Bislett 24-timers - Fremtidens matstasjon

Eliten og de aller rikeste løperne har sin egen support på Bislett. Resten er fullstendig avhengig av den offisielle matstasjonen enten de løper 24-timers eller 48-timers. Siden det kun er drøye 500 meter mellom hver gang man passerer denne, vil man sannsynligvis besøke den veldig mange ganger i løpet av løpet.

Teamet som jobber med å utvikle fremtidens matstasjon  (foto Bjørn Hyjanstorp)

De siste tiårene har det skjedd veldig liten innovasjon på matstasjoner rundt omkring i verden. Jeg har selv løpt ultraløp i flere verdensdeler  og opplevd at konseptet er skremmende likt hvor enn man kommer. De er bemannet av mennesker, serverer mat og drikke og følger med på om deltakerne er skikket til å fortsette. Et hederlig unntak er den fantastiske party-matstasjonen på TEC 100-miles i Täby utenfor Stockholm der de som bemanner den fester samtidig som de serverer vafler og fantastisk god stemning. Denne regnes også som en av verdens beste matstasjoner.

En av verdens beste matstasjoner befinner seg i Täby 

Sverige ligger ofte foran Norge når det gjelder innovasjon, noe som også gjelder matstasjoner. Vi er derfor nødt til å skjerpe oss i Norge dersom vi ikke skal bli hengende langt etter. Vi bestemte oss for å gjøre et forsøk.

Når man skal fornye matstasjonen er det viktig å prøve ut nye ting uten å legge noen form for bånd på seg. Vi gjorde diverse forsøk i år, og der er grunn til å tro at en del av det vi forsøkte på vil bli vanlig på alle matstasjoner i løpet de nærmeste årene.

Det er ingen grunn til å gjennomgå alt vi prøvde. Jeg vil likevel komme med noen få eksempler.


1. Nye sportsdrikker
Ett at de aller første innovasjonsforsøkene var å lage nye sportsdrikker. Den første var alle barnebursdagers mest populære drikk; blandings. Vår blanding bestod av like deler Coca Cola, sportsdrikk og vann. Til tross for at den ble lysebrun og grumsete var det en del som drakk den. Den ble imidlertid aldri mer populær enn de tradisjonelle drikkene, da ultraløpere er ganske konservative.

En mer spennende drikk var nyskapningen BiCola, med like deler Biola med blåbær og Coca Cola. Noen hatet den, mens andre ble så glad i den at de kom tilbake og spurte etter mer. Vi gikk dessverre fort tom for Biola. Det er liten tvil om at drikken virker - alle de som drakk mest hadde personlige rekorder.


2. Spennende matretter
Her var vi lite fantasifulle og innovative. Den eneste nyskapende retten vi serverte var wraps med øyenstikkere. Øyenstikkere er som kjent en populær matrett og erstatning for kylling i mange land, for eksempel Indonesia. Det saftige insektkjøttet gir god næring til løpere.

Øyentstikkere er populære som mat i Indonesia - liker ultraløperne dem?

En del av de utenlandske løperne var litt skeptiske når de leste skiltet med "Wraps with dragonflies", men alle likte smaken så snart de turde å spise.


3.  Noe rart i kaffen
Et veldig morsomt eksperiment for å fornye matstasjonen var å putte bevissthetsendrende substanser i kaffen til deltakerne. Ut over natten er det fler og fler som trenger kaffe for å holde seg våkne. I tillegg var det enkelte av de som var support for elite eller rike løpere som kom og tagg om litt kaffe. Disse fikk ekstra mye rart i kaffen sin.

Det var mye medisinsk ekspertise til stede i kjelleren på Bislett. De ga råd om at vi primært burde begrense oss til å bruke stoffer som medførte så liten skade på brukerne som mulig. I tillegg mente de det var viktig at vi passet på at de ikke fikk i seg noe som ga stor risiko for at de ville skade andre. Vi holdt oss derfor stort sett i den nedre delen av tabellen under.

