Tour de Dovre Senior på sykkel - den lengste, og uoffisielle, versjonen av Tour de Dovre gjennom Dovrefjell

For en måned siden syklet jeg den flotte Tour de Dovre. På kvelden syklet jeg runden motsols, mens jeg syklet den medsols morgenen etter. Det ga en slags tomhet. Det var noe som manglet på runden. Jeg skapte derfor en lengre versjon av Tour de Dovre: Tour de Dovre Senior. For to uker siden hadde ruten verdenspremiere. Her snakker vi trolig om den aller fineste en-dags grusturen i Norge. 

Blid mann under verdenspremieren på Tour de Dovre Senior

Torsdag kveld la jeg meg i vakre Byglandsfjord i Setesdal nærmere midnatt etter å ha sittet i panel på prologen til Protestfestivalen på Bygland kulturscene med blant andre stortingsrepresentant for Sp Gro Anita Mykjåland og redaktør Joakim Broman i Smedjan (Sveriges svar på Nils August Andresen i Minerva) med Anne Ekornholmen fra Nationen som moderator. Vi diskuterte om staten bør ta ansvar for å sikre boligbygging i distriktene. 

Panelet før meg diskutere grønn næringsutvikling i distriktene

Festivalsjef Svein Inge Olsen leser dikt

Etter en rask forflytning nordover dagen etter debatten i Bygland ble jeg sluppet av bilen på Dombås. Resten av familien skulle til Oppdal på søskenbarntreff. Jeg sjekket inn på Dombås hotell der jeg hadde reservert et rom i annekset og nøt å hå en helg foran meg der jeg ikke hadde noen andre forpliktelser enn fjellet. 

Før Tour de Dovre Senior ble lansert, eksisterte kun Tour de Dovre og Tour de Dovre Junior. 

Tour de Dovre junior: 123 km, 1.500 hm stigning og asfalt fra Hjerkinn til Grimsdalen

Tour de Dovre Junior er den korteste og enkleste ruten i Tour de Dovre hierarkiet. Den tar rundt en time kortere tid enn Tour de Dovre fordi man ikke tar turen via Kvitdalen der man får grus, sti og kjerrevei i stedet for asfalt. På Tour de Dovre junior er det nemlig asfalt fra Hjerkinn til Grimsdalen. Man går også glipp av 5 kilometer ekstra på sykkelen og 300 høydemeter med stigning. 

Tour de Dovre 128 kilometer og 1.800 hm stigning. Grus, sti og kjerrevei etter Hjerkinn

Tour de Dovre er selve normaldistansen. Sykler man medsols starter et flott grus-, sti- og kjerreveiparti etter Hjerkinn fjellstuen. Noen bratte oppoverbakker i starten, deretter pur og vakker glede. Gruspartiene mellom Hjerkinn og Folldal er det eneste som skiller normalruten fra junior-runden. 

Tour de Dovre Senior - 186 km og snaue 2.900 meter med klatring 

Tour de Dovre Senior er selve dronningen i Tour de Dovre-hierarkiet. Runden er identisk med normalruten inntil man kommer ut på asfalten etter Kvitdalen. I stedet for å svinge til høyre på grusveien Baksidevegen etter et kort stykke på asfalten fortsetter man mot Dalholen. Det tar man til venstre og følger skilt mot Einunndalen. 

Noen flotte klatringer på grusvei opp til turens høyeste punkt på 1.195 moh venter før man triller nedover og sykler bort til den øvre delen av Einunndalen som man følger nedover. Til slutt kommer man ut på asfalten øst for Grimsbu. Etter asfalt frem til Grimsbu krysser man elven og følger Grimse på grus og traktorveier oppover. Deretter får man med seg et kort asfaltparti før man gyver løs på Grimsdalen på samme ruten frem til Dombås som småsøster-versjonene av Tour de Dovre. 

Høydeprofil: Tour de Dovre junior

Høydeprofil: Tour de Dovre

Høydeprofil Tour de Dovre Senior

Nydelig morgenstund på Dovrefjell. 

Et par steder er det laget flotte klopper over myrpartier

Så snart jeg startet å sykle bakkene fra Dombås og opp til platået på Dovrefjell kom en ti minutters regnbyge og gjorde meg såpass våt at jeg slapp å svette. Jeg syklet jevnt og rolig frem til Hjerkinn fjellstue der det var en samling av ett eller annet slag av masse folk med jaktklær. 

