Lillehammer - Oslo (Bærum) på ski & mit lille sorte æg

En hver flott vinter fortjener en lang skitur. På en sykkeltur hjem fra jobb bestemte jeg meg for at jeg skulle prøve å gå på ski fra Lillehammer og hjem til Østerås i Bærum. Jeg sjekket ulike nettstedet og fant ut at det var en mulighet for en sammenhengende rute fra Fjellmyra i Lillehammer kommune og hjem.

Ruten fra Lillehammer til Bærum i all sin prakt

Jeg regnet ut at turen ville bli på ca 200 kilometer med snaue 4000 meter med klatring. Erfaringsmessig er det viktig at kroppen er proppfull med karbohydrater før en så lang tur. Et par dager før turen var jeg på en utstillingsåpning min gode venn Terje hadde på Galleri Albin Upp. Etter utstillingen sørget jeg for at kroppen fikk nok karbohydrater til å ha den energien jeg visste den ville trenge på turen.

Terje viser frem de fine bildene sine på galleri Albin Upp 

Etter arbeidsdagens slutt på fredag tok jeg toget til Lillehammer. Jeg gikk til Ramen for å spise min siste middag før turen, men ble plutselig overdrevet empatisk da jeg stod utenfor restauranten. Inne i lokalet satt det mennesker som hadde pyntet seg og stirret hverandre dypt inn i øynene mens de sa kjærlige ting til hverandre.

Jeg tenkte at en turkledd mann med ski og ukledelig skjegg ville ødelegge det som antakelige var ukens høydepunkt for mange av gjestene, og bestemte meg for å besøke Brooklyn Burger i stedet.

Etter å ha spist tok jeg en taxi til starten av løypa ved Fjellmyra. Da taxisjåføren fikk høre hva jeg skulle sa han at jeg nok ville leve et lengre liv enn ham. Jeg kunne forsikre han om at det på ingen måte var gitt. Vi var imidlertid enige om at selv om en skitur på 20 mil er lang, så er den ikke veldig lang.

Taxien forlater meg på parkeringsplassen ved Fjellmyra langs Torpoveien i Lillehammer kommune 

Det herlige og forlokkende mørket ventet meg de neste timene 

Noen minutter etter at taxien hadde kjørt startet jeg å gå sydover. Det første partiet var flatt og gikk over noen fine myrområder avbrutt av korte strekk med skog.

På vei sydover fra Fjellmyra

Det snødde litt de første to timene 

Det dukket av og til en skiløype som ikke eksisterte på kartet og noen ganger gikk løypa litt annerledes enn den gjorde på GPS-sporet. Det ble derfor ganske mange stopp i ulike kryss for å vurdere det som ble turens evige spørsmål "Skal jeg til høyre eller venstre?".

På vei ned mot elven Vismunda var det brøytet vei et stykke

Etter å ha kjørt ned de morsomme bakkene til Vismunda, fortsatte jeg på skiløypa som gikk langs elven. Det var iskaldt og det dukket opp en fuktig tåke som frøs til store iskrystaller på toppen av skisporet som førte til at skiene nesten ikke ville gli. Med unntak av fokksnø på fjellet tror jeg aldri jeg har gått på snø skiene gled så dårlig på som de gjorde nå. Jeg trøstet meg med at det ville føre til at jeg ville bli så sliten av turen at det ville bli ekstra deilig å komme frem.

Plutselig stoppet skiløypa og skiltet fortalte at den ville dukke opp igjen om 2 km 

Det dukket opp en liten bu før bakkene opp til Haugsætra og Svenskekjella

Etter en klatring opp bakkene fra Vismunda fortsatte jeg videre over noen høye partier der det virkelig begynte å bli kaldt. Det frøs til is på fremsiden av jakken og dannet seg etterhvert mye is i skjegget.

Deretter fortsatte jeg nedover og etter hvert forbi steder med sjeldent fine navn som Sangsætra, Slomyrholen, Heimsangen, Overhalla, Lampehaugsvea og Sveadårum før skiløypa plutselig endte på en bilvei ved et hus der en eldre dame stod og kikket på meg i vinduet.

Det var ikke tegn til skiløypa der den i følge GPS-sporet til Skiforeningen skulle gå. Jeg fortsatte derfor langs Svearovegen som i det minste gikk i ganske riktig retning. Det var heldigvis såpass mye fersk snø på veien at jeg slapp å ta av meg skiene.

Jeg fortsatte nedover en vei forbi flere gårdsbruk der en og annen hund bjeffet da jeg passerte. Til slutt kom jeg ned til Snertingdalsvegen som jeg krysset ved Nykirke. Det hadde nå gått drøye 3 timer siden jeg startet og 27 kilometer var forsert.

Jeg fant ingen skiløype og fulgte derfor Svearovegen i stedet 

Jeg fant ikke noen skiløype som fortsatte forbi kirken. Jeg tok derfor frem kart, GPS og den utmerkede appen "iMarka" fra Skiforeningen for å prøve å finne ut hvor skiløypen gikk.

