Slowpacking GrancaNarnia - en beretning om en slags løpetur på Gran Canaria

Mysende mann på GrancaNarnia

-Du har vunnet en SlowPacking-tur til GrancaNarnia

-Hæ - mener du løping?

Lodd-damen så på meg med blikkstille øyne:

-Nå oppfører du deg som et barn. Du har 5 sekunder på å svare

-Jammen har nesten ikke jogget de siste månedene

-To sekunder

-Jeg sier ja

 
Noen timer etter den hyggelige middagen i rådhuset etter sentralbanksjefens årstale var jeg på vei mot GrancaNarnia. Jeg hadde litt tid til overs på Gardermoen og tok en terminaltupp-tur.

Sentralbanksjefen holder årstale

Hyggelig selskap med de andre på bordet på middagen etter årstalen

Flyet var proppfullt av barnefamilier med mange slitne foreldre.

Jeg hadde heldigvis noe å lese på, da jeg fikk med en lenke til informasjon om SlowPacking:

-Lett løping eller jogging med trasking i motbakker er en side ved SlowPacking. 

-Den andre og viktigste er sakte inn- og utpakking av sekken hver gang man stopper. 

-Alt man har med seg skal være på ryggen

-Man skal stoppe for å spise skikkelig lunsj hvis det tilbys langs ruten

-Det er ikke lov til å sove mer enn to netter på samme sted

-Turen skal gjennomføres på GrancaNarnia, men avsluttes med minst en natt på Gran Canaria. Kontraster er nemlig viktige. 

-Sist men ikke minst, man må alltid bære fjernkontroll og en bok med lyrikk på hovedspråket der man er

Selv om kun det nødvendigste var med blir det noen kilo i tillegg til vann og mat

Så snart flyet landet på Gran Canaria brukte jeg 2.30 Euro på en bussbillett til Rafael Cabrera (Theatro) bussholdeplassen ved Triana i Las Palmas. Jeg taslet deretter oppover i gamlebyen og sjekket inn på det lille trendy hotellet Suites 1478 som ble tegnet av den lokale arkitekten Miguel Martin Fernádez de la Torre på 40-tallet. 

Hotellet er det eneste i Las Palmas som ligger i GrancaNarnia. Jeg ble mottatt av en dame som straks ga meg en flaske Estrella Galicia-øl mens en hun satte seg ned og fortalte meg om hotellet og omgivelsene. 

Dag 1: Teror - Bar la Palma i San Pedro 

Teror er en vakker liten landby som ligger i fjellende nord på øya 

Morgenen etter ventet jeg sulten på frokosten som ikke begynte før kl 08. For en som står opp og begynner å jobbe kl 05 og spise frokost før kl 05.30 var det i overkant lenge å vente til spansk frokosttid, særlig tatt i betraktning av at kl 08 var tilsvarende kl 09 hjemme. 

Hjernen bruker en stor andel av kroppens energi, og virker treigere før man får mat, så jeg var ikke særlig smart før frokosten begynte å virke. Forskning viser faktisk at de som spiser frokost når lengre karrieremessig enn de som ikke gjør det fordi man er er smart før lunsj også. 

Deretter tok jeg bussen til Teror der turen skulle startes. Bussen var stappfull ut fra Refael Cabrera (San Telmo) busstasjonen, da en stor gruppe ungdommer skulle på picnic på landet. Dette førte til at det tok ekstra tid, da ingen fikk lov å komme ombord etter 3. stopp. Det var mildt sagt upopulært, og jeg lærte mange spanske skjellsord av de sinte, oppgitte og ropende som ble forlatt på bussholdeplassene vi stoppet på. 

Vakker blomstring langs stien 

Dagens første mål var Cruz de Tejeda som ligger så midt på øya det er mulig å komme på 1.500 meter over havet. Selv om det ikke var lenger enn drøye 10 kilometer innebar det rundt 1.100 meter med stigning, noe som var godt og varmt for en kropp som var tilpasset helt andre temperaturer enn 20 grader og sol. 

Fra området rundt Cruz de Tejeda er det flott utsikt over fjellene 

Jeg stoppet i Cruz de Tejeda og fylte vannflaskene på Paradoren (gammelt stoppested for reisende som er omgjort til hotell) og kjøpte en brus og en is i en bod langs veien. Deretter fortsatte jeg i retning kysten. 

Langs kanten av et enormt vulkan-krater etter en supervulkan

Først ned, deretter litt opp over beitemark

Fra Cruz de Tejeda gikk det først opp til 1.700 meter for å gå stedvis ganske bratt nedover i furuskogen. Det var brutalt for bein som stort sett har brukt tiden på langrenn og sykling de siste månedene. Bremsemuskulaturen hadde rett og slett forsvunnet. I GrancaNarnia spiller imidlertid slik ingen rolle. 

