Virring på Krokskogstupet - Rome is Not A Town

Jeg våknet med et brak lørdag 17.6. og det eneste som stod i tankene mine var Krokskogen. Av en eller annen grunn tenkte jeg også på Roma. Jeg spiste frokost og satte meg i bilen og kjørte til Sundvollen der jeg parkerte ved bunnen av Krokleiva.

En bil er parkert der de bratte bakkene til Manaskardet begynner 

Jeg bestemte meg for å løpe i retning av de gamle ferdselsveien opp Manaskardet og til Gjertrussen. I de bratte humpete bakkene ble det kjørt trekull til Bærum jernverk. Veien var muligens også en postvei til Lier.

Et ondsinnet dyr med spisse horn prøvde å stirre meg i senk 

Sykkelhopp med storslagen utsikt på stien opp Manaskardet 

Manaskardet - det er ikke nødvendig å si noe mer 

Bleu-steinen i Manaskardet med inskripsjonen "Anno 1775 Bleu"

I Manaskardet finner man den kjente og legendariske Bleu-steinen med sitt mystiske budskap "Anno 1775 Bleu": Noen mener at det bare dreier seg om en alminnelig tagger, mens andre har mer vidløftige teorier om at Bleu var mannen som ledet arbeidet med ferdigstillelsen av veien opp gjennom Manaskardet i 1775.

Uavhengig av hva som er bakgrunnen for navnet er det vanskelig å forlate steinen med mindre man har stått og kikket på den i 15-20 minutter.

Anno 1775 Bleu

Byflaksetra eller By-flaksetra

Fra Manaskardet og Bleu-steinen løp jeg inn til Byflaksetra som er den vestligste seteren på Krokskogen. Her var det setring til andre verdenskrig, men da jeg passerte var det ikke en sjel til stede ut over en hare som hoppet inn i skogen.

Hogstfelt mellom Byflaksetra og Finneflaksetra 

Hogstmotorvei mellom Byflasetra og Finneflaksetra 

Tryvasshøgda i det fjerne sett fra Finneflaksetra 

Vollen på Finneflaksetra 

Krokskogstupet og Gyrihaugen sett fra Aboråsen 

Fra Finneflaksetra fortsatte jeg videre til Kongen utsikt. Da jeg nærmet meg hørte jeg mange stemmer, og det var grupper av mennesker ulike steder i terrenget rundt utsikten. Fremme ved Kongens utsikt spiste jeg et hjemmebakt rundstykke med ost, skinke og rød paprika mens jeg tenkte på at utsikten herfra er uendelig mye flottere enn utsikten fra Preikestolen i Rogaland. Jeg ble fort rastløs av alle menneskene og løp videre mot Kleivstua.

Den kjedelige Preikestolen i Rogaland har lite å stille opp mot Kongens utsikt på Krokskogen 

Utsikt fra Kongens utsikt 

Alle som blir opphisset av Rombeporfyr bør sette nesen i retning av Krokskogstupene - der finnes det knapt annet 

En merkelig zen-inspirert sekt har hengt opp rare budskap på trærne i et stort område 

Det var veldig slitsomt å løpe fra Kongens utsikt til Kleivstua da det kom en strøm av mennesker i mot som jeg følte meg forpliktet til å hilse vennlig på. Utenfor Kleivstua var det en stor gruppe engelsktalende syklister som skravlet om alt det spennende de hadde opplevd. Jeg fortet meg videre til den lite trafikkerte stien til Retthella.

Retthella er kanskje den vakreste seteren i marka

Olavskilden på Retthella 

På Retthella tok jeg en kort stopp ved Olavskilden Olav den hellige skal ha latt hesten sin drikke. Det sies at man kan se avtrykket av hestens hover og bøtten som ble brukt i kilden. På setervollen beitet den en del sauer samt tre hester som ikke var stort større enn store hunder. Jeg forlot Retthella og fortsatte på stien i retning av Gyrihaugen.

Hester så små som store hunder på Retthella - neppe slike Olav den hellige red på 

Skilt om SIS Radiostasjonen Ermelin på Retthella 

Utsikt mot Steinsfjorden

Etter å ha passert Lårviktjern fulgte jeg en utydelig sti til venstre i håp om å finne frem til den høyeste steinsøylen i Krokskogstupene; Pipesteinen. Den skal være 15-20 meter høy og befinne seg i ganske bratt terreng nedenfor kanten av stupet.

Pipesteien sett fra kanten av Krogskogstupene

Stygge sko og Pipestein er en uslåelig kombinasjon

Det var beskrivelsen fra Skiforeningen gjorde at jeg klarte å finne frem til steinen:

Fra blåstien går det et utydelig tråkk fra omtrent 100 meter etter der blåstien og skiløypa skiller lag etter Lårviktjern. Tråkket fører til kanten av sydstupet mot Pipeskaret der kjentmannsposten i sin tid lå, og er sporadisk merket med mørkegrønn maling. Derfra er det flott utsikt over skaret og over Ringerike. Det er også mulig å komme ned i skaret fra nord ved å krabbe ned en svært bratt skråning med en blanding av jord, stein, røtter og mose. Anbefales ikke i vått vær, sikringstau med lengde 25 meter vil redusere risikoen for å bli og å falle.

Til tross for at jeg ikke hadde sikringstau valgte jeg å klatre ned den bratte skråningen i retning av stedet jeg antok at Pipesteinen stod. Jeg hadde aldri gjort dette dersom jeg hadde hatt små barn og forsørge, men kombinasjonen av høy alder og en god livsforsikring gjorde at det var et fornuftig valg. 

Skråningen var svært bratt med mye løse masser som stedvis løsnet og dundret nedover skråningen. Jeg skled et par ganger noe titalls meter nedover, men klarte å bremse farten ved hjelp av noe høye løvtrær som stod i skråningen.

Etterhvert kom jeg ned til en storsteinet ur som var dekket av tykk og fuktig mose.Jeg tråkket gjennom et par gangen på grunn av at mosen dekket de dype hullene og sprekkene mellom steinene. Det var såpass smertefullt at jeg lærte meg å bli litt mer forsiktig.

Pipesteinen  dukket plutselig opp mellom trærne 

Jeg så ikke noe til Pipesteinen og beveget med sideveis i den retningen jeg trodde den var. Plutselig viste den seg mellom trærne. Det var fuktig og 25 grader i luften og svermer av fluer og mygg angrep meg da jeg klatret innover i uren mot Pipesteinen. Det var akkurat som om steinen visket "Rome is Not A Town" gang etter gang. Jeg stoppet opp og lyttet, og ble aldri helt sikker på hva jeg egentlig hørte. Jeg satt og lyttet til "Rome is Not A Town" i en halv times tid.

Pipesteinen som visker Rome is Not A Town 

Flere steder med flott utsikt langs den stifrie kanten av stupet

På vei tilbake fra Pipesteinen passerte jeg Retthella på ny. Nederst på vollen møtte jeg en hund som var så opptatt av å kikke på sauene som beitet rett utenfor huset at den ikke enset meg før jeg var ti meter unna. I det den fikk øye på meg skvatt den kraftige enn jeg har sett noen hund gjøre noen gang og for til skogs. Jeg synes folk bør passe bedre på hundene sine og ikke la dem løpe fritt i skogen - sauene har lam og rådyrene har kalver.

Den skvetne løshunden ved Retthella var så interessert i sauene at den ikke merket at jeg kom gående

Sauene på Retthella er bedagelig anlagt 

Fra Retthella bestemte jeg meg for å følge de eldste ferdselsveien fra over Krokskogen til Ringerike ned til Sundvollen, nemlig Nordkleiva. Den er bratt og stedvis glatt og ble etterhvert erstattet av Krokleiva.

Under svenskekongen Karl 12s forsøk på å erobre Norge i 1716 var det en trefning i Tavleskardet i Nordkleiva der regulære norske soldater og bondesoldater stanset svenskene. Til samme 28 svensker og 3 nordmenn skal ha blitt drept i trefningen.

Tavlen i Tavleskardet i Nordkleiva der trefningen fant sted 16.4.1716. 

Selve Tavleskardet der 31 ble drept i 1716

Nordkleiva er bratt og glatt og bærer preg av det ikke er mange som går der 

Nordkleiva krysser Dronningveien og fortsetter deretter nedover inntil den kommer inn på Krokleiva noen hundre meter ovenfor parkeringsplassen i bunnen av bakken.

Det er bratt og frodig der Noedkleiva krysser Dronningveien

Vel hjemme googlet jeg Rome is Not A Town. Det viste seg å være et ungt svensk band fra Göteborg som spilte fenomenalt bra musikk.

Humoristisk nok viste det seg alt alt henger sammen med alt. Coveret på singelen var laget av Coco Moore som er datteren til Kim Gordon og Thurston Moore som alle som løper langs Lysakerelven kjenner utmerket godt. Jeg fikk derfor ikke bare en bra tur, en også nye gode musikalske opplevelser av virringen på Krokskogstupet.

De 10 høyeste toppene i Bærum - del 1 av Bærumsprosjektet

Bergen har sine syv fjell. De 10 fjellene i Bærum er ikke like kjente, men de er på ingen måte mindre flotte. De fleste av fjellene ligger i Bærumsalpene i den sørlige enden av Krokskogen mot grensen til Buskerud og Oslo. Resten ligger i den nordlige delen av Bærumsmarka.

Jeg bestemte meg for å besøke dem alle i løpet av en dag som del av 1. av det viktige Bærumsprosjektet som kommer til å prege livet mitt i månedene fremover.

Jeg løp hjemmefra på Østerås og hadde den første kilometeren gjennom den uskjønne Grini Næringspark. Deretter løp jeg over Griniveien, inn til Ankerveien og fortsatte opp til Lund og videre til Nygård.

Ord delings moro i Grini Næringspark

Østernbekken før den renner sammen med Ilabekken 

Noen menn trillet rare vogner rundt på Engjordene

Husmannsplassen Lund er elsket av mange

Stien mellom Lund og Nygård 

Noen av de høyeste toppene i Bærum ligger rundt Setervann på Krokskogen; Vidvangshøgda (553 moh), Danielshøgda (505 moh), Dritarholshøgda (472 moh), Setervassberget (463 moh) og Åmotkollane (468 og 459 moh). Resten ligger i Bærumsmarka og i grenseområdene mellom Bærumsmarka og Krokskogen med Tjæregrashøga (485 moh) som den høyeste, mens Tømmeråsen, Løkkebergseterhøgda, Dæliseteråsen og Elgkollen ikke kommer langt etter.

Husmannsplassen Nygård

Ved Sæternbekken 

Veiledning for forvirrede pilegrimer

Tilårskommen bro mellom Muren og Øyervann

Fin skog nord for Kringeltjern

Bratt stigning i Haugenveien vest for Burudvann 

Bratt stigning opp til Rompemyra 

Fra Nygård løp jeg i retning av Øyervann, svingte vestover og kom ned på Haugenveien på vestsiden av Burudvann. Deretter fulgte jeg blåstien opp til Rompemyra og videre opp Dritarkleiva til Vensåsseter forbi stedet der tjenestejenta Hansine fikk en unge. På vei oppover kom jeg på at jeg hadde glemt å ta med meg mat. Heldigvis hadde jeg med meg to sportsbarer, I tillegg var det masse blåbær og tyttebær i skogen.

Hansinebånn på toppen av Dritarkleiva 

Vensåssetra med Tømmeråsen i bakgrunnen 

Vensåssetra

Etter Vensåsseter begynte jakten på den første toppen på 10-topps listen; Tømmeråsen og Bessliåsen. Det første stykket fulgte jeg veien i retning Lommedalen, som i følge Carsten O. Five er Norges svar på Toscana. Deretter fulgte jeg er traktorvei oppover mot toppunktet. Det siste stykket mot toppen gikk på smal sti og passerte er par hytter. Rett før toppen var det fin utsikt mot Oslofjorden, Jeg feiret min første topp med å spise en av de to sportsbarene jeg hadde med meg.

Fjorden skimtes fra Tømmeråsen 

Toppunktet på Tømmeråsen (448,4 moh) 

Fra toppen av Tømmeråsen 

Fra toppen av Tømmeråsen på 448 moh fortsatte jeg i stifrit terreng til toppen av Bessliåsen eller Beksliåsen som er del av samme åsdrag som Tømmeråsen. Etter å ha passert toppen på 453 meter fortsatte jeg forbi en stor folketom hytte og deretter bratt nedover i nordlig retning. Under et stup lå det spor av mennesker i form av to kveiler med rusten wire, gamle sinkbøtter, bensinkanne, spritflasker, planker og takplater. Terrenget var bratt og krevende med mye tett skog og det gikk sakte.

Stor hytte rett ved toppen av Bessliåsen eller Beksliåsen (453,1 moh) 

Mennesker har vært på ferde på nordsiden av Bessliåsen 

Benk på traktorveien opp til Åmotkollene

Blid mann på Åmotkollene

Etter å ha krysset veien fra Tobånn til Rognlivann startet jeg oppstigningen til Åmotkollene. Da jeg kom opp på toppplatået passerte jeg en hytte der en stor gjeng ungdommer spilte høy musikk mens de sang og drakk øl med veldig bratt vinkel på flaskene. Det var vanskelig å ikke komme i godt humør av så mye god stemning midt inne i skogen på en fin og varm høstdag.

Full fest og høy musikk på en av studenthyttene

En liten avstikker på Åmotkollene på jakt etter utsikt 

Kollevann

Vesttoppen på Åmotkollene (457 moh)

Jeg tok turen innom toppene vest og øst for Kollevann på henholdsvis 457 og 468 meter. På toppen av østtoppen var det et stort hyttetun. Ved Kollevann ble jeg tilbudt After Eight av noen ungdommer som satt ved vannet, men jeg valgte å late som at jeg ikke hørte hva de sa før jeg løp videre langs vannet. Ungdommene var de siste menneskene jeg så på flere timer.

Langs bredden av Kollevann

Nordtoppen på Åmotkollene (468 moh) 

Utsikt mot Bikkjevann 

Stien mellom Bikkjevann og Hellerudmyra 

Sydskråningen på Setervassberget sett fra Hellrudmyra 

Fra Åmotkollene fulgte jeg en smal sti forbi Bikkjevann. Jeg mistet stien en gang, men fant den igjen etter litt leting. Ved Hellerrudmyra forlot jeg stien, krysset myra og begynte den bratte oppstigningen mot Setervassberget. Hele området virket fullstendig fritt for mennesker. De eneste levende skapningene jeg så var en og annen fugl.

Morsomt tre på sørenden av Setervassberget 

Topplatået på Setervassberget 

Setervassberget er langt og smalt og topplatået er åpent og fint. Til tross for at jeg trolig er en av de første menneskene som har vært på toppen var det mange fine dyretråkk på kryss og tvers.

Det berømte spådomstreet på  Setervassberget

Utsikt mot vest fra Setervassberget 

Toppen av Setervassberget (464 moh) 

Setervann med Vidvangshøgda i bakgrunnen 

Dritarholshøgda setter fra Setervassberget 

Setervassbergets nordvegg (kalt North Face av turfolket) 

Neste topp på listen hadde det klingende navnet Dritarholsberget. For å nå den måtte jeg ned i kløften mellom Setervassberget og Dritarholsberget. Nedstigningen på nordsiden av Setervassberget var bratt og jeg tok det rolig, da jeg regnet med at det ville være dumt å bli liggende i bunnen av skrenten med brukket fot og forstuet håndledd, spesielt siden mobildekningen var dårlig.

Bratt terreng på nordsiden av Setervassberget 

Dritarholberget er vakrere enn navnet skulle tilsi 

Toppen av Dritarholshøgda eller Dritarholberget (473 moh) 

Etter å ha kommet ned fra Setervassberget startet jeg oppstigningen mot Dritarholshøgda. Jeg fulgte tidvis dyretråkk som var ganske gode, selv om elgen av og til foretrekker å gå steder som er våtere enn det jeg liker. De siste 50 meterne mot toppen hadde det blitt en smal sti, noe som trolig skyldes at en del går dit som følge at det er en post til kjentmannsmerket der. Det var mye vegetasjon på toppen, men Gyrihaugen kunne skimtes mellom trærne.

Gyrihaugen sett fra Dritarholshøgda

Toppen av Dritarholshøgda gjør ikke mye ut av seg 

Ved nordenden av Setervann

Fra Dritarholshøgda fortsatte jeg i terrengen ned til stien ved Setervann. Det var tidvis tett skog, bratt og dårlig fremkommelighet. I nordenden av vannet spiste jeg den siste sportsbaren jeg hadde med og latet som om den var en stor og solid lunsj. Deretter fulgte jeg en liten sti til en liten bekk i det nordøstre hjørnet av vannet. Derfra fortsatte jeg oppover i terrenget gjennom skog med tidvis veldig dårlig fremkommelighet frem til nordenden av Jonsputten og fortsatte over veien som passerer Helveteshytta og videre til toppen av Vidvangshøgda.

Langs bredden av Setervann

Jonsputten sett fra nord 

Skiløypetraséen over Vidvangen 

Bærums høyeste punkt, Vidvangshøgda (553 moh) 

Lekre bein plantet så høyt det mulig å stå i Bærum

Vidvangshøgda er Bærums høyeste punkt. Ut over en svært puslete varde i området ved toppen er det ingenting som markerer at man er på ett av de aller viktigste geografiske punktene i Bærum. Det finnes ikke en gang en sti frem til toppunktet. Dersom Lisbeth Hammer Krog blir ordfører i Bærum for en ny periode etter kommunevalget i 2015 utfordrer jeg henne til å besøke Vidvangshøgda for å kaste glans over den forsømte toppen av Bærum slik den i fremtiden kan få den oppmerksomheten den fortjener.

En puslete varde nær toppen av Vidvangshøgda

Rotvelt på Vidvangshøgda

Utsikt fra Vidvangen

Utsikt fra Vidvangen II

L-Steinhytta nord for L-steinen

Fra toppen av Vidvangshøgda fortsatte jeg i bushen sydover langs eggen av høydedraget til jeg kom til L-steinhytta, der gutta på skauen holdt til under 2. verdenskrig. Hytta var visstok ikke på noe kart, og var derfor ukjent for tyskerne. Deretter fortsatte jeg videre til jeg kom til Danielshøgda og L-steinen der Morten Leuch fikk risset inn en L på 1700-tallet for å markere grensen mellom Sørkedalsgodset og Ringerike.

Mange fine muligheter for å få rifter i huden når man skal forsere bush

Den berømte L-steinen på Danielshøgda (505 moh) 

Utsikt fra det egentlige Oslo vest mot det andre Oslo vest i det fjerne 

Mange som bor på Ullern, Ris eller Holmenkollen lever i den villfarelsen at de bor på Oslo Vest. Dette er fullstendig feil. Det virkelige Oslo Vest ligger lengre vest enn Sandvika og tangerer vestsiden av Nesøya i Asker. For å komme dit må man bare komme seg opp i området rundt L-Steinhytta og Danielshøgda og nyte alt det den ekte vestkanten har å tilby; trær, elg, bush, utsikt og masse uberørt natur.

Oslo sett fra det egentlige Oslo vest

Bærumsmarka og Tjæregrashøgda er neste stopp 

Bushen forlates når trillestien for sykler mellom Lommedalen og Sørkedalen nås 

Fra Danielshøgda fortsatte jeg sørover i bratt terreng til jeg kom ut på trillestien for sykler mellom Lommedalen og Sørkedalen. Etter mange strabasiøse kilometer i bratt terreng uten sti, var det deilig å bevege seg på bred og fin sti et lite stykke Jeg to til venstre og fulgte skiløypa ned Karidalen og videre ned til Fløyta. Den første delen var ganske krevende å bevege seg på, da tett ugress skjulte det ujevne underlaget i skiløypa.

Skiløypa i nærheten av Jonsrudkampen 

En turgåer har mistet sitt kart 

Karidalsbekken i den trange og mørke Karidalen 

Nede i Fløyta - nå begynte turen opp i Bærumsmarka 

Etterhvert ble underlaget bedre, og jeg løp ned til løypekrysset ved Fløyta. I de bratte oppoverbakkene til Bærumsmarka gikk jeg. Jeg kjente meg etterhvert veldig tom og begynte å fundere på om det var et sjakktrekk å legge ut på en rundt 40 km lang tur som i stor grad gikk i stifritt terreng uten å ta med mat. Etter å ha tenkt en stund kom jeg til at jeg burde hatt med en matpakke, men at jeg ikke måtte tenke mer på mat.

Stimerkerne i Bærumsmarka har vært grundige på stien mot Tjæregrashøgda

Toppen av Tjæregrashøgda (485 moh) 

Når man skal uttale navnet på det høyeste punktet i Bærumsmarka blir det fort krangling. Noen bruker Tjæregrashøgda, mens andre påstår hardnakket at det rette navnet er Tjæregravshøgda eller Kjerregravsen. Tidligere brukte de som som kom fra Norges Toscana visstnok navnet Kjyrugravsåsen. Selv om jeg hadde bestemt meg for å ikke tenke på mat, var sulten stor da jeg nådde toppen.

Kommentar er ikke nødvendig 

Tjæregrashøgda

Løkkebergseterhøgda vest eller Elgkollen (470 moh)

Fra Tjæregrashøgda forsatte jeg ned til Løkerbergseterhøgda, Løkkebergseterhøgda eller Elgkollen alt etter hva man foretrekker. Jeg var så sulten at jeg beitet blåbær i området rundt toppen. Deretter fortsatte jeg ned til sydenden av Blekktjern.

Blekktjern

Løkkebergseterhøgda vest (460 moh) der svermer av hjortelusfluer angrep 

Etter å ha passert Blekktjern var det veldig tett med blåbær i det flate terrenget bort mot den østre Løkkebergseterhøgda. Jeg satte meg ned i lyngen og beitet intenst i rundt 20 minutter for å døyve den verste sulten. Med korte intervaller landet det hjortelusfluer på meg og kastet vingene før de krøp inn i håret, bak øret eller under klærne. De minner og lus og flått, men er rundt en halv centimeter lange og det kiler når de kryper rundt på kroppen. Fluene skal ha kommet til Bærumsmarka og Krokskogen i 2013.

Glemt matpakke førte til omfattende blåbærbeiting 

Drøye 30 hjortelusfluer tok bolig i håret og under klærne på Løkkebergseterhøgda

Etter å ha beveget meg noen hundre meter hadde jeg plukket rundt 30 hjortelusfluer ut av håret. De er blodsugere, men de fleste foretrekker hjort, elg og rådyr fremfor mennesker. Noen hevder at det blir så mange av dem fordi mangelen på rovdyr fører til at det er for mange elg i skogen. Om dette er riktig eller ikke vet jeg ikke, men jeg er sikker på at Dagbladet kommer til å skrive mye om dem i årene fremover, da de er veldig plagsomme. I tillegg kan de muligens smitte mennesker med Bartonella som blant annet kan gi forstørrelse av lever og milt, kognitiv dysfunksjon og hovne lymfekjertler. Siden jeg var lite lysten på å få kognitiv dysfunksjon i midten av Bærumsmarka fortet jeg meg videre for å komme unna fluene.

Hjortelusflue på tur etter at vingene er kastet 

Vått i skiløypa til Eiksbakkhytta

Dagens dårligste utsikt på toppen av Dæliseteråsen (445 moh) 

Dagens tiende og siste topp var Dæliseteråsen. Jeg løp ned til Eiksbakkhytta og fulgte stien langs sydsiden av åsen før jeg klatret opp til toppen. Det siste stykket gikk veldig sakte på grunn av enorme mengder med toppknekk og vindfall som gjorde at det ble mye klyving over brukne og veltede trær.

Flott Rombeporfyr på toppen av Dæliseteråsen 

Mye vindfall og toppknekk på stien mellom Eiksbakkhytta og Triungsvann 

Minitjernet ved Triungsvann 

Triungsvann 

Fra Dæliseteråsen kom jeg meg ned til stien igjen og fulgte denne til Triungsvann for deretter å ta grusveien ned til Østernvann. Fra Østervann fulgte jeg sti og skiløype ned til Fossum terrasse for deretter å fortsette det siste strekket på asfalt. Etter å ha beveget meg i mye uveisomt terreng i løpet av dagen var det deilig med jevnt underlag under føttene.

Abortjern

Østernvann

Konkurranseløypa til Fossum IF

Mange hus har slått seg ned i det gamle steinbruddet på Fossum 

Det ble en fin tur, selv om jeg angrer på at jeg glemte matpakken. Hadde det ikke vært for at skogen hadde vært full av blåbær hadde nok hjemturen blitt veldig tung, Lenke til ruten finnes her. Jeg gleder allerede til de neste delene av Bærumsprosjektet.

Del 2. av Bærumsprosjektet er beskrevet her.