Sammen med Sarath fra India før start på 162 km i Berlin og omegn
En gang i mellom gjør man noe som er sjeldent idiotisk før man stiller opp i et 162 km langt løp. Denne gangen var det min tur. I vinter herdet jeg beina grundig før ultrasesongen med 21 halvmaraton på 18 dager. Deretter løp jeg tre 100 miles løp i kategoriene hardt, lett og halvhard i løpet av tre måneder. Det siste i rekken var BUM 100 Miles i slutten av mai. Deretter startet dumhetene i form av 11 uker med effektiv og målrettet nedbryting av kroppen.
Dette er måten jeg brukte for å redusere evnen til å løpe 100-miles løp mest mulig:
1. Kun løpe 11 løpeturer på 11 uker, dvs 1 tur i uken
2. Spise like mye som i den instense løpsperioden
3. Legge på meg 22 kg på grunn av alt for stort matinntak i forhold til aktivitetsnivået
4. Jobbe veldig mye i noen uker for å tømme kroppen for energi og overskudd
5. Drive feriedrikking i 10 uker og ta en dundrende festhelg i Lofoten helgen før Mauerweglauf
Mauerwglauf følger ruten til Berlinmuren
Mauerweglauf går der Berlinmuren gikk rundt Vest-Berlin. Muren gikk tidvis ganske langt ut fra sentrum av byen. I syd-vest gikk den for eksempel helt til Potsdam. Det er lite igjen av muren i dag, men det er laget en skiltet turvei hele den 162 km lange strekningen. Starten går fra Jahn-Sportpark i Prenzlauer Berg som ligger ved siden av Mauerpark. Det ble arrangert for femte gang, og bytter retning hvert år. Vi skulle løpe i klokkeretningen.
Årets løp var til minne om Karl-Heinz Kube
Hvert løp er minnet en av de 136 som døde under fluktforsøk over muren. Årets løp var til minne om den 17-årige Karl-Heinz Kube som ble skutt under et forsøk på å komme seg over muren i Kleinmachnow i 1966.
Det telles ned til start
Starten gikk kl 06.00. om morgenen. Jeg skravlet med indiske Sarath som jeg traff under briefen for deltakerne kvelden før. Han hadde bakgrunn fra triatlon og Mauerweglauf var hans første 100-miles løp.
Det ble en lang stopp ved det første trafikklyset vi møtte til tross for at det ikke var en bil i mils omkrets. Vi hadde fått klar beskjed om at kryssing på rødt lys ville innebære diskvalifikasjon. Veldig mange ultraløpere er rebeller, og det var lett å se at det gjorde vondt i sjelen for over halvparten av de som stod og ventet.Trafikklysregelen førte til at det dannet seg store trafikklyspuljer de første par milene av løpet.
Stor etterlevelse av trafikkregler - løping på rødt lys førte til diskvalifikasjon
Berlin Hauptbahnhof
På halen av en trafikklyspulje
Etter noen kilometer krysset vi inn i Mitte og fortsatte til Riksdagsbygningen og videre til Brandenburger Tor. Det var tilnærmet folketomt i gatene. De fleste turistene som ville flokke seg sammen i området lå fortsatt og sov.
En stor gruppe løpere lang bredden av Spree
Forbi det modernistiske tilbygget til Riksdagsbygningen
En vimsete gjeng ultraløpere på vei mot Riksdagsbygningen
Neste mål er Brandenburger Tor - mest kjent pga Ketil Stokkans berømte sang
Ved Brandenburger Tor var det bygget en mur av store treklosser. Hver løper tok med seg en "murstein" og løp med den i hånden gjennom Brandenburger Tor for å kaste den på den andre siden. Jeg var så opptatt av å filme at jeg ikke oppdaget at det var en fotograf som tok bilde av meg.
