søndag 5. oktober 2025

Oslo - Gjøvik tur-retur på grus/gravel

På årets lengste dag syklet jeg Østerås–Oslo–Gjøvik– Oslo - Østerås med stort innslag av grus. Her er rute, GPX (ut/retur), mat/vann, bail-outs langs Gjøvikbanen og alle små grepene som gjorde turen gjennomførbar.

Mange sykler halvdagsturen Gjøvik - Oslo I tillegg til at man bruker mye tid på tog koster det kr 588 for en togbillett med tillegg av sykkel. Hvorfor ikke sykle frem og tilbake og gjøre det til en dagstur i stedet? La de rike ta toget😁

Blid mann i pluss 25 grader

Det er en kjent sak at alle Gjøviks kallenavn automatisk kommer til en når man sykler til Gjøvik - ikke fra. Så gjorde det også for meg. Det som slo meg er at mange av kallenavnene folk fra nabobyene har laget er frekke:
Mjøsas hvite svane
Snertingdal City
Tupper'n
Skibladner-byen
Teknologibyen
Gjøvik, de xxx xxx xx
Den hvite by ved Mjøsa
Stolpestad

Jeg kommer nok fortsatt til å kalle byen for Gjøvik. 

Ruten i all sin prakt 
Jeg trillet hjemmefra rett før soloppgang. Inn Sørkedalen og opp til Sandungen møtte jeg ingen andre enn elg, rådyr, hare og grevling. Det var perfekt vær. Blå himmel og behagelig temperatur. 

Et blikkstille Kringla flotter seg 

Grus-hare

Snøploghøga er et yndet fotomotiv

Morgenstund ved Gjerdingen
Ved Gjerdingen lå folk og sov i flere telt. Jeg så ingen, men hørte to stykker som konkurrerte om å snorke høyest.  >Den ene snorket på et underlig klynkende vis. 

Grytidlig om morgenen møtte jeg tre menn ved nordsiden av Gjerdingen som stod og snurret på denne 

De første menneskene jeg så på turen var tre menn som stod langs veien på nordsiden og smilte fårete mens den ene snurret på en langløpet pistol med treskjefte. Sånn går no dagen tenkte jeg og syklet videre i retning av Trantjern. 

Etter noen lange utforkjøringer ned til Grindvoll begynte turens berg-og-dalbane-strekk som varte helt frem til Brandbu. Her er det kun korte strekninger som er flate. Resten går enten opp eller ned, og noen ganger er det så bratt at det kjennes godt i beina. Jeg har syklet her i vått føre og da blir grusveiene mye seigere og mer sugende enn de gjør på resten av ruten. 

Som en toscansk landsby

På Granavollen ruver Søsterkirkene, Mariakirken og Nikolaikirken fra 1100–1200-tallet, som et av Norges tydeligste middelalderlandemerker. Sagnet sier to søstre bygde hver sin kirke; historikere peker oftere på ulike funksjoner og maktforhold i et rikt kirkesenter. Utsikten herfra tar deg over kulturlandskapet mot Randsfjorden.

Rundt kirkeplatået finner du Steinhuset (middelalder), Hadeland Folkemuseum og Tingelstad gamle kirke. Hvis jeg hadde vært dommer  hadde jeg utvilsomt utpekt området til å være Norges vakreste kulturlandskap,

Tingelstad kirke ligger midt i Norges vakreste kulturlandskap 

Når man kommer ned til  Brandbu er det utmerkede muligheter til proviantering. To matbutikker og en bensinstasjon ligger langs ruten. Det kan være greit å fylle på med drikke her, da det går mye beitedyr på strekket nordover. 

Ut fra Brandbu er det en solid oppoverbakke etterfulgt av et langt skogsparti på grus- og kjerrevei før man når Trevatn. 

Klar melding 

Vakkert ved Trevatn 

Hytte-idyll 

Jeg møtte til sammen fem syklister rett nord for militærlageret nord for Trevatn fordelt på to grupper på to personer og en som syklet alene. Jeg tippet at samtlige var velstående og hadde tatt 07.04. toget som er fremme på Gjøvik litt over kl 09. Jeg humret lett over at jeg hadde brukt kr 588 mindre enn dem og funderte på hvor mange tusen kroner jeg kunne tjene dersom jeg investerte hele besparelsen. 

Deilig og helserik lunsj på en slags restaurant  i Gjøvik 

Det siste strekket inn mot Gjøvik er veldig enkelt fordi det stort sett går nedover. Jeg trillet ned Storgata og rett til Mc Donalds der jeg kjøpte meg en haburgermeny. Deretter ble det en tur i matbutikken like ved for litt proviant til turen tilbake. 

