Langtur: 2025

mandag 18. august 2025

Bygata – løp eller gå den gamle ferdselsveien fra Jevnaker til Oslo (38,5 km gjennom Nordmarka)

På Arendalsuka traff jeg Bjørnar Eidsmo, som nylig hadde løpt Bygata. Han driver den inspirerende nettsiden Sidespor – og samtalen tente en gnist hos meg. Kort tid etter bestemte jeg meg for å løpe hele den gamle ferdselsveien fra Jevnaker til Oslo.

Man blir blid på Bygata

Bygata har vært brukt i hundrevis, kanskje tusenvis av år. Ved Olum på Jevnaker, hvor stien starter, ligger en bronsealderrøys. Kanskje pilgrimene til Nidaros gikk her i middelalderen, via Granavollen og Søsterkirkene, på vei nordover? Det som helt sikkert er på det rene er at folk fra Hadeland brukte veien for å komme seg til Oslo/Kristiania for å selge varer og bringe med seg ting de trengte tilbake.

Bygata er ikke noen gate i egentlig forstand. Det er en kløvsti som ble brukt til varetransport og for å komme seg frem sommerstid. Den er overaskende bratt enkelte steder, men i kildene i slutten av bloggen pekes det på at folk var spreke og hestene små og sterke. På vinteren kunne myrene og vannene brukes slik at transporten ble enklere og mindre bratt. Vintrene var lengre og mer stabile slik at isen i motsetning til å dag hadde en lang sesong der den bar.

Etter hvert som kjerreveier, grusveier og til slutt moderne veier ble bygget, mistet Bygata sin funksjon og grodde igjen. Takket være ildsjeler som Maridalens Venner og Ståle Pinslie ble den gjenoppdaget etter fem år med studier av gamle kart og leting i terrenget. Gamle ferdselsveier etterlater seg gjerne spor som fordypninger i terrenget som man kan finne hvis man leter. Et tynt snøfall er ofte til hjelp, da sporet synes bedre enn om sommeren. Hogstflater der tunge maskiner har endret overflaten gjør det tilsvarende krevende.

Ruten i all sin prakt

Bygate er spesiell på mange måter. Den går for det første mer eller mindre rett frem hele veien. Den svinger normalt ikke fordi det er bratt opp eller ned, men fordi det dukker opp et vann, en myr eller en skrent som er i veien. I likhet med Hærveien, som er den flere tusen år gamle ferdselsåren langs Jyllands høyderygg, beveger Bygata seg ofte høyt i terrenget der det er tørt. Det renner ingen bekker eller elver langs en årsrygg.

Blåstienes forkjærlighet for våte søkk og myrområder er erstattet med steder vannet ikke samler seg. Jeg ble faktisk ikke våt på føttene en eneste gang på veien fra nord til sør, noe som er eneste gangen jeg har opplevd på en stitur fra nord til sør i marka.

Bygatas start ved Olum, men hvor er stien?

Jeg ble fraktet til start av en sjåførtjeneste som kun kan benyttes dersom man kjenner det hemmelige passordet og telefonnummeret. Har man ikke tilgang på slikt er tog til Lunner og taxi derfra den enkleste måten å komme seg til start. Hvis man er veldig sprek kan man gjøre som Bjørnar Eidsmo, løpe fra toget til start. Er man ekstremt sprek kan man løpe frem om tilbake langs Bygata i løpet av en dag. Jeg garanterer, noen kommer snart til å gjøre det.

Dyretråkk eller Bygata - det er ofte spørsmålet

Bygata er ikke sammenhengende merket. I starten er det skiltet i kryss, men for å finne stien mellom kryssene er gps-sporet til stor hjelp, da stien er utydelig mange steder. Det er stedvis sprayet grå flekker på trærne som kan være til hjelp.

Den vanligste merkingen er imidlertid pinner som er stilt på skrå mot trærne, noen kaller dem skråpinne, andre Ståle-pinner og atter andre pinne-pinne-pinner. Kjært barn har mange navn. Fra Rottungen til Hammeren følger blåstien stort sett Bygata med et par korte unntak på slutten. Her vil de som får nervøst sammenbrudd på umerkede stier endelig føle seg trygge. Uoffisielle undersøkelser viser nemlig at 8 av 10 turgåere er redde for å bevege seg utenfor grusveier og merkede stier.

Noen steder forsikres man om at man er på rett spor

GPs-sporet kommer godt med. Det som ligger på Ut.no er det autoritative. De som vil gjenoppleve mine bommerter kan følge sporet mitt på Strava. Det er nemlig lett å komme ut av kurs. For mitt vedkommende skjedde det først og fremst på hogstfelt eller der det var i ferd med å vokse til etter hogst og særlig når jeg gikk i egne tanker og planer om prosjekter og idéer jeg har lyst å gjennomføre. På Bygata straffer kreativitet seg lett.

For ikke å bomme, er det fornuftig å lære seg datidens måte å legge traséen i terrenget. Rett fram, ikke frykt for bakker og unngå det våte. Det ga ofte svaret på hvor Bygata dukket opp igjen når man mistet den. I tillegg må man følge godt med. Dyretråkkene er ofte tydeligere enn Bygata. Det gjelder også på hogstfeltene der elgen kan lange vel så tydelige spor i det høyre tørre gresset som mennesker.

En grå spray-flekk på treet markerer hvor Bygata går

I løpet av de tre første kilometerne stiger Bygata nærmere 300 høydemeter. Man får pulsen fort opp og etterhvert god utsikt bakover. Når man passerer høyderyggen mellom Lamannshaugen og Helgehaugen går det mer nedover enn oppover hele veien frem til Hammeren i Maridalen.

Utsikt bakover

Trebrikker enkelte steder langs ruten med QR-kode som leder til rutekart på Ut.no

Trantjern koser seg i sommersolen

Pinnene noen kaller Ståle-pinner etter ildsjel Ståle Pinslie

Der dyr går på beite og holder gresset lavt kan Bygata være vanskelig å se

Skiløypa mellom Mylla og Tverrsjøen

En lokal kampku gjør seg klar til angrep

Før jeg kom til Sindersætra møtte jeg to elg og en tiur. Den ene elgen kom jeg veldig nær før den oppdaget meg, noe som utløste intens elge-jogging nedover en bratt skråning. Deretter var det slutt på å møte andre ville dyr enn småfugl. Jeg møtte imidlertid mange kyr. Noen var skvetne, de fleste var nysgjerrige, andre ville kose og noen var blyge og likte best å betrakte meg på trygg avstand mens de rautet så det gjallet mellom trærne.

Etter 200 meter på Gjerdingsveien går Bygata rett frem der veien svinger. Pinne marker

Kastesteinene vest for Kolleren der det sies at en mor og hennes sønn omkom for rundt 200 år siden

I likhet med store deler av Oslomarka er det mest grantrær under 80 år mesteparten av veien. Før skogsdriften ble så intenst som i moderne tid, var det trolig åpnere og mer variert skog. Bjerk og furu dominerte før granen tok over. I tillegg sørget dyr på beite for å det var store åpne voller rundt setre og gårder. I dag er det relativt mørkt mellom trærne. Til gjengjeld sørger hogstfeltene for lys og utsikt.

Bruken er Bygata er ikke større enn at det såvidt er liv i mosen i selve traséen

Bygata er ikke beferdet hyppig, noe man ser på stien. På de delene av Bygata som ikke deles med blåsti eller grusvei møtte jeg ingen andre mennesker. Langs Hakloa ligger grusveien oppå Bygata i nesten tre kilometer. Her møtte jeg så mange syklister at jeg nesten ble svimmel. De fleste hadde grus- eller gravelsykler.

Der blåstien var lagt i Bygata fra Rottungen til jeg nærmet meg Hammeren møtte jeg til sammen fem mennesker. En rødskjegget mann mellom Rottungen og Kanphaug og fire damer i bakkene ned mot Hammeren. De rødskjeggete mannen og ga hverandre et klassisk hei, mens damene var litt skravlete om veivalg. Jeg var mer kort-skravlet, da jeg kun hadde fem minutters margin til bussen fra Hammeren. I tillegg så jeg mange som satt ved bredden av Rottungen fordelt på nøyaktig like store andeler kjernefamilier, teltere, fiskere, kjærestepar og eldre damer.

En veldig nysgjerrig og kosete ku med kalv øst for Spinnermyra

En blyg og forsiktig ku sperret stien et par hundre meter lengre sør. Jeg slapp forbi mot å synge en rolig sang med stor innlevelse

Roensætra ligger der i all sin prakt

På Roensætra tok jeg meg en lefse-pause og mintes den fantastiske østhimmelen Per-Einar Roth og jeg opplevde ved daggry da vi løp store deler av Nordmarka Ultra Challenge 100 km sammen i 2015. På slutten tvang heg Per-Einar til å løpe fra meg mot slutten, da føttene var helt most etter feil skovalg. VJ Irock er har fantastisk grep, men alt for tynn såle til å bære fotsålen til 100 kilo mann i 100 kilometer.

Hjernen var i kreativt modus, slik den ofte er på lange turer, og jeg begynte å fantasere om å lage et løp langs Bygata. Navnet på løpet ble så drøyt og absurd at jeg ikke kan nevne det her. For at hjernen ikke skulle ta helt av avsluttet jeg lefse-spisingen og fortsatte. Jeg har lyst til mye jeg definitivt ikke har tid til.

En pinne markerer Bygata på vollen på Roensætra

Svært tydelig sti langs Roensetermyra. Merk deg; Roensætra og Roensetermyra

Etter Roensætra går blåstien et stykke på Bygata. Jeg dura rett frem da den svingte på instinkt, men for en gang skyld svinge Bygata for å unngå et vått søkk

Her må Bygata-blikket brukes for å finne stien gjennom lyngen. Dette var etter det jeg har forstått et av de strekkene gjenoppdagerne måtte jobbe mye med for å finne Bygata

Vestre Båhusmyra - så vakker en myr kan være

Av og til krysses merkelige plane veier som både kan ha grus- og gravel-dekke

Båhussetra

Vollen på Båhussetra er et eksempel på hvordan Nordmarka ikke bare var skog og villmark, men også kulturlanskap og aktiv bruk

Overtråkk er lett i høyt gress og bringebærkratt, da man ikke alltid ser hvor man setter foten. Rett vest for Torsteinvika i Store Daltjuven

Harestua og Harestuvannet

Det er lett å miste Bygata i de store hogsfeltene da tunge hogstmaskiner har fjernet de historiske sporene i grunnen

Man blir glad i de skråstilte pinnene i løpet av turen

Så langt jeg vet finnes det ikke noen dokumenterte eksempler på at mennesker har blitt tatt av brunbjørn eller ulv i Nordmarka, men frem til 1800-tallet var det mange av dem der. De var ikke populære da de tok både husdyr og jakthunder. Jeg skulle ønske at de begge hadde tilhold i marka i dag slik at det hadde blitt enda mer spennende. Tenk for en opplevelse å møte en bjørn eller en ulveflokk mens man går og gomler på en neve blåbær. Selv har jeg ikke støtt på bjørn i Norge, kun i USA da jeg løp et 100-miles løp i et fjellområde der det er opptil 1.000 svartbjørn.

Store Sandungen med Kikuttoppen i bakgrunnen

Flere kilometer med hogstfelt øst for Store Sandungen ved Hadelandshøgda og Klypegranshøgda

Skal man løpe Bygata kan hogstfeltene være litt utfordrende rett etter sommerferien. Gresset og bringebærkrattet er høyt og det er stedvis vanskelig å se hvor man setter foten. Det er trolig lettere tidligere i sesongen før det rekker å bli høyt eller senere på høsten når flere har passert og det er tråkket mer ned. Få går i skogen i sommerferien, men mange gjør det om høsten.

Tilskudd til lunsjen

Bringerbærkratt og gress konkurrerer om å maskere Bygata

jeg følte en helt spesiell stemning på dette stedet

Det hadde vært relativt tørt i dagene før turen, noe som gjorde at det knapt var vann i de små bekkene jeg krysset på den nordlige delen av Bygata samtidig som det var mange beitedyr ute. Det innebær at jeg ikke fant vann jeg turte å drikke før jeg kom til den sørvestlige enden av Store Sandunden etter 22,5 kilometer. Deretter ble mulighetene til å skaffe vann langt bedre, og jeg benyttet anledning til å drikke 1,5 liter før jeg spiste et rundstykke ved bredden. Sørenden av Hakloa og demningen på vestsiden av Rottungen er også fine steder å fylle vannflaskene.

Jeg drakk 1,5 liter vann fra Store Sandungens østlige tarm ved Vest-Hakloa

Jeg traff ingen mennesker før Bygata kom ut på grusveien ved Vestre Hakloa etter 22,5 kilometer der de eneste jeg hadde truffet var en tiur, to elg, masse kyr og noen sauer. I løpet av kort tid stoppet flere syklister og stilte meg spørsmål om ulike ting: "Kommer jeg rundt til Sørkedalen hvis jeg fortsetter her?", " Er det lang til Kikut" og "Vet du om det er et serveringssted i nærheten?".

Jeg slet med å svare, da jeg hadde vært alene i naturen så lenge at det var uvant å snakke med andre mennesker. Jeg lurte også på om det var noe ved utseendet mitt som indikerte at jeg hadde særlig høy kompetanse på Nordmarka siden så mange valgte akkurat meg som informasjonskontor.

Langs den sydlige bredden av Hakloa

Svartkulp sør for Haklodammen

Svartkulp som Hakloelva renner ut i

Fortjernsbråten ligger flott til. Hyppig besøkt av Bernhard Herre og brukt av Milorg under krigen

Bygatas mest krevende parti i området før og etter Fortjernsbråten frem til man kommer opp på Myrtjenshøgda. Det går stedvis bratt opp og ned og stien har et solid innslag av stein og røtter. Det var litt deilig variasjon, noe jeg tipper tidligere tiders veifarende også satte pris på.

Mørkt under Trærne ved nordenden av Myrtjern

Mange nøt en nydelig sommerdag ved Rottungen, men ingen fikk være med på bildet mitt

Fra Rottungen er blåstien lagt i Bygata store deler av strekningen til Hammeren

Stien mellom Rottungen og Kamphaug inngikk hyppig i mitt terrengsykkelparadis da vi leide en liten bolig på Nordberg på slutten av studietiden og den første tiden i arbeidslivet. Her kjenner jeg hver stein, hvert svaberg og gjørmehull.

Den venstre foten hadde imidlertid blitt snublefot etter et halvveis overtråkk på hogstfeltet langs Sandungen, så jeg tok det rolig.

Vollen er fortsatt ganske åpen på gode gamle Kamphaug øst for Skjærsjøen

Når det er en kilometer igjen dukker den siste skråstilte pinnen opp for å vinke avskjed

Å bevege seg på samme sti som våre forfedre brukte, gir en helt spesiell følelse. Bygata er både en fysisk utfordring og en historisk reise. Takk til alle som har bidratt til å bringe denne delen av kulturhistorien frem i lyset – slik at vi andre kan ha det gøy på tur!

Jeg anbefaler alle som liker lange turer i marka å teste Bygata. Enten du går eller løper, er dette en opplevelse utenom det vanlige.

Finale for Bygata rett nedenfor Hammeren kraftverk

Praktiske tips for deg som vil prøve Bygata:

Startpunkt: Olum på Jevnaker.
Sluttpunkt: Hammeren i Maridalen.
Kollektivt til: Tog til Lunner (husk å si at du skal av) og taxi til start.
Kollektivt fra: Bussholdeplass ved sluttpunktet på Hammeren i Maridalen
Lengde: 38,5 km – perfekt som en lang dagstur.
Underlag: Tørt, lite myr, relativt lett å løpe enkelte partier, mens andre er knot.
Vann: Få kilder i nordlig del hvis det er tørt – ta med rikelig.
Overnatting: Ingen steder langs ruten. Kikut kan være et alternativ om du deler opp turen.
Merking: Variert – skilt, prikker, pinner. Bruk GPS-sporet på UT.no.
Tidsbruk: Løpe 5-8 timer. Gågg 8-9 timer. Ukjent 9-10 timer. Gå: 10-12 timer.
Ordtak for Bygata: Den som kun kjenner andre vil kjede seg i hjel

I følge et gammelt ordtak er Bygatas profil like vakkert som en helstekt osteklokke

Kilder:

Les også:

søndag 10. august 2025

Fra Paris til Oslo på sykkel – en reise gjennom Europa på to hjul

Sommeren i Norge ble i overkant varm. Jeg trengte derfor en coolcation og tenkte at å reise til Paris for deretter å sykle hjem var en lur måte å løse det på. Jeg hadde nemlig sjekket på Yr.no at temperaturen i Paris og langs ruten mot Oslo stort sett var 8-10 grader lavere enn i Oslo og at temperaturen i Oslo ville komme ned til normale nivåer i løpet av dagene jeg syklet.

Mange nordmenn sykler årlig til Paris fra Kiel i regi av Team Rynkeby slik at franskmenn, belgiere, nederlendere og tyskere er vant til virrende nordmenn på landsbygda. De er imidlertid mest vant til at de virrer sydover, mens jeg skulle nordover.

Virring rundt i Paris

Etter å hafått de nødvendige tillatelsene til å dra bestilte jeg flybilletter til Paris og søkte etter ruter andre hadde brukt. Det første Google-søket mitt; "Oslo-Paris på sykkel" ga meg treff på en mann som hadde syklet fra Oslo til Paris intet mindre enn seks ganger sammen med en gruppe med syklister. Jeg reverserte like godt Strava-ruten fra en av turene hans og gjorde enkelte mindre modifikasjoner.

Sykkelen på toget fra Charles de Gaulle til Paris sentrum. Ingen vesker på sykkelen - kun sekk

Skal man sykle hele veien fra Paris til Oslo er man nødt til å ta turen via Russland. Det hadde jeg verken tid eller lyst til, så jeg tillot meg å legge opp til å bruke ferge de 160 kilometerne mellom Hirtshals og Larvik. Det ga en rute på snaue 1.700 kilometer. Det hadde blitt enda noen kilometer med sykling dersom jeg hadde syklet gjennom Sverige og tatt fergen fra Puttgarden i Tyskland til Rødbyhavn i Danmark (19 km) og deretter fergen fra Helsingør i Danmark til Helsingborg i Sverige (5 km) og ruten er den nest mest ekte Oslo-Paris etter runden via Russland. Jeg valgte det imidlertid bort, da jeg syklet fra Gøteborg til Kiel i juni og følte meg ferdig med det strekket for i år.

De som syklet ruten jeg fulgte hadde brukt 9 dager. Jeg var nødt til å gjennomføre på under 8 døgn for å få det til å å oppi forhold til jobb. Dette løste jeg enkelt ved å bestille billetter på nattfergen som går fra Hirtshals kl 22.15. i stedet for å overnatte i Hirtshals. Dette ville føre til ankomst Larvik kl 02.00., noe som er perfekt for natt- og morgensykling.

Slik jeg la opp turen ga det en gjennomsnittlige distanse på 215 kilometer i døgnet, noe som er perfekt balanse mellom fremdrift og muligheten til å spise gode middager og få tid til å være turist underveis og kikke på det som er av interesse langs ruten (Det er lenker til Strava for alle etappene i overskriftene under).

Paris - Oslo prolog; Paris - Soissons 121 km

Etter å ha virret 4 kilometer rundt i Paris på sykkel, skrudde jeg på gps og begynte å sykle i retning av den franske byen Soissons som var første overnattingssted på turen. Til tross at flyet jeg skulle fly med ble innstilt disket SAS opp med et reservefly, slik at jeg kom i gang med syklingen litt i forkant av klokken 14 lørdag 26. juli.

Ut langs St Martin kanalen

Temperaturen var perfekt, og Paris var full av folk som nøt lørdagen. De første milene gikk langs St Martin kanalen som er omkranset av kaféer, bruktbutikker og mye annet rart.

33% av innbyggerne i Paris er kunstmalere i løpet av livet

Paris er godt tilrettelagt for syklister, men slusene i kanalen må man vente på

Det blir konsumert en del alkohol på kanalen på en lørdag

Fargeløst og fargerikt urbant i skjønn forening

Gjennom Parc Forestier de la Poudrerie som tidligere var kruttfabrikk

Gradvis ble det mindre by og mer natur og landsbygd. Kanalen ble forlatt og landsbygda inntatt. Det vekslet mellom jorder og små søvnige landsbyer. I ettertid skulle det vise seg å bli turens eneste etappe uten regn.

Fint langs kanalen

Kule navn på noen av småbyene utenfor Paris. Kommer trolig fra messis (korn, avling på latin)

Første stopp tok jeg i den landsbyen Messy der jeg kjøpte litt mat og drikke i den lille butikken i byen. Driveren var en hyggelig mann fra Marokko og vi skravlet en stund - han på perfekt fransk og jeg på skranglete rester av skole-fransk.

Men ikke mye liv

Etterhvert kom jeg inn i områder tyskerne okkuperte under 1. verdenskrig og der det var harde kamper og skyttergravskrig. Det var fortsatt enkelte spor av ødeleggelsene og det ble tett mellom minnesmerkene over døde soldater.

Ruinene av klosteret Abbaye Notre‑Dame de Longpont - ødelagt i den franske revolusjon og 1. verdenskrig

Hotellet jeg skulle bo på lå i utkanten av Soisson i et område som kunne vært en slags jålete fetter til Alnabru. Servicen var på topp og resepsjonisten ga meg valget mellom å parkere sykkelen på et ledig rom i 1. etasje eller å ta den med på rommet jeg skulle bo på i 2. etasje. Hun komme fortelle at i går hadde en stor britisk sykkel-gruppe lagt beslag på hele hotellet, og de rommene som hadde blitt brukt ti sykkel-parkering var ikke vasket ennå. Hva jeg valgte er hemmelig.

Etter å ha dusjet tok jeg turen til områdets eneste restaurant, en asiatisk buffet. For 27 euro, som var høyere pris enn på hverdager, kunne man velge tre drikke-enheter og spise så mye man ville av den gigantiske buffeten.

Gigantisk asisatisk spis-alt-du-orker-buffet i Soissons: Le Mystere du Buffet

Paris - Oslo på sykkel etappe 1: Soissons - Charleroi i Belgia 192 km/313 km fra Paris del 1 og del 2

Soissons ble påført store skader i 1918 under 1. Verdenskrig, men sporene er borte nå

Hver en liten landsby har minnesmerker om 1., og ofte også om 2, verdenskrig

Jeg trillet ut av Soissons etter frokost uten medbragt mat, men med to fulle vannflasker. Planen var en kjøpe noe å spise i en av de mange småbyene jeg skulle passere. Det skulle vise seg lettere sagt enn gjort. Småbyene hadde ikke butikker og jeg så stort sett ikke folk, med unntak av en og annen hundelufter. Det var imidlertid mange sinte vakthunder som bjeffet på meg.

Laon gjør seg lekker i det fjerne

Et lite rådhus i en søvnig by uten butikker

Spor etter verdenskrigene overalt

Minnesmerke nr 43 jeg passerte i løpet av dagen

Minnesmerke nr 76 jeg passerte i løpet av dagen

Vindmøller skulle vise seg å bli noe jeg fikk se tusenvis av

Dyrene som sørget for at jeg mistet sykkelbrillene

Minnesmerke nr 111 jeg passerte i løpet av dagen

Landskapet bølget lett, men i det store og det hele var det ganske flatt.

Rundballer som element i fotokunst

Gårdsbrukene er så store at man ofte ikke ser bygningene

Etter flere timer med flatt landskap ble det stadig mer bølgete. Jeg skjønte at jeg nærmet med Ardennene der det finnes flere små skianlegg og fjell helt opp i ekstreme 694 meters høyde. Sulten som en ulv syklet jeg opp og ned i det små daler etterfulgt av turer over så åser før jeg krysset den belgiske grensen. I det jeg passerte grensen begynte regnet.