Filmende gjennom Brandenburger Tor (foto: Mauerweglauf)
Det dannet seg puljer med løpere hver gang det ble rødt lys
Fjernsynstårnet sett fra Schillingbrücke
Slitent og sjarmerende
I hælene på en løper fra Taiwan
Langs "East Side Gallery" er det fortsatt litt mur
Det mest kjente motivet
Mens jeg løp over den flotte Oberbaum-broen tenkte jeg med spenning på at jeg ville bli 48 år gammel om to dager. Dette skal være det førte tidspunktet i livet man skal kunne se dødens port i det fjerne. Jeg forestilte meg at den ville minne om porten jeg så foran meg på enden av broen og gledet meg til å fylle år.
Det året man blir 48 ser man for første gang dødens port i det fjerne
Kombinasjonen av lørdag og tidlig løpsstart gjorde at det var få andre mennesker ute. Dette endret seg da vi kom inn i de østligste delene av Kreuzberg der flere utesteder fortsatt var oppe og gatene krydde av sinnsykt drita mennesker som lurte på hva slags merkelige skapninger det var som passerte dem.
Den berømte Harzer Strasse rett ved Kalle Klein
Vi fortsatte gjennom Kreuzberg et lite stykke. Etter 16,2 km kom vi til Harzer Strasse og passerte Kalle Klein på veien videre innover i Neukölln og videre utover i retning av flyplassen Scönefeldt. En strekning på 7 kilometer var tilnærmet helt rett og helt perfekt for ultraløpere som hater retningsendringer.
Langs det 7 km lange strekket i den tidligere dødssonen
Etter 30-40 kilometer begynte jeg å merke at beina hadde fått lite løpetrening de siste månedene. Lårene ble stive og harde og signaliserte at de godt kunne tenkte seg å avslutte dagens løpeøkt. Jeg bestemte meg for å undertrykke det og ikke la beina få ødelegge et fint løp. Resten av løpet ignorerte jeg alle nervesignaler som kom fra lårene.
Bilreklametårn rett før Scönefeld flyplass
For mitt vedkommende ble varmen en stor utfordring. Det var 27 grader og høy luftfuktighet og periodevis lange strekninger uten skygge. Mellom kl 11 og 17 kokte hodet, og insekter som var så uheldige å komme borti det falt stygt forbrente til bakken. Svetten silte og det dannet seg en tykk hinne av salt i ansiktet og på klærne.
Erfaringen min fra tidligere langløp i varmen er at det er veldig lett å få gnagsår etter 15-20 timer, da føttene blir ekstra hovne, varme og klamme. Det skulle vise seg å slå til utover i dette løpet også.
En gruppe løpere langs Teltowkanal
Store trær ga tidvis etterlengtet skygge
Minnesmerke for Eduard Wroblewski som ble skutt i 1966
Ved de stedene noen har blitt drept langs muren er det plassert minnesmerker. De fleste drepte forsøkte å flykte over muren, men en del var bare uheldig i forbindelse med at badet for nær grensen, feilkjørte eller gjorde noe annet som grensevaktene feiltolket som et fluktforsøk. Ved minnesmerket for Karl-Heinz Kube i Kleinmachnow ca 64 km ut i løpet var det lagt ned flere store blomsterkranser.
Minnesmerket for Karl-Heinz Kube
Det var mulig å plassere drop-bager tre ulike steder i løpet. Det første var i Teltow, der det også var en utstilling om ofrene for muren. Jeg hadde alt mitt utstyr i løpesekken og hadde valgt å ikke å ha noen drop-bager. Jeg tenkte på at jeg burde hatt en kraftig vifte slik at jeg kunne ha kjølt ned hodet.
På vei ut fra matstasjonene i Teltow med kokende hode (foto: Mauerweglauf)
Ved Klein Glienicke kjente jeg at hodet holdt på å koke over da vi krysset Teltowkanal. Redningen kom på den andre siden i form av en mann som hadde flere kasser med store ølflasker med alkoholfritt øl i bagasjerommet på bilen sin. Han tilbød meg en og jeg drakk den på styrten og følte meg straks mye bedre. Etter å ha takket ham på stotrende tysk, fortsatte jeg mot Potsdam.
Potsdam nås når man nærmer seg halvveis
Teltowkanal rett nord for Filmpark Babelsberg
Glienicker Brücke i Potsdam
Det blir fort en del skravling i løpet av et så langt løp. Jeg fikk oppfylt skravledosen underveis inklusive Sarath fra India, en jusstudent fra Berlin som skulle ta masteren sin i Paris, en kirurg fra Taiwan som nylig hadde løpt et 200-miles løp i Singapore, en nederlender som jobbet i et investeringsselskap i Berlin som koblet oppstartselskaper innen it-sektoren med investorer, Lars fra Sverige som var like varm som meg, en finne som hadde brutt på 140 km i fjor, en dansk dame som jeg snakket engelsk med i 5 minutter før vi skjønte hvor den andre var fra og en temmelig tam rev jeg møtte i skogen ved Hennigsdorf midt på natten.
Glienicker Brücke
Ved Potsdam var det matstasjon ved ølbryggeriet Meierei im Neuen Garten. Jeg har vært med på en del ultraløp de siste årene, men her var det første gang det ble servert fatøl på matstasjonen. Jeg tok meg et lite glass, da jeg regnet med at det er fornuftig å være forsiktig med alkohol når man har 82 km igjen til mål.
Det norske huset Kongsnæs i Potsdam overlevde krigen
Ved bredden Jungfernsee ligger restene av det norske bygningskomplekset Kongsnæs. Det ble oppført av norgesvennen keiser Wilhelm II som en matrostasjon i dragestil og tegnet av den norske arkitekten Holm Hansen Munthe. Under en norgesreise hadde Wilhelm II blitt begeistret for Frognerseteren restaurant som Munthe hadde tegnet. Oppføringen av Kongsnæs begynte i 1892 og bygningen som står der i dag er en nøyaktig kopi av Hasselbakken som lå på St Hanshaugen i Oslo til den brant ned i 1936 .
Store deler av anlegget ble skutt i brann under andre verdenskrig og senere gikk Berlinmuren rett gjennom anlegget slik at det ble utilgjengelig fra både Potsdam og Berlin. I 2000 ble den nedbrente Kongsnæs-portalen gjenoppført og jeg svingte gjennom den på veien videre.
En støttegruppen i Norge ønsker å gjenoppføre Hasselbakken på St Hanshaugen, slik at parken blir slik den var planlagt. I tilfelle vil man kopiere Kongsnæs i Postdam slik at ringen blir sluttet.
Portal i dragestil på Kongsnæs
Fra Potsdam gikk grensen mellom Øst- og Vest-Berlin tvers over Jungfernesee til Sacrow slott. For å komme til Sacrow løp vi vestover langs sjøen og videre langs Krampritzsee til Krampritz for deretter å løpe østover igjen lang den andre siden av sjøen til vi kom frem til Sacrow slottspark.
Vakkert og algebefengt vann
Månen lyste opp i ødemarka
Utover natten vokste det frem noen gnagsår på de varme og hovne føttene mine. Det mest plagsomme var under venstre fot og temmelig dypt. Jeg ble etterhvert nødt til å slutte med løpingen og trasket i stedet for å redusere belastningen på foten. Blemmen var under midten av forfoten, og jeg vekslet mellom å legge vekten på tåballen og yttersiden av foten.
De siste timene av løpet var gikk det usigelig sakte fremover. Jeg fikk rikelig anledning til å skravle med andre løpere, inklusive Lars fra Sverige som også hadde sørget for å få noen gnagsår under føttene.
De små tettstedene vi passerte hadde spennende butikker.
Da morgenlyset kom og byen nærmet seg kjente jeg likevel at det skulle bli greit å komme i mål. Målgang var inne på stadion der løpet hadde startet og før man gikk i mål fikk man en 3/4 æresrunde på løpebanen. Min runde på banen føltes alt annet enn ærefull, der jeg slepte meg fremover.
Mange hevder at det kreves mye trening for å løpe et 100-miles løp. Det stemmer altså ikke - en løpetur i uken er tilstrekkelig. Hvis jeg skal komme med et råd vi det likevel være at det kan være greit å trene litt mer. I de løpene der jeg har hatt et bedre treningsgrunnlag har beina taklet løpingen ennå bedre.
Jeg kan varmt anbefale Mauerweglauf til tross for at jeg ikke er særlig glad i den asfalten og betongen som store deler av løpet går på. Der er et historisk spennende løp å delta på, ved at man løpet langs et historisk minnesmerke i 162 km. I tillegg er det fantastisk velorganisert. De 450 frivillige sørget for en en service til løperne langt utover det som er normalt i lange løp.
Det er grunn til å tro at 100-miles løp kommer til å ta over for maraton i de fleste store byer med respekt for seg selv. New York har i likhet med Berlin et kjent maratonløp, men også en stolthet i form av New York 100 Miles. For ikke å bli hengende etter bør nok Oslo skaffe seg sitt eget 100-miles løp i løpet av de kommende årene. Den som ikke utvikler seg blir som kjent stående igjen alene.
Berlin er mer enn billig heroin, staselige bygninger og dyster kjellermusikk. Sammen med New York er den kanskje verdens fremste kulturby. New York kan skilte med kombinasjonen av business og kultur, mens Berlin på sin side tilbyr politikk, historie og kultur.
Der prisene i New York er i ferd med å bli så høye at kulturen gradvis presses vekk fra de sentrale byområdene, er det langt billigere i Berlin. Byen tiltrekker seg derfor kunstnere i hopetall som følges av velstående hipstere, kulturbohemer og tradisjonelle kulturparasitter. Bydeler som Prenzlauer-Berg og Kreuzberg har gjennomgått kraftige gentrifiseringsprosesser, mens de fortsatt pågår for fullt i Neukölln og et par andre bydeler.
Tv-tårnet på Alexanderplatz er greit å navigere etter dersom man er på villspor
Til tross for at Berlin nesten er paddeflat, er det en fin by å løpe i. Berlin Maraton er for eksempel verdens raskeste takket være den flate løypa. Dersom man ønsker å løpe 4 ganger så langt som maraton tilbyr byen også det såkalt nye maraton i form av det 162 km lange Mauerweglauf som går der muren rundt Vest-Berlin gikk.
Brandenburger Tor som er kjent fra Ketil Stokkans uforglemmelige sang
Musikk, terrorisme, øl, narkotika & gateliv
Dette er ikke en egen rute i seg selv, men når man løper rundt i byen vil man fort havne i fotsporene til musikerne og mye annet morsomt som har satt sitt preg på byen.
Nina Hagen ble kastet ut av Øst-Tyskland sammen med sin mor etter at hennes stefar, den kommunistiske protestsangeren Wolf Biermann, ble utestengt fra landet. Hun endte opp som Tysklands punkdronning inntil heroinen dempet kreativiteten såpass at det gikk bratt nedover.
Chaussenstrasse 131 der Nina Hagens og Wolf Biermann holdt hus
Nina Hagen ble kastet ut fra Øst-Berlin og skapte ekte tysk punk når hun ikke inntok heroin
Wolf Biermann lykkes godt. Det sammen gjorde Nina Hagen. Han klarte å provosere vettet av myndighetene i Øst-Tyskland, mens hun klarte å irritere vettet av de fleste andre. Politikk og kunst i skjønn forening.
David Bowie, Lou Reed, Nick Cave, Iggy Pop og en rekke andre trakk til Berlin og skapte mye av sin mest spennende musikk i byen der det også var rikelig tilgang på billige leiligheter og minst like billig heroin.
Blixa Bargeld og Nick Cave lagde flott musikk i Berlin i en sky av heroin
Det er morsomt å løpe rundt forbi alle stedene den berlinske musikkhistorien har foregått. Mange nordmenn har imidlertid en litt sær tendens til å ignorere musikken for å stedet å trekke til kneipa Dicke Wirtin der den tyske terroristen Andreas Baader ble radikalisert. Deretter herjet han med det tyske samfunnet sammen med Ulrike Meinhof før de begge tok sine liv i fengsel.
Dicke Wirtin der Andrea Baader ble radikalisert. Idag stamstedet til norske Baader Meinhof-fans
I noen av Berlins parker er det fortsatt rikelig tilgang på narkotika. Dersom man løper gjennom Görlitzer Park ii Kreuzberg, kan man f eks være ganske sikker på å få tilbud om det et titalls ganger i løpet av en runde i parken.Parken kalles visstnok et 24-timers narkotika-supermarked.
Görlitzer park - eller Görli - i Kreuzberg tilbyr rikelig med narkotika 24 timer i døgnet
Heroin, kokain og kiffen selges fra mobile handelsboder
Pause i Görlitzer park I
Pause i Görlitzer park II
Hvorfor gå på bar når man har busskur?
Livlig bar i Harzer strasse i Neukölln (ikke langt fra legendariske nr 37)
David Bowie og Iggy Pop bodde sammen i Berlin der de skapte noe av sin beste musikk
Spreepark og andre skjulte skatter i Øst-Berlin
Det er mange muligheter til å løpe langs bredden av Spree. Man kan løpe vestover der det er gode løpemuligheter på begge sider av elven, og veldig fint å løpe rundt i slottsparken til Schloss Charlottenburg.
Det er vel så morsomt å løpe østover med den nedlagte fornøyelsesparken Spreepark som viktigste attraksjon dersom man liker det litt mer kuriøse.
Morsomme smug i Øst-Berlin
Den verdenskjente skylinen i Berlin som er fotografert millioner av ganger
Ute i Spree finner man 30 m høye Molecule Man av Jonathan Borofsky
Inne i Treptower Park på sydsiden av Spree finner man det gigantiske sovjetiske krigsminnesmerket Sowjetisches Ehrenmal der mellom 5000 og 7000 sovjetiske soldater ligger begravet. Ved enden av anlegget står en 12 meter høy bronsefigur med sverd i den ene hånden, barn i den andre og et ødelagt hakekors under føttene. Det er greit å løpe frem til anlegget, men inne på minnesmerket føles det litt respektløst å løpe til tross for at avstandene er store.
Det sovjetiske krigsminnesmerket i Treptower Park
Flere tusen sovjetiske soldater ligger begravet her
Man kan gå inn i gravhaugen statuen står på
Knelende sovjetisk soldat
Det flott kunstverket Grosse Liegende av Ulrike Truger fra 1988
I Treptower Park må man også få med seg kunstverket Grosse Liegende av Ulrike Truger. Det kan lett forveksles med en vanlig steinrøys, men har en enorm kraft og utstråling som setter tankene i gang for de fleste.
I Plänterwarld ligger den nedlagte fornøyelsesparken Spreepark. Det er et høyt gjerde rundt hele parken og ivrige vakter sykler rundt og prøver å hindre at folk sniker seg inn, noe som synes å være en viktig hobby for eventyrlystne. Da jeg passerte hadde vaktene funnet spor etter noen som hadde klatret over gjerdet ved hjelp av stokker som var satt opp langs gjerdet. Mange steder er det spor etter at noen har gravd seg under gjerdet, for at hullet deretter er tettet med plater.
En død dinosaur i Spreepark
Pariserhjulet knirker og går sakte rundt til tross for at parken har vært stengt i 15 år
Spreepark lå i Øst-Berlin før muren falt. Det gikk gradvis dårligere for parken som ble stengt i 2001. Deretter har vegetasjonen tatt over. Driveren av parken flyttet til Peru, fikk flere hjerteinfarkt og ble arrestert for forsøk på å smuge 167 kilo kokain til Tyskland inne i en attraksjon som ble kalt det flygende teppe. Etter å ha sonet 4 år av en dom på 8, bor han i en campingvogn i parken. Han har ikke finansiering til å åpne den igjen siden det ikke ble noen inntekter fra kokainhandelen.
En liten utdødd landsby i Spreepark
Kunst han skapes overeralt, særlig hvis sauer er involvert
Selv om man ikke ønsker å snike seg ulovlig inn i parken, er det gode muligheter til å se store deler av den fra utsiden av gittergjerdet som går hele veien rundt den. Mye av krattet som har vokst opp på bakken er fjernet slik at vaktene og deres hunder lettere skal oppdage de som prøver å snike seg inn. På skilt langs hele gjerdes advares det som at hundene som vokter parken er farlige for liv og lemmer.
Bilettboden ved inngangen til Spreepark
Sliten stasjon i Spreepark
En pram, en hytte, en takterrasse og et par motorer = elvecruise på Spree
Den kalde krigens rester på Teufelsberg
For nordmenn blir Berlin fort litt vel flat. Dersom man ønsker å kjenne litt åser under føttene er Kreuzbergtoppen i Viktoriapark en mulighet. En annen, og langt mer spennende, mulighet er Teufelsberg (Djevelberget) i skogen ved Grunewald vest i Berlin. Her kan man løpe på myke stier på skogbunnen, få med seg bratte bakker og en uvanlig attraksjon i tillegg. I tillegg er det rikelige muligheter til å treffe villsvin.
Fra 1950 til 1972 ble det daglig kjørt inntil 600 lastebillass til området med bygningsrester og annet skrot etter bombingen av Berlin under krigen. Til slutt var haugen nærmere 120 meter høy og det ble fylt på med sand og jord på toppen. I dag ser det ut som en helt alminnelige skogbevokste åser.
På toppen av Teufelsberg ligger en forlatt amerikansk avlyttingstasjon fra den kalde krigen; Field Station Berlin Teufelsberg. Anlegget skal ha vært drevet av det amerikanske National Security Agency (NSA) fra starten av 50-tallet og etterhvert blitt den største og viktigste spion-/lyttestasjonen vesten hadde. Ved den kalde krigens slutt var det ikke behov for stasjonen lenger og den ble lagt ned. Villsvin, vandaler og grafittikunstnere tok over.
Synet som møter en når man kommer inn på anlegget
Det blir gjort kort (og kunstnerisk) prosess med feilparkerte biler
Anlegget ble solgt til noen eiendomsutviklere i 1996 som forsøkte å selge det til videre til David Lynch i 2008. Lynch og hans yoga- og meditasjonskumpaner hadde planer om å bygge et universitet for trancendental meditasjon på toppen inklusive et 50 meter høyt uovervinnelighetstårn. Planene ble ikke noe av, da byens politikere ikke ble særlig begeistret.
Don't eat my mother
I dag er området bevoktet og man må betale 7 euro for å komme inn, men marijuanaduften man får med seg når man beveger seg rundt er gratis. Det er noen småvirksomheter i enkelte av bygningene. I tillegg fungerer hele anlegget som et gigantisk grafittigalleri. Vandaler har ødelagt litt av anlegget inklusive deler av kuplene på lyttestasjonen. Dette fører til at alt ser ekstra merkelig ut. Utsikten fra bygningene er storslagen.
Enorme flater med grafitt inne i bygningene
To besøkende russere betrakter et lite veggmaleri
Alle ledige flater er benyttet
Antennene på lyttestasjonen var plassert inne i kuplene
Et asiatisk park danset inne i den ene kuppelen under hele oppholdet på taket
Storslagen utsikt i retning av Berlin sentrum
Det høyeste tårnet er delvis avsperret
Lyttestasjonen går Mad-Max en høy gang
Dekorert trappehus
Det er selvsagt en svømmende elefant på østveggen
For en av tre er et besøk på Teufelsberg svært skremmende. Man må derfor regne med å møte noen som gråter og hyler av redsel mens man beveger seg rundt. Myndighetenes anbefaling er at man skal ignorere de redde, og heller konsentrere seg om seg selv og sin egen opplevelse. Jeg er usikker på om rådet er moralsk riktig, men det er neppe tvil om at der er fornuftig.
Deler av kunsten er svært skremmende for sarte sjeler
Noen har innredet et koselig rom med beplantning
Den såkalte sannhetens dør
I bygget ved inngangen til anlegget kunne man kjøpe restaurerte møbler
Bunkerberg (eller Mont Klamott) i Volkspark Friedrichain
Etter at Berlin ble bombet av britene for første gang i 1940 beordret Hitler byggingen av tre enorme "Flak-tårn" med hvert sitt litt mindre tvillingtårn. Ett av tårnene ble bygget i Volkspark Friedrichain. Tårene var enorme bunkere med inntil 3,5 meter tykke betongvegger med skuddplattformer for luftvern på toppen.
Bunkerne kunne motstå fulltreffere fra selv kraftige bomber, og allierte bombefly holdt god avstand. Det samme gjorde fremrykkende sovjetiske tropper i krigens sluttfase, da deres kraftigste skyts ikke bet på tårnene samtidig som det kraftige luftvernskytset i tårnene bet veldig godt fra seg dersom det ble vendt mot de fremrykkende troppene.
Det 78 m høye Store Bunkerberg er bygd oppå den sprengte gigantbunkeren
Etter krigen ble bunkerne i parken sprengt, og det ble fylt bygningsrester og annet skrot rundt dem og laget to åser; Store Bunkerberg (Mont Klamott) og Lille Bunkerberg.
De ble beplantet, og deretter ble det laget turveier på dem. I dag er det få spor etter bunkerne, med unntak av deler av et par av skyttertårnene som er i friluft mot toppen av Store Bunkerberg. Sist men ikke minst laget den legendariske østtyske gruppen Silly en sang om Mont Klamott som var en landeplage i Øst-Tyskland.
Toppen av en av skuddplattformene på bunkeren kan ses ved toppen av Store Bunkerberg
I dag er parken fin å løpe i, og det er mulig å få litt bakker på grunn av de to bunkerbergene. Man kan bli litt forvirret på turveien opp til Store Bunkerberg, da den går i spiral. Det er elendig utsikt på toppen, men masse fin grønn vegetasjon. I den motsatte enden av parken av Store Bunkerberg er det løpebane, trimapparater og sandvolleyballbaner og horder av løpere.
Ved inngangen til Volkspark Friedrichein
Tre tilfeldige fans heier på meg når jeg løper forbi
Den legendariske sangerinnen Tamara Danz i Silly gjorde Mont Klamott kjent for verden
Tempelhof og restitusjon på Klunkerkranick
Den nedlagte flyplassen Tempelhof er det perfekte stedet for en løpetur dersom man har en forkjærlighet for savanne eller andre former for store flate sletter. Flyplassen ble lagt ned i 2008, men ble gjenåpnet som parken Tempelhofer Feld i 2010. Infrastrukturen på flyplassen er intakt inklusive de to rullebanene på henholdsvis 2,1 og 1,8 km. Parken kan være et mareritt ved høy temperatur, da det knapt er skygge noe sted.
Sykling med firlinger i Tempelhofer Feld
Lunch langs rullebanen
Trasking, sykling & løping på rullebanen
Mobilt kaffeutsalg
Etter en løpetur på flyplassområdet er det vanlig å runde av med en sterk hamburger på Schillerburger for deretter å restituere på Klunkerkranick.
Klunkerkranick regnes som Berlins mest opplagte restitusjonssted. Det ligger på øverste plan av et parkeringshus på et kjøpesenter i hjertet av Neukölln med strålende utsikt over Berlin.
De strenge og bestemte kvinnelige bartenderne selger deg villig øl og andre varer, men sikrer seg et klekkelig depositum for å være trygg på at tomflasker og glass returneres til baren. Dersom man somler eller stiller et spørsmål de oppfatter som dumt, sier de klart i fra. Det er derfor ingen grunn til å være redd for at noe kommuniseres mellom linjene.
Man må klare en psykologisk test for å komme forbi dørvaktene
De fleste kundene på Klunkerkranick restituerer etter at de har løpt i Berlin, selv om en og annen tilfeldig sjel har klart å finne inngangen til det svært bortgjemte stedet.
Utsikt, stemning, restitusjon - Klunkerkranich har alt
En forpjusket rar vekst på Klunkerkranich
Klunkerkranich er plaget av buskvekster av alle slag
De fleste som restituerer på Klunkerkranich har løpt først
Etter at man har restituert på Klunkerkranich har jeg ikke et eneste råd om hva man bør gjøre bortsett fra å ikke få det samme ordet jeg hadde på hjernen da jeg løp mine turer; PsycoBitchPølseFirkant. Berlin pleier å bestemme for de fleste.