Mens jeg stod med nesen ned i skjermene kom en tynn rødkledd dame med ubestemmelig alder og spurte om det gikk bra med en stemme som nesten brast. Hun nikket mot kirken og sa at Haraldur Örn Gunnarsson var sogneprest, men at han hadde permisjon for tiden. Jeg svarte "jaha" mens jeg smilte til henne. Plutselig slo hun om til perfekt dansk og sa:

Min kusse er tør, min mave den bløder
Sulten efter noget jeg behøver
Og det er ikke dig
Nei det er ikke dig
Jeg er så træt, jeg tror snart jeg knækker
Mit lille sorte æg, jeg tror snart det klækker
Hvad kommer der ud af mit lille sorte æg?

Det neste hun gjorde var å ta meg på venstre kinn med en tynn og iskald hånd mens hun fortalte meg at jeg vill bli utsatt for tre prøvelser i løpet av turen.

Deretter snudde hun ryggen til meg og forsvant en liten vei som gikk ned til høyre for kirken. Mens jeg stod og lurte på hva hun hadde ment, begynte en mann som brøytet parkeringsplassen foran kirken for snø å tute med hornet på traktoren. Han skjønte tydeligvis hva jeg lette etter og viste meg hvor løypa gikk. Den var ikke preparert siden sist snøfall, men hva gjør vel 5 cm med snø dersom man bare har fast underlag under skiene.

Nykirke i Snertingdal

Etter å ha passert lysløypa nedenfor Snertingdal ungdomsskole støtte jeg mildt sagt på en utfordring. Løypa var ikke tråkket og det var ikke et eneste tegn til hvor den skulle gå. Jeg stoppet opp og studerte kartet. Det var ingen andre forbindelser sørover. Jeg bega meg derfor ut i den dype snøen og fulgte GPS-sporet trofast ned langs elven som rant ut av Ringsjøen. Det var mildt sagt ufattelig slitsomt. Skiene sank dypt ned i snøen og jeg var redd for at de skulle knekke. I tillegg var stavene til liten hjelp, da de forsvant 70-80 cm ned i snøen før de traff hardere snø.

Det gikk utrolig sakte. For hvert eneste skritt hadde jeg 90 graders vinkel i hofteleddet og kneleddet for å få det beinet jeg skulle flytte fremover høyt nok til å få skien opp av snøen. Jeg stoppet opp og brølte rasende et par ganger, men det eneste jeg lykkes med var å skremme opp en flokk med rådyr som lå i snøen foran meg til høyre.

En flokk med snille rådyr løp foran meg og tråkket et spor i 500 meter 

Etter en drøy kilometer kom GPS-sporet ut på en vei som krysset elven og begynte og stige. Her skremte jeg opp en ny flokk rådyr som heldigvis løp andegang noen hundre meter på veien i den retningen jeg skulle. Dette gjorde det litt lettere for en kort stund.

Deretter ble stigningen brattere og det ble ufattelig tungt. Hver gang jeg hadde gått et par hundre meter måtte jeg stoppe for å hvile litt. Det brant i muskulaturen i rumpe og på baksiden av leggene. I tillegg hadde jeg blitt klissvåt på føttene siden jeg hadde gått i over en time med føttene langt under snøen.

Slik så det ut de jeg selv hadde tråkket skispor i den dype løøsnøen

Lysene fra Snertingdal sett fra den ufattelig slitsomme oppstigningen

Hindringer i "skiløypa" 1

Etter to timers strevsom kaving i den dype snøen hadde jeg bare forsert 4 kilometer. Jeg begynte å bli veldig sliten i muskulaturen  på grunn av de høye kneløftene. I tillegg begynte jeg å bli veldig kald på de klissvåte føttene. Jeg var imidlertid god og varm i resten av kroppen av det harde arbeidet. Jeg bestemte meg for å fortsette en kilometer til en ny løype skulle dukke opp i følge kartet. Hvis det ikke var tråkket der, bestemte jeg meg for å returnere til Snertingdal og gi opp turen. Det var kaldt i luften og jeg vurderte det ikke som forsvarlig å fortsette dersom det ikke dukket opp en løype som var tråkket.

Hindringer i "skiløypa" 2

Etter snaue 2,5 timer kom jeg frem til en kraftmast. I det jeg nærmet meg den raste det ned en isblokk på størrelse med en bøtte. Jeg gikk derfor i bue rundt masten og traff til min store glede på en nypreparert løype.

Det hadde blitt veldig kaldt og var tilnærmet null glid. Det var imidlertid vanvittig deilig å kun bruke 10% av de kreftene jeg hadde brukt de siste timene på å komme meg fremover. Jeg vurderte hva jeg skulle gjøre med de våte føttene. Det var minus 16 grader i luften, men jeg var god og varm i resten av kroppen. I tillegg hadde jeg på meg ullsokker. Jeg bestemte meg derfor for å fortsette uten å skifte til tørre sokker.

Det ble etterhvert tett tåke og jeg passerte steder med idylliske navn som Bjørnhaugen, Leggingsmyra, Koltjernet og Mustadroa. Rett før Mustadroa stoppet jeg og spiste et par knekkebrød med kaviar mens jeg observerte to elg som stod og kikket på meg 50 meter lenger borte.

Selv om det ikke var kjørt skispor var den glitrende snøen på veien vakker

Da jeg kom til løypekrysset på Hornås husket jeg det flotte diktet jeg hadde lest på hjemmesidene til Skiforeningen om det neste strekket:

I løypekrysset Hornås står et skilt

 med lengdebeskrivelser

 til 

veldig mange steder. 

Her kan man starte opp

fra bilveg.

Et av valgene er mot 

Stangstua.

Denne løypa starter

flatt mot

Mustad 

idrettsplass. 

Fortsetter

i skogsterreng til 

løypa

krysser Sevalvegen. 

Etter krysning går

løypa til dels bratt nedover 

til

Vesleelva 

før den går

tilsvarende bratt opp.

Den krysser Fv33

og er

deretter på parkeringsplass 

Stangstua. Her bør man

ikke oppholde seg lengre

 enn nødvendig

på grunn av stedet uhyggelige historie. 

Stillheten ble brutt av at jeg så toppen av en stor lastebil med kraftige lys som krysset skiløypa 20 meter foran meg. Løypa krysset Fagernesveien som går mellom Gjøvik og Dokka. I liket med de fleste andre stedene skiløypa krysset veier gjorde de store snømengdene at det var stor høydeforskjell mellom skiløypa og veibanen.

I løypekrysset syd for Stangstua hang det et termometer som viste minus 16 grader. Det var ikke rart jeg ble kald i utforkjøringene med kombinasjonen av lav temperatur og tåke.

Når man ser skilting til Flyplassen midt på natten begynner man å lure på om man ser syner

Etter et strekk med en fin skuterløype kom jeg inn på noen veldig gode løyper i området ved Høgbrenna og Mæhlumsetra. Jeg var nødt til å stoppe for å fjerne is fra skjegget, da det begynte å bli så tungt at det lugget en del hver gang jeg kjørte utforbakker. Det tok imidlertid ikke lang tid før isen var tilbake og det hang istapper og klirret i skjegget.

Is i skjegget, minus 16 og alene i skogen = livet er bra

Da jeg kom frem til Rørmyra i marka vest for Raufoss var jeg på kjente trakter. Løypa mellom Gjøvik og Oslo der jeg har gått flere ganger, blant annet da jeg gikk 23 mil fra Bærum til Gjøvik og nesten tilbake igjen i 2013.

Månen kom opp da jeg passerte Driterbakkmyra og Lauvhøgda. Jeg stoppet opp ved Lunnasætermyra og forsøkte å fange opp den trolske stemningen på et bilde for å kunne vise hvor vakkert nattskiløping kan være på sitt beste.

Vakker før dagen gryr ved Lunnasætermyra mellom Rørmyra og Paulsrud 

Ved Stormyrene på vei oppover mot Glåmhaugen

Jeg kjørte ned bakkene til Paulsud der jeg hadde en skummel opplevelse i 2013 før jeg fortsatte videre ned mot Eidstugua. Deretter tok jeg en spisepause før jeg satte i gang med bakkene oppover mot Glåmhaugen.

Det var spor etter tre stykker som hadde gått før meg. De var glade i å gå i venstresporet, og en av dem brukte mer fiskebein enn de to andre. I tillegg kunne jeg se at de begynte å bli slitne, da det var spor etter hyppige pauser. Jeg kunne også konstatere at alle tre var menn, på måten de hadde laget typiske mannespor i snøen når de hadde tisset. Jeg klarte imidlertid ikke å finne ut hvor langt foran meg de var.

 

Turens aller første sol på tretoppene på vei mot toppen av Glåmhaugen 

Ennå mere sol 

På grensen til fjellstemning på Glåmhaugen

Rett sør for Midtre Glåmhaugen

Jeg tok en elegant tryning i det flotte været på vei ned den morsomme nedkjøringen fra Glåmhaugen. Rett før Sønstebygrenda møtte jeg de tre karene jeg hadde sett sporene etter de siste timene. De fortalte at de hadde gått fra Gjøvik, men hadde begynt å lure på om det var noe feil med skiferdighetene eller om det var utrolig trått. De hadde nemlig brukt 6,5 timer på de 36 kilometerne de hadde gått fra Gjøvik. Jeg kunne bekrefte at det var ufattelig trått.

Ufattelig trofaste ski på det som skulle vise seg å bli sin nest lengste tur 

Solen trenger gjennom tåken ved Brennsteinsmyrene og Ormsteinsmyra 

Vakkert, men dårlig glid, over Rossumsætermyra

Blid mann nærmer seg 110 km - kun 90 km igjen 

Da jeg nådde Lygnaseter kro var jeg veldig sulten og tørst. De siste kilometerne hadde jeg suttet på snøklumper og startet besøket med å drikke en liter vann. Deretter bestilte jeg en stor porsjon av en rett som het "sjåfør" som inkluderte kaffe og 1/4 liter melk. I tillegg kjøpte jeg en brus og en stor skive med napoleonskake som jeg gaflet i meg i løpet av 14 sekunder.