Lite visste jeg at jeg kom til å se over 200.000 kyr mellom Paris og Oslo

Minnesmerke nr 129 jeg passerte i løpet av dagen

Lunsj i Chimay uten vått eller tørt på 140 km

Etter 140 kilometer trillet jeg inn i Chimay og stoppet ved det første og beste brasseriet jeg passerte og bestilte meg en cola, et glass Chimay trappist-øl, en stor flaske boblevann og et matrett etter kelnerens anbefaling. Jeg var så sulten og tørst at alt smakte utrolig godt.

Deretter satte tidenes tordenvær og skybrudd inn. Til slutt var det stappfullt å brasseriet av et par hundre mennesker som flyktet inn fra parker og byområdene rundt mens det regnet på sitt verste.

Jeg ventet til det verste tordenværet hadde passert og fortsatt turen i plaskregnet. Veien gikk rett frem i det kuperte landskapet og bratte utforkjøringer ble avløst av bratte motbakker. Regnet stoppet like raskt som det kom etter den særdeles bratte stigningen opp til kirken i Jamioux skinte det opp.

Monument over de falne i 1 og 2 verdenskrig i Jamioux

Eglise Saint‑André i Jamioux

Min eneste tv-titting på turen ble de siste 42 km av Tour de France avslutningen

Målgang ble i Charleroi der jeg trillet rett til hotellet som lå ved kanalen vis a vis jernbanestasjonen. For andre dag på rad fortalte resepsjonisten uoppfordret hvilket rom jeg kunne parkere sykkelen i, noe som skjedde på samtlige steder jeg overnattet på turen.

Deretter hastet jeg til rommet og fikk med meg slutten på Tour de France. Kommentatorene ble ganske ville da belgiske Wout Van Aert vant etappen.

En La Chouffe fra Brouwerij d’Achouffe i Ardennene ble dagens premie på en thailandsk restaurant. Den er både fruktig og krydret, med tydelige innslag av koriander, sitrus og et snev av banan og pepper fra gjæren. Etiketten viser en rødnisset gnom

Paris - Oslo på sykkel etappe 2: Charleroi i Belgia - Venlo i Nederland 202 k/515 km fra Paris

Belgiske medier har kalt Charleroi "den styggeste byen i verden", men jernbanestasjonen er flott

Charleroi har blitt hardt rammet av nedlegging av industri og arbeidsledigheten er på hele 20%. Store byfornyelsesprosjekter pågår, men narkotikaomsetning skjedde åpenlyst foran hotellet og i gatene rundt byens store kjøpesenter var det mange prostituerte. Kommunen har drøye 200.000 innbyggere, mens byområdet er mer enn dobbelt så stort.

Charleroi har dype røtter i tegneserienes verden, spesielt gjennom det som kalles École de Marcinelle (Marcinelle-skolen), en gruppe tegneserieskapere som jobbet for det berømte BD-bladet Spirou, publisert av forlaget Dupuis. Dette forlaget hadde sine kontorer i Marcinelle, like ved Charleroi, og de skapte blant annet ikoniske karakterer som Spirillen.

En 1300 kg tung Spirillen

I Charleroi er det mye 2 og 3 etasjers bebyggelse og bebyggelsen strekker seg langt utover.

Landsbyen Balâtre

Ut fra Charleroi var det mye opp og ned, noe som stort sett fortsatte store deler av den fransk-språklige delen av Belgia (Wallonia).

De er overfalt

Vakre som svaner

Med unntak av prologen hadde jeg regn hver eneste dag på turen. Jeg ble veldig glad i regnet.

Et vanntårn må ikke se trist ut

Så snart man entrer den flamske delen av Belgia dukker gigantiske pærefarmer opp

Da enorme pærefarmer dukket opp skjønte jeg at jeg hadde rullet inn i den flamske delen av Belgia der de snakker nederlandsk. Landet er en av verdens største eksportører av pærer, og 90% er den lange pæresorten Conference. Tidvis hørte jeg drønnene fra fugle-kanoner.

Det er sant at det er ufattelig mange byer i Belgia

Uten menneskelig seleksjon ville bare de mest tilpasningsdyktige, middels store steppetype-hestene overlevd. Takket være oss får disse leve.

Albertkanalen, som er ryggraden for tung godstransport i det norlige Begia, krysses

Parkliv på en mandag

Kunstprosjektet Cycling Through Water i Bokrijk, De Wijers er en del av sykkelruten fra Hasselt

Eksemplarisk sykkel-skilting

Avfall fra kullgruver har blitt den skogkledde åsen Terril Zwartberg

Det meste av dagen satt jeg og slappet av og koste meg på sykkelen. Regnbygene kom og gikk og motvinden var litt irriterende på de åpne slettene, men inne i skogene kjente jeg den knapt. Jeg begynte å venne meg til lukten av landbruk, en lukt som skulle følge meg det meste av turen.

En bolig kommer seilende nedover kanalen Zuid-Willemsvaart

Tamkua stammer fra den ville uroksen. Den siste kjente ble drept i Polen i 1627

Nederlendere står i kø på bensinstasjonene i Belgia pga rundt 4 kroner lavere bensinpris

Nederland er det tredje landet på turen der man har valgt å behandle syklister som trafikanter

Blomsterfarm ved Weerenbroek i Nederland

Kirken i helden ble sprengt under krigen

Jeg passerte en rekke små byer der kirkene hadde blitt sprengt av tyskerne i 1944. Hensikten med å gjøre noe så rart, var militær og strategisk. De trakk seg tilbake med britiske tropper i hælene og ved å sprengene kirkene gjorde det det umulig å bruke kirketårnene som utkikkstårn over det paddeflate landskapet.

Elven Maas ved Venlo har gjort Venlo til et viktig handelsknutepunkt

Dagens overnattingssted var Venlo i det østre Nederland. Byen er en av de viktigste logistikk- og handelsknutepunktene i Nederland og Europa. Den ligger innenfor Blue Banana ved den 925 kilometer lange elven Maas. Allerede i romertiden ble elven brukt som transportvei mellom det indre Europa og kysten. Den kontroversielle nederlandske ytre-høyre-politikeren Geert Wilders kommer fra Venlo.

Venlo var en hansaby, men dagens elvenære arkitektur har et annet preg

I Venlo bodde jeg på et hotell i utkanten av byen der de hadde buffet til middag. Lite er bedre etter en lang dag på sykkelen, da det er greit å slippe å vente på mat.

Den fredelige kriger “Stop! Tot hier en niet verder.”

Sykling er ingen hindring for skriving av kronikker

Paris - Oslo på sykkel etappe 3: Venlo i Nederland - Bramsche i Tyskland 223 km/738 km fra Paris

Tyskland til venstre, Nederland til høyre

Jeg trillet ut fra Venlo etter frokost på små bakveier gjennom jordbrukslandskapet. Det var svak motvind som tok seg opp etterhvert og skulle gjøre dagen min ganske strevsom. En ting er at det blir mye tyngre å sykle når motvinden får tak i det åpne landskapet. En annen ting er at det blir slitsomt for hodet fordi det bråker kraftig rundt ørene.

Å sykle solo har stor gevinst for større energibruk

Den store fordelen ved å sykle solo er at man slipper at andre syklister stjeler energibruken fra en. Sitter man beskyttet midt i en gruppe blir det i verste fall så lite energibruk at det minner om å være passasjer på et tog. Sykler man alene er motvind ekstra bra, fordi det fører til ekstra stort energibruk.

Lang skiltet omsykling på grus på grunn av kabellegging i veien

Man ser alltid vindmøller i denne delen av Tyskland

Mellom Straelen og Seven bestemte været at jeg fortjente en kraftig dusj

Det begynte etterhvert å dryppe, men det gikk ganske raskt over til styrtregn. Jeg forsøkte å nyte det til fulle selv om de lokale kyrene ikke så ut til å ha sansen for såpass kraftig regn.

Selv tyske vann-kyr søker ly for styrtregnet

Fra flate elvedaler og jordbruksland til industrilandskap og kraftverket Solvay Woodpower

Noe transport skjer fortsatt på gamlemåten i Tyskland

Rhinen krysses ved Wesel

Jeg krysset Rhinen ved Wesel. Byen ble nesten fullstendig ødelagt i 1945. I mars 1945 krysset de allierte Rhinen her under Operation Plunder, ledet av feltmarskalk Montgomery. Etter krigen ble byen gjenoppbygd i en moderne, men enkel stil, med enkelte historiske elementer rekonstruert.

Store rare nysgjerrige skapninger kom ofte løpende når jeg passerte

Mens andre prioriterte beiting

Tysk kamp-flått har spesialisert seg på å angripe syklister

Det var gledelig å se at det var mye stork i Tyskland. I Danmark er den nesten utryddet på grunn av drenering i forbindelse med jordbruket, men i Tyskland så jeg mange titalls hver eneste dag, ofte flere sammen. Det er store fugler. Ofte over en meter høye og med vingespenn over to meter. De var sjeldent interesserte i meg og reagerte verken på sang eller historiefortelling.

Stork var det mye av i Tyskland

Bråkete ender

To av den 29.000 vindmøllene i Tyskland

Årene fremover blir et kappløp mellom land om å tilby energi til næringsetableringer. Tyskland gjorde en strategisk blunder av historiske dimensjoner da de gjorde seg avhengig av russisk gass, men på fornybar-fronten ser det langt lysere ut. Nærmere 29.000 vindmøller produserer nesten en tredel av landets energi.

Når man ruller gjennom åpent landskap i Tyskland er det ofte synlige vindmøller i alle himmelretning. I både Tyskland og Danmark har verdidelingen med lokalsamfunnene vært mye større, og både innbyggere og kommunene vindmøllene ligger i er ofte medeiere. Holdningene er også ulike. I Danmark ønsker to av tre mer utbygging av vindkraft på land, mot kun halvparten i Norge.

Denne lille rakkeren sørget for turens eneste punktering

En frekk liten stålsplint sørget for turens første og siste punktering i den lille byen Burlo. En nysgjerrig eldre dame kom bort til meg og observerte slangebyttet. Jeg spurte henne om det var noen kjente personer som kom fra Burlo. Hun kom ikke på noen.

Sykkelen hviler mens jeg skifter slange iden søvnige landsbyen Burlo

Det er høy alder på befolkningen i mange av de tyske landsbyene på landet

Metelen virker kjedelig men den tyske finanspolitikerne og presidenten for Bundesbank, Hans Tietmeyer, kommer herfra.

Hvis man er i Berlin bryter mange av innbyggerne regler av prinsipp. Det er definitivt ikke tilfelle på den tyske landsbygda. I flere av småbyene jeg passerte måtte jeg passere noe trafikklys. Hvis jeg syklet på rødt, til tross for at det ikke var en bil i sikte, begynte folk på gaten å rope mens andre åpnet vinduene i husene sine og hyttet med nevene. Jeg lærte meg derfor å stå å blomstre i lange perioder ved lyskryssene.

Havren slapper av i ettermiddagssolen

Ems-elven der den renner gjennom Rheine

Mittelandkanalen er med sine 325 km Tysklands lengste kanal

Mittelandskanalen krysses gang etter gang av en vei som ikke har bestemt seg for hvilken side den vil gå på

Da jeg kun hadde et par mil igjen til Bramsche kom jeg til en stengt bro. Omveien på asfalt var lang, men det gikk en traktorvei langs kanalen som ville bringe meg direkte til Bramsche på 18 kilometer. Det ble en fin avslutning på sykkel-delen av dagen.

Stengt bro = sykling på traktorveien langs kanalen eller en veldig lang omvei

Premie ved dagens slutt

Yr ga meg masse å glede meg til

Paris - Oslo på sykkel etappe 4: Bramsche - Stade i Tyskland 207 km/945 km fra Paris

Minnesmerke over en tysk pilot fra 2 verdenskrig som skjøt ned 275 alliertet fly

Min småvei krysset storvei

På turen hadde jeg en klar dagsrutine;

1. Stå opp

2. Ta på godt med solkrem

3. Spise frokost

4. Pusse tenner, smøre rumpa for å hinde gnagsår og pakke

5. Sykle

6. Komme frem til overnattingsstedet

7. Lade klokke, vaske sykkelklær og dusje

8. Spise middag

9. Slappe av

10. Pusse tenner og sove

Livet blir både enkelt og rutinemessige når man er på en slik tur.

