Den først store internasjonale sykkelturen var fra Kashgar i Kina til Rawalpindi i Pakistan på Karakoram Highway sommeren 1995 sammen med Espen Jensen. Noen kaller veien for verdens åttende underverk. Veien går gjennom Karakoram-fjellene i et svært sensitivt område der Kina, Afghanistan, India, Pakistan og Tajikistan nesten møtes. Inspirasjonen til turen kom fra en artikkel i Nathional Geographic.
 |
| Formiddag i Taklamakan-ørkenen i Xinjiang i Kina 1995 |
Vi reiste fra Fornebu flyplass lørdag 17. juni 1995 og ankom Kashgar i Kinas vestligste provins 4 dager senere etter opphold i Bejing og Ürümqi.
Flyturen til Kashgar var av det legendariske slaget med et eldgammelt Tupolev-fly som var leaset av Xinjiang Airlines fra Air Volga. Flyet både bråket, knirket og knaket og flysetet satt ikke ordentlig fast i gulvet. Akkompagnert av verdens høyeste musikk på et fly noensinne gjorde piloten flere styrtforsøk før han til slutt lykkes med å lande i Kashgar.
 |
| Mausoleet til Afāq Khoja er det helligste muslimske stedet i Kasgar. 23.6.1995 |
 |
| Afāq Khoja mausoleet 23.6.1995 |
 |
| "According these things. You should pay money because here is not allowed to do it." |
 |
| De var kommersielle ved Afāq Khoja mausoleet helt tilbake i 1995 |
 |
| Id Kah moskeen i Kashgar er den største i Kina og kan huse 20.000 |
De første dagene tilbragte vi som turister i Kashgar. Det store høydepunktet var søndagsmarkedet som etter sigende skulle ha rundt 100.000 besøkende. Det var mange som ville snakke med oss når vi spiste lunsj eller middag og en av kveldende ble jeg så lei at jeg til slutt måtte be paret som ønsket å "practice english" om vi kunne få være alene.
Første overnatting var på den militære sjekkposten i Ghez. Vi spiste middag i et lite shabby rom sammen med de som bemannet sjekkposten og et par av vennene deres. De drakk sprit til den store gullmedaljen og da vi gikk og la oss i metallsengene med gamle skitne dyreskinn som madreass var de drita fulle alle sammen. Kl 01.30. kom sjefen for sjekkposten inn på rommet med pistolen i hånden og krevde kr 10 pr seng for overnattingen. Vi betalte fort.
Natt nummer to overnattet vi i telt på en støvete leirplass på høyfjellsplatået på vei til Kara Kul sjøen. Middagen bestod av nudler og tørt brød.
Dag 4 kom vi frem til Tashkurgan - en høyfjellsby langs de gamle karavanerutene der majoriteten av befolkningen er tadjiker. Vi var de eneste turistene i byen og ble invitert ned på en stor gresslette nedenfor byen der det skulle spilles buzkashi - en blanding av polo og rugby med en geiteskrott som ball. Jeg fikk tilbud om å være med, men nøyde meg å sitte på hesten i utkanten av kamparenaen.
Etter en overnatting i Tashkurgan fortsatte vi i retning Pakistan. Vi passerte ganske tett på grensen til Afghanistan og kunne se inn på de afghanske fjellene. Utpå dagen kom vi til en sjekkpost ved en kinesisk militærleir. Soldatene fikk prøve syklene våre, som hadde sykkelcomputere, og vi satt lenge utenfor leiren mens den syklet opp og ned langs veien.
En hard klatring til grensepasset på ca 4.700 meter ventet. Det var vått og kaldt og gikk usigelig sakte. På den siste militære sjekkposten før grensen byttet vi bort noen norske 1-kronestykker til soldatene og de ble veldig blide og fornøyde.
fv
Fra Sust syklet vi til Passu der vi tok inn på et vertshus. Vi gikk på en lang tur som inkluderte kryssing av Hunza-elven på to legendariske hengbroer og et stiparti som ikke egnet seg for de med høydeskrekk, eller for den saks skyld andre former for skrekk. Vi fortsatte til Boritsjøen der vi spiste lunsj på gjestehuset og pratet med et par fra Sør Afrika og New Zealand som hadde tenkt å gjøre noe så lurt som å gå flere dager i fjellene uten kart og kompass. De kunne fortelle at to engelskmenn hadde forsvunnet i fjellene rett over oss, men at ryggsekkene deres var funnet på en fjelltopp dagen før.