Da jeg kom ut av kroen hadde solen sørget for at det hadde blitt helt normal glid. Jeg fortsatte mot Svera og koste meg i solen på det enkle strekket frem til de bratte stigningene mot Lisberget begynte. Etter Koperud hadde jeg passert 130 kilometer, og kjente de første tegnene på at jeg begynte å bli sliten.

Vakker det siste stykket mot Åstjernet. I tillegg sørget solen for at det begynte å bli normal glid. 

I bakkene ned til Grua passerte jeg Hadelands bergverk på Nyseter. Stedet ble kjøpt av det belgiske selskapet Lès mines Du Hadeland i 1904 etter at Torstein Raknerud og Ole Wien oppdaget en større forekomst av sinksulfider der i 1886.

Så snart jeg nådde enden av skiløypa trasket jeg forbi stasjonen og bort til Kiwi som ligger strategisk plassert der skiløypa som går inn i Nordmarka begynner. Butikken er perfekt tilrettelagt for skiløpere på langtur, da den både har kundetoalett, gratis kaffe og et par bord man kan sitte ved og spise det man har kjøpt.

Hun som satt i kassen var verdens hyggeliste til tross for at jeg neppe luktet godt etter en en lang og strabasiøs ferd fra Lillehammer. Sist helg var jeg også innom, da jeg tok en 12 mils rundtur i marka, var han som satt i kassen utrolig hyggelig og hjelpsom mot en eldre dame som slet litt med å bruke bankkort. Jeg tenkte at driveren av butikken var utrolig god til å ansette de rette menneskene før jeg gikk ut, tok på meg skiene og fortsatte mot Svartbekken.

Store Sindera når det begynner å mørkne

Deretter gikk jeg opp til Mylla og videre til Tverrsjøstallen, Sinnerdammen, Spålen og Spåsveien frem til Storflåtan. Det ble mørkt underveis og en natt uten søvn førte til at hjernen min begynte å spille meg noen puss. Jeg var sikker på at ett tre med snø på var Pinoccio, mens det neste var en irriterende og smiskete ungdomsvenn som stod og pekte på meg. Slik fortsatte det resten av turen.

Ved Storflåtan møtte jeg en mann som ønsket at jeg skulle gå foran ham. Midt i stigningen mot Skamrek stoppet jeg for å spise, og så ham ikke igjen før jeg passerte ham da han hadde fyrt opp en primus midt i skiløypen.

Jeg fortsatte over Skamrek og Heggelivannene før jeg kjørte ned mot Storebekkhytta. Etter nedkjøringen møtte jeg en elgku som stod rett ved siden av løypa og stirret paralysert inn i hodelykten min. Vanligvis vil jeg stoppe opp og prøve å bli venner med elgen i slike tilfeller, men nå var jeg såpass sliten at jeg bare staket rett forbi det forvirrede dyret.

Klatringen fra Fløyta til Hvitsteinvann i Bærumsmarka ble beinhard og gikk veldig sakte. Den lange nedkjøringen fra Heggelivann hadde ført til at beina ble såpass stive at bratt fiskebein. Det var imidlertid utrolig deilig å komme opp på platået i Bærumsmarka. Nå visste jeg at de siste 10 kilometerne hjem var lette - enten nedoverbakker eller tilnærmet flatt.

Jeg tok av meg skiene utenfor hagen og ble møtt med fakler og en øl i hånden på trappen. Natt til søndag sov jeg som en stein. På søndag unnet jeg meg i tillegg en dag med ski-fri.

Lenke til ruten på Strava her

Lenke til Bærum - Gjøvik - Grua 230 km her

23 mil på ski: Østerås - Oslo - Lygna - Gjøvik - Grua

Ideen til turen kom da jeg gikk klassikeren Gjøvik - Oslo (Østerås) på ski vinteren 2011. Turen er flott og de ca 140 km lot seg gjennomføre på en dag. Det er en del som går fra Gjøvik til Oslo hver vinter, men hvorfor i all verden går de bare en vei? Jeg bestemte meg for å prøve å finne det ut ved å gå frem og tilbake til Gjøvik neste gang uten annet enn mat- og andre småpauser underveis.

Fredag 1. mars 2013 gjorde resten av familien seg klare til å gå på skole og jobb, mens jeg pakket sekken og spente på meg skiene 75 meter fra utgangsdøren til huset vårt på Østerås i Bærum. Det vår flott vær og månen var på vei ned over Gardlaushøgda i Bærumsmarka. Starten av turen gikk forbi steder i nærområdet som Eiksmarka, Østern bruk og Fossum før jeg gikk ned på Bogstadvannet og inn i Oslo med profilen til Holmenkollhoppet stikkende opp ovenfor blokkene på vestsiden av Holmenkollåsen.