Slakterimuséet i Vörden hadde ikke åpnet da jeg passerte

Tegn på at jeg nærmer meg en militærflyplass

Tysk småvei med smalt asfaltfelt

På mange tyske småveier er den asfalterte delen av veien smal. Når to biler skal passere hverandre må begge ha et ene hjulparet ut i grusen som ofte er såpass humpene at de setter farten kraftig ned.

Et langtidsparkert helikopter

Rovfugler så jeg mye av i det tyske kulturlandskapet. De følger nøye med på slitne syklister

Litt grus her og der

Og brostein, et overflatebelegg jeg aldri blir glad i å sykle på

Den som kun kjenner andre vi kjede seg i hjel heter det i et kjent ordtak. Hvis jeg ikke hadde hatt det bra i eget selskap og tenkt på mye morsomt og fått mange gode idéer ville det vært en reell risiko for å kjede seg denne dagen. Flatt landskap der turen langs åkrer og jorder stedvis ble avbrutt av sykling gjennom kjedelige småbyer preget store deler av dagen.

Det var i tillegg veldig flatt. Jeg fant ut at der jeg benyttet sykkelveiene ved siden av veiene økte antall høydemeter med omtrent 50%. Årsaken var at veiene var mer planert og at sykkelveiene derfor ofte gikk et par meter under veien i dumper og og par meter over der hvor veien skar seg gjennom en forhøyning i terrenget.

Atter en søvnig småby

Noen dyrker mat, andre fargerike blomster for selvplukk

I middelalder var Stade kjent for sitt lokale øl, Stade Kater, som ble eksportert og drukket rundt omkring i det nordlige Europa

På nabobordet spilles det kort og drikkes drinker mens jeg spiser middag på Aloha Restaurant am Stadthafen

Paris - Oslo på sykkel etappe 5: Stade til Flensburg i Tyskland 184 km/1.129 km fra Paris

Havnen i stade rett utenfor hotellet

Den siste hele etappen i Tyskland gikk fra Stade til Flensburg som kun ligger noen kilometer fra grensen til Danmark. For femte dag på rad var det spådd regnbyger i løpet av dagen. Det regnet veldig kraftig gjennom natten og da jeg våknet, men hadde gitt seg da jeg startet. Jeg smilte og sang mens jeg syklet langs jorder og gressplener som var fulle av regn.

Stade

Tydelige spor etter nattens voldsomme regn

Stor, kyr og vindmøller = Tyskland

Før de lokale kamp-kyrne angriper samles de alltid på det høyeste punktet i terrenget

Elben har sitt utspring i Tjekkia og er så bred at jeg måtte krysse med båt

Små effektive ferger sørger for å bringe trafikken over Elben

Turens første, men ikke siste, cruise

Skuffet over å ha fått sauer i stedet for kalver

I likhet med kyr gjør sauer seg klare til kamp på det høyeste punktet i terrenget

Dagens dusjing er i gang

Fetteren og kusinen til Fleksnes

På den smale broen over elven Stör ble jeg vitne til en episode i Fleksnes- og Hanna Kvanmo-stil. En mann i en pick up og en kvinne i en sedan nektet å vike på et punkt på broen det var for smalt for to biler å passere hverandre. Jeg valgte å sykle forbi. Hanne Kvanmo låste og forlot bilen sin og den måtte flyttes av en redningsbil. Jeg vet ikke om det samme skjedde her.

Bakeriet i det tidligere danske Heiligenstedt tok verken Mastercard eller Visa, men hun som jobbet der var hyggelig

Lokale oversvømmelser som følge av det voldsomme regnet

Ikke alle landsbyer er så søvnige som man tror

Krigsminnesmerker

Ulvestammen i Danmark kommer fra Tyskland. Jeg så kun streifdyr, men de jaktet ikke på meg

Etter regn kommer sol

mine venner vindmøllene

Kielerkanalen - turens korteste cruise som til og med var gratis

Neste cruise ble over Kielerkanalen (på tysk: Nord-Ostsee-Kanal, ofte forkortet NOK). Den er en av verdens mest trafikkerte kunstige vannveier og forbinder Nordsjøen med Østersjøen gjennom delstaten Schleswig-Holstein i Nord-Tyskland.

Etter medvind i går er det rettferdig med kraftig motvind

NATO-venn

De fleste kyrne har resignert i styrtregnet

En rundball beveger seg rundt i naturreservatet i det fjerne

Vindmøller er noe av det vakreste jeg vet (og det er ikke ironi)

Når dekket på sykkelveien er skadet er det selvsagt skiltet godt i Tyskland

Klare tegn på at områdene mot grensen til Danmark har vært danske

Da jeg trillet inn i Flensburg oppdaget jeg at det var rebell-land. Folk gikk på rødt, og mange hadde på seg rare klær. Byen var full av dansker og det var ingen ledige bord på min favoritt blant de indiske restaurantene i byen.

Jeg bor ofte på Alte Post når jeg passerer Flensburg på sykkel

I Flensburg sentrum dominerer dansk som språk.

Paris - Oslo på sykkel etappe 6: Flensburg i Tyskland til Viborg i Danmark 240 km/1.369 km fra Paris og del 2

Flensburgfjorden

Som vanlig trillet jeg av gårde etter frokost, og som vanlig var det spådd regnbyger i løpet av dagen. Som en bonus skulle det tordne og lyne på ettermiddagen.

Som syklist kan man passere grensen til Danmark via den hemmelige bakveien

Propp i øret og klar for Teams møte

Etter en drøy times sykling hadde jeg et Teams møte lags en smal landevei. Rett før møtet begynte passerte en liten hund som ble jaget av en rev etterfulgt av en løpende middelaldrende mann. Jeg tenkte at reven enten hadde rabies eller var en tispe med unger i nærheten og flyttet meg litt før jeg dukket inn i møtet.

