Addo Elephant 100 Mile Trail Run

Addo Elephant 100 Mile Trail Run er det eneste 100-miles terrengultraløpet i Sør Afrika. Løpet går i Zuurberg-fjellene i Addo Elephant National Park utenfor Port Elizabeth i Eastern Cape provinsen. Etter noen års pause ble 100-miles løpet gjenstartet i år med en ny og beinhard løype på teknisk sti, kjerreveier og noe grusvei. Løpet hadde i underkant av 6000 høydemeter med stigning og en maksimaltid på 37 timer. Det ga 6 ITRA-poeng (International Trail Running Association), noe som kommer godt med dersom man har tenkt å løpe slikt som UTMB.

Traseen til løpet

Mange fine opp- og nedoverbakker

Nasjonaparken er det tredje største dyrereservatet i Sør Afrika. Den ble etablert på bakgrunn av at store konflikter mellom bønder som dyrket sitrus-frukt og elefanter som likte den samme frukten hadde ført til at de fleste elefantene i området hadde blitt skutt. Den er en eneste i Sør Afrika som huser "The Big Seven", dvs hvithai og hval i tillegg til løve, elefant, bøffel, nesehorn og leopard.

Løpet gikk i en del av parken der det kun var sannsynlig å møte leopard av de syv store. Den man finner i Sør Afrika unngår stort sett mennesker, og man må helt tilbake til 10 november 2015 for å finne noen som har blitt drept av leopard i landet.

Jeg fikk gleden av av være første nordmann som skulle prøve meg på løpet av de 39 som var påmeldt. I tillegg var det rundt 300 som skulle delta på 76 km og 44 km. Start var fredag 26. februar kl 14.00.

For å få det hele til å gå opp med jobb, familie osv ble det en kort og effektiv tur. Jeg reiste fra Oslo etter arbeidstid på tirsdag før løpet og kom til Port Elizabeth på onsdag formiddag. Resten av onsdagen var jeg på stranden og slappet av.

Fra minus 10 grader i Oslo til full sommer på stranden i Summerstrand ved Port Elizabeth

Jeg observerte store flokker av merkelige skapningen i vannet utenfor hotellet 

Tidlig torsdag morgenen etter ankomsten reiste jeg til Addo Elephant National Park der jeg hadde bestilt en hytte for tre netter i Addo Main Camp som en del av et pakketilbud arrangøren av løpet hadde fått i stand. For å lade opp til løpet brukte jeg mesteparten av tiden på å kjøre rundt i parken og kikke på dyrene som bodde der.

Vortesvin ser utvilsomt morsomme ut 

En sebra ruller rundt på bakken 

Vortesvin og antiløper i skjønn forening 

En kudu-antilope stirret nysgjerrig på meg 

Puff Adder (Hvesehuggorm) er den slagen som tar flest liv i Afrika 

En blid øgle vandrer langs veien

Noen tror at skilpadder alltid kjeder seg, men det stemmer ikke 

Noen fugler er ute og rir på bøflene sine 

En flokk elefanter ved vannhullet

Når det ikke er dusj i nærheten må man bruke fantasien 

Legg til bildetekst

Litt spenning bør det alltid være på safari. Jeg kjørte over en bakketopp og kom til en liten dam der et femtitalls elefanter kjølte seg ned og drakk. Jeg stoppet bilen, rullet ned vinduet og satt og så og hørte på elefantene. De nærmeste var bare 20 meter unna det lukter en del dyr av en så stor gjeng. Etterhvert begynte de å bevege seg mot bilen. Jeg startet motoren, hevet vinduet og planla å kjøre litt unna, men girkassen hadde brutt sammen og bilen ville ikke i gir.

Elefantene kommer mot bilen 

Førstemann kommer helt bort til bakdøren

Den nærmeste elefanten var fem meter unna og kikket på meg før den  begynte å spise av krattet i veikanten, Den neste elefanten kom og gikk helt inntil bilen og stilte seg opp helt ved siden av bilen. De virket veldig fredelige, mens jeg tok likevel av meg sikkerhetsbeltet, slik at jeg raskt kunne flytte meg til motsatt side av bilen dersom de begynte å bølle med meg.

Elefanten som stod og stirret lenge inn i bilen 

Når man er nær elefanter blir man del av alt de foretar seg 

Jeg merket at elefantene luktet kraftig, og jeg ble ufrivillig del av alt de foretok seg rundt bilen. Jeg tenkte på at dersom elefantene hadde drept meg, hadde jeg risikert at nekrologen min inneholdt ordene: "det siste bildet han tok var av en elefant som bæsjet".

Leiebilen min forlater meg 

Før starten på løpet av det grundig sjekk av utstyret. I tillegg fikk vi utlevert en GPS slik at arrangøren kunne følge oss. Vi kunne også levere inn en drop-bag som ville ligge drøye halvveis ut i løpet.

En drøy time før start var det obligatorisk brief for alle deltakerne. Utover beskrivelse av ruten og de utfordringene man ville møte underveis, var det en del ting som ikke har vært med i briefen på den løpene jeg har deltatt på tidligere. Vi fikk blant annet følgende råd:
- Sjekk elven for flodhester før man krysser
- Hvis man møter flodhester om natten, skru straks av hodelykten, legg deg ned og vent til de har passert
- Leopardene er sjeldent farlig for mennesker
- Man vil møte bavianer langs ruten som vil brøle. Ikke brøl tilbake.
- Se opp for slanger, særlig der det er gress og tett vegetasjon
- Det er mye spindelvev på tvers av stien i skogspartiene, bruk armen som sverd for å slippe å få det i ansiktet
- Dyrene i den delen av parken løpet går ser sjelden mennesker, mange kan derfor være nysgjerrige

Siste instrukser fem minutter før start 

Refleksmerkene vi skal følge vises 

Fotografene har stilt opp 10 sekunder før start 

Jeg følte meg ganske sjaber etter start. Ti dager før løpet var jeg på skitur, og strakk en sene eller ett eller annet i høyrebeinet som ga kraftig strålesmerte fra lysken og ned til kneet, midt gjennom leggen og ned til foten. Dette gjorde vondt for hvert eneste løpesteg jeg tok. Jeg hadde også litt forhøyet puls og antydning til forkjølelse. I tillegg sov jeg elendig natten før løpet, da jeg ble vekket ved 03.30.-tiden av noen aper som herjet voldsomt på taket og verandaen på hytta jeg bodde i.

Beina kjentes også blytunge. I tillegg hadde kroppen ikke blitt akklimatisert for en temperaturforskjell på rundt 40 grader fra Oslo; jeg svettet som en foss og var alt for varm i hodet. Frem til den første sjekkposten på 10 km følte jeg meg rett og slett elendig, og humøret var dårlig da jeg var usikkert på om det var mulig å løpe særlig mye lengre.

En ku står og betrakter løperne som passerer

Etter den første sjekkposten fortsatte vi oppover en bratt åsrygg på en gammel oksekjerrevei til vi kom opp til noen gressletter på toppen der vi passerte en lodge. Gjestene satt på terrassen og klappet da vi passerte. Jeg løp sammen med tre løpere fra Sør Afrika og kunne observere at jeg svettet ti ganger så mye som de gjorde til sammen. I tillegg var jeg 8 ganger så rød i ansiktet.

Over åsryggen i høyt gress 

Mann som koker over av varmen under de bratte stigningene 

Deretter fortsatte vi bratt nedover til en dalbunn der vi skulle krysse en elv flere ganger. Jeg vasset ut i elven og ble stående et par minutter med beina i vann og kjølte meg ned. Deretter forsatte jeg videre bratt oppover mot sjekkpost nummer to og følte meg litt bedre etter badet.

Elven som reddet meg fra å koke over av varme 

Vakkert fjellandskap

Sjekkpunkt to la på toppen av en bratt kjerrevei. Jeg fikk fylt vannflaskene og drukket masse vann. I tillegg fikk jeg spist litt nøtter og rosiner før jeg fortsatte videre med danske Peter Jørgensen som er bosatt i Dar Es Salaam i Tanzania. Vi skravlet mens vi fortsatte videre oppover i fjellene i et i firehjulsspor.

Peter fotograferer det vakre landskapet 

Et strekk med veldig behagelig underlag for føttene

Litt lengre opp i høyden var det mye kjøligere og en del vind. Jeg kjente meg straks mye bedre da problemene med å koke over forsvant. Beina var fortsatt blytunge og treige, men det valgte jeg å ikke tenkte noe særlig på. Jeg konsentrerte meg i stedet over den fine naturen og tok mange bilder i den siste timen før solen gikk ned kl 18.57.