Etter å ha forsert kneikene opp til toppen av Kvitdalsvegen stoppet jeg og spiste litt i været som nå hadde blitt helt topp. Relativt kjølig, men med sol som varmet nok til at jeg ikke frøs. Begynnende høstfarger gjorde fjellet ekstra vakkert. 

Søre Kvitdalsvatnet

Man bør like kyr, da man møter dem overalt på Tour de Dovre Senior 

Snøhetta sett fra bakkene på Sætervegen opp mot Depltangen

Når man er ferdig med Kvitdalen og kommer ut på asfalten i retning av Folldal fortsetter man på asfalten i retning Dalholen i stedet for å ta den grusbelagte Baksidevegen. Ved Dalholen svinger man til venstre og tar fatt på rundens lengste motbakke. 

De siste bakkene opp mot Depltangen

Det blir virkelig vakkert så snart man kommer over skoggrensen med rundens fineste utsikt mot Snøhetta. Man når toppen på snaue 1.200 meter. Da jeg kom dit hadde det blåst opp til ganske kraftig motvind. Selv om dette førte til at det gikk treigere innover vidda, tenkte jeg at det ikke gjorde så mye.  Etter runding ved rutens nordligste punkt ved Døllisætran, ville jeg nemlig få medvind hele veien ned Einunndalen. 

Døllisætran med utsikt over Einunndalen 

Døllisætran

Nedover Einunndalen var det bare fryd og gammen. Medvind, sol, perfekt sykkeltemperatur og flott fjell- og kulturlandskap. Einunndalen er med sine 55 kilometer Norges lengste seterdal. Første gangen jeg var her var da vi tok nå avdøde svigermor fra Oppdal med på sightseeing dit på midten av 1990-tallet. 

Seterdal = plenty med sauer og kyr

Jeg tok runden som en rullende kosetur, dvs maks 200 km og under 3.000 høydemeter med stigning og ferdig med dagens sykling ved middagstid (andre og strengere regler gjelder selvsagt på asfalt og annet lettrullende underlag). I en travel hverdag trenger man av og til å slappe av i helgen i stedet for å slite seg ut. 

Trillende langs Einunna

Twin Peaks? Nei Grimsbu😁

Da jeg kom ned til asfalten og sivilisasjonen på asfalten inn mot Grimsbu fikk jeg en jobbtelefon. Mens jeg stod og snakket med journalisten fant jeg ut at omgivelsene så ut som en ekstra vakker utgave av veien inn til Twin Peaks med Rondane i bakgrunnen, Jeg tok et bilde før jeg trillet videre. 

Den legendariske BP-stasjonen på Grimsbu 

På det meste hadde jeg 16 øyenstikkere på kroppen. Dette er nr 2 som landet.

På veien innover i Grimsmoen naturreservat ble det flere og flere øyenstikkere. Til slutt satte jeg meg ned i solen for å se på dem. Først kom en og satte seg på den venstre armen min. Deretter kom to og satte seg på det høyre beinet mitt og så kom en og satte jeg på kinnet. Til slutt talte jeg 16 øyenstikkere som satt på meg samtidig. Jeg satt helt stille og ble sittende i 20 minutter med fullstendig ro i sjelen. De 20 minuttene var korte for meg, men lange for øyenstikkerne. De lever kun i 2 uker til 2 måneder etter å ha vært larver i 1-5 år. 

Noen har gjort rullesteinene om til marihøner 

Noen av strekkende i Grimsmoen naturreservat går på relativt humpete traktorvei, Hvis man hater at det går raskt er dette rundens absolutte høydepunkt. 

Underlaget er sand og grus på det som er den største løsmasseavsetning i innlandet i Norge. Elva Grimse meandrer dypt nedskåret i Grimsmoen før utløpet i Folla. 

Enda flere marihøner 

Ikke bare løsmasseavsetninger, men en verden av lav 

Grimse krysses ved Sæteren. Den skal følges oppover Grimsdalen. 

Når man har syklet seg gjennom Grimsmoen kommer man ut på asfalten som følges nord-vestover i rundt 1,5 kilometer før Grimsdalsvegen entres. 

Det berømte gnukketreet 50 meter vest for bomstasjonen i Grimsdalen 

Etter å ha passert bomstasjonen stoppet jeg ved det berømte gnukketreet. Barken på treet er slitt lys fordi majoriten av de som sykler Tour de Dovre for å gnukke ryggen mot treet. Det skal nemlig gi lykke og redusere styrken i Grimsdalens berømte motvind. Til tross for at treet er blant Grimsdalens desidert mest berømte attraksjoner, er det ikke satt opp noe skilt. Det selges heller ikke leskedrikk og souvenirer på stedet. 