Av hensyn til sikkerheten puttet vi nesten bare ting fra den nedre halvparten av tabellen i kaffen 

De fleste reagerte positivt på denne innovasjonen. Da jeg fortalte en dame som fikk kaffe at personligheten hennes ville endre seg med inntil 15 % på grunn av det vi hadde puttet i kaffen svarte hun at hun gjerne skulle hatt noe som førte til 50 % endring.


4. Pinne-is med bevissthetsendrende stoffer 
Siden eliten og de rikeste deltakerne stort sett ikke brukte den offentlige matstasjonen var det et problem å få puttet bevissthetsendrende stoffer i dem. Vi insjiserte derfor stoffene i lollipop og pinne-is som vi delte ut fredag kveld kl 22 da løpet hadde pågått i 12 timer.

En del løpere ville ikke ha, og vi bestemte oss for å tvinge det i dem ved nærmest å trykke isen inn i hendene på dem. I flere tilfeller var vi nødt til å løpe etter enkelte uvillige med is. Dette var vellykket og førte til at vi fikk nesten alle til å spise is. De som ikke spiste slapp billig unna og kom på de beste plassene i løpet.

Løpere som venter på å bli transportert bort av Oslo kommune

Det var dessverre mange som ikke tålte det de fikk i drikken, maten eller isen. Disse plukket vi opp og lagret på tjukkasen inntil det kom noen menn fra en eller annen etat i Oslo kommune og hentet dem.


5. Spørrenundersøkelse blant deltakere
I en periode diskuterte vi oss frem til noen politiske fanesaker og gjennomførte en spørreundersøkelse blant løperne som passerte. Temaet for undersøkelsen var om man var for eller mot den nye fraværsgrensen i den videregående skolen.

Ungdommen jobber mens de voksne er på mobilen (Foto: Tone Yvonne Boye Killengren) 

Noen løpere var så slitne at de ikke klarte å forholde seg til spørsmålet. Flertallet svarte at de var for fraværsgrensen, noe som var et feil svar. Det var heldigvis en del som var imot også. Disse fikk ekstra god servering resten av løpet.


6. Medisinske undersøkelser
Det var kjøpt inn store mengder med lilla medisinske undersøkelseshansker til matstasjonen som skulle brukes under medisinske undersøkelser av deltakerne. Vi konsentrerte oss primært om de som enten virket usikre eller slitne.

Den onde Dr Lauridsen kaller inn en deltaker til medisinsk undersøkelse (det eneste nærbildet som finnes av ham)

Det var ingen av de 32 som ble undersøkt som likte undersøkelsene. Dette var heller ikke hensikten. Vi vil likevel vurdere om undersøkelsene kan skje på noe mer skånsomt vis i fremtiden, da flere måtte bryte på grunn av store smerter etter undersøkelsen.


7. Utprøving av politiske ideologier
De tradisjonelle matstasjonene pleier å være sosialdemokratiske. Alle får mat og drikke helt uavhengig av behov. Vi valgte å teste om matstasjoner basert på alternative ideologier er bedre.

I kortere perioder gjorde vi mat og drikke behovprøvet slik at det kun var de 10 % mest trengende som fikk noe. Dette skapte til dels sterke reaksjoner blant deltakere, og en del la seg på tjukkasen for å fremstå som så slitne at de skulle klare å passere nåløyet.

I en del tilfeller var det vanskelig å avgjøre hvem som var mest trengende. I tillegg var det et problem at eliten og de beste hadde "kjøpt" seg fri fra køene og kunne meske seg ved sine private og luksuriøse support-bord.


8. Eksperimentell kirurgi
I samarbeid med tre medisinerstudenter som var utvist fra studiene og to leger som er avskiltet lånte vi ett av rommene ved siden av løpebanen. I forskningens øyemed utførte disse eksperimentell kirurgi på noen av de løperne vi hadde lagret på tjukkasen.

Det ble i utført eksperimentell kirurgi på enkelte av de som havnet på tjukkasen

Det ble en del krangel på matstasjonen utover natten, da flere mente at det var etisk problematisk å gjennomføre kirurgi på deltakere som ikke var i stand til å gi sitt samtykke. Vi stoppet derfor med dette på morgenkvisten og vil vurdere hvordan samtykke skal skaffes til fremtidige løp.