Vakre fjell og fint kveldslys 

Det gås for å spare bena med en gang motbakkene blir bratte nok

Det siste bildet av de vakre Zuurberg-fjellene før det blir mørkt. 

Vi fortsatte i snaue 20 km over fjellplatået før det ble mørkt. Rett før vi skulle ned fra fjellet var det en sjekkpost, der jeg fikk skravlet masse med de frivillige mens jeg spiste og drakk og tok på hodelykten. Deretter fortsatte det bratt nedover til dalbunnen under.

På veien ned gikk jeg skikkelig på trynet, da jeg tråkket ned i et dypt hull som var gravd av et jordsvin. I et lengre stykke var det over 30 % helning, noe som var brutalt føtter og tær. Jeg angret på at jeg ikke hadde skaffet meg staver for å avlaste føttene. Til tross for at vi ikke hadde beveget oss lengre enn en maraton, var føttene såre på undersiden.

Vi var 6 stykker som kom til sjekkpunktet i løpet av et par minutter. De som bemannet det hadde blant annet en fet og god sjokoladekake som jeg fikk tatt et par biter av før jeg som førstemann fortsatte videre. På sjekkpunktet fortalte de at de neste 10 km ville inneholde til sammen 22 kryssinger av elven som gikk i dalbunnen. Den første dukket opp i løpet av kort tid det var bare å plaske uti.

Midtveis under en av 22 kryssinger

Det var tett skog i dalbunnen som var fylt med all verdens lyder. Samtidig dukket månen opp og det ble trolsk og flott. Smerten i høyrebeinet var i ferd med å forsvinne, noe som gjorde at humøret mitt var på topp der jeg fortsatte alene i nattemørket.

Ved det neste sjekkpunktet ble alle seks løpere samlet igjen. Vi skravlet, spiste og drakk og fikk fylt vannflaskene. Sjekkpunktet var bemannet av en hyggelig familie som alle som en hadde knall rødt hår. På ny fortsatte jeg som førstemann ut fra sjekkpunktet og opp bakkene mot neste sjekkpunkt.

To kilometer etter sjekkpunktet traff jeg på en sjakal som stod og stirret rett inn i lyset fra hodelykten et par sekunder før den løp inn i skogen. Deretter fortsatte jeg videre oppover. Månen hadde kommet såpass høyt på himmelen at den ga så godt lys at jeg skrudde hodelykten på laveste lysstyrken.

Det neste sjekkpunktet var bemannet av parkvakter. Etter en kort stopp med den vanlige rutinen med fylling av vannflasker, spising og drikking fortsatte jeg videre. Etter noen hundre meter traff jeg på et stort vortesvin som bare var noen få meter unna meg, før det sprang unna så snart jeg skrudde opp lysstyrken på hodelykten for å ta bilde av det.

Etter en stund tok jeg igjen Mbulelo fra Sør Afrika som jeg løp og skravlet med et langt stykke. Etter en lengre relativt flatt parti og passering av et nytt sjekkpunkt kom det på ny noen solide motbakker. Deretter fulgte noen solide og bratte nedoverbakker frem til neste sjekkpunkt ved Sundays River dit jeg kom frem sammen med Mbulelo og en annen løper vi hadde tatt igjen på det siste strekket.  På sjekkpunktet kunne de tilby så vel Brandy som rødvin og øl i tillegg til mat og alkoholfri drikke og fortalte at de skulle følge oss til den første kryssingen av elven og passe på at vi kom trygt over.

Elven var såpass bred og stri at det var hengt opp et tau som man kunne holde seg fast i under kryssingen. Vi kikket etter flodhester før vi krysset og vasset deretter over. Etter kryssingen fulgte et strekk på et par kilometer på land før vi på ny kom til elven. Her var det også hengt ut tau og vi krysset på ny. I ettertid skulle det vise seg at en deltaker som krysset elven etter oss hadde sett en flodhest i vannet.

Fantastisk stjernehimmel og fullmåne i bushen. 