Rondanes topper sett fra Grimsdalen

Grimsdalene er veldig lettsyklet. Grusvei med god kvalitet som stiger slakt oppover. Jeg tråkket rolig oppover dalen. Da jeg fant ut at jeg ville komme frem til Dombås før kl 17 slakket jeg litt på tempoet for å kunne være lengst mulig uten. Jeg hadde nemlig ingenting å rekke ut over en dusj og middag. 

Kule kyr over alt 

På vei innover i Grimsdalen tenkte jeg på at i Oslo er det ofte konserter på Rockefeller, Sentrum Scene, Oslo Spektrum og mange andre arenaer. Hva med Grimsdalen? Er det konsertarenaer i dalen og hvem er det i tilfelle som opptrer? 

Jeg fant ikke svar der og da, men en rask googling da jeg kom frem til Dombås viste at det årlig ble holdt konserter på Tollevshaugen der blant andre Jonas Fjeld, Rawdhouse, Marie Klåpbakken og Olav Stedje har spilt. 

Verkjesætre - den vestligste setergrenden i Grimsdalen

Etter å ha trakket opp bakkene fra Grimsdalen trillet jeg ned til Kongevegen som med sin herlig bølgete trase bragte meg tilbake til Dombås. Jeg unnet meg en iskald øl før middag og sov som en stein etter en herlig Tour de Dovre Senior. 

Flott utsikt sydover fra klatringen ut av Grimsdalen

Stavanger - Oslo på sykkel ble Stavanger - Flatdal Joker

Etter en morsom og hard arbeidsuke var planen å slappe av i helgen. Jeg hadde åpnet en flaske med vin og drukket halve det første glasset, da det kom en kommentar på et Facebook-innlegg jeg hadde skrevet. Det fikk meg til å tvile på at det var en god idé å ta det med ro. 

Ti minutter senere hadde jeg bestilt plass til meg og sykkelen på nattoget til Stavanger. Det gikk først 2,5 timer senere slik at jeg hadde god tid til å pakke. 

Lørdag morgen i Stavanger sentrum preget av at 10.000 hadde vært på byen kvelden før

Facebook-kommentaren som fikk meg til å tvile på at det var lurt å slappe av

Jeg trillet ned til Oslo S, leverte fra meg sykkelen og plasserte meg selv i setet av typen Hvile. GoAhead Nordic beskriver stolene på Hvile slik: 

"Hvile gir deg en behagelig stol å sove i, uten å bestille en sovekupé på nattavganger. Og gjør reiser på dagtid ekstra behagelige". 

De har også en flott beskrivelse av hva man kan gjøre i stolene: 

"Her kan du sove slumre, slappe av, arbeide, lese og nyte naturen toget suser forbi. Ta det med ro og hvile ut": 

Jeg valgte å slumre til Kongsberg, sove til Kristiansand, slumre til Egersund og nyte naturen det siste stykket. Jeg benyttet imidlertid ikke muligheten til å arbeide, lese eller hvile ut. 

Selv på Hvile mørkner det 

Etter å ha hjulpet en dame med verdens tyngste nålevende koffert av toget, trillet jeg ned til Vågen. En flott sommerkveld hadde ført til at 10.000 hadde vært på byen og samtlige hadde kastet kebabrester fra seg på bakken. 

Så mye kebabpapir at det ser ut som det har snødd 

Fra Stavanger fulgte jeg en merket sykkelrute til Sandnes. Det gikk stort sett greit, med unntak av at jeg selvsagt lot meg lure av en av veivsesenets tulle-omsyklings-skilting ved Jåttåvågen. Deretter gikk turen videre til Ålgård før jeg svingte vestover i retning Sirdal. 

 

Veivesentet tulle-skilting lurte meg ved Jåttåvagen.  Her er lenke til ruten dag 1

Flott sykkelvei forbi gamle Figgjo bikinifabrikk der det kanskje blir liv igjen snart?

Jeg nærmer meg Ålgård City 

Vakker motvind lager skumtopper på Edlandsvatnet 

Ragsvatnet og Vardafjellet 

Straks jeg forlater sykkel får jeg spurv på setet. De første årene ble jeg irritert. Nå er det greit. 

Dagen første og eneste sjokoladekake ble på Byrkjedalstunet etter drøye 63 kilometer. Flere andre syklister satt og spise sveler og is mens de hadde haltende samtaler om sykling. Fra Byrkjedalstunet fortsatt jeg i retning Sirdal. Det gikk stort sett slakt oppover. Jeg var takknemlig da kastene i motvinden tok seg opp, siden det er hva jeg er vant til fra flere av mine lange sykkelturer. 

Byrkjedalstunet har det syklister trenger 

Vakkert i Øvstabødalen

Luksuslunsj fra Joker i Sirdal 

Sulten kom krypende da jeg nærmet seg Sirdal. Jeg satte kursen mot Joker der jeg forsynte meg grovt av salatbuffeten. Utenfor var det en slags benker langs veggen der jeg spiste lunsjen mens jeg hørte på to stykker som satt og pratet om hvor dumme alle deres felles bekjente var. 

Fine bratte bakken i Suleskardveien 

Fra Sirdal var det bare noen kilometer til Suleskardveien og klatringen opp til veiens høyeste punkt på 1.050 meter over havet. Jeg manglet et lett nok gir til de bratteste partiene, men tok meg en falsk pause på en rasteplass med påskudd om at utsikten var så fin at jeg skulle ta et bilde av et skilt der det stod at det var forbudt å mate sau. 

Alt som er gøy er forbudt på Suleskardveien 

Fortsatt snøkanter igjen her og der på Suleskardveien. Pendlergult et stygt, men gjør at man blir sett 

Isen er i ferd med å bryte opp på Heimre Flogvatn, men det ligger heller ikke høyere enn 837 moh 

Nei, sykkelen min er ikke veldig liten, den er faktisk størrelse XXL. Litt snø igjen.  

Selv om Suleskardveien ser gammel ut åpnet den ikke før i 1990. Den sesongåpner ikke før 21 mai for å la villreinen trekker nordover etter kalvingen før motorsyklister, bobilister, veteranbilister og syklister kommer i horder for å la seg avbilde inntil de høye brøytekantene. 

I flere år ble veien kalt den hemmelige snarveien mellom Stavanger og Oslo. Nå er den ikke hemmelig lenger. 

Vanskelig å tenke på noe som helst når man sykler i slike omgivelser

Fortsatt fine skimuligheter for entusiasmen

Steinen ble hugget samme år som Sinead O'Connor covret Prince-låten Nothing Compares 2 U

Flotte fjell i nord. Er det kanskje Urdalsknuten?

Plutselig bestemte Sulskardveien seg for å stupe ned i Setesdal. Jeg er helt sikker på at det er mulig å trille opp i over 100 km/t på de siste 3 kilometerne ned i dalbunnen, men jeg valgte å være veldig forsiktig og hadde pinlig moderate 71,7 km/t som toppfart. 

Nordibø landhandel i Valle har bra burger

I dalbunnen i Setesdal var det bakende varmt. Motvinden hadde gitt seg - det virket som det var tilnærmet vindstille. Selv om jeg ble litt skuffet, var det på sett og vis deilig også. Etter noen kilometer syklet jeg inn i tettstedet Valle som ikke er stort nok til å falle under Statistisk sentralbyrås definisjon av et tettsted. 

Den mest kjente personen fra Valle kommune er Håvard Hedde. Han har fått en egen folkevise som både Erik Bye og Lillebjørn Nilsen har laget versjoner av. Jeg var er opptatt av mat enn Håvard Hedde, da jeg viste at de siste drøye 90 kilometerne mot dagens overnattingssted stort sett gikk gjennom områder med få muligheter til å kjøpe mat. Valget falt på Nordibø landhandel der jeg spiste en viltburger med båtpoteter. Selv om kjøkkenet tippet det ville ta 20 minutter å lage den fikk jeg den etter 8 minutter og 52 sekunder. 

Herlig vindstille på Store Bjørnevatn 

Noen kilometer etter Valle begynte en klatring med 400 høydemeter. Det var bakende varmt i ettermiddagssolen og jeg svettet nesten 12 liter på vei opp. På toppen var terrenget slik ekte terreng i Telemark skal være; opp og ned hele tiden. Befrielsen kom ved Store Bjørnevatn der veien gikk langs vannet og var ganske flat. 