Neste stopp på veien var i den vakkert beliggende landsbyen Karimabad. De siste 2 kilometerne til byen gikk opp en vanvittig bratt bakke fra Hunza-elven og vi var ganske pumpa da vi kom frem. Vi tok inn på Hunza Inn der rommene var slitne, men terrassen var verdt prisen alene. I likhet med hva som skulle vise seg å være tilfelle i resten av landsbyene nedover i dalen var hasj-lukten temmelig tilstedeværende i byen, særlig der de eldre mennene satt sammen i skyggen. Når religionen ikke tillater alkohol finner man seg et annet rusmiddel i stedet.
Fra Karimabad gikk vi fjelltur til Ultar Base Camp. Toppen av Ultar var det nest høyeste fjellet som ikke var besteget, men mange hadde forsøkt seg. I årene før vi var der hadde det vært 15 mislykkede ekspedisjoner og mange hadde endt med dødsfall. Langs ruten vi vandret opp til basecamp var det flere plaketter til minne om døde klatrere. Året etter vårt besøk lykkes en japansk ekspedisjon å nå toppen. Det gikk stadig ras høyt oppe i fjellet som hørtes ut som torden.
Etter flere dager med vegetarkost, som var det eneste man fikk tak i, kom vi over en liten takterasse i byen som serverte en tørr og mager kylling. Det smakte herlig og vi kom i topp humør bege to. Da vi kom tilbake til gjestehuset lå alle naboene våre på terrassen og røyket billig hasj. De kunne fortelle at verken på gjestehuset hadde blitt veldig lei seg da han hadde hørt at vi hadde valgt å spise middag et annet sted.
Dagen etter syklet vi nedover dalen i retning av landsbyen Minapin der vi tok inn på Diran gjestehus. På veien passerte vi flere Norad-sponsede vanningsanlegg. Eierne av gjestehuset viste oss en billedbok fra Norge han hadde fått fra en norsk Norad-ansatt. Det er tydelig at Norads innsats i området gjorde at synet på nordmenn var svært positivt.
Om kvelden lagde vi et stort bål av trær som var knust til pinneved av et snøras. En gjeter kom ut av mørket og satte seg ned ved bålet sammet med oss et par timer uten å si et ord før han forsvant lydløst ut i natten. Gjennom hele natten hørtes det ut som torden når isbokker så store som boligblokker raste utfor iskanten høyt oppe langs det lange bandet mellom toppene Rakaposhi (7.778 m) og Diran (7.266). I området er det både snøleopard, brunbjørn og ulver, men vi møtte dessverre ingen av dem.
Fra Minapin syklet vi til Gilgit. Det var stor militær tilstedeværelse i byen og fullt av sjekkposter da sunni- og shiamuslimer nylig hadde barket sammen med flere titalls døde som resultat. I de områdene vi hadde vært i så langt hadde de fleste vært Ismaili-muslimer (gren av Shia), men nå ble Sunni den dominerende retningen. På markedet i byen var det rikelig tilgang på våpen og ønsket man å kjøpe en maskinpistol, et maskingevær eller en bombekaster stod det kun om pengene. En kalasjnikov gikk for rundt 900 kroner.
Etter et opphold i Gilgit syklet vi videre i retning Rawalpindi. Vi hadde flott skue til verdens 9. høyeste fjell, Nanga Parbat (8.126 moh). Det ble stadig varmere og ut på dagen nærmet det seg 50 grader. Espen ble dårlig og haiket med en lastebil til landsbyen Chilas der jeg fant ham etter å ha lett et par timer.
Det siste strekket til Rawalpindi tok vi med minibuss inklusive en overnatting i byen Beshan. Minibussen var at det utslitte slaget og sjåføren var dårlig. Til tross for at veien gikk i stupbratte fjellsider kjørte vi heldigvis ikke utfor stupene rett utenfor veibanen. Hver gang det holdt på å gå galt så medpassasjerene våre inshallah.
Vi tilbragte fem dager i Rawalpindi og Islamabad på slutten av turen. De siste dagene i Rawalpindi ga god slankeeffekt. Softisen vi spiste på den isbaren med aircondition var veldig god, men neppe lur å spise. En pakistaner, som var økonomiprofessor i Ottawa og hadde kjørt med Flåmsbanen, advarte oss mot å spise isen. Vi var dumme nok til å ikke høre på ham. Den samlede slankeeffekten på oss begge var på drøye 20 kilo.
Starten på 40-års krisen min var at jeg syklet fra Oslo til Nordkapp i 1990. Med sykkelturen fra Kina til Pakistan i 1995 fikk krisen både sitt internasjonale gjennombrudd og sin slutt. Det er greit å gjøre seg ferdig med slikt i ung alder.
Andre propre sykkelturer jeg har vært på:
 |
| Billet til Id Kah moskeen |
 |
| Vi gjorde det hjemmekoselig på rommet på Seman Hotel i Kashgar |
 |
| Espen på Johns Cafe i Kashgar. Stedet man fikk informasjon før internett. |
 |
| Søndagsmarkedet i Kashgar tiltrekker seg opptil 100.000 besøkende 25.6.1995 |
 |
| Uighurene har ikke bare flotte hodeplagg, de snakker også tyrkisk |
 |
| Det sies at det eneste man ikke får på søndagsmarkedet i Kashgar er kyllingmelk og ku-egg |
 |
| Taxiene står og venter i utkanten av søndagsmarkedet |
 |
| På vei gjennom høygaffel-avdelingen på søndagsmarkedet i Kashgar |
 |
| I Taklamakan-ørkenen første dag med sykling 26.6.1995. Lange busker av respekt for befolkningen |
 |
| Koking av verdens bruneste vann i Ghez River Canyon 26.6.1995 |
Første overnatting var på den militære sjekkposten i Ghez. Vi spiste middag i et lite shabby rom sammen med de som bemannet sjekkposten og et par av vennene deres. De drakk sprit til den store gullmedaljen og da vi gikk og la oss i metallsengene med gamle skitne dyreskinn som madreass var de drita fulle alle sammen. Kl 01.30. kom sjefen for sjekkposten inn på rommet med pistolen i hånden og krevde kr 10 pr seng for overnattingen. Vi betalte fort.
 |
| Klatring opp til tynn luft - Ghez River Canyon 27.6.1995 |
 |
| Espen slapper av - Ghez River Canyon 27.6.1995 |
 |
| Det begynner og flate ut og bli drøyt vakkert 27.6.1995 |
 |
| Pause i en høyfjellsørken 27.6.1995 |
 |
| Kirgiz-nomade-kids ved Bulun Kul stiller opp for fotografen, 3.700 moh, 27.6.1995 |
 |
| Nudler til middag på i en støvete og steinete leirplass |
Natt nummer to overnattet vi i telt på en støvete leirplass på høyfjellsplatået på vei til Kara Kul sjøen. Middagen bestod av nudler og tørt brød.
 |
| Kameler beiter ved Karakul-sjøen (Svartsjøen) på 3.600 meters høyde 28.6.1995 |
 |
| Muztagh Ata (Isfjellenes far) 7.509 moh der verdensrekorden i å sykle høyt er satt |
 |
| Nydelig leirplass for mitt gamle Fjällreven-telt på Subash platået, 4.000 moh |
 |
| Kirgiz- eller Tadjik-gravplass i Tagh Arma |
 |
| Kald og vakker morgenstund 29.6.1995 |
 |
| To kule gutter i Tashkurgan (Stein-tårn), 3.100 moh |
 |
| Kameraet til Espen var populært i Tashkurgan |
 |
| Buzkashi i Tashkurgan - en død geit er ball - 20 mann til hest på hvert lag |
 |
| Siden jeg er så god til å ri fikk jeg en hest uten sadel for å delta på buzkashi |
 |
| Det går hardt for seg i kampen om "ballen" I |
 |
| Det går hardt for seg i kampen om "ballen" II |
 |
| Vi fikk mange nye venner i Tashkurgan I |
 |
| Vi fikk mange nye venner i Tashkurgan II |
 |
| Vi fikk mange nye venner i Tashkurgan III |
 |
| Tajik-kvinnene har flotte klær I |
 |
| Tajik-kvinnene har flotte klær II |
 |
| Fargerikt hotell i Tashkurgan. Ikke noe vann, da alle vannrør hadde frosset om vinteren |
 |
| To tajik-jenter vi møtte like ved grensen til Afghanistan |
 |
| Fjellene inni dalen ligger i Afghanistan (Wakhankorridoren) |
Vi fikk overnatte i militærleiren og spiste middagen sammen med kommandanten. Til dessert fikk vi en boks med hermetisk ananas hver som smakte herlig etter flere dager med nudler. Etter middag spilte Espen biljard med en soldat med tre striper på uniformen. Jeg slo kommandanten i bordtennis takket være en oppvekst med bordtennisbord i kjellerstuen. Kommandanten ble sur over tapet og vi så ikke noe mer til ham i løpet av kvelden.
 |
| Kaldt, fuktig og tungt. Pause på vei opp til Khunjerab-passet |
 |
| På toppen av Khunjerabpasset (blodkløften), ca 4.700 moh, møtes Kina og Pakistan |
Etter posering på toppen satte vi utfor en flere mil lang nedoverbakke til den pakistanske grensebyen Sust. Vi hadde ikke tenkt på at det var venstrekjøring i Pakistan, og holdt på å krasje med en buss som kom mot oss på "feil" side av veien i en bratt kurve.
 |
| Vakre fjell ved Sust i Nord-Pakistan |
 |
| Grenseløst vakker i Khudabad ved Hunza-elven i Nord-Pakistan |
Rundt Sust var det usigelig vakkert, og vi tilbragte en dag på tur i fjellene rundt byen. Kvelden ble tilbragt på et vertshus i byen der alle reisende satt rundt samme bord og fortalte skrøner til hverandre. Strømmen var borte om kvelden, men levende lys og gasslamper skapte fin stemning.
 |
| På vei opp fjellene ved Khudabad og Sust i Pakistan |
 |
| Utsikt i verdensklasse I |
 |
| Utsikt i verdensklasse II |
 |
| Hunza-elven krysses på tvilsom hengebro ved Passu i Pakistan |
 |
| Jeg holder meg fast under kryssingen av Hunza-elven |
Vi gikk deretter og deretter til Borit Gar med god utsikt over den svarte Passu-breen og tok en terrengkurs tilbake til hoteller i varmt og krevende morene-terreng. Syv timer etter vi startet var vi tilbake på gjestehuset.
Kvelden ble tilbragt sammen med to irriterende amerikanere som skrøt hemningsløst av uinteressante opplevelser på reisene sine og den hyggelige sønnen i huset som til vanlig studerte medisin i Islamabad.
Vi bodde på gjestehuset en natt til og benyttet anledning til klesvask og sjekk av syklene. De irriterende amerikanerne dro videre og kvelden ble tilbragt med de hyggelige Karen og Joost fra Nederland og Nigel og Matt fra Australia.
 |
| Under 1 av 10 stryker med når de går på denne stien på stein som er stablet i den bratte fjellsiden |
 |
| Spennende å forsere stien med "sjøgang" i kroppen etter mange dager på sykkelen |
 |
| Den berømte Hussaini-hengebroen venter de som overlever turen den hasardiøse stien |
 |
| Vi traff Nigel og Matt fra Australia langs veien og syklet til Karimabad sammen med dem |
 |
| Ulik standard på Karakoram Highway |
 |
| Avslappende ettermiddag på gjestehuset i Karimabad |
 |
| Baltit fort ved Karimabad |
 |
| Espen ved Ultar Base Camp. Ultar ble først besteget i 1996, men mange døde i forsøk i årene før |
Fra Karimabad gikk vi fjelltur til Ultar Base Camp. Toppen av Ultar var det nest høyeste fjellet som ikke var besteget, men mange hadde forsøkt seg. I årene før vi var der hadde det vært 15 mislykkede ekspedisjoner og mange hadde endt med dødsfall. Langs ruten vi vandret opp til basecamp var det flere plaketter til minne om døde klatrere. Året etter vårt besøk lykkes en japansk ekspedisjon å nå toppen. Det gikk stadig ras høyt oppe i fjellet som hørtes ut som torden.
Etter flere dager med vegetarkost, som var det eneste man fikk tak i, kom vi over en liten takterasse i byen som serverte en tørr og mager kylling. Det smakte herlig og vi kom i topp humør bege to. Da vi kom tilbake til gjestehuset lå alle naboene våre på terrassen og røyket billig hasj. De kunne fortelle at verken på gjestehuset hadde blitt veldig lei seg da han hadde hørt at vi hadde valgt å spise middag et annet sted.
 |
| Lesestund ved Ultar Base Camp |
 |
| Vilt og vakkert ved Ultar Base Camp |
 |
| Stien mellom Minapin og Raksposhi Base Camp |
Dagen etter syklet vi nedover dalen i retning av landsbyen Minapin der vi tok inn på Diran gjestehus. På veien passerte vi flere Norad-sponsede vanningsanlegg. Eierne av gjestehuset viste oss en billedbok fra Norge han hadde fått fra en norsk Norad-ansatt. Det er tydelig at Norads innsats i området gjorde at synet på nordmenn var svært positivt.