Fra Bogstad klatret jeg opp skiløypa til toppen av Wyllerløypa. Været var strålende med sol og et par minusgrader. Universalklisteret som var dekket med voks ga spikerfeste og jeg var førstemann til å gå i den nypreparerte løypa. I det bratteste partiet forsvant utsikten til Oslofjorden og Tryvannstårnet som ble gjennomlyst at morgensolen kom til syne når jeg rundet toppen. De første 10 kilometerne ble passert og kroppen kjentes heldigvis ganske bra ut.

Jeg valgte "snarløypa" fra Ringeriksflaka til Bjordammen. Her var det ikke nypreparert og sporene var fulle av granbar, bark, kongler og treskjegg etter den kraftige vinden de siste dagene. Der bartrærne stod tett på løypa var det tidvis ikke mulig å gå i sporet. Med tanke på at jeg hadde planer om å gå 20-30 mil i løpet av turen var dette ganske illevarslende.

Fra Bjordammen var det fine forhold igjen og humøret steg et par hakk. På vei mot Slakteren traff jeg dagens første skiløper. Det var skarpe og morsomme forhold i utforkjøringene ned fra Appelsinhaugen. Etter å ha passert Bjørnsjøen tok jeg turens første stopp på Kikutstua og kjøpte meg en brus og et rundstykke med laks og ost som hadde ligget og modnet i selvbetjeningsavdelingen fra dagen før.

 Etter pausen på Kikut fortsatte jeg mot Hakloa og gikk skikkelig på tryne etter et par minutter på grunn av bøss i sporet. Snøen som hadde frosset etter mildværet dagen før var ganske hard og ikke spesielt god å lande på. Dagens første blåmerker var et faktum.

 På det som visstnok er markas lengste vann, Hakloa, var det fine forhold igjen. Solen begynte å varme og den Løvenskjold-røde Hakloa gård lå og badet i formiddagssolen.

Det gikk radig forbi Magovika, over Smalvann og Stålmyra, selv om sekken kjentes litt tyngre ut enn jeg skulle ønske. Det er lange strekk uten mulighet til å skaffe mat eller vann på turen, så det var nødvendig å ha med noen liter vann og en del mat i tillegg til skismøring, hodelykt og noe ekstra klær samt en del andre småting. Det føltes derfor som å gå Birkebeinerrennet med en velfødd toåring på ryggen i stedet for Haakon Haakonsøn. I utforkjøringene fra Bjønnputten til Stryken kom det flokker av skiløpere i mot som måtte hoppe unna der jeg kom skrensende nedover de skarpe svingene. Jeg krysset Riksvei 4 på skibroen ved Stryken.

 

Langs Vesle Skillingen tok jeg dagens mest spektakulære tryn. Det var bra med bøss i sporet og det lugget og rykket en del. I en liten utforkjøring overså jeg et stort flak med furubark, og den venstre skien bråstoppet i det jeg kjørte over barken. Jeg fløy ut av løypa og ned en liten skråning og landet med hodet ned i snøen og slo meg ganske kraftig flere steder på kroppen. I tillegg til en strekk i hoften fikk jeg noen nye og enda større, vondere og mørkere blåmerker. Etter å ha karret meg på beina og opp i løypa igjen begynte jeg å tvile på om det ville være mulig å fortsette turen noe særlig lengre dersom ikke forholdene bedret seg radikalt. I tillegg til at det er det en risiko for å skade seg eller utstyret dersom man tryner skikkelig hver tiende kilometer var det vanvittig slitsomt med bremsebelegg i løypa alle steder det var trær i nærheten. Jeg gikk videre gjennom boligstrøket på Harestua og deretter litt sørover for å krysse jernbanen med ganske dårlig humør på grunn av de dårlige forholdene.

Etter ti kilometer med bark, furubar og annen elendighet var det heldigvis nypreparert og supre forhold så snart Gjøvikbanen var krysset. Jeg tok meg en matpause før jeg skulle gyve løs på noen hundre høydemeter med stigning oppover i Romeriksåsene.

Turen opp i Romeriksåsen gikk jevnt og greit i fine spor. På vei mot Brovoll ble sauebeitelagets kjente firmahytte Bæ-Bu i nærheten av Sølvtjernet passert. Skal man først ha firmahytte må den selvsagt ha et skikkelig navn. Noen sier det spøker i området rundt hytta, men alt virket stille og normalt da jeg passerte.

Ved Brovoll ble dagens første 50 km feiret med en sjokolade. Formen var fin og det var heldigvis ikke spor av tørrhosten og forkjølelsen jeg hadde hatt de to foregående ukene og som hadde gjort at jeg ikke fikk deltatt på Grenaderløpet. Nå var det på tide å hevne seg på forkjølelsen ved å ta igjen de tapte skiturene og vel så det. For første gang dukket det planlagte middagsstedet Lygna opp på skiltene.

Fra Brovoll var løypa i elendig forfatning de neste 10 kilometerne. Det virket som om den kraftige vinden de siste dagene hadde ristet trærne tomme for granbar, treskjegg og andre mystiske og irriterende former for bøss. Såpass mye lå i løypa at jeg stort måtte gå ved siden av sporet der faren for bråstopp var minst. Etter å ha passert steder med klingende navn som Typografhjemmet og Håkenstadsætra kom trøsten i form av en liten høyde på 564 meter med suveren utsikt over Hadeland og fjellene i vest.

Fra Koperud og nordover var det nypreparert med stor maskin og flotte forhold. Jeg feiret med å ta meg en matpause i solveggen på en setervoll med fin utsikt vestover. Solen varmet godt i fjeset og jeg fikk skikkelig påskestemning selv om det knapt var andre skiløpere ute.

Partiet fra Koperud og nordover er et at turens mest lettgåtte. Løypa stiger svakt, men er ellers like flat som store deler av platået i Nordmarka. Siden jeg var på skikkelig langtur var det deilig å få en strekning der det kjentes ut som om jeg fikk tilført mer energi enn jeg brukte. Det var imidlertid såpass varmt at jeg gikk tom for vann ganske raskt, og gikk over til å sutte på snøklumper. Den fine lille plassen Svera ble passert og jeg begynte på bakkene opp mot Lushaugen og så frem til å komme frem til Lygna for å slappe av, spise, og ikke minst drikke. Det blir ikke så mye vann av å sutte på snøklumper og de er ganske kalde å ha i munnen.

Oppe ved Lustjernsmyrene på ca 700 var det kjempeflotte forhold med solen på vei ned over de store flate myrpartiene. En del lokale sprekinger var ute på en rask treningstur før solen forsvant.

Et par kilometer senere kom jeg frem til Lygnasæter der jeg spiste middag. En hyggelig og leende jente som jobbet på kroen forbarmet seg over meg og sørget for at jeg fikk en ekstra stor porsjon mat, noe som kom godt med etter at jeg hadde gått drøye 80 kilometer hjemmefra. I tillegg drakk jeg noen liter vann og fylte opp til sammen tre liter med drikke for det neste partiet. Jeg ble sittende og slappe av med et par kopper kaffe en stund etter middagen, da det neste strekket fra Lygna - Gjøvik - Lygna på 120 km stort sett ville bli gått i mørket uten mulighet for proviantering eller innendørs hvile.

Etter en stopp på 75 minutter satte jeg i gang igjen. Riksvei 4 ble krysset i en underjordisk skitunnell og jeg gikk i retning av antennen på Høykorset mens det mørknet fort rundt meg. Ved offerplassen like nedenfor Høykorset kom hodelykten frem før den bratteste delen av utforkjøringene ned til Åstjernet. Etter Åstjernet ble det stummende mørkt og jeg så ikke mer til andre skiløpere. Frem til Rossumsæter hadde de som preparerer løypa vært flinke og sørget for at nedfall fra trærne var preparert ned i snøen. Derfra var det en del bøss og dårlige spor helt frem til Solvoll Idrettsplass som ligger langs den kjente grenselinjen mellom Vestre Toten og Søndre Land.

Sist jeg gikk Gjøvik - Oslo (Østerås) i 2011 husker jeg Glåmhaugen på 714 meter som turens mest slitsomme overraskelse. Noen overraskelse var den ikke denne gangen, men fortsatt en temmelig slitsom opplevelse. For det første sørger utforkjøringene ned til Sønsterby for at man gir bort en del høydemetere som må tas igjen i oppstigningen. I tillegg hadde en vennlig sjel vært ute med hundespann i scooterløypa mens det hadde vært mildt og ødelagt sporene. Deretter hadde det frosset igjen slik at løypa var fri for skispor, men full av kratere etter hundepotene.

På toppen av Glåmhaugen møtte jeg en gjeng med teltere som var på vei sørover fra Raufoss. Ikke bare var de hyggelige, de hadde tent et stort bål ved siden av løypa og hadde sjokolade til meg i tillegg. De  hadde møtt en snøscooter som hadde vært ute og forbedret løypa noe når man kom ned til den store myra halvveis ned fra Glåmhaugen, men kunne fortelle om isete spor med mye bøss videre nordover.

Utforkjøringene ned fra Glåmhaugen er lange, og den øvre halvparten var veldig hard og isete. I bunnen av utforkjøringene ved Trevatn var det nødvendig å legge på ny smøring, da et hvert spor etter festesmøring hadde forsvunnet fra skiene. Fra Solvoll idrettsplass var det nylig preparert med stor maskin, og heldigvis slutt på de dårlige forholdene. Etter et par kilometer med klatring oppover jordene til de omkringliggende gårdsbrukene tok jeg en stopp ved Paulsrud Rehabiliteringssenter for å spørre om jeg kunne få litt vann. Jeg banket på og gikk inn, men fant ikke en sjel selv om jeg gikk rundt og ropte "Hallo - er det noen her?". Det var full belysning i spisesalen og i den store salongen. Mat og drikke stod fremme. Jeg vet ikke hvor beboerne eller de ansatte var, men drakk masse vann og fylte opp vannflaskene jeg hadde med meg på det rotete og mørklagte kjøkkenet. Jeg forsvant fort ut, da et lite barn kom syklende gjennom korridorene på en tråbil.

Fra Paulsrud steg jeg jevnt og trutt til Lunnasætermyra der jeg måtte bytte batterier på hodelykten. Deretter var det veldig lettgått frem til Rørmyra og videre til Øytjernet. Bakkene ned til og forbi Sveumkrysset var morsomme, selv om jeg tok det litt forsiktig. Det er greit å unngå alt for heftige tryninger når man går alene om natten langt hjemmefra. I tillegg var kroppen ganske mørbanka etter fallene tidligere på dagen. Med unntak av lyder fra dyrene i skogen var det helt stille.

Klokken nærmet seg midnatt, da jeg kom Skumsjøen. Løypeleggerne hadde valgt en relativt underlig løsning for skiløpere når Osbakken pensjonat skal passeres. Man har valget mellom å ta av seg skiene og traske et godt stykke på en vei som for anledningen var skikkelig glatt, eller å klatre over et gjerde og gå over en demning i løssnø. Det er mulig man ser på det som en god ide at skiløperne får litt alternativ mosjon i stedet for å lage en vanlig skiløype.......

Et stykke etter at Skumsjøen ble forlatt begynte utforkjøringene ned til Gjøvik. Rett etter toppen ser man lysene fra Gjøvik i det fjerne før man suser videre nedover. Det kjentes fristende å snu på toppen i stedet for å kjøre helt ned, men skal man gå frem og tilbake til Gjøvik kan man ikke begynne å tenke slik. Jeg blokkerte derfor umiddelbart de fjollete og tåpelige tankene og satte utfor. I utforkjøringen møtte jeg tre skiløpere som var på vei i motsatt retning i nattemørket, antakelig noen som gikk Gjøvik - Oslo.

Ved halv ett tiden på natten nådde jeg turens mål, Hunndalen i Gjøvik. Jeg tok av meg ski og staver og feiret de første 14 milene med rugbrød med kaviar, nøtteblanding og en brus. Kroppen kjentes overraskende bra til tross for at jeg hadde gått det som mange vil anse som ganske langt.

Rett før 01-tiden var pausen over og jeg satte i gang med turen hjemover. I stigningen oppover mot Skumsjøen kjente jeg at jeg hadde gått et stykke, men var fortsatt ved godt mot. Etter en liten stund hadde jeg gått til sammen 150 km og ny personlig rekord i å gå langt på ski. Dette ble selvsagt feiret med et bilde med hodelykten på snei slik det sømmer seg for nattskiløpere på Toten.



Det hadde skyet til og var litt snø i luften. Bakkene fra Skumsjøen og oppover forbi Sveumkrysset var morsomme å kjøre ned, men litt hardere å gå opp med 150 km i kroppen. I en av de krappeste svingene i stigningen var det laget fysisk midtdeler i skiløypa for å hindre alvorlige ulykker. Det gikk jevnt og greit videre forbi Rørmyra. Ved Lunnasætermyra tittet månen så vidt frem fra skyene før det forsvant for å være borte resten av natten. Paulsrud rehabilteringssenter og gårdsbrukene og husene i grendene rundt hadde gått til sengs der jeg suste stille forbi i natten. En og annen gårdshund hilste på meg med kraftig bjeffing som sikkert vekket eierne som lå og sov etter å ha sittet i sofaen og sett på gullrekka.

Før jeg skulle begynne på klatringen til Glåmhaugen fylte jeg på med en brus og sjokolade for å lure kroppen til å tro at jeg ikke var sliten. I tillegg fikk skiene et lag med ny smøring. Jeg klarte bare delvis å lure kroppen, men klatringen gikk relativt jevnt og greit selv om det gikk i et ganske sakte tempo. Jeg så ulike nattlige skapninger som tittet på meg fra skogen. På toppen passerte jeg telterne som lå og sov uten en eneste snorkelyd.

I utforkjøringene var det vriene forhold på den harde glaserte snøen, og jeg måtte ta en stopp halvveis ned for å hvile de skjelvende beina. Jernbanen ble krysset og jeg gikk oppoverbakkene som førte inn i Gran kommune. Ved Brennsteinsmyrene begynte det å lysne i øst etter 11 timer i stummende mørke. Det var igjen tomt for vann og jeg begynte å bli temmelig sliten og kjente at jeg hadde hatt en natt med skigåing i stedet for søvn. Jeg synes stadig at jeg så en hare eller andre mennesker, men så viste det seg å være et lite tre eller kratt med snø på.

Frem til Åstjern var det heldigvis lettgått, selv om det hadde begynt å blåse kraftig mild vind i mot. Bakkene opp mot Høykorset radiolink gikk utrolig treigt og jeg var veldig sliten. De siste tre flate kilometerne til Lygnasæter kjentes uendelig lange, og minnet meg om hvordan det var å være sliten på ski som barn. Endelig var jeg fremme og det var fantastisk å sette fra seg skiene utenfor kroen etter nærmere 20 mil på ski. Jeg var ikke helt sikker på om jeg orket å fortsette turen.

