Tips for trening til 100 miles ultraløp

Årets første ultraløp er et terrengultraløp på 100 miles i en dyrepark i Sør Afrika. Denne gangen har jeg gått systematisk til til verks når det gjelder treningen. Det er ikke sikkert min måte å gjøre det på passer for alle, men jeg har likevel lyst å dele.

Jeg har nådd en alder på 47 år og kommet til den fasen av livet som vanligvis kalles livets høst. Dette er det punktet i livet som kan sammenliknes med at man stenger hytta etter sommeren med viten om at man aldri mer vil komme tilbake. Det eneste som gjenstår er høst, senhøst og vinter. I en slik fase er det viktig at trening til det som er ekstra hardt skjer etter en form for plan, da man ikke har ubegrenset antall muligheter igjen slik unge mennesker vil oppleve at de har.

Mitt aller første ultraløp var Ultrabirken i 2010 den gangen det gikk fra Rena til Lillehammer langs en rute med veldig mye myr i tillegg til en solid elvekryssing. Jeg hadde ingen anelse om hva jeg bega meg ut på, men hadde en fantastisk flott opplevelse og løp oppstemt i mål etter snaue 10 timer.

Blid og fullstendig uerfaren med korte tights på Ultrabirken i 2010 

Siden Ultrabirken i 2010 har jeg forsøkt å lære og ønsker å dele noen tips om trening mot det nye maraton, dvs 100-miles (161 km) løp.

Det er ofte lurt å se på hva de beste gjør, for deretter å forsøke å tilpasse det til hverdagen for oss glade mosjonister. Det har jeg gjort denne gangen. I tillegg har jeg selvsagt noen egne ideer.


1. Skaffe et ultraskjegg

De fleste seriøse ultraløpere skaffer seg etterhvert et ultraskjegg. Ultraskjegget kan i noen tilfeller forveksles med hipsterskjegg, men hvis man ser nærmere på et ultraskjegg og dets bærer, vil man oppdage at det ikke bærer noen av de kjennetegnene på jåleri man alltid vil finne på en skjeggete hipster.

Gordon Ainsleight

Ultraskjegget oppstod med Gordon Ainsleght, da ha løp det 100-miles lange hesteløpet Western States Trail Ride i 1974. I tillegg til å være selve ur-100-miles løpet, har Western States Endurance Run blitt verdens mest prestisjefulle 100-miles løp.

Forrest Gump bidro til utviklingen av ultraskjegget

Det er dessverre ikke mange kvinner som kan få ultraskjegg

Emile Forsberg og andre gode ultraløpere bruker langt hår som alternativ til skjegg

For kvinner er ultraskjegg sjelden et alternativ. Her dreier det seg om langt hår i stedet. Under 100-miles løp brukes normalt en eller annen variant av stramme hodebunnfletter.

Rob Krar er en ultraløper med flott ultraskjegg 

Anton Krupicka har også et skikkelig ultraskjegg 

Jeg har definitivt ikke et ultraskjegg ennå, men jobber med saken 

2. Gå på ski i stedet for å løpe 

Ti tross for at Emile Forsberg og Killian Jornet er blant verdens beste ultraløpere legger de løpeskoene på hylla i vinterhalvåret. I stedet brukes tiden til skigåing og -kjøring.

Killian Jornet holder seg til ski om vinteren 

Selv praktiserer jeg det samme, og får masse flotte naturopplevelser på kjøpet som gir mye av den energien man trenger for å løpe et 100-miles løp. I tillegg slipper man å gå lei av løpingen.

Naturopplevelse på ski 1

Naturopplevelse på ski 2

Naturopplevelse på ski 3

Naturopplevelse på ski 4

3. Smerteforebyggende tiltak

Det kan være usigelig vondt å løpe lange løp. Blant verdens beste løpere er det vanlig å spise smertestillende tabletter som et forebyggende tiltak de siste 4 ukene før et langt løp. Man bør snakke med en lege med god kompetanse på området, da det er utrolig viktig å bruke riktig medisin og dosering.

Forebyggende pilleknasking er en vanlig metode 

I tillegg er potet-slektningen Solanum Brevicaule veldig godt egnet som smerteforebyggende mat. Selv spiser jeg 1-2 daglig de siste 10 dagene før et 100-miles løp.

Solanum Brevicaule er i slekt med poteten og inngår i smerteforebyggende kosthold

4. Prøv å like deg selv 

For mange mennesker er et av de største hindrene for å få trent nok mot et 100-miles løp, at de ikke liker seg selv. Hvis man ikke liker seg selv, søker man selvsagt selskap med andre mennesker så ofte som mulig. Dette vil også omfatte trening, og føre til at den blir sjeldnere og mer rotete enn om man hadde likt seg selv godt nok til å trene alene.

For andre er ikke problemet at de ikke liker seg selv, men at de er så fryktelig kjedelige. Er man er i denne kategorien er problemet at det blir ulidelig kjedelig å være alene fordi man nesten kjeder seg selv til døde. Samvær med andre mer interessante mennesker blir derfor nødvendig selv om det skader treningen. Det er dessverre lite å gjøre med denne tilstanden.


5. Ikke løp på fritiden 

Frem mot neste 100-miles løp er jeg nøye på ikke å løpe noe på fritiden. Den eneste løpingen som finner sted er PendLøping, dvs transportløping til og fra jobb.

Livet slik det fortoner seg for en PendLøper 

PendLøping er ikke kategorisert som trening, men som ren transport på linje med t-bane og buss. Det kan likevel komme godt med dersom man skal løpe et langt løp. Å løpe ut over PendLøpingen regnes av mange som juks.

PendLøping kan være vakkert 

PendLøping innebærer møter med aggressive dyr

PendLøping kan være kaldt 

PendLøping kan gi kunstopplevelser 

PendLøping kan gi utenomjordiske opplevelser

6. Kutt ut komfortsone-bullshit og kom deg ut av komfortsonen 

For ekte ultraløpere er det å presse egne grenser selve kjernen av komfortsonen. For en wannabe-ultraløper er det samme utenfor komfortsonen.

En ekte ultraløper begir seg derfor utenfor komfortsonen dersom man tilbringer en uke på sofaen med potetgull og øl, mens det å løpe langt og presse egne grenser er innenfor. For wannabe-ultraløperen er det motsatt.

Dersom man trener mot 100-miles løp bør man krype ut av komfortsonen og ta en uke på sofaen i ny og ne. Jeg har det som del av min strategi selv om jeg både kjenner meg tøff og modig når jeg er på sofaen utenfor sonen.

Blikk inn i komfortsonen 

7. Råd om 100-miles løp og samlivsbrudd 

Det er et forhold man bør ha særlig fokus på dersom man skal trene mot et 100-miles løp.

Som jeg har pekt på tidligere er forekomsten av samlivsbrudd og skilsmisser formidabel blant ultraløpere. 100-miles løp er ekstra farlige for forholdet.

Etter et 100-miles løp øker man markedsverdien på kjønnsmarkedet mer enn noe annet. Dette er påvist i undersøkelser både i Tyskland og USA, og alle nordmenn som har løpt sitt første 100-miles løp vet at det stemmer for Norge også.

Markedsverdien på kjønnsmarkedet faller dramatisk når man blir eldre 

De fleste har den partneren de i sin tid måtte ta til takke med. Etter et 100-miles løp åpner det seg enormt mange flere spennende muligheter. Hvis man ser på erfarne 100-miles løpere vil de fleste ha partnere med en langt høyere standard og markedsverdi enn normalbefolkningen.

Kurven ser svært ulik ut for de som har fullført 100-miles (Alpha Male - tilsv gj for alfahunner)

Som ledd i treningen mot et 100-miles løp er det derfor viktig å tenkte nøye gjennom konsekvensene av å fullføre.

For mange kan tiden etter et 100-miles løp fremtre som noe som er langt utenfor komfortsonen, da et nytt liv med en ny partner kan virke uvant og skremmende. Selv om de er kapable til å fullføre et 100-miles løp avstår derfor mange gode løpere fra å delta, og flere bryter av frykt for hva som vil skje hvis de fullfører. Jeg har gitt enkelte råd om ikke å delta, da jeg har skjønt hva som vil skje med forholdet deres dersom de lykkes med å fullføre.

Dersom man er et par der begge løper ultraløp, er mitt råd at man debuterer på 100-miles samtidig. På denne måten sikrer man at det ikke blir for stor ubalanse i markedsverdien dersom begge skal ut på kjønnsmarkedet samtidig. Dette mener jeg to som er glad i hverandre bør sørge for av omsorg for den andre.

Ultraløping er farlig - 9 grunner til å holde seg langt unna ultraløp

Dette gjør ultraløpingen med deg

Ekte ultraløper eller slaskete sjarlatan

ChampagneUltra - årets mest skravlete dag

ChampagneUltra høres ut som noe utrolig morsomt som gir kraftig hodepine dager etter. Det er nok en viss mulighet for at løpet kan gi hodepine, men neppe i samme grad som ultra-champagnedrikking pleier å gjøre.

Prøveversjonen av løpet ble arrangert for ett år siden med 18 deltakere. Løpet arrangeres av Romerike Ultraløperklubb med primus motor Olav Engen i spissen. Det består av 5 runder på 10 km hver i en ganske flat og lettløpt terrengløype ved Sessvollmoen rett nord for østre rullebane på Gardermoen. Sessvollmoen leir ligger rett ved siden av startområdet og huser blant annet avdelingen med det klingende navnet Regional støttefunksjon Base Viken.

Mens fjorårets løp gikk på tungt føre i mye løs snø var det til sammenligning utrolig enkle forhold i år: Noen få centimeter med snø og litt is her og der. Det var også langt flere deltakere med 52 påmeldte og 44 som startet. Veksten var definitivt størst i kvinneklassen der det gikk fra Ingunn Ytrehus som eneste deltaker i fjor til 16 på startstreken i år.

Løypa til ChampagneUltra

Start var kl 09, men det var mulighet for tidligstart kl 08. Siden programmet for resten av dagen var tett, valgte jeg tidligstart. Jeg plukket opp Marianne Følling kl 06.30. ved Gardeleiren på Huseby der det er 24-timers væpnet vakthold.

Marianne skulle være funksjonær og kjøreturen gikk med til hyggelig skravling om barn, sport, hytter og mye annet. Det skulle vise seg at dagen skulle bli den mest skravlete jeg hadde i hele i 2015.

Vi var 15 som skulle starte kl 08, men noen færre møtte opp. Løpet ble satt i gang og vi duret avgårde i mørket. Dag Kilen lå i front og de to Ertesvåg-søsknene og jeg fulgte etter. Det var helt mørkt ved start og vi brukte hodelykter på den første runden. Litt etter halvveis ble det såpass lyst at de kunne skrus av.

Mens jeg løp surret Regional støttefunksjon Base Viken, Regional støttefunksjon Base Viken, Regional støttefunksjon Base Viken........ rundt i hodet. Det var greit da jeg synes navnet var ganske morsomt.

Mot slutten av første runde dro Dag Kilen litt i fra og Ertesvåg-søsknene seg litt bakover. Jeg ble derfor liggende alene inn mot runding. De som startet kl 09 hadde akkurat satt i gang da jeg kom inn, og jeg kunne se de to siste på den andre siden av sletta rett etter startområdet. Dag stoppet ved depotet sitt i bilen, mens jeg fortsatte på direkten.

Et par kilometer ut på runde nummer to tok jeg igjen den første løperen i hovedfeltet mens jeg gnafset i meg en kald og hard Snickers. Siden passerte et par til før jeg nådde igjen gruppen til Asgeir Hjorthaug og Even Nedberg 5 km ut i runden.

Trude og Tord Ertesvåg løper i mørket på førsterunden på dette skarpe bildet

Deretter begynte en drøy runde med skravling. Først litt med Even og deretter lenge med Asgeir. Vi skravlet om hvorfor vi hadde begynt med ultraløping, barn, nåværende og tidligere jobb og felles kontaktpunkter. Etter en stund seg Even av gårde og vi ble tatt igjen av Dag Kilen.

Etterhvert seg også Asgeir avgårde og Dag og jeg skravlet oss gjennom store deler av den tredje runden. Vi snakket om de sportslige aktivitetene vi hadde vært med på i løpet av året, om hvordan sportslige prestasjoner blir påvirket i perioder man jobber mye, om innholdet i jobbene våre, Barlindåsen og jobbreising.

Vi hadde nøyaktig samme strategi for løpet; dure jevnt og rolig i gjennom for å få god langturstrening samtidig som det ikke måtte gå så raskt at det ikke var nok energi igjen til nyttårskvelden.

Morgenhimmel litt etter halvveis i første runde 

Jeg hadde med meg kamera underveis, men fotoprosjektet ble totalt mislykka. Jeg fikk tatt ett uklart bilde av de jeg løp sammen med på første runde, ett av morgenhimmelen og ett av snø som raste ned fra trærne mellom 7 og 8 km.  Deretter ville ikke kameraet starte lengre.

Mot slutten av den tredje runden kjente jeg meg usedvanlig slapp og næringstom. Jeg hadde spist halvparten av en dobbel Snickers og hadde drukket en liter vann, noe som trolig var i minste laget på de 30 km som var tilbakelagt. Jeg stoppet derfor ved bilen og fylte begge vannflaskene mine, drakk en halv liter med vann og tok en smurt tykklefse i hånden og fortsatt ut på den fjerde runden. Lefsen var som forventet usedvanlig vond og jeg brukte 5 kilometer på å tvinge den i meg. Til tross for at lefsen var vond, begynte den å gi meg energi mot slutten av runden og jeg følte meg langt bedre.

En som hadde uflaks og fikk snø over seg i skogen  mellom 7 og 8 km  

Mesteparten av runde 4 ble jeg liggende i en skravlefri sone uten noen andre løpere å skravle med. Jeg fikk derfor tid til å tenke litt. I forbindelse med at jeg driver og bygger opp virksomhet som Norges, og antakelig verdens, første Demotiveringscoach er det mye som må planlegges.

Jeg bestemte meg for å bruke tiden mens jeg løp i ensomhet til å jobbe med konkurrentanalyse. Selv om virksomheten jeg bygger opp er unik, er det viktig å ha grundig kjennskap til aktørene på den andre (og gale) siden, dvs motivasjonscoacher, mentaltrenene og desslike. Gjengen med tidligere soldater i Bertrand AS og Bravura AS er på listen over konkurrenter, det samme er den tidligere modellen Lena Alexandra Larsen. I tillegg må ikke miljøet på Olympiatoppen glemmes, da de fra tid til annen kan finne på å gjøre private kommersielle stunts.

Konkurrentanalysen min ble brutt, da jeg passerte en dame som var uheldig og fikk snø fra et grantre over seg. Til tross for at det var uhøflig klarte jeg ikke å la være å le.

På vei opp løpets lengste bakke på fjerderunden, foto: Bjørn Hyjanstorp 

På de siste to kilometerne inn mot mål kjente jeg at beina begynte å bli fine og møre. Jeg møtte en pensjonist med skarrende sørlandsdialekt som var ute og luftet hunden sin som oppfordret meg til å øke farten, da det i følge han "var en veldig kjekk dame" rett foran meg. Damen viste seg å være Yvonne Olstad, og jeg fortalte henne om episoden ved runding mens jeg drakk et par krus med Cola. Mens jeg drakk kom Sonde Amdahl inn til runding. Til tross for at han hadde startet en time etter meg hadde han løpt like langt som meg.

Etter runding brukte kroppen et par kilometer på å våkne. Deretter gikk resten veldig lett. Jeg tok igjen Trude Ertesvåg litt over halveis i den siste runden. Hun fortalte at hun hadde problemer med kneet som gjorde at hun måtte gå. Dette var likevel ikke til hinder for at hun hadde tenkt å fullføre. På den ene siden ble jeg imponert over hvor stor viljestyrke hun hadde. På den andre siden fikk jeg et lite blaff av motløshet med tanke på muligheten til å lykkes som demotiveringscoach. Det skal helst ikke finnes alt for mange som Trude, da de neppe lar seg demotivere uten ekstraordinær innsats.

Med Dag Kilen rett etter målgang, foto: Bjørn Hyjanstorp 

I mål vanket det saft, Coca Cola og medalje. Etter litt skravling i målområdet dro jeg raskt hjem, da jeg hadde glemt å ta med meg en varm jakke.

Beina kjentes veldig lette og fine, men jeg temmelig sliten i kjeven etter all skravlingen. Siden det fortsatt var tidlig på dagen var jeg usikker på om jeg kom til å klare å skravle videre gjennom hele kvelden frem til 2016.

Marianne Følling og ultraildsjel Olav Engen -  foto Bjørn Hyjanstorp 

Kvelden ble avsluttet med klassisk nyttårsfest av beste merke med masse skravling. I perioder måtte jeg ta små pauser fra skravlingen fordi jeg var så sliten i kjeven. Jeg lykkes likevel å skravle meg helt inn i 2016.

Gruppeselfie i en skravlepause på nyttårsfesten

Skravlingen som begynte kl 06.30. pågikk fortsatt under fyrverkeriet ved midnatt 

En stor takk til Olav Engen & Co for å arrangere dette løpet for oss på nyttårsaften.

Ekte ultraløper eller slaskete sjarlatan?

Mange lurer på når man blir ultraløper, og ikke minst når man blir en ekte ultraløper. Kreves det noe spesielt, eller er det tilstrekkelig at man våkner en morgen og føler seg som ultraløper?

Jeg ville ha svar på spørsmålet og har gått grundig igjennom de offisielle og halvoffisielle kriteriene. Av praktiske årsaker går jeg systematisk gjennom de ulike distansene og løpskategoriene samt deres plassering i hierarkiet.

Blir man ultraløper hvis man løper 50 km? 

Alle distanser over 42 195 meter regnes som ultraløp. Teknisk sett har man derfor løpt et ultraløp dersom man løper et løp på 50 km. Man bli imidlertid like lite ultraløper av å løpe et slik løp som man blir vegetarianer av å spise en banan. Som de fleste vet skal det uendelig mye mer til. 

Kortdistanse er for småbarn - indisk 4 åring etter å ha løpt sine første 48 maraton 

Konklusjonen er derfor klar, man blir ikke ultraløper av å løpe denne distansen. Løpene på 50 km er i følgende kategori: Barnehage. 

Lise (4 år) før dagens 50 km 

Hva med 50 miles/80 km eller 100 km?
Dette er den klassiske kortdistansen blant ultraløpere. De fleste kaller den også for spurt. Siden distansen er så kort har den blitt veldig populær blant små barn, spesielt i USA.

e

Åtte-årige Tea fullfører 100 km i Javelina Jundred i 2013

Konklusjonen er derfor klar, man blir ikke ultraløper av å løpe denne distansen. Løpene på 80/100 km er i følgende kategori: Barneskole

Hva med turistreisene - er de i det hele tatt ultraløp?
Det arrangeres en rekke turistreiser for løpere. Den kanskje mest kjente er Marathon des Sables i Sahara. Denne reisen markedsfører seg som verdens hardeste løp, noe som selvsagt ikke stemmer.

Disse løpene er en form for pakketurer der en gruppe med mennesker betaler store beløp til en kommersiell arrangør for å løpe korte etapper i fellesskap hver dag samtidig som de hjernevaskes til å tro at det er med på verdens hardeste løp.

I Marathon des Sables kan det for eksempel være så lite som ett eneste (kort) ultraløp inne mellom alle de andre superkorte løpeturene. 

Dagsetappene til turistreisen Marathon des Sables  er oftest ikke engang ultraløp

Disse løpene er fantastisk sosiale og kan være en morsom måte å reise på for å bli kjent med nye mennesker. Blant hardcore ultraløpere har de imidlertid status som en klassetur i 6 klasse på barneskolen - hyggelig og sosialt, men ikke noe særlig mer. Den svenske ultralegenden Rune Larsson uttrykker en typisk holdning til løpene i teksten under:  

Den svenske ultralegenden Rune Larsson har klare meninger om Marathon des Sables 

Konklusjonen er derfor klar, man blir ikke ultraløper av å løpe denne distansen. Turistreisene er i følgende kategori: Klassetur for 6. klasse 

Maratondistansen for ultraløpere er 100-miles/161 km 

I ultraløpermiljøet er det svært få som vil anse deg å være i nærheten av å være ultraløper før du har løpt ditt første 100-miles løp. Dette er på mange måter ultraløpenes maraton - eller standard langdistanse. En ultraløper som ikke har løpt et eneste 100-miles blir betraktet som en langdistanseløper som aldri har løpt maraton.

Thames Path 100 miles i England - løpet som ga meg juniorlærlingstatus 

Det holder selvsagt ikke med ett løp, man bør ha en solid dose på CV-en. Ett fullført løp gjør at man blir betraktet som en juniorlærling i miljøet. og veldig mange kommer aldri forbi dette stadiet.

100-miles løp har også blitt veldig populær blant halvstore barn. Distansen anses derfor å være på nivå med ungdomsskolen. I praksis ser man også at disse løpene ofte er mest populære blant de som nærmer seg tenårene. Dersom utviklingen fortsetter kan de komme til å bli nedgradert til 7. klasse på barneskolen.

100-miles er en vanlig distanse å løpe for barn

Konklusjonen er derfor klar. Man blir lærling og ikke ultraløper av å løpe denne distansen. 100-miles løpene er i følgende kategori: Ungdomsskole 

Redden-søsknene (11 og 9 år) koser seg fortjent med kake etter å ha løpt et 100-miles løp 

Ekte ultraløpere
Man blir ikke en ekte ultraløper av å løpe noen 100-miles løp eller løpe mer enn 200 km på noen 24-timers løp. Hvis man løper på superenkelt underlag, som f eks løpebanen inne på Bislett kan det i tillegg stilles spørsmål ved om man noensinne kan bli ultraløper, da banen er ekstremt lettløpt.

Hvor mye skal så til? Den ekte utraløperen Trond Sjåvik er en eksempel på hvor mye mer som skal til. CVen hans på DUV viser en del av de merittene som gjør ham til en ekte ultraløper.

På de 35 løpene som er registrert i databasen har han løpt over 22 000 kilometer. Et par eksempler fra de siste årene er 892 km på 6-dagers i Ungarn og 4175 km på et løp fra Skagen til Gibraltar. For å si det på en enkel måte: hvis man løper en dose med samme type løp som Sjåvik er man en ekte ultraløper.

Utdrag fra Trond Sjåviks CV på DUV viser at han er en ekte ultraløper 

DUV er forøvrig nettstedet der det er vanlig å foreta kontroll av om noen er en ekte ultraløper, eller bare en slaskete sjarlatan som har tuslet rundt og deltatt på noen überkorte barneløp.

Ekte ultraløpere anses å være på nivå med videregående skole. I tillegg til at det er frivillig å gå der kreves det lille ekstra når det gjelder motivasjon i forhold til 100-milesløp og andre aktiviteter på juniorlærling og ungdomsskolenivå.

Det er visse ulemper ved å være ekte ultraløper 

Konklusjonen er derfor klar. Løpene på ekte ultraløpernivå er i følgende kategori: Videregående 


De virkelig krevende løpene 
Ekte ultraløpere kan ta fatt på de virkelig krevende løpene dersom de ønsker ønsker å komme på toppen av ultraløperpidestallen, dvs på universitetsnivå.

Et par eksempler på løp i denne kategorien er Barkley Marathons i USA og Kaihigyo i Japan.

Barkley Marathons
Ett virkelig krevende løp er 100-miles korte løpet Barkley Marathons. I løpet av de 30 årene løpet har blitt arrangert har kun 14 av 1100 deltakere klart å fullføre. Hvert år det er en deltaker som lykkes med å fullføre, gjøres løpet ennå litt hardere året etter.

Det er også vanskelig å komme med på løpet, da man må finne ut hvordan man skal søke om å få delta. Løpet har ingen adresse, e-post, hjemmeside eller søknadsfrist. Det går i usedvanlig vanskelig og kupert terreng, der ingen klarer å bevege seg fort.

Barkley Marathons starter når løpsleder Laz tenner en sigarett 

Ingen nordmenn har fullført Barkley Marathons.

Kaihigyo
Det siste løpet må man til Japan for å delta på. Kun 46 har fullført Kaihigyo siden starten
for 130 år siden i 1885. Løpet går over 1000 dager fordelt på 7 år. Det er mange graver langs hele løpets faste rute, da man enten må henge seg eller skjære ut innvollene i magen dersom man gir opp underveis.

Etappene de enkelte årene begynner rolig med 40 km pr dag i 100 dager hvert av de fire første årene. Deretter øker det til 200 dager, samt 7,5 døgn uten søvn, vann eller mat. Hvis man overlever de 7,5 dagene vil de fleste ha vært så nær døden det er mulig å komme. Deretter er det litt lengre etapper de to siste årene.

År 1: 40 km pr dag i 100 dager

År 2: 40 km pr dag i 100 dager

År 3: 40 km pr dag i 100 dager

År 4: 40 km pr dag i 200 dager

År 5: 40 km pr dag i 200 dager samt 7,5 døgn uten søvn, mat eller vann

År 6: 60 km pr dag i 200 dager

År 7: 84 km pr dag i 100 dager, deretter 40 km pr dag i 100 dager

Håpefulle deltakere i Kaihigyo 

Ingen nordmenn har så langt fullørt Kaihigyo. Det er ikke sikkert der er så lurt å prøve seg heller.



Hilsen Norges første Demotiveringscoach®


Dette gjør ultraløpingen med deg 

Ultraløping er farlig 

Bislett 24-timers - Norges første Demotiveringscoach® blir til

Markedet flommer over av motivasjonscoacher, og enhver med vettet i behold skjønner at det ikke er fornuftig å satse på et yrke der det har vært en enorm overetablering. Jeg bestemte meg derfor å bli Norges første Demotiveringscoach® i stedet.

Den fremste oppgaven til en Demotiveringscoach® er å forsøke å få folk til å prestere dårligere enn de ellers ville gjort, og i beste fall få dem til å gi opp. I tillegg er det en viktig oppgave å få folk til å bli så mørke til sinns som mulig, slik alt føles vondt og tungt.

Min strategi for å demotivere deltakerne på Bislett var todelt. For det første hadde jeg laget lapper med demotiverende tekst som jeg planla å henge opp langs løpebanen. For det andre skulle jeg gi demotiverende coaching til de som så ut til å være mottakelige for det.

Jeg regnet med at det ville være vanskelig å påvirke hardcore utraløpersjeler, da de har en viljestyrke av en annen verden. I likhet med motivasjonscoachene planla jeg derfor å konsentrere meg om de noe svakere sjelene. Disse trenger mye støtte fra andre for å gjennomføre når det blir slitsomt og vondt, da de ikke er utstyrt med den nødvendige viljestyrken fra naturens side.

Demotivasjonsutstyret gjøres klart før løpet 

Bislett 24-timers startet kl 10. på fredag 20. november. Jeg kom en times tid før start og hadde på sedvanlig vis 5 minutter i stillhet sammen med Grete Waitz statuen foran Bislett sammen med rundt 50 andre løpere.

Grete Waitz 

Etter å ha hentet startnummeret pratet jeg litt med Marie Veslestaul, som jeg delte hvilebenk med. Deretter tok jeg en runde på banen for å hilse på kjente og henge opp demotiveringslappene,

Det var hyggelig å treffe alle de gode løpevennene fra ultramiljøet. På startstreken var det veldig god stemning og høy skravlefaktor. Noen skulle løpe 48 timer, mens de fleste av oss skulle bare løpe i 24 timer. Løpsgeneral Geir Frykholm sendte oss av gårde kl 10.

De første rundene ble det litt for mye prating med andre løpere til at jeg fikk begynt å sirkle meg inn de første byttene for demotiveringscoaching. På forhånd hadde jeg bestemt meg for ikke å bruke noe tid på de eldre løperne. Flere av disse er langt oppe i årene, og noen halter eller har en del andre kroppslige plager. De er imidlertid så sterke i hodet at de aldri bryter med mindre det skjer noe helt spesielt.

Kvinner er heller ikke spesielt gunstig å prøve å demotivere, da de normalt har en langt lavere bruddprosent enn menn på lange ultraløp. Mitt fokus skulle derfor utelukkende være rettet mot menn under 50. De fleste som bryter er i denne gruppen, og mange av disse kommer til å bryte på grunn av egen-demotivering.

På det tidspunktet maratondistansen på 42 km var passert laget jeg en film fra en full runde på 546 meter på Bislett. Kjendisskuespillerne Helge Reinholt, Jeanette Vika, Jin Cao og Einar Hagemann har alle viktige roller.

Etter drøye 30 km kom min venn Terje innom med et saftig wienerbrød, noe som smakte fortreffelig etter de første timene i katakombene. Etter 70 km tok jeg meg en liten pause med sosiale medier og Snickers. Selv om føttene begynte å blir møre av det harde underlaget var beina fine.

Blid mann etter 70 km i katakombene på Bislett 

Jeg bestemte meg for å følge en av de beste løperne en runde og filme hvordan løpet fortoner seg for en som løper mye raskere enn alle andre. På det daværende tidspunktet ledet John Henry Strupstad løpet, og jeg hang meg på ham så snart han passerte.

Vi passerte en del mennesker i løper av runden, og det er ingen tvil om at det hadde vært morsomt å være så god. For oss hobbymosjonister er det morsomt å løpe et løp der vi kan observere eliten hele tiden. I de fleste andre løp ser man dem bare den første tiden etter start.

Fokusklinikken var til stede på Bislett med fysioterapeuter og kiropraktorer og tilbød gratis behandling til deltakerne. Som en sleip gribb plasserte jeg bagen min på en benk i nærheten av fysioterapeutenes behandlingsbenker. Av erfaring vet at de som er mottakelige for en Demotiveringscoach® er storbrukere av kiropraktorer og fysioterapeuter fordi en "ordre" fra fysioterapeuten og å stoppe løpingen legitimerer at man gir seg.

Det viste seg at jeg hadde rett denne gangen også. Allerede etter få timers løping var det køer av menn under 50 som følte at de hadde problemer og derfor trengte hjelp. Under pausene mine på benken hørte jeg mange menn som med håp om å få "stoppordre" spurte om at det var lurt at de fortsatte å løpe selv om de hadde fått en blemme på en tå eller litt vondt i leggen. Når det fikk beskjed om at det ikke var noen problemer med å løpe videre med små plager tuslet de deprimert videre. En time senere var det gjerne tilbake med en ny lidelse, og slik fortsatte det til de ga seg.

Demotivasjonslapp 1 langs banen - Foto: Kondis/Anita Øy 

Disse mennene er det ikke noen vits å bruke tid på for en Demotiveringscoach®,  da de nesten alltid vil bryte et virkelig langt løp som følge av at de har så sterk innebygd demotiveringskraft. Planen min var derfor å konsentrere meg om gruppen med middels viljestyrke.

Etter en stund kom Jeanette Vika opp på siden min. Det var tydelig at hun ikke var veldig motivert til tross for at hun løp lett med grei fart. I tillegg til at hun er kvinne har hun vist at hun har stor viljestyrke. Jeg regnet derfor med at det ville ha liten hensikt å forsøke å demotivere henne. Jeg gjorde likevel et hederlig forsøk og anbefalte henne å gi seg, og prøvde å psyke henne ned med å fortelle at det var meningsløst å fortsette. Som ventet virket det ikke.

Utover ettermiddagen og kvelden begynte mennene under 50 som ventet å gi seg. De første 10 som ga seg var alle i denne gruppen. Selv om det er et paradoks at det er de som er fysisk sterkest som gir seg først, er det nesten alltid dette som skjer på lange løp.

Som Norges første Demotiveringscoach® oppdaget jeg at Bislett 24-timers er et løp der man har usedvanlig sterke motkrefter. Den positive og energirike speakeren og dj-en Stig Andy Kvalheim Rambø spredte så mye positiv energi at mange som ellers ville gitt seg fortsatte noen runder til. Alle som bidro til gjennomføringen av arrangementet, var også en voldsom motkraft. De som bemannet matstasjonen var forf eksempel så positive og morsomme at jeg ofte fortsatte smilende videre. Gutten som danset rundt og delte ut isbiter og Norgesmester Therese Falk sine elever spredte også såpass mye positiv energi at jobben min ble mye hardere.

Trumfkortet mitt var imidlertid de 6 demotiveringslappene som deltakerene måtte passere på hver bidige runde, og fikk sjansen til å lese hundrevis av ganger. Jeg regner med at rundt 40 % av de som ga seg før det hadde gått 24 timer ble psyket ned av dem. Rundt 10 % ga seg etter de hadde fått personlig coaching av meg.

 Demotivasjonslapp 2 langs banen - Foto: Kondis/Anita Øy 

Da jeg nærmet meg 120 km begynte lappene jeg hadde hengt opp å demotivere meg selv.

Jeg opprettet derfor umiddelbart følgende demotiveringsdialog i hodet:

- Det er nesten 9 timer igjen til det har gått 24 timer, hva er poenget med å løpe videre?

- Det er veldig mange hyggelige medløpere og støttepersonell. Humøret mitt er også godt, men nå synes jeg at løpet har blitt utrolig kjedelig. 

- jeg har jobbet utrolig mye i det siste og kun hatt to fridager (en lørdag og en søndag) siden september. Hvorfor skal jeg spolere ennå en fridag på å sove og være trøtt etter løpet?

- Beina er fortsatt ganske fine og jeg har kun fått en liten blemme på høyre lilletå. Er det verdt å løpe tiden ut og pådra meg så skadde føtter som jeg vet at det harde underlaget på Bislett gir meg? 

- Hvis jeg drar hjem nå får jeg en hel natt hjemme før det er lørdag 

- Hvis jeg drar jeg nå får jeg to hele fridager til disposisjon før jeg skal på jobb igjen 

-Jeg regner med å kunne løpe ca 170 km før 24 timer er ute - hvorfor skal jeg gjøre det?

Jeg har løpt flere lange løp i år, inklusive to 100-miles løp og Nordmarka Ultra Challenge - er jeg ikke egentlig litt mett på ultraløp i 2015?

 Demotivasjonslapp 3 langs banen  - Foto: Kondis/Anita Øy 

Alle de gode argumentene for å gi seg gjorde et visst inntrykk på meg, men var på ingen måte tilstrekkelig. Det som gjorde utslaget og fikk meg til å gi meg var lappen jeg hadde hengt opp om at det var tåpelig å løpe videre når en var seng ventet hjemme. Hadde det kun vært tale om en varm seng hadde jeg ikke gitt meg. En var seng fremstod imidlertid som helt uimotståelig.

Jeg gikk derfor straks i dusjen, og tok deretter avskjed med den glimrende speakeren Stig Andy Kvalheim Rambø. Deretter forsvant jeg ut i mørket og tok en taxi hjem fra rundkjøringen ved Bislett mens noe stupfulle damer sang av full hals der de stod og røyket utenfor et utested.

I taxien hjem var jeg strålende fornøyd. Demotiveringen min hadde virket! Jeg slo meg så hardt på brystet så taxisjåføren skvatt, mens jeg stolt tenkte på at nå er jeg på full fart til å bli Norges første Demontiveringscoach®.