller med lys ditt øie!
Godt er hvert eneste åndedrag
av luften, den blå og høie!
- ditt uavbrutte hjerteslag!

Hvert et skritt, dine føtter tar
på jorden, den frodige have,
og hver en bør, dine skuldre bar,
om tung, er den dog en gave,
- alt som kommer, og alt som var!

Signet er og den sorgens port,
som hvelver sig over ditt hode!
Vend ikke da ditt ansikt bort;
for også sorger er gode,
for den som vet, hva han selv har gjort!

Gå i den sene aftenstund
til bryggen ved fergestedet!
Og gå med takk på din bleke munn
for hvert et døgn av glede!
Så ror han dig over et nattlig sund!

Det ble stille, men jeg ble sittende med lukkede øyne en lang stund og hørte på lydene fra bekken. Da jeg klatret opp fra kløften hadde hun forsvunnet. Jeg fortsatte videre oppover langs elven.

Det er greit med piggsko når man skal klatre på is på vei opp av kløften

Det siste stykket før Østernvann blir Østernbekken helt vanlig igjen for ikke å tiltrekke seg oppmerksomhet 

Vel fremme ved Østernvann snudde jeg og løp i retning Østernvannsvingen og fortsatt videre til eika ved Øst-Preussen. Det siste stykket løp jeg i terrenget utenfor sti, men det er stort sett så fint og åpent at det går greit. 

Eika ved Øst-Preussen  

Fra Øst-Preussen tok jeg stien over kollen til Griniveien og fortsatt deretter hjem. Uten at det sies for klart kan det sies at det som er sagt ofte sies for ofte. 

'

Fra den fine stien mellom Øst-Preussen og Griniveien 

Bærumsprosjektet: Bærums nordligste, vestligste, sydligste og østligste punkt på en løpetur

Jeg er en syklist, men liker godt å ta meg en skitur eller løpetur i ny og ne. Denne gangen ble det en løpetur i hjemkommunen min; Bærum.

Det er viktig å kjenne sin kommune. Jeg har tidligere besøkt de 10 høyeste toppene i Bærum på en og samme løpetur. Denne gangen var planen å besøke Bærums geografiske ytterpunkter på en rundtur.

Bærums sydligste punkt er i Oslofjorden syd for Gåsøya, mens det østligste ligger i fjorden midt mellom Snarøya, Bygdøy og Nesoddtangen. Jeg bestemte meg for å begrense meg til Fastlands-Bærum der det sydligste punktet er sydspissen av Snarøya, mens det østligste ligger på Lysaker brygge. Det nordligste ligger på Krokskogen vest for Vidvangen, mens det vestligste ligger i Vestmarka sør for Sollihøgda.

Utgangspunktet for turen var Østeråsbakken 

Jeg bestemte meg for å gjøre unna de to antatt hardeste ytterkantene først, det nordligste punktet på Krokskogen og det vestligste punktet i Vestmarka. Jeg løp hjemmefra før kl 05.00. og etter en kort stund sammen med prestekragene i hagen fortsatte jeg gjennom Grini Næringspark, krysset Ankerveien og fortsatte forbi Nygård, Muren og Burudvann i tett tåke.

Bærums nordligste punkt ligger nord for Dritarholberget og Tvillingvanna

Jeg tilbringer litt tid med prestekragene hagen før hver løpetur i skogen 

Tåke over jordene

Husmannsplassen Lund forsøker å skjule seg i morgentåken

Tåken blir tettere ved Burudvann

Blomst i tåke 

Fra Burudvann klartret jeg Dritarholkleiva opp til Vensåsseter. Derfra fortsatte jeg nedover mot Fløyta, opp langs Karidalsbekken, rundt Skjuleåsen og til Rognlivann. På denne strekningen møtte jeg to grevling, en elgku med en liten kalv, et udefinerbart dyr, masse fugler og ennå flere mygg. Mennesker så jeg imidlertid ikke noe til.

Tåken forsvinner i Dritarkleiva rett nedenfor Rompemyra 

Vensåsseter

Idyll ved Rognlivann I

Idyll ved Rognlivann II

Myrull nedenfor Vidvangshøgda 

Det siste stykket frem til kommunens nordligste punkt gikk på stien mellom Setervann og Vidvangshøgda, og deretter et lite stykke på skogsbilveien som ender ved Jonspytten. Etter å passert Helveteshytta, der Andrea Helvete skal ha bodd i stallen, bar det ganske snart inn i skogen og til Bærums nordligste punkt. Til tross for at dette ikke bare en kommunegrense, men også fylkesgrense mot Buskerud, er det ingen bauta, plakett eller noe annet som markerer at man er på et viktig sted.

Det spektakulære nordligste punktet i Bærum I

Det spektakulære nordligste punktet i Bærum II

Bærums vestligste punkt ligger ved Huldertjernet syd for Sollihøgda

Etter å ha feiret erobringen av det nordligste punktet med et rundstykke og et par hundre myggestikk, fortsatte jeg mot det vestligste ved Huldertjern i Vestmarka syd for Sollihøgda. Jeg regnet med at dette ville bli turens mest slitsomme strekning, da man må bevege seg på tvers av forkastningen i terrenget.

Demningen ved Trehørningen i Hole i Buskerud 

Sykkelrutene er skiltet, men har noen skiltet ruten til Bærums geografiske ytterpunkter? 

Myrtjern øst for Myrseter

Myrseter som hadde samling for 10 000 sultne mygg

Daff vannføring i Store Lomma gir gode selfieforhold 

Plassedammen sett fra veststkrenten på Kallebråtaåsen 

I den lengste klatringen fra Plassedammen til Øskjevallssætra kjente jeg at beina var gode og møre. For 13 dager siden ble de utsatt for 164 km løping på asfalt og betong i New York, og for to dager siden var det en lang sykkeltur i marka etter jobb. Til tross for at de ga klare signaler om at de godt kunne tenkte seg litt hvile tvang jeg dem videre.

Morgenstund på vakre Øskjevallssætra ved Øskjevallbrenna

Flott utsikt mot vest på vei ned til Bruløkkene

Skilt

Hytte på Bruløkkene

Kilometermerke ved Den Bergenske Kongevei over Kroka skog/Krokskogen

Etter lange partier med knotete sti var det godt med et stykke på Den Bergenske Kongevei over Krokskogen. Strekket jeg løp en bit av går fra Johnsrud i Lommedalen til Sundvollen via Langebru, Kleivstua og Krokkleiva.

Den Bergenske kongevei gir føttene litt fri fra fra snubling på knotesti

Noen har pyntet veikanten med blomster 

I kløften ned fra Bureheim fikk jeg 819 myggstikk 

Etter å ha passert et usedvanlig glatt og knotete parti, fortsatt jeg mot Sørsetra. En flokk hester ble veldige glade for å se meg, og kom traskende.

Hester på Sørsetra 

Hestene tyter på når de ser meg 

Den mest jålete hesten har gjort seg stor flid med håret 

Fra Sørsetra ti Sollihøgda var det veldig varmt, og jeg tenkte på hvor store forskjeller det er mellom ultraløpere i Norge. Noen bare går ut av boligen sin og løper langt, mens andre trenger coacher, trenere, mentaltrenere og leser drøssevis av bøker. Jeg bestemte meg for å kaste meg på bølgen for å få min del av inntektene fra de søkende med betalingsvilje. Fra høsten kommer mitt konsept på dette markedet med det klingende navnet: Mental ernæring®

Sjeldent vakker og intenst rautende ku mellom Sørsetra og Sollighøgda 

Kampku gjør seg klar til angrep 

Hest på åsrygg mellom Sørsetra og Sollihøgda skal inngå i Mental Ernæring®

Sollihøgda kapell 

Ringeriksporten på Sollihøgda er blant et fåtall gangbroer med eget fornavn 

Til tross for at kafeen på Sollihøgda var stengt og så død ut, spiste jeg en matbit før jeg fortsatte inn i Vestmarka.

Gammelt skilt vest for Tjernslitjernet 

I Vestmarka er det også rikelig med knotesti 

Bærums vestligste punkt, Huldertjern, gir meg ekstreme mengder adrenalin 

Det vestligste punktet ligger på myren på vestsiden av Huldertjern. Da jeg nærmet meg tjernet steg adrenalinnivået naturlig nok til et skyhøyt nivå, og da jeg kom til punktet gikk det helt i skyene. Det er svært få mennesker forunt å få oppleve et slikt sted.

Som det aller første mennesket i historien står jeg på Bærums vestligste punkt ved Huldertjernet  

Et siste bilde av Huldertjernet; er jeg første menneske som har vært der?

Fastlands-Bærums sydligste punkt ligger på sydspissen av Snarøya

Fra Huldertjernet ved Sollihøgda la jeg ut på dagens langstrekk til sydspissen på Snarøya. Stien jeg fulgte på vei mot E16 delte seg, og jeg valgte tydeligvis feil del. Etter noen hundre meter fikk stien feil retning og til slutt forsvant den. Jeg forsatte deretter et godt stykke i terrenget og ble et lett bytte for myggen, da jeg var nødt til å krabbe sakte gjennom store mengder med nedfall. I tillegg var jeg tom for mat og drikke, og begynte å drømme om is og brus. 