I kroen på Lygnasæter møtte jeg tre hyggelige karer som viste seg å være de samme jeg hadde møtt i utforkjøringene ned til Gjøvik. Det var nesten godt å se at de også var slitne etter mange bakker og tidvis dårlige spor. En solid frokost ble bestilt; egg, bacon, stekte poteter, cola og kaffe som ble avrundet med napoleonskake og enda mer kaffe. Mens frokosten ble fortært kom fire fulle busser med folk som skulle gå Skiforeningens årlige Lygnatur. Jeg følte at jeg var en villmann blant alle de rene, pene og friske og opplagte skiløperne som strømmet ut av bussene med smil om munnen for å starte på lørdagsturen sin sørover, og valgte derfor å la dem få være i fred.

Etter nærmere halvannen times pause hadde en del av energien kommet tilbake i kroppen, selv om jeg hadde blitt veldig støl i beina av å sitte stille. Føttene hadde begynt å bli hovne og det hadde dukket opp noen blemmer her og der. Før jeg gikk videre bunkret jeg opp med brus og sjokolade fra bensinstasjonen. Jeg skrapte av all gammel smøring, bark og barnåler fra skiene mens en småbarnsfar på myndig vis dirigerte sin kone og sine to barn opp i skiløypa for å teste om han hadde truffet med smøringen.

Kroppen fungerte rimelig greit i bakken opp mot Lushaugen. Over myrene var det flotte påskeforhold og solen varmet godt. Det kom farlig varm vind fra sørvest som ga varsel om at føret kom til å endre seg snart. Den første milen gikk veldig lett. Deretter begynte snøen å bli fuktig og skiene å bli glatte. Skiene fikk en dose med klister som jeg dekket med voks og i det neste partiet ble det lugging og glipping om hverandre, da det stadig skiftet mellom tørr og våt snø. Jeg gikk i en strøm av Skiforeningens blide turdeltakere frem til vollen før Koperud der jeg lunsjet i solen sammen med flere av dem. Deretter gikk jeg videre i sol, varme og kraftig vind som på ny blåste masse bøss ned fra trærne.

Jeg siktet meg inn på Grua og tok scooterløypa forbi Dalasjøhøgda. Løypa er egentlig kjempefin, men nå var det full av bøss og ganske vanskelig å gå. Føttene begynte å bli vonde, spesielt det punktet under foten man sparker fra med. I tillegg hadde jeg en del blemmer her og der og en blå tånegl som senere forlot tåen. Jeg bestemte meg for at Grua fikk være turens mål. Bakkene nedover mot Grua var harde og avskrapte, og med slitne bein var de mer slitsomme enn morsomme.

Det var en fantastisk følelse å komme frem til Grua. Til sammen hadde skituren blitt på rundt 23 mil, noe som er 9 mil (eller et Wasalopp) lengre enn Gjøvik - Oslo (Østerås) som med sine 140 km var den lengste turen jeg hadde gått tidligere. Turen ble like lang som Wasaloppet, Birkebeinerrennet og Grenaderløpet til sammen og endret innholdet i begrepet langtur ganske kraftig for meg.

  

En drøy halvtime senere dukket toget opp. En sliten, men veldig fornøyd, mann gikk ombord reiste hjem. På toget kunne jeg gjøre opp status - turen er definitivt den fineste skituren jeg har hatt. Det er langt å gå 23 mil, men også en veldig fin opplevelse å gå gjennom mange ulike former for terreng til alle døgnets tider. Turen er slett ikke flat, status var 5 000 meter med stigning til sammen. For de som er interessert i slanking kan jeg anbefale at man prøver seg, rundt 20 000 kcal ble brent underveis.
 

 

 Da jeg kom hjem sovnet jeg før jeg fikk spist middag, men våknet skrubbsulten 03.30. natt til søndag. Jeg stod opp og lagde meg en stor og god middag før jeg spiste frokost nummer 1 ved 06-tiden og nummer 2 med resten av familien ved 10-tiden.

Konklusjonen etter turen er at det ikke er noen grunn til å bare gå "kortturen" fra Gjøvik - Oslo. Man bør også gå frem til Gjøvik først. De som bor på Gjøvik bør tilsvarende gå tur-retur Oslo. Det er imidlertid såpass langt at det ikke er gitt at man får gått helt hjem igjen hver gang man går. Hvis man går Oslo - Gjøvik - Oslo minst en gang hver vinter regner jeg likevel med at man kommer helt frem og tilbake de fleste gangene man legger i vei.   

Litt snacks tilføyd etter at den opprinnelige bloggen ble skrevet: 

Skituren fikk hederlig omtale i Dagens Næringsliv: 

Turen har i ettertid gitt inspirasjon til Pendlerløpet fra Oslo til Gjøvik. Prøveversjonen går 7.3.2015. Dette er et glimrende initiativ. Her er det bare å stille opp!

Turen jeg gikk ga inspirasjon til Pendlerløpet - her er det bare å stille opp!

Litt omtale i Oppland Arbeiderblad i forbindelse med etableringen av Pendlerløpet i 2015

Blogg fra turen Lillehammer - Oslo/Bærum i 2018 her

Henning Lauridsen