Neste mål var Raksposhi Base Camp. Til tross for at vi hadde blitt fortalt at det tok to dager å gå opp dit, gjorde vi turen unna på 4 timer. To dager var kanskje en overdrivelse, men det hjalp på å ha blitt lovlig dopet etter å ha vært i høyden lenge.
 |
| Flott utsikt over den sjeldent vakre Minapin isbreen I |
 |
| Flott utsikt over den sjeldent vakre Minapin isbreen II |
 |
| Campingliv i Rakaposhi Base Camp |
 |
| Kveld i Rakaposhi Base Camp. En gjeter dukket opp og satt sammen med oss ved bålet |
 |
| Pause på vei ned fra Rakaposhi Base Camp |
I Gilgit fikk vi tilgang på telefon for første gang i Pakistan. Etter to timer i kø på byens telefonsentral fikk vi ringt hjem til blodpris og fortalt at alt gikk bra med oss.
 |
| Stekende varmt med Nanga Parbat (8.126 moh) delvis skjult i skyene |
Mens Espen lå på rommet og var dårlig gikk jeg i "restauranten" på gjestehuset og bestilte mat. Driveren av gjestehuset ble plutselig rasende på en av sine unge ansatte og ga ham et 20-talls slag mot hodet før han kastet ham over en frysedisk. Hyling og bråk fra slagsmålet fikk et titalls menn til å komme løpende og kaste seg inn i slåsskampen på hver sin side. Stoler og vannmugger fløy veggimellom, mens jeg ble sittende rolig på bordet mitt innerst i rommet. Det hele sluttet like fort som det begynte da to eldre menn kom inn i lokalet og sa noe som fikk alle til å stanse med slossingen. Sønnen i huset kom og fortalte meg at årsaken til bråket var at "father got angry with brother".
Espen ble ikke bedre og vi kom oss til byens eneste lege. Han kunne konstatere at Espen hadde blitt dehydrert og kan fikk en dose med saltvannsoppløsning og piller som skulle tas hver fjerde time de nærmeste dagene. Mens saltvannet dryppet inn i Espen holdt legen et foredrag for meg om hvor viktig fødselsbegresning var og at jeg for all del ikke måtte få mer enn to barn.
 |
| Det er alltid plass til noen ekstra på bilen - Rawalpindi |
I Abottobad byttet vi fra minibudd til en vanlig buss. Jeg kjøpte en afghansk ullue av en afghaner rett bortenfor huset der Osama Bin Laden ble drept i 2011.
 |
| Utenfor den gigantiske Faisal-Moskeen i Islamabad |
 |
| Gruppebilde i Islamabad |
Til tross for at vi så ganske pjuskete ut, kom vi inn på luksushotellet Pearl Continental, der vi spiste gode hamburgere ved flere anledninger. Noen år senere ble 34 mennesker drept av Taliban i et selvmordsangrep utenfor hotellet.
 |
| Slunken mann i Rawalpindi. |
Vi ble møtt av familiene våre på Fornebu lufthavn. De var sinte på oss fordi vi ikke hadde ringt hjem etter vi hadde ringt fra Gilgit. Vi hadde vært i den pakistansk-kontrollerte delen av Kasmir, mens norske Hans Christian Ostrø hadde blitt kidnappet av geriljagruppen Al-Faran i den indisk-kontrollerte delen av Kashmir og dette dominerte det norske nyhetsbildet. Han ble funnet halshugget noen uker etter at vi kom hjem. Det er lett å skjønne at de var sinte. Vi hadde heller ikke noen god unnskyldning for ikke å ha ringt. Under mellomlandingen i London hadde vi prioritert en øl nummer to fremfor å ringe.
Vel hjemme i Norge kjøpte jeg meg to nye bukser. Det var tidenes mest mislykkede kjøp. Så snart normal kroppsvekt var tilbake etter et par måneder, var buksene for små.
 |
| Hjemme i Norge igjen |
Starten på 40-års krisen min var at jeg syklet fra Oslo til Nordkapp i 1990. Med sykkelturen fra Kina til Pakistan i 1995 fikk krisen både sitt internasjonale gjennombrudd og sin slutt. Det er greit å gjøre seg ferdig med slikt i ung alder.
Andre propre sykkelturer jeg har vært på:
