Søvnløs i Stockholm aka Ursvik Ultra

Midt på natten virret jeg rundt i skogen i utkanten av Stockholm i stummende mørke. Ursvik Ultra er et ganske originalt ultraløp som ble arrangert for 15 gang i 2014. For meg var det første gang.

Starten går ved midnatt og man skal komme seg gjennom en kupert skogsløype på sti med til sammen 1800 høydemeter i løpet av 75 km.

For den sympatiske prisen på 350 svenske kroner får man ikke bare stille til start, men også spise så mye mat man orker i løpet av natten. På menyen var det originale innslag som saltgurka og korv med brød i tillegg til en del ting som er mer vanlig på idrettsarrangementer. Litt eksotisk skal det være når man reiser til utlandet!

Det er ikke til å legge skjul på at jeg har stilt meg spørsmålet om hvorfor jeg gjør dette i løpet av de ultraløpene jeg har deltatt på siden debuten på Ultrabirken løp fra Rena til Lillehammer i 2010. Jeg er ikke helt sikker på at jeg har alle svarene, men en sterk driver er å gjøre noe som er såpass krevende at jeg ikke kan være helt sikker på om jeg vil klare å komme meg i mål.

I tillegg kommer det gjerne en eller flere oppturer underveis med sterk lykkefølelse; "Runners High", som kan måle seg med noen av de andre tingene i livet som er aller best :)  Mestringsfølelsen når man er ferdig er også god - minner om barndommens opplevelser når man hadde klart en ny ting i livet. Lange ultraløp er også i ferd med å gå fra noe som folk ser på som idiotisk og sært til å bli noe man kan skryte av og bli beundret for, mens de som "bare" deltar på Norseman må stå litt betuttet i bakgrunnen.

Gjengen jeg møtte i garderoben så spreke ut. Det var god stemning og de fleste snakket med hverandre inntil det var rundt en halvtime igjen til start. Da ble mange mer innadvendte for å forberede seg mentalt på det som ventet ute i regnværet.

Race Director Johan Hamilton gir instrukser før start 

Ti minutter før midnatt var det samling i startområdet og vi fikk instrukser av Race Director Johan Hamilton. Det var bare noen få grader og regn, men arrangøren hadde tent bål i et delt oljefat som var fint å varme seg på. Ti sekunder før start begynte nedtellingen og ved midnatt satte vi i gang. Til sammen 82  av de 110 påmeldte stilte til start. De øvrige hadde nok blitt hjemme på grunn av regn, forkjølelse og sviktende mot.

Startområdet før start (foto: Erik Norefors) 

De raskeste deltakerne forsvant raskt i den første stigningen ut fra start. Jeg ble liggende midt i hovedfeltet med 30 andre løpere. Det var en flott syn å se den lange rekken av løpere sige gjennom den mørke skogen i regnet med hodelyktene tent. Løpet gikk 5 runder på 15 km  i "Extreme-spåret"; der underlaget varierer fra opparbeidende skiløyper, gjørmete jorder til smale skogsstier med stein, svaberg røtter og gjørme.Traseen er lagt slik at den hele tiden går opp og ned på alle de små åsene i friluftsområdet der løpet går.

Jeg fant fort ut at det var best å ligge på halen av feltet 5-6 meter etter løperen foran meg slik at jeg fikk sett meg for før det dukket opp røtter, steiner eller andre hindringer i løypa. Det var også bedre å unngå å ha noen med kraftig hodelykt rett bak meg, da skyggen fra min egen kropp ellers gjorde det vanskelig å se stien godt nok.

Etter hvert ble feltet mer og mer oppdelt. Jeg ble liggende bak de to kvinnene som lå på andre og tredjeplass og som holdt veldig fin og jevn fart. Første runde tok 1.31 og jeg lå kun 2 min og 40 sek etter Sandra Lundqvist som ledet kvinneklassen. Jeg skjønte at tempoet på rundt 6 min/km var for høyt til å kunne vare i en såpass kupert løype. Ved runding fikk jeg i meg litt mat og drukket litt saft.

Lett regnjakke, lett hodelykt og buff = perfekt antrekk 

På runde to dannet det seg en liten gruppe på fem løpere, men den gikk i oppløsning etter hvert som den ene etter den andre stoppet for å vanne skogen. De gjørmete partiene hadde blitt ennå mer gjørmete etter førsterunden. Det gikk likevel greit å holde føttene tørre i gore-tex skoene, da det stort sett var mulig å løpe rundt de verste gjørmehullene.

Løpingen gikk greit, men ved 25 km merket jeg at jeg var i ferd med å gå tom for næring, og farten ble daffere. Jeg angret på at jeg ikke hadde fått i meg litt mer å spise ved runding. Det er litt vanskelig å spise riktig mengde på forhånd med et løp som begynner midt på natten. De siste to kilometerne mot mål gikk på skiløyper med flere korte brutale motbakker. Jeg passerte to løpere som begge så ut som om de ikke hadde andre muligheter enn å bryte og rundet på 1.39.

Straks jeg kom inn til runding tok jeg en nødvendig tur på toalettet før jeg brukte god tid på å spise banan, blåbærsuppe og pizzaboller i tillegg til rikelig med drikke. Etter et par kilometer på runde tre kjente jeg at maten virket og at kroppen begynte å fungere bra igjen. Jeg løp helt alene i mørket, noe som var en flott opplevelse. Det krydde av svarttrost i skogen og de fant det tydeligvis for godt å våkne samtidig ved 04-tiden. Selv om det fortsatt var stummende mørkt ble skogen fylt med sang og ved flere anledninger var det tre-fire stykker som sang samtidig.

Mot slutten av runde tre begynte jeg å kjenne at jeg var sliten og det gikk relativt sakte den siste biten inn mot runding. Nok en gang passerte jeg et par traskende løpere med tomme blikk som så ut som om de ikke hadde noe mer å gi. Runden gikk på 1.59. I mål var arrangørene veldig oppmuntrende og bidro til å skape god stemning. Det må være relativt tøft å holde seg oppe hele natten i regn og kulde for å arrangere et slik løp.

Ingenting å utsette på maten (foto: Erik Norfors) 

Ved runding tok jeg nok en gang en solid pause for å få i meg nok næring. Det mest originale innslaget i matveien var en grillpølse i brød, grillet på glørne etter bålet i det halve oljefatet. Nok en gang la jeg ut på en runde uten andre løpere rundt meg. Etter noen kilometer begynte det å lysne, og etter et par nye kilometer kunne jeg skru av hodelykten. Det var vakkert med fin skog, morgenlys og hundrevis av syngende svarttrost. Det regnet ikke lengre selv om det var litt yr i luften av og til. Jeg ble passert at noen av de raskeste løperne og alle som en kom med oppmuntrende tilrop når de passerte.

Etter å ha løpt 60 km kom jeg nok en gang til runding. Rundetiden ble to timer, bare 20 sekunders forskjell fra runde 3. Ultraløp i skogen er ikke spesielt publikumsvennlig, men det var likevel rundt 10 stykker i målområdet som heiet skikkelig sammen med arrangørene når man rundet. Det var blitt tynt med løpere og det virket som om mange hadde brutt.

Da jeg la ut på den femte og siste runden hadde det blitt ganske lyst. Det var  motiverende å vite at det bare var 15 km igjen til mål. De gjørmete partiene på de jordene man passerer underveis hadde blitt ganske bløte, så det var om å gjøre å forsøke å løpe utenom for å slippe å skli på hvert eneste steg. Enkelte andre morgenfugler var også ute i skogen for å trimme. Jeg løp fortsatt helt alene, noe jeg synes er greit når jeg er skikkelig sliten, da jeg uansett er forbi det punktet der jeg orker å skravle med andre.

Det gikk i et jevnt greit tempo helt til det var 4-5 km igjen. Jeg ble passert av to stykker og passerte en løper som så ut som veien inn til mål kom til å bli veldig tøff. De siste 4 kilometerne til mål ble tøffe for meg også. Beina begynte å bli stive og jeg følte meg veldig trøtt og sliten. Jeg bet tennene sammen og jobbet hardt for å bli kvitt de sutrete tankene som prøvde å fylle hodet. Det var en fantastisk deilig følelse å se målseilet og løpe de siste få hundre meterne inn til mål. Den siste rundet gikk på 1.53 og jeg gikk i mål kl 09.04., noe som også ga en sluttid på 09.04.

I mål satte jeg meg ned og spiste flere grillpølser mens jeg gliste fornøyd. Det var en utrolig godt å være ferdig. Av de 82 som stilte på startstreken var det kun 49 som kom i mål. De øvrige 33 brøt underveis. Av resultatlisten ser det ut som om de aller fleste ga seg etter at de hadde løpt to eller tre runder. Selv klarte jeg akkurat å karre meg med i den beste tredjedelen av de som stilte til start, noe jeg er veldig fornøyd med.

Blid mann i mål etter 9 timer og 4 minutter i skogen 

Ursvik Ultra var et supert løp. Traseen er krevende og variert på et underlag som er skånsomt for føttene. Johan Hamilton og teamet som arrangerer løpet er veldig hyggelige og er flinke til å motivere oss som løper til tross for at de er oppe hele natten selv. Stemningen blant løperne var utrolig god. Jeg merket aldri noen som var sure eller irriterte. I stedet var det hyggelig småprat underveis. Alle som ikke selv var helt utslitte forsøkte sitt beste på å oppmuntre andre deltakere. I tillegg serveres det god mat. Det er ikke usannsynlig at det kan bli en ny søvnløs natt i Stockholm i fremtiden.




Rundetider:

1:31.27

(27)

1:39.04

(28)

1:59.44

(38)

2:00.06

(28)

1:53.48

Snabeldyrrunden: Købens skjulte perle

De fleste drar til Køben for å spise på Grød i trendy Jægersborggade eller vandre opp og ned Strøget med en rød pølse hengende i munnviken. Det er visstnok kun et hundretalls nordmenn som har oppdaget København skjulte perle, Snabeldyrrunden, så langt. Jeg oppdaget den for noen få år siden og har fått gleden av å løpe den en eller to ganger i året de siste årene. 

Snabeldyrrunden i all sin prakt 

For mitt vedkommende pleier starten å være "hytta" i Studiestrædet. Deretter går turen på gangveien opp langs Søerne. Ved Fiskeøen forlater man Søerne og løper opp til Fælledparken. 

Søerne 

Fælledparken med Edvard Glæsels umiskjennelige signatur 

For alle som er fan av Edvard Glæsel er det himmelsk å bevege seg å Fælledparken. Han har satt sitt helt spesielle preg på parken og belegget på gangveiene er av sjeldent god kvalitet. For alle andre er det nok kun en helt alminnelig park, men uansett hva man mener om Parken er utsikten til Riget veldig god fra flere steder.

Riget, åsted for en av tidenes tv-serier 

Fra Fælledparken fortsetter Snabeldyrrunden ned til Kastellet. Det å løpe de to kilometerne rundt vollen er i seg selv en klisje av verste sort, men når det skjer som del av Snabeldyrrunden gir det ikke noen flau smak i munnen.

Kristian IV sørget for en fin løperunde på Kastellet 

Fra Kastellet forsetter ruten forbi Den Kongelige Afstøbningssamling, forby Nyhavn og ned til Den Sorte Diamant. Bygget huser hundrevis av kvinner med mellomfag i litteraturvitenskap eller bibliotekskolen, og det er ikke en litteraturretning man ikke kan få en god diskusjon om hvis man ønsker.

Den Sorte Diamant - et hus fullt av vakre bibliotekarer 

Etter å ha krysset Langebro fortsetter runden inn og ut i den tanngardformede turveien langs Volderne.

Stadsgraven

Etter er stykke entrer man Fristaden Christiania. Hvis været er fint og mange sitter langs Volderne og røyker kan man etterhvert få en ganske kraftig hasjrus av å løpe gjennom de lange strekkene med søtlig røyk.

Grenseposten til Christiania 

Trendy barnehage 

Den landlige delen av Christiania er morsom å løpe gjennom fordi kreative christianitter har funnet på mye rart man kan se på. Mange av husene er veldig sjarmerende og ligger idyllisk til. Kontrasten til det triste og stusslige området rundt Pusher Street er enorm.

Det er greit å være informert

En vennlig hobbit har bosatt seg i vannkanten 

Til slutt vender man og turen går tilbake på den andre siden av Volderne, over Langebro og opp til Rådhusplassen. For mitt vedkommende er finalen på "hytta" i Studiestrædet.

Langebro

Jeg vil anbefale alle som orker å løpe drøye 2 mil å prøve runden neste gang de er i København. Den er såpass avhengighetsdannende at man risikerer å vende tilbake til den ved senere besøk i byen. Det gjør antakelig ingen ting.

Våren banker på i Køben 

Ultraplaner for 2014

De kommende månedene har mye spennende å by på for kroppen. Som nyskilt har jeg merket at potetgull og vin har fått en større plass i livet en tidligere, men jeg har også planer om bryte ned kroppen på 9 andre måter gjennom året:

1. Ursvik Ultra
Midnatt mellom 5. og 6. april starter det 75 km lange stiløpet i utkanten av Stockholm som arrangøren beskriver slik:  Løpet skal være tøft og inneholde mange høydemeter, men til gjengjeld serveres det både korv med brød og saltgurka. Løpet gir to kvalifiseringspoeng til UTMB. 

2. Thames Path 100
Kort fortalt går løpet Thames Path langs Themsen fra London til Oxford. Startskuddet går lørdag 3. mai kl 10 og man må klare å komme seg i mål i Oxford i løpet av 28 timer. Løpet er 100 miles (160 km) langt og gir to kvalifiseringspoeng til UTMB og er i tillegg kvalifiseringsløp for Western States Endurance Run i California.

3. Vestfold Ultra Challenge
En uke etter 17. mai kl 0730. durer jeg forhåpentligvis i vei på det 82 km lange stiløpet med start i Holmestrand. Løpet arrangeres av lokale ildsjeler i det lille, men aktive, ultramiljøet i området. Løpet gir to kvalifiseringspoeng til UTMB.

4. Terrengsykkelrittet, 2 runder
Til tross for at jeg neppe er restituert etter Vestfold Ultra Challenge er jeg nødt til å delta på Terrengsykkelrittet. Rittet er fest av et terrengritt på smale stier i Østmarka og blant mine absolutte favoritter. Den siste runden blir garantert tøff.

5. Ultrabirken løp
Ultrabirken løp i 2010 var løpet som introduserte meg for ultraløping, og egentlig løping i det hele tatt ut over en løpetur i Bærumsmarka i ny og ne. Løpet startet på Sjusjøen og går nordover i samme trakter som Ultrabirken sykkel har sine beste terrengpartier før det ender i Lillehammer etter 61 km.

6. Xreid Hardangervidda
Sommerferien starter med å løpe over Hardangervidda, ned til Rjukan og til slutt en klatring på 1600 høydemeter med målgang på Gaustadtoppen. Løpet ble arrangert for første gang i fjor og 17 av 44 deltakere klarte å komme i mål. I år er løpet litt kortere (123 km) og til sammen 100 får lov til å starte. Løpet var overbooket, men jeg var så heldig å bli trukket ut. Løpet gir 3 poeng til UTMB.

7. Sykkeltur landevei 
Når kroppen har kommet seg etter Xreid Hardangervidda er planen å finne frem landeveissykkelen, ta fri et par dager fra jobb og ta en real langtur i Norge. Ruten er ikke helt klar ennå, men turen vil nok inkludere Vestlandet.

8. Ultrabirken sykkel
Start i Rena og mål i Lillehammer akkurat som VanligBirken. Forskjellen er en noen mil lengre trasé, og mange mil med smale stier på fjellet. De fleste bruker minst dobbelt så lang tid på å komme i mål som på VanligBirken.

9. Bislett 24h Indoor Challenge
Absurd herlig løp med fantastiske arrangører og stor stemning på løpebanen under Bislett. Kalles årets lengste julebord. Beina mine liker ikke underlaget spesielt godt, men alt annet er så bra at jeg definitivt skal delta. Konsept; Løp så langt som mulig i løpet av de 24 timene man har til disposisjon.

Skamfullt å snu på Oppdal

På vinterferiens første dag er vi på plass i min absolutte favoritt blant norsk bygder; Oppdal. Her er forholdene perfekte for den som er glad i friluftsliv. Trollheimen og Dovre er bare et steinkast unna, og rett øst for sentrum ligger Almannberget på 1342 meter.

Almannberget 1342 meter 

Turen til toppen er flott, og innebærer 800 høydemeter med stigning. Jeg har løpt til toppen så tidlig som i slutten av mai og så sent som i november, men det har aldri vært aktuelt å løpe til topps midt på  vinteren. Lite snø gjorde at det trolig var mulig, og jeg bestemte meg for å prøve. I begynnelsen av juli skal jeg løpe Xreid Hardangervidda der finalen er å løpe 1600 høydemeter fra Rjukan til Gaustadtoppen etter å ha krysset Hardangervidda. Like greit å få løpt en motbakke eller to innen den tid!

Lite snø på stien i Kåsen til å være 20 februar

  

Starten på turen er flat. Etter å ha krysset E6 går stien inn i turområdet Kåsen. Det var lite snø i terrenget og enkelte strekk var helt bare. Stien var stedvis dekket med stålis, men den var relativt grei å forsere med piggsko. Etter noen hundre meter inne i Kåsen begynner det å stige, og blir deretter gradvis brattere. Jeg møtte en mann som kom løpende ned. Han kunne fortelle at vinden var så sterk lengre oppe at han hadde forkortet turen sin i forhold til den opprinnelige planen.

Sol på fjellene vest for Oppdal 

 Etterhvert som man stiger begynner utsikten over Oppdal og de omkringliggende fjellene å bli flott. Det synes sikkert Bjørnstjerne Bjørnson også, da ha gikk til toppen av Almannberget sammen med Augusta Mjøen fra Oppdal i 1853. Selv om han var forlovet med Anthonette Seemann gjemte han og Augusta bak en stein på toppen.

Salomon Spikecross satt greit på stålisen

 Augusta beskriver det som skjedde på toppen av Almannberget slik: "Han tok Maal af min Finger, omslynget mig og sagde: Jeg sender dig snart en Ring med bindende og dyb Betydning. Det var en ufattelig deilig Stund." Selv hadde jeg mer nøkterne forhåpninger om hva som skulle skje underveis, selv om to smellvakre kvinner fra Trondheim prøvde å lokke meg i en felle en gang jeg løp til topps.

På vei opp mot Våttahaugen, Almannberget i bakgrunnen

 Det var mye nedfall i skogen som følge av vind. Etterhvert begynte selve stigningen mot Våttåhaugen og bli ganske bratt og tempoet ble labert. Plutselig ble jeg vekket av to hjort som krysset stien i stor fart mindre enn ti meter foran meg. Den ene stoppet og og kikket på meg med et bebreidende blikk før den forsvant i full fart.

Blåøret 1605 moh, og toppen av skiheisen i Stølen fra Våttåhaugen

Når jeg nærmet meg Våttåhaugen tiltok vinden i styrke. Det lå fokksnø i stien, noe som gjorde det tungt å løpe. Jeg tok på meg en buff under luen, en tjukkere jakke og vindbukser over løpetightsene som beskyttelse mot vinden. Alle klærne gjorde sitt beste for å blåse vekk når jeg tok dem ut av sekken, men ingen lykkes. Sekken klarte det imidlertid nesten, selv om det var et par kilo oppi den.

Lite snø på ca 1000 moh i februar 

 Over platåen bak Våttåhaugen hadde nesten all snøen blåst bort. Det var ganske absurd å løpe på rundt 1000 moh i vinterferien med forhold som minnet mer om senhøsten enn vinteren. Det var verken mennesker eller hjort å se i mils omkrets.

Almannberget, Oppdal 

Vinden tok seg opp og i kastene ble det etterhvert vrient å løpe. Etter at stien nådde sitt nordligste punkt og snudde sørover mot Almannberget bestemte jeg meg etterhvert for å snu som følge av den kraftige vinden. Selv om det er fornuftig å snu under slik forhold var det likevel med grenseløst stor skam jeg bega meg nedover igjen.

Vanskelig å stå oppreist i vindkastene

På vei nedover på snøen kom et vindkast bakfra som ga meg et så bra dytt at det hadde vært morsomt å vite hvilken fart jeg gjorde unna det strekket jeg fikk løpt før kastet ga seg. Det var godt å komme ned i lunere forhold i skogen igjen. Dypt skamfull ble turen avsluttet utenfor "hytta":


Oppdal Ultra; Hornet, Blåøret og Almannberget. 

Til toppen av Chacaltaya i Bolivia på sykkel - cycling Mt Chacaltaya

Rett utenfor La Paz i Bolivia ligger fjellet Chacaltaya. Med sine rundt 5430 meter er det bare noen få meter unna å være ennå høyere. I 1939 ble verdens høyestliggende skianlegg bygget på den 18000 år gamle isbreen som lå opp mot toppen. For å nå frem til skianlegget ble det også bygget en smal vei som stopper et par hundre høydemeter under toppen. Den siste biten til topps går på sti.  Dette gjør Chacaltaya til det perfekte sykkelfjell.

Værfenomenet El Nino lykkes med å smelte siste rest av isbreen i 2009. Jeg fant likevel grunn til å prøve å sykle opp til toppen av fjellet fra La Paz. La Paz ligger i en skålformet dal på drøye 3500 meter. Over byen på høysletten (Altiplano) på ca 4000 meter ligger El Alto, der alle de som ikke har råd til å bo nede i La Paz har bosatt seg. De mest velstående har bosatt seg i den laveste delen av La Paz.

Kvelden før turen til toppen gikk jeg til innkjøp av 3 Snickers for å ha litt proviant til toppturen. Nede i La Paz var det rundt 10 grader på dagtid, og ned mot 0 om natten før jeg startet, og nesten 2000 meter høyere opp var det grunn til å tro at det kunne være en del kaldere. Jeg puttet derfor en del varme klær i sekken.

Etter frokost den 7.8.2013 tråklet jeg meg ut av det trafikale kaoset i de trange bygatene i området rundt hotellet. Som syklist har man tilsynelatende ingen rettigheter i trafikken i La Paz og det var bare å vike, vike og vike for bilister som i hvert fall ikke hadde tenkt å gjøre det. Noen var plagsomme med vilje, men de fleste lot meg være i fred så lenge jeg holdt meg unna de stedene de hadde tenkt å kjøre.

På vei opp fra La Paz

Jeg syklet bort til motorveien som leder ut av La Paz ligger og opp til høysletten. Motorveien hadde fire felt der det ble kjørt i alle mulige hastigheter, men skulderen var rundt 3 meter bred og stort sett bilfri. Bortsett fra ganske plagsom og urenset eksos fra en del biler var det gode forhold for sykling.

Fra La Paz til El Alto

De første 500 meterne med klatring opp til El Alto gikk veldig greit. En og annen minibussjåfør fant det for godt å plage meg litt når de skulle slippe av, eller plukke opp, passasjerer i veikanten, men de fleste lot meg være i fred. Det var antakelig ikke lovlig å sykle på motorveien (Autopista), men politiet lot meg være i fred.

Oppe i El Alto var de neste 5 kilometerne ganske flate. Det var et herlig trafikalt kaos. Biler, minibusser, lastebiler og forgjengere svimet kaotisk på kryss og tvers. Det var bare å ta det rolig og tråkle seg fremover. Etter hvert begynte veien å stige litt mer og bebyggelsen begynte å avta. Veien ble humpete og støvete og syklingen gikk relativt greit. Da jeg nådde de siste husene på rundt 4200 meter kom Chacaltaya til syne.

Chacaltayo sett fra El Alto

Det så ut som om det var litt snø på toppen, men ikke verre enn at jeg var optimistisk med tanke på muligheten til å sykle til topps.

Et par tusen høydemeter på drøye 3 mil 

Veien var nesten fri for trafikk, noe som var greit siden overflaten var veldig steinete og rufsete. Jeg kunne derfor legge  meg der det var jevnest overflate til en hver tid. Det gikk jevnt oppover på tørre brunsvidde vidder der det stort sett ikke var andre å se enn en og annen flokk med overlegne lamaer.

Lamaer foran Ilimani, 6438 moh 

Huayna Potosi 6088 moh 

Fin utsikt fra cockpiten 

Etter 30 km med sykling kom jeg til foten av fjellet på rundt 4800 meters høyde. Jeg hadde kjent høyden godt de siste kilometerne, men pusten gikk ennå raskere når jeg begynte å klatre hårnålsvingene oppover mot selve toppen. Fjellet hadde veldig fine farger i mange forskjellige nyanser og brunt, grått og svart, med noen irrgrønne småvann ved foten.

Starten på den bratte delen 

Fine farger

Veien var tidvis ganske smal og i enkelte partier var det stup ned på den ene siden. Det var greit å være på sykkel, slik at jeg kunne holde meg litt innenfor kanten. Med bil ville det ytre hjulparet tidvis være veldig nær kanten. Jeg ble passert av to biler på veien opp, sjåførene hang ut av vinduet og ropte; "forza, forza" (heia, heia).

Ganske bra vei mesteparten av veien mot toppen

Heftige kurver 

På 5000 meter møtte jeg snøen. Et parti snø gikk over veien, men det var greie hjulspor igjennom. Videre oppover var det litt snø og en del søle her og der, men ikke verre enn at det gikk rimelig greit å sykle.

En del snø fra ca 5000 moh 

Klatringen til topps fra foten av fjellet

Høyden gjorde at tempoet ble ganske lavt. På avstand så jeg antakelig ut som en skrøpelig 98-åring på sykkeltur i fjellet. Etter å ha rundet en sving ble det storslått utsikt til nabofjellet Huayna Potosi på 6088 meter. De første seks klatrerne som prøvde seg på fjellet døde hele gjengen, fire på selve fjellet og to av utmattelse når de kom ned i dalen.

Utsikt mot Huayna Potosi 

Verdens høyestliggende forskningsstasjon på vei mot toppen, 5240 moh 

Det er tyngre å sykle over 5000 meter enn det ser ut 

Etter å ha bitt tennene sammen nådde jeg etter rundt 4 timers sykling enden på veien der det var en liten parkeringsplass og to hus eid av den bolivianske fjellforeningen. Det ene lå fantastisk til på kanten av stupet med utsikt over slettene under fjellet og med El Alto og La Paz i bakgrunnen. Stilen på huset hadde passet ypperlig inn i Harry Potter.

Harry Potter huset der veien stoppet

Jeg møtte to sveitsere som kunne fortelle at det var grei sti de siste to hundre høydemeterne til toppen. Temperaturen var ned mot null grader og jeg tok på meg litt mer klær før jeg begynte på den første bratte kneika. Jeg ble tatt igjen av en mann fra fjellforeningen med et billetthefte som kom fra intet og måtte betale noen kroner for å gå opp på toppen.

Den bolivianske fjellforeningens hoppende kondor 

Etter den første kneika kunne jeg sykle. En passasje på drøye hundre meter gikk jeg av sykkelen og trillet. Ikke fordi det ikke var mulig å sykle, men fordi det var gode sjanser for å stryke med hvis jeg datt utfor kanten av stien.

Utsikt fra topplatået 

Utsikt fra topplatået 

Det siste partiet frem mot toppunktet var bra og sykle. Veldig morsomt å sykle rundt på toppen av et fjell på 5400-meter. Rett under toppen satt det en man som så ut som om han ikke hadde det så bra. Han var fra Parmegiano i Italia og fortalte at han var plaget av høyden og ikke orket å gå lengre, men at kona og guiden deres hadde gått videre.

Rett under toppen på Chacaltaya 

En fin vinterdag i fjellet 

Tungt å løfte sykkelen på 5430 moh 

Etter noen minutter skravling var vil samlet rett under toppunktet og tok massevis av bilder. Jeg gikk deretter opp på selve toppunktet det det var en fantastisk 360 graders utsikt over de bolivianske fjellene.

På toppunktet 

På toppunktet 

Utsikt mot den falske toppen fra toppunktet 

     Selve toppen ved den største breen - Harry Potter-huset ved v-knekken

Mot vest, der fjellene sluttet, og det gikk bratt ned i jungelen kom det en veldig mørk skyfront opp fra jungelen med ganske stor hastighet. Jeg bestemte meg for å komme meg raskt ned, da det så ut som om været kunne bli ganske ruskete.

Skyer på vei opp fra jungelen i stor hastighet 

Harry Potter huset med El Alto i det fjerne 

Turen ned fra fjellet var fantastisk morsom. Den første delene med hårnålssvinger og morsomme stup og deretter humpete grusvei ned til El Alto gikk unna i et høyt tempo.

På vei ned, greit å holde seg på veien 

La Paz sett fra El Alto 

Det siste stykket med til La Paz valgte jeg en veldig morsom vei med masse hårnålsvinger. Rett før jeg nådde hotellet begynte det og regne- og tordne. Til sammen hadde jeg vært borte i 7 timer, hvorav drøye 5 timer hadde vært på sykkelen.

Etter å ha dusjet gikk jeg ut og spiste meg en gigantisk lunsj. Nisten på 3 Snickers hadde kanskje vært litt i miste laget. Det var litt absurd å tenke på at jeg hadde syklet opp og ned et fjell som bare var noen få hundre meter lavere enn Kilimanjaro før lunsj.

Che Guevara står og passer på i El Alto 

Hele turen 

Nå er det bare å lete på kartet for å finne neste fjell det er mulig å sykle. Da jeg syklet i Tibet snakket jeg med sherpaen som hadde vært nest flest ganger på Mt Everest og fortalte han at jeg vurderte å prøve å sykle til topps på Mt Everest. Han mente det var en dårlig idé.

Jeg syklet til Chacaltaya etter at jeg var ferdig med en sykkeltur fra Peru til Bolivia.

Henning Lauridsen