Jeg lykkes med å miste stien kort etter huldertjernet og fikk dette og 634 myggestikk i stedet

To BOCere på vei ned E16/Ringeriksveien 

Mor sau mater datter ved E16

Skuibakken var engang Skuis stolthet 

To brus, kroneis og lefse på Skui Samvirkelag reddet dagen for sulten mann

Etter å ha kommet ut på E16 ved Skoglund fortsatte jeg nedover i varmen til jeg kom til dagens viktigste butikk, Skui Samvirkelag på Skui. Etter å ha fylt opp kroppen med mye rart og skravlet med de innfødte om butikkens åpningstider og hvor godt det er med lefser fortsatte jeg videre i varmen.

Bryn kirke i varmen

Søndre Kolsåstoppen sett fra Bryn 

Søndre Kolsåstoppen sett fra Kolsås 

Zoomen avslører både avslapning og klatring på Kolsåstoppen 

Samvirkemuseet på Gjettum 

Silurisk kalkstein med permiske smelteganger på Gjettum 

Fra Kolsås fulgte jeg Bærumsveien innover og tok Kirkeveien ned til Høvik. Jeg begynte å bli veldig øm under venstrefoten, som fikk kraftig juling under løpet i New York. Det ble derfor mye trasking i varmen.

Dersom jeg hadde vært rektor ville jeg vært det på Høvik skole 

Konsul Georg Iversens gave til Bærum kommune i 1911 - kommunalt bad og skolekjøkken

Aller, aller, aller innerst i Holtekilen 

Dammen ved Festplassen i Nansenparken på Fornebu

En hittil ukjent andeart koser seg i Hundesundet på Snarøya

Rundt svingen ligger Bærums sydligste punkt; adrenalinet begynner å pumpe 

Ved Bærums sydligste punkt på sydspissen av Snarøya

Etter et veldig varmt strekk var det deilig å komme frem til Bærums sydligste punkt. Her var det mange som solte seg, badet og fisket og kontrasten til skogen var stor.

Ikke alle fiskerne vet at de er lengst syd i Bærum 

Utsikt mot Oslo fra Bærums sydligste punkt 

Det siste strekket gitt til vorten på Lysaker Brygge og det siste geografiske ytterpunktet. Det var veldig varmt og vestrefoten var sår. Jeg planla at jeg skulle ha meg en øl straks jeg kom hjem. Langs østkysten til Bærum krydde det av mennesker som var ute og koste seg i det fine været.

Fastlands-Bærums østligste punkt ligger på Lysaker Brygge

Sommer i Snaøykilen 

Mens jeg utforsker Bærum drikker noen øl på Oslo Sjøflyhavn

Det er vakkert ved Lagmannsgrunnen på den ville østkysten i Bærum 

Ettermiddag i Fornebukta

Langs Lysakerfjorden ved Bærums østkyst 

Badeplassen ved bunnen av Dicks Vei 

Da jeg nærmet meg Lysaker Brygge steg adrenalinnivået i kroppen til nye høyder. Jeg plasserte foten ytterst på vorten som markerer det østligste punktet i Fastlands-Bærum og kjente at all fysisk og sjelelig smerte forlot kroppen. Kropp og sjel var forent i en større enhet med Bærums geografiske ytterpunkter på en måte som ikke er mulig å beskrive til andre enn de som har vært på dem selv. Siden det neppe er neppe er noen andre som har vært å alle de fire ytterpunktene er det ingen som vil kunne forstå meg. Dette ga meg en ny form for smerte som jeg må bære på alene.

Fastlands-Bærums østligste punkt er på vorten på Lysaker Brygge I

Kartet viser vortens nøyaktige plassering

Vorten på Lysaker Brygge med Fastlands-Bærums østligste punkt

Foten ytterst på østkanten i Bærum 

Blid mann på Lysaker Brygge drømmer om pils 

Turen ble drøye 7 mil. Hvis jeg skal gi et råd til noen andre som har tenkt å prøve seg, har jeg bare en anbefaling; Myggmiddel. Det er mye mygg i skogen nå, og jeg har aldri noensinne fått så mange myggestikk på en dag. Til tross for myggen var det en strålende tur med mase fin natur og store kontraster.

En fin, lang og knotete tur - sporet er her

Dagens andre refleks-selfie 

Tilbakeblikk på vorten som voktes av en kvinne i all slags vær