Skolebarn gjetes hjemover i nærheten av Monte Pavon

Deretter fortsatte jeg gjennom blanding av småskog og landbruksområder frem til jeg kom til stien ned Barranco del Sao (Sao-ravinen). Mørke skyer hadde festet seg til furukledde Tamadaba rett frem, og valgte å sende en kraftig regnskyll rett i hodet mitt da jeg kom inn i den bratte delen av ravinen. Det ble veldig glatt, og jeg tok det veldig rolig etter å ha holdt på å skli på rompa tre ganger på kort tid mens trost og andre fugler sang av full hals. 

Barranco del Sao

Bar La Palma i San Pedro 

Så snart jeg hadde forsert ravinen fortsatte jeg nedover dalen mellom tett vegetasjon og etter hvert palmer og hvite hus her og der. Etter et opphold på en halvtime begynte det å regne kraftig igjen, og i San Pedro styrte jeg rett inn på Bar La Palma for å unngå regnet. 

Jeg bestilte en brus, men gjorde en tabbe ved å ikke bestille en øl samtidig slik det sømmer seg i GrancaNarnia. Den eldre spansktalende mannen på nabobordet sørget raskt for at det ble ordnet opp i nybegynnerfeilen min. Deretter fortsatte han å skravle sammenhengene med meg, mens jeg svarte med korte hjelpesløse fraser på banalt spansk for begynnere. 

Det sies at den som passerer Bar La Palma uten å ta en tur innom er på Gran Canaria og ikke GrancaNarnia. Stedet har fantastisk mat. Min anbefaling er avocado- og tomatsalaten - den er himmelsk. 

Hyggelige Bar La Palma i San Pedro 

Jeg overnattes i Agaetes egen lille havneby, Puerto de Las Nieves på Hotel Puerto de Las Nieves. Hotellet er hyggelig, men litt falmet. Jeg har en mistanke om at arkitekten har latt seg inspirere av fengsels-arkitektur, da rommene på hotellet har inngang på svalganger bygget rundt det fengselsliknende "hovedskipet". 

jeg var ikke et øyeblikk i tvil om hva og hvor jeg skulle spise middag. Fisk på en av havnerestaurantene.  

Er arkitekten inspirert av fengsler 

Dag 2: Agaete _ Tamadaba - Artenara - Cruz de Tejeda

På vei opp mot Tamadaba etter frokost 

Flott natur og strålende vær

Stikryss før stigningen mot furuskogen på toppen

Sist jeg var i fjellene ved Ageate møtte jeg en flokk geiter på en av strekningene stien går på en fjellhylle. Jeg breket til dem og de svarte. Vi fortsatte til en rasende gjeter ropte sint et par hundre menter fremme på stien. Da jeg passerte ham fikk jeg en kraftig skyllebøtte på sint spansk. Denne gangen breiet geitene freidig til meg, men jeg forble taus.  

Geitenes paradis

Fornøyd mann på vei opp dagens første bakke med 1.300 meter stigning

Bratt og fint 

Omvendt tregrense

På GrancaNarnia er det omvendt tregrense for furutrær. Furutrærne vokser ikke ved sjøen og trives best over 1.000 høydemeter. De er spesialtilpasset et vulkansk klima der det har brent jevnlig opp gjennom historien og tåler brann da barken isolerer godt mot varme. Selv om grenene brenner opp skyter det nye skudd fra stammen. 

De fleste trærne på øye ble hugget ned for å brukes til bygningsmaterialer og brensel ved sukkerproduksjon. Da man skulle plante nye trær valgte man arter som ikke kom fra øya. Det var ikke smart. De tålte ikke brann og døde så snart det brant. Deretter kom man på bedre tanker. Rundt 20 prosent av furuskogen er gjenplantet, mens de ikke er stort mer enn 1 prosent av løvskogen tilbake. 

Jeg jogget sakte i retning fjellandsbyen Artenara, der jeg skulle spise lunsj mens jeg beundret brente trær som hadde klart seg godt gjennom siste brann. 

Steinen hvis navn ikke må nevnes i GrancaNarnia

På toppen av Gran Canaria finner man steinen i skyene (Roque Nuble). En 80 meter høy klippe som står på det høyeste punktet av et fjell og er øyens tredje høyeste fjell med sine 1.813 meter. Den ble dannet av et vulkanutbrudd for 4,5 millioner år siden. 

På GrancaNarnia har steinen også et navn, men det må aldri nevnes. Siden jeg befant med i dette parallelle universet var jeg nøye på å aldri si navnet. Det ble litt krevende da to franske turgårere spurte meg om steines navn, men jeg kom med unna ved å si at jeg ikke visste hva den het. 

En Cola-drink før lunsj i Artenara 

Kanari-suppe i Artenara

We don't have chicken, but the canary soup is very very good sa kelneren i Artenara til meg. Det samme hadde hun trolig sagt til alle de andre gjestene, da samtlige spiste kanari-suppe til lunsj. Det var egentlig helt greit, da suppen smakte godt. 

Utsikt over vulkankrateret. Kraterkanten rundt er 32 kilometer

Langs kraterkanten mellom Artenra og Cruz de Tejeda 

Etter lunsj fortsatt jeg i retning av Cruz de Tejeda. I likhet med de andre kanariøyene er øya dannet av vulkansk aktivitet, noe man ser tydelig når man beveger seg rundt. I motsetning til noen av naboøyene, som La Palma, har det ikke vært noen utbrudd av betydning på et et par tusen år.

For 5,3 til 3,5 millioner år siden nådde øya 3.500 meters høyde før kjempevulkanen kollapset og skapte steinen hvis navn ikke kan nevnes og andre kjente stein-formasjoner som Roque Bentayga. 

Utsikt over kjempekrateret til Roque Bentayga 

Jeg nærmer meg Cruz de Tejeda 

Utsikt til steinen hvis navn ikke må nevnes fra rommet i Cruz de Tejeda 

I Cruz de Tejeda sjekket jeg inn på Cruz de Tejeda Parador. Jeg ble rask skysset inn i en glassboks der jeg fikk et gigantisk glass lokal rødvin av en lokal kvinne som fortalte meg mer inngående om forskjellen mellom Gran Canaria og GrancaNarnia. 

Historien er langt, men en slags kort oppsummering er at de to stedene eksisterer som parallelle mentale univers på det samme fysiske stedet. Ens egen bevissthet avgjør hvor man havner. 

Hun brukte min egen sakte-joggende slow-packing-tur som eksempel. Gran Canaria er stress og prestasjon, mens GrancaNarnia er ro, eventyr og opplevelse.

Selv om jeg synes det fremstod som rart, ga det en viss mening. Jeg kjente at jeg definitivt hadde havnet på GrancaNarnia og tok en stor slurk av rødvinen. 

Glassboksen på paradoren der jeg fikk en leksjon om GrancaNarnia

Utsikt fra rommet I

Utsikt fra rommet II

Utsikt fra rommet III

Utsikt fra rommet IV - Teide på Tenerife i bakgrunnen

Dag 3: Hviledag - Cruz de Tejeda (CdT) - Tejeda - Steinen hvis navn ikke må nevnes - CdT

På vei ned til Tejeda

Tejeda

På hviledagen tok jeg turen ned til Spar-butikken i Tejeda for å shoppe. Til tross for at det kun var tre personer foran meg i kassa-køen tok det neste 20 minutter før jeg fikk betalt. Han som drev butikken skulle skravle uendelig lenge med den eldre damen som var først i køen for deretter ta to lange telefoner og snakke med en mann som kom med varer. Hadde jeg vært på Gran Canaria ville jeg trolig blitt utålmodig og irritert, men nå gikk jeg bare inn i slags hvilke-liknende transe mens jeg spiste isen jeg skulle kjøpe lenge før jeg fikk betalt. 

Klisjepreget motiv I

Klisjepreget motiv II

Steinen hvis navn......

Flere tonn med solkrem og buff beskytter hodet mot den nådeløse høyfjellssolen

Jeg tok turen oppom steinen der det ble trafikkork i det bratteste partiet, da mange turgårere som neppe hadde beveget seg i terrenget de siste 30 årene hadde slitt seg oppover. Nede ved veien viste det seg å være vakter som stoppet folk fra å gå opp, da det ble flere enn stien kunne tåle. Da jeg passerte overhørte jeg vakten fortelle at man kunne bestille på nett, og at det var ledige plasser om 5 timer. 

Stor stein små mennesker 

Stier og utsikt i verdensklasse 

Jeg putret rolig tilbake til paradoren der jeg ble utstyrt med et nytt glass rødvin ved ankomst. 

V a  k   k    e     r      t

Utsikt fra rommet I

Utsikt fra rommet II

Utsikt fra rommet III

Dag 4: Cruz de Tejeda - Ayagaures - Playa del Ingles (Gran Canaria)

Fra fjell til sjø

Regnfull og tåkete start på dagen 

Dag 4 var spennende, da jeg skulle starte dagen på GrancaNarnia og avslutte på Gran Canaria. Dagens rute var de 43 kilometerne fra Cruz de Tejeda til Playa del Ingles via Ayagaures. 