Jeg tok en dopause og fortsatte videre for å ta igjen Mbulelo og den andre løperen. Jeg kom til et kryss der jeg kunne se at det gikk løpeskomerker i begge retninger, men valgte å løpe rett frem. Etter 50 meter stoppet jeg og så på GPSen og det viste seg at jeg beveget meg i feil retning. Jeg løp derfor tilbake til krysset og fortsatt riktig vei, men skrudde av hodelykten og kikket på den fantastiske stjernehimmelen med alle stjernebildene vi ikke ser fra Norge. Mbulelo og den andre løperen var imidlertid som sunket i jorden, og jeg regnet med at de hadde løpt feil i krysset noen kilometer tidligere.

Uglen som snakket til meg kl 03.50 

Nøyaktig kl 03.50. traff jeg på en hunnugle som satt i et lite tre rett ved siden av meg. Hun så nøye på meg før hun sa:

Hey, Kool Thing, come here, sit down
There's something I go to ask you.
I just wanna know, what are you gonna do for me?

Jeg svarte at jeg var trøtt og ikke helt skjønte spørsmålet, men ble avbrutt av at hun fortsatte:

I mean, are you gonna liberate us girls
From male white corporate oppression?

Jeg ble ør i hodet og ba om litt betenkningstid, selv om det plutselig var helt klart for meg hva hun mente. Det var ikke stille mer enn et par sekunder før hun hevet stemmen voldsomt og ropte:

Tell it like it is!
Huh?
Yeah?
Don't be shy
Fear of a female planet?
Fear of a female planet?
Fear baby!

Jeg ble litt skremt og fortsatt fort videre, mens  uglen satt og lo høyt. Jeg kunne høre den i nesten to kilometer. Jeg traff på en ny sjakal og kom til neste sjekkpunkt der jeg blant annet gjorde tabben å plukke med meg en banan før jeg fortsatte.

Jeg løp et stykke og gikk deretter litt mens jeg skrelte bananen. Mens jeg holdt på gikk jeg dundrende på trynet, da venstrebeinet mitt forsvant ned i et nytt hull gravd av et jordsvin. Banan ble most under armen min og jeg reiste meg forslått og fortumlet før jeg forsatte med blødende arm og bein. Alle rovdyr i mils omkrets ville nå lukte blodet mitt.

Etter en lang stigning gikk det nedover. Beina begynte å bli gode og møre etter rundt 90 km. Et par kilometer senere så refleksene av to øyne som stirret på meg 25 meter til venstre. Jeg skrudde opp styrken på hodelykten og så at det var en stor og flott kudu-hann som stirret på meg. Det er snakk om en solid antilope med lange horn som kan bli drøye 300 kilo tung. Etter å ha stirret på meg forsvant den inn mellom buskene uten å si så mye som et ord til meg.

Like etter møtet med Kuduen kom den første stripen av lys i øst. Jeg var kommet til det punktet i løpet som var lengst fra mål, og fortsatte i "riktig" retning.

Under premieutdelingen fortalte en deltaker at han hadde sett noe foran seg han ikke helt klarte å se hva var. Da han kom frem var det store blodige potemerker etter leopard på bakken sammen med masse blod og spor etter noe som var slept vekk. Det er ikke usannsynlig at leoparden har sittet og betraktet meg da jeg passerte, men funnet meg for lite attraktiv som frokost.

Den første stripen av dagslys viser seg i øst 

Så snart det ble dagslys kom jeg frem til neste sjekkpunkt der jeg ble møtt av en usedvanlig hyggelig gjeng som blant annet serverte meg kaffe og varm grøt. Jeg begynte å merke timene i naturen og det var utrolig godt med skikkelig solid mat. Mens jeg spiste skravlet vi i vei akkompagnert av noen aper som satt fjellsiden like ved og brølte. En kvinnelig løper som hadde blitt uvel lå på en feltseng og hvilte.

Jeg feiret å ikke ha blitt spist om natten med en stor porsjon grøt på sjekkpost 11 (foto: Marolien Schmidt)

Etter kontrollposten var det en ny kryssing av Sundays River. Jeg stoppet halvveis og tok bilder av elven og av de frivillige på sjekkpunktet. I ettertid fikk jeg vite at to deltakere hadde sett flodhest i vannet da de krysset. Jeg sjekket derfor bildet mitt nøye i etterkant, men har ikke funnet spor av flodhest.

Midtveis under kryssing av Sundays River der to deltakere så flodhest  

De hyggelige frivillige på sjekkpunktet passer på at jeg kommer trygt over elven 

Flott natur på vei oppover mot neste topp 

Etter kryssingen av Sundays River var det to etterfølgende ti-kilometerstrekk med ganske lik profil - bratt opp den første halvparten og ned den andre. Jeg begynte å bli ganske mør i kroppen og sår under føttene av de bratte nedoverbakkene. Jeg traff stadig på aper som satt og brølte i fjellskråningene, samt et vortesvin som lot meg ta bilde av seg og de flotte tennene sine.

Et vortesvin stod og heiet på meg 

Ved det neste sjekkpunktet etter drøye 110 km var det medisinsk sjekk før vi skulle ut på det som var varslet å være løpets mest krevende strekk på 17 km. Sjekken viste blant annet at jeg hadde en hvilepuls på nærmere 100, noe som illustrerer hvor hardt kroppen jobber med å eksistere så langt ute i et tøft løp.

På fin skogsti med masse deilig spindelvev 

En av løpets lengste, varmeste og hardeste stigningen på det hardeste strekket

Det stemte at strekket var beinhardt. de første kilometerne gikk tildels veldig bratt oppover i stekende varme. Stien var tidvis veldig krevende, på samme vis som f eks de mest knotete partiene i Nordmarka Ultra Challenge 100 km. I tillegg var det varmt, og jeg gikk i likhet med de fleste andre tom for vann underveis. Etterhvert ble jeg tatt igjen av Fernando Santos og vi løp om hverandre frem til det neste sjekkpunktet ved 128 km.

Skogspartiene hadde masse spindelvev på tvers av stien. De Sør Afrikanske edderkoppene er flinkere til å lage sterke tråder enn de norske, og man må bruke litt kraft før de ryker. Farten min ble derfor dempet kraftig hver gang jeg løp inn i spindelvev, og jeg måtte jobbe en del med å rive den løs fra ansiktet. Som løpets høyeste deltaker fikk jeg også gleden av å få meg meg all spindelvev deltakerne foran meg hadde løpt under.

Føttene mine begynte å bli utrolig vonde. Den stekende varmen gjorde at de hovnet, og det forsvant et par tånegler i tillegg til at jeg kjente at det begynte å dukke opp litt blemmer. Mot slutten av partiet var det lagt ut vann, og jeg fikk endelig drukket og fylt vannflaskene. Fernando hadde like vonde føtter og vi var skjønt enige om at løpet var hardt. Deretter var det et par elvekryssinger der jeg endelig fikk kjølt ned og krympet de hovne føttene mine.

Varmt og vakkert 

Varmt, vakkert og utrolig krevende sti   

Neste stigning synes i det fjerne 

Strekket på 17 km tok 5 timer å forsere, og det var utrolig deilig å komme frem til det neste sjekkpunktet.  Det var identisk med sjekkpunktet fra kvelden før der de hadde så god og fet sjokoladekake. Jeg forsynte meg grådig av kaken på ny, og drakk så mange kopper med cola at magen fikk fasong som en basketball. Deretter fortsatt jeg avgårde, mens Fernando fikk pleie av gnagsårene han hadde fått på føttene sine.

De neste 22 km var identiske med de vi hadde løpt i motsatt retning dagen før. Starten var løpets mest brutale stigning og det var stekende varmt i solen. De første 1,2 km hadde gjennomsnittlig 20 % stigning, med flere strekk på 30 %. Jeg brukte rundt en halvtime på denne delen på grunn av stigningen, varmen og at jeg var sliten. Deretter gikk resten av stigningen til de neste sjekkpunktet på toppen greit.

Beina begynte å bli veldig slitne, men det største problemet var at føttene var så vonde. Jeg var likevel i utrolig godt humør og løp jevnt, sakte og syngende over de gresskledde åsryggene i lav kveldssol. Jeg tenkte på at jeg var utrolig takknemlig for at noen arrangerer denne typen løp og over at jeg er så heldig at jeg er i stand til å delta på dem.

De siste kilometerne mot løpets siste sjekkpunkt ved 150 km gikk nedover. Så snart det kom en bratt bakke fikk jeg problemer med balansen og måtte redusere farten kraftig fordi føttene var så vonde.

På det siste sjekkpunktet brukte jeg god tid på å spise og drikke, da jeg viste at de siste 11 kilometerne til mål kom til å gå veldig sakte og bli utrolig slitsomme. De første to kilometerne gikk bratt ned til dalbunnen under. Deretter var resten av strekket til mål slak og deretter bratt stigning. Jeg tok på meg hodelykten og fortsatte ut i mørket som på ny ble fylt av masse lyder fra dyr og insekter.

Dagslyset forsvant ved det siste sjekkpunktet 

På vei nedover til bunnen av dalbunnen gikk det med musefart på grunn av smerter i føttene og dårlig balanse. Fernando seg fremover og forvant etterhvert. Da det var 7 km igjen til mål begynte et parti med et utall elvekryssinger. På de fleste var det først ned en bratt elvebredde for deretter vasse over på store og tildels ustabile rullesteiner før man kom til en bratt elvebredde på den andre siden.

Jeg hadde store problemer med å balansere og skjønte at jeg måtte gjøre noe. Jeg laget meg derfor et par staver av grener jeg fant langs stien. Deretter ble det mye lettere å balansere, Jeg måtte også skifte batterier i hodelykten og GPSen før jeg fortsatte å krysse elven gang etter gang på vei oppover.

Etterhvert ble stien bratt, men det var delvis laget en slags trappetrinn. Jeg var god og trøtt etter godt over 30 timer i naturen, og begynte å tolke det jeg så rundt meg feil. Det som så ut som om det var en antilope viste seg å være en busk, og det som så ut som en flaggermus var bare skyggene av noen blader som var i lysstrålen til hodelykten.

Noen kilometer før mål gikk stien flere hundre meter på en smal fjellhylle med høyt stup ned på den ene siden. Siden balansen min var så dårlig bestemte jeg meg for å ta det veldig veldig rolig, da jeg hadde større lyst på å komme i mål enn å forsvinne utfor stupet.

Plutselig dukket det opp en gresslette og det stod en mann der som kunne fortelle at nå var det bare 800 meter igjen til mål i Zuurberg Mountain Village. Jeg trasket fornøyd de siste meterne og krysset mållinjen på 32 timer og 46 minutter.

Arrangørene og de frivillige i mål visste ikke hva godt de kunne gjøre for meg. Jeg fikk tilbud om sakkosekk eller stol, og valgte stol da jeg var redd jeg ikke ville komme meg opp fra sakkosekken hvis jeg først la meg ned i den. De tilbød meg også massasje, mat og varm drikke. Jeg endte opp med en deilig lapskaus og en stor kopp kaffe. Deretter satt jeg på med Fernando & Co tilbake til hytta i Addo Main Camp der jeg avsluttet kvelden med en lang dusj før jeg sluknet på sengen.

Ape-vennen min kom til vinduet og sa ha det bra da jeg skulle reise

Morgenen etter jeg kom i mål var det brunch og premieutdeling. Det viste seg at 26 hadde kommet i mål av de 37 som hadde startet. Ingen hadde blitt spist underveis og alle så ut vil å være i godt humør selv om de fleste haltet rundt på såre og vonde bein. Min tid holdt til en 14 plass.  Uten ultraskjegget jeg har grodd siden nyttår hadde det blitt 19 plass, og hadde skjegget vært lengre hadde jeg endt på plass nr 10. Det er derfor bare en ting å gjøre hvis jeg skal nærme meg pallen i fremtiden.

Brunch og premieutdeling morgenen etter løpet

De blide og heldige 26 som fullførte viser stolt frem beltespennene sine (foto PPC) 

Fotoobjekt tar bilde av fotografene

Jeg kan varmt anbefale løpet. Omgivelsene er utrolig flotte og det er litt ekstra spenning knyttet til løping i et dyrereservat. I tillegg hadde arrangøren gjort en veldig bra og profesjonell jobb, samtidig som de frivillige som bemannet sjekkposter mv var hyggelige og hjelpsomme. Det er også veldig gøy å møte ultrafamilien rundt på kloden. Neste års løp går 10-12 mars 2017. Her bør jeg definitivt ikke forbli den eneste nordmannen som har løpt særlig lenge.