Deler av de danske områdene som ble avstøtt til Preussen og Østerike i 1864 ble gjenforent med Danmark i 1920 etter en folkeavstemning. Andre områder forble i Tyskland.

Hærulfstenen fra vikikingtiden med innskripsjonen Hærulf

Straks sykler jeg inn i flere timer med regn og et saftig torden og lyn-show

Jeg syklet inn i et voldsomt turdenvær og spurte noen solsikker om hva jeg burde gjøre. Rådet deres var:

-Stans syklingen umiddelbart når 30/30-regelen tilsier at det er fare (mindre enn 30 sekunder mellom lyn og torden).
-Søk innendørs i en bygning eller i en bil med lukket metallkarosseri.
-Hvis du ikke finner bygning/bil:
-Kom deg bort fra åpne felt, åskammer og enslige trær.
-Sett sykkelen fra deg et stykke unna (helst 20–30 meter).
-Gå i hukestilling med føttene samlet på et tørt, ikke-ledende underlag

Solsikkene som ga meg råd

Dett 116 meter høye Højentårnet syd for Vejle

Haraldskær vest for Vejle. Her har vært på jobb-samling med NBBL da jeg var ung

Noen mil fra Vejle begynner det å dukke opp mange bratte opp- og nedoverbakker. I bunnen av en av de bratte bakkene passerte jeg Haraldskær deg jeg husker at lederen for den danske almenboligforeningen beskrev krisen de almene boligene i Danmark var i da jeg var der på jobb-seminar for 1.000 år siden. De borgelige partiene ønsket at boligene skulle selges, de sosiale utfordringene i beboermassen ble større for hvert år som gikk og det var mange andre problemer. Jeg husker at vi snakket om at vi var glade for at norske politikere hadde satset på en bred eierlinje der også flertallet av de med lave inntekter fikk muligheten til å bli boligeiere.

Bakkene er knallbratte, men ikke så lange

Snille bønder

Denne gangen trillet jeg bare forbi Jellingesteinen, Thyra og Gorm den gamle. Selv teknologi-inspiratoren Harald Blåtann fikk være i fred

Betongkontstruksjon fra yngre jernalder

Vakre skulpturer i kornåkeren

Noen av Danmarks gjenlevende våtmarker

Og atter en at de bratte lokale bakkene

Langs et nedlagt jernbanespor ved Silkeborg

Par med hund i aftensol

Paris - Oslo på sykkel etappe 7: Viborg - Hirtshals 175 km/1.544 km fra Paris

Annenhver dag rengjorde og smurte jeg kjedet

Den kjente danske komikeren Framk Hvam kommer fra Viborg. I Norge er han kanskje mest kjent fra Klovn der han sammen med Kasper Christensen ofte bruker pinlige, moralsk tvilsomme eller sosialt grenseoverskridende situasjoner som komikk. Det går så langt at et ellers liberalt vennepar av oss stoppet familie-visningen av filmen "Klovn - The Movie" da "Pearl necklagc-scenen" dukket opp tidlig i filmen.

Frank Hvam eller ikke, etter frokost trillet jeg i vei i retning Hirtshals og turens tredje og siste cruise.

Viborg og hotellet mellom Søndersø og Nørresø

Hestene blir både villere og mindre dess lengre nord man kommer

Aars

En mann er uten og lufter kalven sin

Linfjorden

Sildebyen Nibe

Ved 14-tiden hadde jeg syklet i nøyaktig en uka. Jeg stoppet umiddelbart i et veikryss nordvest fro Aalborg og trakk frem et wienerbrød jeg hadde kjøp tidligere på dagen på bakeriet i Aalestrup og spiste det for å feire.

Nøyaktig en uke på sykkelen feires med dans wienerbrød nord for Aalborg

Fyrtårnet i Hirtshals

De siste danske hestene jeg så på turen

Mens jeg nærmet meg Hirtshals tenkte jeg på deltakerne i Norseman som slet seg mot Gaustatoppen samtidig som jeg satt og slappet av på sykkelen. Norseman er alt for kort for meg, men jeg har lyst å prøve meg når jeg blir pensjonist og ikke orker lange ting lengre.

Fremme i Hirtshals

Sykkelen er deprimert siden det er så lite igjen av turen

Playa del Hirtshals

Folk samles rundt den berømte søylen i Hirtshals

En gruppe mennesker sitter og undrer på hva fremtiden vil bringe

Sannhet på veggen til Lilleheden Cafe & Restaurant i Hirtshals

Paris - Oslo på sykkel: Sjarmøretappen Larvik - Oslo som epilog 138 km/1.682 km fra Paris

Første tegn til morgenlys

Etter en 3 timer og 45 minutters overfart la båten til kai i Larvik. Jeg hadde så vidt duppet av en gang, men det er en myte at man trenger søvn hver natt. Jeg var tidlig av båten og i gang med syklingen kl 02.07. Det var stupmørkt så snart jeg kom utenfor byen der det ikke lenger var gatebelysning, men herlig stille.

Det var minimalt med trafikk, og i en periode så jeg flere fulle menn med dress som snublet hjemover enn rådyr og biler. Etter mye motvind på turen var det deilig at det var helt vindstille.

Enda mer morgenlys

En baguett jeg kjøpte i Hirtshals ble spist på et jorde vest for Skoppum

Trolsk stemning ved Nykirke

Ingen bensinstasjoner eller butikker langs ruten var åpne så alt jeg fikk i meg var en baguett og to sykkelflasker med vann. Jeg forsøkte å overbevise meg selv om at det er en myte at man trenger mer mat og drikke når man sykler fra Larvik til Oslo, men magen var ikke helt enig.

Soloppgang rett før Holmestrand

Bro-spagetti i Drammen

Jeg trillet inn mot Oslo på morgenen. De fleste syklistene jeg møtte var landeveisyklister på vei ut av byen. Vel fremme på Rådhusplassen ble jeg møtt med norsk flagg, brus, juice og rundstykker. Det smakte herlig etter 1.682 fine kilometer på sykkelen fra Paris.