Bakkene ut fra Gjøvik til man når platået i marka er seige. Jeg hadde følge av et eldre ektepar som stadig måtte stoppe bilen sin og etterfylle kjølevann fordi motoren kokte.  Det hadde blitt 25 grader, så jeg var selv ganske varm der jeg jobbet meg sakte oppover mens jeg passerte den kokende bilen fire ganger. 

Gildehaugen (Gillerhaugen) var feriehjem for Rikstrygdeverket i 1957-1974

Det er omtrent like store menger gravel og grus på ruten. Det er derfor hipp som happ om man bruker en grus- eller gravelsykkel. 

Jeg funderte på hvilken emosjonell betydning det har om man bruker ordet grus eller gravel  da jeg syklet oppover de lange bakkene ut fra Gjøvik og kom til følgende: 

Grus føles jordnært, norsk og inkluderende. Gravel føles mer trendy, internasjonalt og sportssegmentert. Begge ordene beskriver samme underlag, men de aktiverer ulike følelser og forventninger – og de treffer delvis ulike lesere.
 
Hva ordene signaliserer emosjonelt:

Grus (norsk)
  • Følelse: trygt, hverdagslig, nært – «ute i marka», barndomsvei, skau og bygdeveier.
  • Identitet: «vanlig syklist»/tur- og pendlerpublikum, markafolk.
  • Tone: uformell, lav terskel, lite jåleri.
  • Bilder i hodet: skogsbilveier, kaffe på termos, tursykling, Kikut/Maridalen.
  • Underbevisst forventning: funksjon > utstyr; naturopplevelse > konkurranse.
Gravel (engelsk låneord):
  • Følelse: eventyr, trend, ny disiplin, fellesskap i en global subkultur.
  • Identitet: entusiast/gear-head, arrangementer (gravel race, bikepacking).
  • Tone: mer performance-preget, estetisert, setup og spesifikke dekk/komponenter.
  • Bilder i hodet: dropbar, 40–45 mm dekk, rittnavn, strava-segmenter, bikepacking.
  • Underbevisst forventning: utstyr & format betyr mer; tempo og format (race/ride) 
Hvem reagerer hvordan?
  • Allmennpublikum/markafolk: «Grus» oppleves varmere og mindre fremmedgjørende. Gravel kan lukte nisjesport.
  • Sykkelmiljøet/arrangementer/butikk: Gravel er normalen; grus kan føles utenfor stammen
  • Engelskkyndige lesere/SoMe: Gravel»hekter bedre i internasjonale hashtags og communities.
Fin vei mellom Gjøvik og Trevatn

Etter at bakkene er unnagjort er det stor sett veldig enkelt frem til Brandbu. Det går litt oppover mellom Trevatn og toppen før det bærer ned til Brandbu, men det er stort sett på enkelt underlag. Jeg ble passert av tre syklister som hadde friskere bein enn meg og jeg registrerte at distansen begynte å kjennes i beina. 

Yndet fotomotiv ved Trevatn

Man blir aldri ensom selv om man sykler alene

På Brandbu stoppet jeg på bensinstasjonen og fylkte på med en brus og mer junk. Jeg viste hva som ventet meg på berg-og-dalbane-strekket. Man sykler nemlig bare noen få minutter ut av Brandbu sentrum før den første bratte motbakken dukker opp. 

Kyr koser seg 

Søsterkirkene på Granavollen

Ved forten av Nordmarka visste jeg at nå er det bare lett sykling hjem. Etter klatringen opp i marka er det ingen virkelige klatringer igjen på turen, selv om det er et par ti-minutters bakker inklusive bakken fra Gjerdingen i retning Katnosa. 

Gjerdingen

Siste vannpåfylling ble ved Kringla, da det kun var drøye 20 kilometer hjem. Jeg syklet det siste strekket i nydelig solskinn og var enig med meg selv om at dette er en tur som skal gjentas. Selv om man blir småsliten av turen anbefales den varmt.

Jeg har i ettertid syklet kun en vei (fra Gjøvik og hjem): Det er også en fin tur, men det gir ikke helt samme følelsen, og man blir ikke ekte sliten. Jeg mener ikke vanlig sliten, men ekte sliten😁

Fortsatt nydelig sol ved Kringla når det kun er drøye  20 km hjem 

Fakta: 
  • Lenke til ruten på Strava
  • Til sammen 290 kilometer
  • Drøye 5.000 meter med stigning
  • Vann, bra tilgang i Nordmarka samt på Brandbu, ellers mye beitedyr
  • Muligheter til proviantering på Brandbu (bensinstasjon og matbutikker)
  • Man kan hoppe av og ta toget hjem, f eks fra Brandbu eller Roa 
  • Grusveier, traktorvei, asfalt og et kort strekk med trillesti ved Gjerdingen

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar