EcoTrail Oslo - del 3; Grinidammen til Operaen testløping

Geir Frykholm & co skal arrangere ultraløpet EcoTrail Oslo i 2015. Start og mål blir ved Operaen og lengden på løpet blir rundt 80 km. Selv om det kan bli endringer i løypa blir den trolig seende omtrent slik ut. Så vidt jeg har skjønt er ikke navnet helt klart. Kanskje det blir Hovedstadens Ultraløb, UrbanTrail Oslo eller Oslo Danske Bank ExtremeUltraSupahDupahChallenge?

Uavhengig av hva navnet blir og hvordan endelig trasé blir seende ut, bestemte jeg meg for å testløpe traséen for å ha noe å gjøre på fritiden. For å få klemt det inn før eller etter jobb delte jeg opp løpingen i tre passende etapper.

I følge gjeldende regler - i alle fall de som er mest mainstream - skal all oppdelt testløping skje slik at siste etappe løpes først. Siden jeg hadde delt opp testløpingen av EcoTrail Oslo ble det derfor slik at jeg løp etappe 3 først, deretter skal jeg løpe etappe 2 og til slutt etappe 1.

Nyere forskning har visstnok vist at gjennomløping i denne rekkefølgen fører til at man gjøre det bedre i selve konkurranse enn der man begynner på starten fordi det påvirker evnen til å løpe med negativ splitt i positiv retning med mellom 27-35 %. Selv om jeg ikke er helt sikker på at det kan være riktig, turde jeg ikke å gjøre noe annet enn å begynne med etappe 3.

Grinidammen og Grini Mølle ved 06.30-tiden om morgenen

For min del var starten på den 3 etappen ved Grinidammen i Lysakerelven rett sør for Bogstadvannet. For å bli sliten slik man kommer til å være når det kun er 15 km igjen av det 80 km lange ultraløpet, var jeg sent oppe og drakk et par store glass vin kvelden før testløpingen.

Etter Grinidammen løper man et lite strekk på asfalt i Harald Løvenskiolds vei 

Fra Grinidammen går traséen på stiene og turveiene ned langs Lysakerelven til Lysaker. Deretter følger den kyststien langs det som kalles Ullerns riviera til Maxbo på Vækerø for deretter å følge Tour de Finance inn langs Bestumkilen og ut langs Frognerkilen frem til Aker brygge. Det siste strekket frem til Operaen går gjennom Aker Brygge, over Rådhusplassen, og rundt Akershus slott på sjøsiden.

Asfalten forlates og turveien begynner 

De første hundre meterne etter Grinidammen går på asfalt på Oslosiden av elven. Deretter løper man inn på turveien. Denne har stort sett jord, grus og naturlig dekke inklusive stein og røtter.

Lettløpt og fin turvei, men det er farlig å la seg friste til en dukkert 

Den første delen av turveien er veldig lettløpt og underlaget er behagelig for slitne føtter. Elven går nede til høyre for turveien. På grunn av noen tragiske hendelser er det satt opp skilt som varsler om farene ved å bade. Rundt turveien er det tett og grønn vegetasjon og for de aller fleste er dette det nærmeste man kommer Amazonas i løpet av livet sitt.

Behagelig underlag for sliten føtter 

Deretter svinger turveien til venstre og man kommer til Røabanen der noen av landets aller beste kvinnelige fotballspillere er fostret opp, inklusive flere landslagsspillere.

Røabanen passeres - her kan man få et glimt av Røa Dynamite Girls 

Etter Røabanen er det et par hundre meter på asfalt i den rikskjente småveien Elvefaret. Når man når blokkene ved Lysejordet fortsetter turveien. I flere av de omkringliggende borettslagene og sameiene er det påbudt å ha hund dersom man skal kjøpe bolig. En venn av meg ble nektet å kjøpe leilighet for noen år siden fordi han ikke ville ha hund. Konsentrasjonen av hunder som blir luftet av sine eiere er derfor sjeldent høy på det strekket av turveien som går nedenfor boligene. Er man redd for hund er det bare å løpe raskt forbi.

Det er påbudt å ha hund i borettslagene ved Lysejordet - på turveien er det kort mellom dem 

Etter å ha passert blokkene går turveien bratt nedover i den lokale mørdarbakken til man kommer ned til bredden av elven ved bunnen av den gamle alpintbakken på Lysejordet.  I dag var vannføringen liten, men om våren brukes elven flittig av elvepadlere.

Lysakerelven ved Lysejordet 

Plassen der en vakker lokal fristerinne ofte bader 

Etter Lysejordet går det oppover, først til Lavosletta, deretter en kort og bratt stigning til man igjen kommer mye høyere opp enn elven. Flere lokale helter konkurrerer om å løpe raskest opp disse bakken.

En liten hard stigning forbi Lavosletta der lokal ungdom samles på helgekveldene

Turveien langs Lysakerelva er flott opparbeidet de siste årene 

 Fådpassasjen med retrodesign går gjennom den skammelige Jarfyllinga 

Frem til 2010 blokkerte den skammelige Jarfyllinga turveien lags elven. Nå går turveien gjennom fyllingsbroen i et langt rør der det er hengt opp et par fargede neonlys i taket man kan beundre når man løper. Jeg hadde gleden av å sykle forbi når passasjen ble åpnet av Oslo og Bærums ordførere samtidig som et skolekorps marsjerte gjennom røret.

Nedenfor Bærumsveien 

Etter Fådpassasjen går traséen stort sett i Bærum frem til man kommer til Lysaker, med unntak av et par hundre meter i Oslo gjennom deler av Granfoss Næringspark.

Mange steder går turveien bratt opp og ned langs elven 

Ingen grunn til å reise til Amazonas når man har Jarfossen utenfor stuedøren 

Ved Jarfossen stod en mann og kastet steiner i elven da jeg nærmet meg. I det han fikk øye på meg, så han veldig forlegen ut og fortet seg inn mellom trærne ved elvebredden og forsvant ut av syne som om det å kaste steiner i elven en tidlig morgenstund var noe å skamme seg over.

Fine løpeforhold ved Jar

Skiltjungel ved den lekre Arne Sundes plass 

Når man kommer til Arne Sundes plass går stien ned en restaurert trapp til Granfoss Næringspark for å forsere de høydemeterne elven gjør unna i den fine Fåbrofossen/Granfossen.

Jeg klarer aldri å la være å tenkte på Arne Sunde når jeg passerer trappen. Ikke bare var han ordfører, justisminister, medlem av eksilregjeringen i London under krigen, Høyesterettsdommer og president i FNs sikkerhetsråd, men han hadde også en flott sjetteplass i skyting, lagkonkurranse i armégevær, fra sommer-OL i Stockholm i 1912.

Fåbrofossen eller Granfossen - kjær foss har minst to navn 

I sin tid spiker- og margarinfabrikk - nå erobret av kontorister med iPad og fleksitid

En så vakker elvekryssing at selv hardbarka kynikere får tårer i øyekroken 

Man krysser elven rett vest for CC Vest. I dette området er det viktig å være aktsom, da traséen går få meter unna  landets største tråkk av  slanke, velpleide og blonde kvinner som piler lynraskt frem og tilbake mellom Elixia og Espresso House med en mandel- eller soyamelklatte i hånden.

Moderne og trendy næringsbygg i Granfoss næringspark 

Lysaker stasjon - norges tredje største med 1,6 mill passasjerer pr år 

Deretter løper man langs elven til Lysaker togstasjon, under E18 og ned på Sollerudstranda der det er fine muligheter for en rask dukkert. Skulle man være utmattet og trenge næring er det både matbutikk og spisesteder på stasjonen.

Traséen går under E18 i en snuskete betongundergang 

Lysakerelvens utløp 

De hissige hvitkinngjessene har erobret den fasjonable Sollerudstranda 

Deretter følger man den fine gruslagte kyststien i vannkanten på Ullerns riviera frem til man har passert Maxbo på Vækerø. Gjessene på dette strekket er veldig aggressive og vil ofte jage nærgående løpere. I tillegg produserer hver gås inntil 600-700 gram avføring i døgnet. Jeg er redd en veldig sliten ultraløper blir et lett bytte for en flokk gjess med kvesset nebb. Selv kom jeg meg unna ved å spurte er par hundre meter.

Ullerns riviera 

Hvorfor fly i flere timer når man har en riviera rett utenfor døren?

Strekket langs Ullerns riviera er veldig fint, og de aller fleste kommer til å få godt humør av å bevege seg her. Jeg møtte en mann som sang av full hals mens han spaserte mot Lysaker med adgangskortet sitt til jobb dinglende frem og tilbake rundt halsen.

Ullerns riviera er så lekker at det kribler i hele kroppen når man løper der 

Den som ikke blir romantisk av å løpe på Ullerns riviera har et alvorlig problem 

Båten min ligger trygt fortøyd ved Ullerns riviera 

Etter Maxbo er det slutt på kysttien og man snirkler seg inn til gang- og sykkelveien som Dagens Næringsliv i sin tid døpte til Tour de Finance.

Morsom løsning forbi Maxbo

Deretter følger man traséen til Tour de Finance hele veien inn til Aker brygge. For alle pendlere som er glade i å konkurrere er dette sykkelrittet helt fantastisk. Man kan konkurrere helt gratis på vei til jobb og på ny når man sykler hjem igjen.

Tour de Finance pågår for fullt langs Bestumkilen 

Dersom man er så uheldig at man skulle havne i en lomme uten syklister er det mengder av segmenter på Strava som gjør at man kan konkurrere med alle de andre som har syklet der tidligere. Segmentet langs Bestumkilen heter  "Besservisser Bestumkilen" og det er i skrivende stund gjort rundt 45 000 forsøk på å være den raskeste her på Strava.

Visdomsord ved Sjølyst 

Før man løper opp den lille stigningen ved Sjøyst bør man skotte til venstre for å få med seg visdomsordene som er skrevet på betongveggen på det såkalte miljølokket som ligger over E18.

Lang Frognerkilen er det røde dekket fint for såre føtter 

Fra Maxbo til Frognerkilen må man løpe på asfalt, men langs hele Frognerkilen er det laget et smalt spor ved siden av fortauet der man kan løpe på fin rød grus. For de som har mye krefter igjen mot slutten av EcoTrail og er på Strava, kan man prøve seg på det 1,4 km lange segmentet Tour de Finance løp der man i skrivende stund må løpe fortere enn 2.53 pr/km for å komme først av de 1200 løperne som har målt krefter mot hverandre i flere tusen forsøk.

Selve indrefileten og hovedstrekket på Tour de Finance

På Filipstad har Statens vegvesen plassert skiltmaster i selve gang- og sykkelveien 

På strekket langs Filipstad er det ikke lenger atskilt gangvei og sykkelvei. I tillegg er det plassert skiltmaster ute i selve gang- og sykkelveien. På dette strekket er det hyppige kollisjoner mellom syklister og mellom syklister og fotgjengere så det gjelder å følge godt med. På folkemunne kalles strekningen "Det farlige gjerdestrekket".

Gjennom Aker brygge kan man få ekte 80-talls stemning 

Etter å ha forlatt Tour de Finance løper man gjennom Aker brygge. Under løpet blir det om å gjøre å rette seg opp og ha best mulig stil når man passerer de øldrikkende hordene på Beach Club.

Skippy på Rådhuskaia 

Finalen på løpet snirkler seg gjennom Ake Brygge og rundt Akershus på sjøsiden til man ender i mål på Operaen. Rett før Vippetangen har mang en løper blitt hengende fast i slukene til en av de mange uoppmerksomme fiskerne som gjerne står her.

Fiskere på Vippetangen 

Den delen av den planlagte traséen til løpet jeg testet i dag er sett fin og lettløpt. Jeg liker strekket langs Lysakerelven og Ullerns riviera spesielt godt.  Deler av stien langs Lysakerelven går såpass mye opp og ned at det vil være slitsomt når man skal løpe den med rundt 70 km i beina. Så snart man kommer ned til Lysaker er det imidlertid nesten paddeflatt og veldig lettløpt hele veien frem til Operaen. Jeg tror dette kan bli et veldig bra løp og gleder meg til å delta i 2015. Etappe 2 er beskrevet her.

Morgenstemning ved Operaen 

.

Det røde huset backyard ultra 2014

Det røde huset backyard ultra er et herlig og absurd konsept. Fra et rødt trehus i Gaustadveien løper man en terrengløype på sti og grus på 6,5 km hver hele time. Hvis man ikke rekker starten på neste runde er man slått ut. Vinneren er den som løper flest runder. For å få godkjent løpet som ultraløp må man løpe minst syv runder. Det er ikke så farlig å gi opp eller bli slått ut, da løpet gradvis går over i fest.

Det røde huset i Gaustadveien - foto: Sharon Broadwell

Sharon gir deltakere instrukser mens alle klapper for en passerende triatlet

 Jeg kom hjem fra London natten før løpet og plukket med meg noen øl til festen fra tax-free butikken på Gardermoen. Det røde huset startet heldigvis ikke før kl 12. Etter en lang rolig morgen syklet jeg hjemmefra og tok turen innom Kiwi på Eiksmarka for å fiske med meg noe grillmat til løpet. Bakkene fra Rikshospitalet og opp til huset syklet jeg rolig for å ha friskest mulig bein.

Avslapningssonen utenfor det røde huset 

 Ved det røde huset var 50 løpere samlet. Noen hadde ambisjoner om å vinne, mange skulle løpe syv runder slik at de fikk godkjent ultra, mens noen skulle bare ha et par sosiale treningsrunder. Min egen ambisjon var klinkende klar og fullstendig urokkelig; Jeg skulle løpe syv runder for å få godkjent løpet som ultraløp. I tillegg skulle jeg gjøre mitt beste for å unngå å bli sliten og gjøre absolutt alt som var mulig for å hindre noen som helst form for smerte. Mens jeg syklet forbi et eldre ektepar som gikk arm i arm mot Røakrysset lovet jeg meg selv på tro å ære å ikke la meg friste til å løpe en eneste runde ut over de syv planlagte.

Blide deltakere skravler før de legger ut på neste runde 

Da klokken var 12 sendte løpets arrangør Sharon Broadwell oss avgårde. De første hundre meterne gikk vestover og inn i Gaustadskogen. Deretter fulgte vi stien nordover og steg oppover, krysset Ankerveien og forsatte på sti oppover til vi kom inn på Måneskinnsløypa på høyde med den nordlige delen av Sognsvann. Deretter bar det ned Måneskinnsløypa til Sognsvann og tilbake til start på grus og litt sti. Hver runde hadde i overkant av 100 meter med stigning.

Livet i startfeltet

Ett sekund til start på neste runde

 Den første runden gikk lett og greit i det fine og klamme været. De fleste ble gode og svette på stigningen opp til løypas høyeste punkt ved Måneskinnsløypa. Mesteparten av veien gikk med til å skravle med andre deltakere. Av en eller annen grunn består ultraløpermiljøet i Norge av usedvanlig mange hyggelige folk, slik at det kanskje hadde vært sunt for miljøet dersom det hadde blitt litt kaldere, hardere og mer kynisk slik at det hadde blitt lettere å forholde seg til for de som ikke er vant til så mye hygge på en gang.

Ved runding hadde Sharon dekket opp en super buffet med nylaget fruktsalat, flere slag hjemmebakte kaker, bananer, snacks og ulike former for drikke. Ved senere runder disket hun i tillegg opp med bruschetta og guacamole slik at vi aldri led noen nød. Jeg var på ingen måte overrasket over den høye standarden på serveringen etter å ha deltatt på Bislett 24-timers der Sharon sørger for fantastisk mat til deltakerne.

Thomas og Cathrine skyter fart ut fra start 

Det røde huset backyard ultra passer aller best for skravleglade løpere. Man har såpass god tid på rundene slik at det er perfekt å skravle mens man løper. Selv fikk jeg plapret i vei med Cathrine Holme, Per-Einar Roth, Monica Strand, Jon Lund og mange andre i løpet av de rundene jeg løp. I flere tilfeller fikk vi foretatt en relativt grundig gjennomgang av hverandres livshistorier. Ulempen med å skravle er at man glemmer å passe på farten. Skravlingen på de to første rundene gjorde at farten ble litt for høy dersom jeg skulle nå målet om å slippe smerte og hindre å bli sliten. Fra runde tre passet jeg derfor på å bruke flere minutter ekstra på runden.

Svett og blid mann mot slutten av siste runde

På den åttende runden er det tynnere i startfeltet. Noen er så raske at de blir uklare på bildet. 

 Løpet er både et ultraløp og en fest. Etter andre runden så jeg en deltakere ta seg en pils. Jeg prøvde ikke å være uskikkelig og ventet til jeg kom inn fra min sjette runde før jeg tok min første. Så snart jeg hadde tatt en øl var det flere som regnet med at viljestyrken min var svekket, og prøvde å overbevise meg om å løpe flere runder. Til tross for at jeg kjente en ganske sterk lyst til å ta et par runder til var jeg veldig stolt av meg selv da jeg tviholdt på planen om å gi meg etter syv runder.

Kun syv deltakere skal ut på den niende runden 

Den siste runden gikk i et pent og rolig tempo med solide doser med hyggelig skravling underveis. Ved Sognsvann var jeg nødt til å ta en kort teknisk stopp. Da jeg satte i gang igjen, kjente jeg at jeg var litt øm under den ene hælen, og bestemte meg for å gå den siste kilometeren til mål for å hindre en hver form for smertefølelse.

Mens noen fortsatt løper har mange av oss begynt å dovne seg  - foto: Sharon Broadwell

Runde 10 - Cathrine gjør seg klar til å sanke seieren i kvinneklassen

Ved målgang etter drøye 45 km begynte det å regne og jeg sørget for å åpne en pils umiddelbart og tilbragte deretter et par timer inne i det røde huset sammen med andre deltakere før jeg syklet hjem i sommerregnet. En stor takk til Sharon for et morsomt og bra arrangement. Jeg kommer tilbake!