Ingen utsikt, men flotte stier og fullt av vakre blomster

Nattens kraftige vind og regn var erstattet av tåke, vindstille og yr, men det var flott og spøkelsesaktig langs stien. Jeg møtte kun to stykker de første 20 kilometerne og var så heldig å ha den flotte naturen nesten helt for meg selv. 

Nattens regn har gjort deler av stien til badebasseng 

Furuskog nær Degollada de los Hornos

Flott sti med brosteinbelagt nedstigning fra 1800-tallet i den bratteste kløften på Ruta de La Plata

dfd

Det skinner opp på vei ned fra høyfjellet 

Regnbue over La Plata 

Fjellene blir tørrere og har mindre vegetasjon dess lengre sør man kommer 

Sti på vei ned mot Ayagaures I

Sti på vei ned mot Ayagaures II

Sti på vei ned mot Ayagaures III

Det finnes kreative folk i alle land 

Ayagaures-demningen er viktig for jordbruket i området, men det var lite vann igjen

Jeg hadde planlagt å spise en enorm lunsj i Ayaguares etter ca 27 kilomenter. Da jeg kom frem var baren i Øvre Ayagaures stengt, men det var bare å løpe en kilomenter nedover noen hårnålssvinger til restauranten i Nedre Ayagaures. Ulempen var at jeg måtte opp de samme hårnålssvingene etter lunsj for å komme tilbake på ruten. 

Lunsj på restauranten i Nedre Ayagaures

Under lunspausen i Aygagaures merket jeg at jeg var i ferd med å forlate GrancaNarnia. Hverdagen presset seg på og jeg ble intervjuet av NRK radio, to nettaviser i tillegg til at jeg hadde en jobbsamtale om et arrangement på Arendalsuka. 

Da jeg fikk et stor fisk på tallerkenen av den smørblide kelneren som lo hjertelig og klappet meg på skulderen hver gang hun kom til bordet gled jeg tilbake til GrancaNarnia igjen. 

Turens største lunsj

Etter lunsjen var det kun 16 kilometer til målet i Playa del Ingles. Den første delen gikk opp hårnålssvingene til demningen for deretter å fortsette oppoverbakke langs en grusvei noen kilometer. Deretter ble det traktorvei mesteparten av veien frem til utkanten av bebyggelsen ved Maspalomas og Playa del Ingles. Deler av traktorveien gikk på rullesteiner på elvebunn med sjeldent høy grad av vrikkemuligheter for den som er interessert i slikt. 

Det siste strekket fra Ayagures pågikk merking til ultraløpet Transgrancanaria som skulle gå et par dager etter jeg dro. 

Småsliten bil slapper av langs traktorveien

Varmt, men heldigvis noe skygge 

Rett før sivilisasjonen dukker opp 

For 9.000 år siden bodde det ingen i disse hulene

Da jeg nærmet meg sydspissen av øya svant GrancaNarnia langsomt hen og Gran Canaria overtok gradvis. Det ble mindre eventyr og mer normalitet, mindre natur og mer betong. Det var fint det også på sitt vis. 

Etter kryssing av motorveien er det ingen tvil - man er på Gran Canaria

Innsjekking på hotellet i sentrum av Playa del Ingles 

Vel fremme i Playa del Ingles sjekket jeg inn på Servatur Don Miguel Adults Only Hotel. En etter min oppfatning litt snål greie er hoteller som er forbeholdt visse grupper som voksne, homofile osv, men det er tydelig at det etterspørres da det finnes plenty av dem på øya. 

Til tross for den gigantiske lunsjen var jeg sulten som en ulv. Så snart jeg hadde dusjet gikk jeg rett over veien for å spise middag. Mens jeg spiste stod en godt voksen og full bergenser og krangel og ropte utenfor restauranten. Jeg forsøkte å snakke engelsk med kelneren uten snev av norsk aksent. 

Hoteller så langt øyet kan se

Dag 5 - Playa del Ingles på Gran Canaria

Ettertenksomme mennesker går på stranden I

Ettertenksomme mennesker går på stranden II

Formiddagen før jeg reiste hjem tilbragte jeg på stranden ved Playa del Ingles på Gran Canaria. Det var nydelig vær og alle var ute og trasket i sanden. Jeg fulgte deres eksempel. Det skjedde ikke noe nevneverdig ut over at at jeg plukket opp en eldre dame av sjøen som ble tatt av en brottsjø. Det gjorde meg våt på sko og shorts, men slikt betyr ingenting når det er sol og varme. 

GrancaNarnia: I'll be back!