Fylker som er historie har sin egen stein 

Kveldsmat og reservemat i Åmdals Verk

Åmdals Verk er et fint lite sted i Tokke kommune. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg liker stedet veldig godt. Her ble det funnet kobberholdig malm på slutten av 1600-tallet og var gruvedrift helt frem til 1945. På det meste var 400 mann fra en rekke land i arbeid i gruvene. I dag har stedet et gruvemuseum og for sultne syklister finnes en selvbetjent butikk som er opp døgnet rundt 365 dager i året. Jeg kjøpte kveldmat og reservemat til sykkelturen videre før jeg syklet mot Vrådal. 

Stille i Vrådal sentrum ved 22-tiden en lørdag kveld 

Jeg kom til Vrådal litt etter kl 22 og syklet rett til Straand hotell der jeg hadde booket et enkeltrom med sengebredde på 140 centimeter. Jeg tror jeg var den eneste syklisten på hotellet, men det var veldig mange Posche-eiere og en god del pensjonistpar. Jeg slet med å legge meg, men klarte heldigvis å komme i seng rett etter midnatt. 

Liten variasjon i bilmerker blant de som bodde på Straand hotell

Utsikt fra Kvitsund bro

Morgenen etter var jeg på pletten da frokostbufféten åpnet kl 08. Selv om jeg spiste mye fordi jeg var sulten som en ulv, overspiste jeg i tillegg litt for å ha energi til de siste drøye 21 milene hjem. 

Russen i Kviteseid er også veikunstnere i verdensklasse 

Seljord kirke er fra siste halvdel av 1100-tallet 

Vallaråi er vakker 

Noen hundre meter med god tilrettelegging for syklister er ikke hverdagskost 

Utenfor Joker Flatdal 

Våret var nydelig og jeg syklet innover i vakre Flatdal. I det jeg passerte Joker Flatdal og gjorde meg klar til å klatre de morsomme bakkene forbi Nutheim Gjestgiveri bestemte den høyre girhendelen seg for å dø. 

Konsekvensen var at bakgiret ble stående permanent i tyngste gir. Dette var ikke bare upraktisk, det ville også gjøre det umulig å sykle de fleste motbakker. Jeg gjorde iherdige forsøk på å reparere girveksleren men måtte til slutt gi opp. 

Vakker utsikt mot Skørve

Jeg tilkalte til slutt mitt cyclist rescue team som tilbød seg å komme og redde meg i løpet av 2 timer og 40 minutter hvis jeg spanderte middag og lunsj. Jeg aksepterte umiddelbart og bestemte meg  for å forske på butikkens funksjon i lokalsamfunnet i Flatdal for å ha noe fornuftig å ta meg til mens jeg ventet. 

Skal man først havarere er Joker Flatdal et ypperlig valg 

Mens jeg forsket ble jeg mer og mer glad i Joker Flatdal (eller var det Flatdal Joker?). Til slutt ble jeg så glad i butikken at jeg fant ut at det ville være uetisk å forske videre. Jeg manglet rett og slett den avstanden som skal til for å være objektiv. Butikken er både matbutikk, blomsterutsalg, møtelokale, bibliotek og cafe og sikker mye annet i tillegg. Inne i butikken er det såvel kaffemaskin som softis-automat. Folk kom til for å handle, sosialisere, spise soft-is eller for å se etter kjente. 

Jeg overhørte det som kan ha vært driveren av butikken tilby en mann en soft-is på huset. Hadde jeg bodd i en bygd hadde jeg rett og slett stilt krav om at den skulle hatt en Joker Flatdal. Bedre møteplass kan man vanskelig tenke seg. 

Joker har en flott møteplass for lokalsamfunnet i Flatdal 

Jeg kom heller ikke unna skravling. Den første drøye timen skravlet jeg med en hyggelig mann som hadde syklet fra Seljord og satt og koste seg i solen med en kaffe. Deretter dukket ultratriatlon-legenden Marie Veslestaul opp og vi skravlet litt før hun syklet videre. Hun har mye hardt på CVen sin inklusive VM-gull i trippel Ironman. Det er noe å smake på for de som "bare" deltar i korte løp som Norseman.

Nøyaktig slik ser man ut rett før rescue-teamet dukker opp

Til tross for at ruten endte i Flatdal fikk jeg meg med den fineste delen av turen inklusive Suleskardvegen. Drøye 300 kilometer og 4.400 meter klatring må være langt nok til at det så vidt er innenfor grensen av kva som regnes som trening. Jeg har likevel en slags gnagende uforløst følelse. Det kan være jeg må sette meg på nattoget til Stavanger og fullføre prosjektet en annen gang.