Hva skjer fremover?
Det var spennende å være med på forsøkene på å utvikle matstasjonen. Mye av det vi gjorde vil sikkert bli vanlig i fremtiden. Når man har så mange løpere samlet på en gang er det fornuftig å bruke dem til utprøving av nye produkter, spørreundersøkelser og politiske eksperimenter osv.

Så snart samtykke-utfordringen er overvunnet vil vi også kunne oppnå mer nytte av deltakerne enn det vi gjør i dag. Jeg ser veldig frem til å være med på den videre utviklingen av matstasjonen i årene fremover. Vi kommer ikke til å stanse selv om det sedvanlige hylekoret vil ha alt som det var før.

Nordmarka Ultra Challenge 200 - Mitt første DNF

Slik ser en vaskekte DNFer ut etter en natt i skogen 

Nordmarka Ultra Challenge 200 km er en formidabel utfordring. En lang distanse, veldig mange bakker og uendelig mange steiner, røtter og gjørme og annet knot som skal forseres to ganger.

Vi var 9 stykker på startstreken på Skar i Maridalen kl 20 torsdag 29. september. Jeg stod og kjente litt på det som skulle føre til at jeg brøt, men forlot tanken raskt. Det er erfaringsmessig er dumt å tenkte på det som kan føre til at man ikke vil lykkes.

Kart over Nordmarka fra 1760 der markas navn nevnes for første gang 

Under løper må man navigere ved hjelp av kart og kompass. Det er ikke lov å bruke GPS. Regelen gir rikelige muligheter for å løpe litt feil her og der og spesielt i mørket. Stiene er ikke alltid tydelige og noen ganger svinger blåstien brått, mens en "feil" sti fortsetter rett fram. Man må derfor være våken selv om man ikke får sjansen til å sove.

De 9 deltakerne på Skar rett før start (foto Jannicke Bergh). 

Jeg kjente de fleste fra før og hilste på de jeg ikke hadde løpt med tidligere. Løpsleder Jannikce holdt en kort orientering før vi forsvant ut i mørket og den første stigningen. Sindre Engen, Jesper Fagersten og Bjørn Inge Hepsø satte fart fra start og forsvant raskt oppover i skogen. Monica Strand, Otto Gullesen, Erling Furunes, Gunnar Næss, Andre Strandberg og jeg tok det litt roligere og ble liggende sammen i gruppe.

Praten gikk livlig og vi kom oss rask opp til Øyungen der det var fult av skolebarn på telttur. En av løperne i gruppen vår ramlet på stien, da en flokk barn hoppet hylende frem bak en tue langs stien. Været var perfekt for løping, opphold, mildt til å være slutten av september og en del vind som gjorde at det ble en god trekk. Til tross for at par netter meg regn de siste dagene var det mye tørrere og enormt mye lettere forhold enn fjorårets basking i gjørmesuppe.

Slik er utsikten store deler av natten

Den første sløyfen i løypa går rundt Helgeren og vi fulgte stien over Kalvsjøhøgda, Fuglemyrhøgda, Hakklomana og Kvehøgda. På vei opp Kvehøgda hadde Gunnar litt større fart enn oss andre og gruppen krympet til 5 personer. Vi fortsatte til Kamphaug før vi snudde og løp forbi Bjørnsjøhelvetet og til Bjørnholt der vi fylte vannflaskene på tunet.

Oppstigningen til Kobberhaugen gikk greit selv om Otto fikk en skikkelig smell i hodet da han dunket det inn i et tre som var ondskapsfullt plassert på tvers over stien i hodehøyde. På toppen er det åpent og blåste kraftig. Vi kunne se lysene fra byen på begge sider av Tryvannshøgda samt lysene innover i Sørkedalen.

Ved stikrysset på Appelsinhagen lykkes vi med en liten feilløping, da vi dro i retning Glåmene og Finnerud i stedet for Kikut. Vi ble reddet av at kloppene så såpass ukjente ut at vi sjekket kartet og kom oss tilbake til den riktige stien. Løping uten GPS gir noen morsomme utfordringer som forutsetter at man er litt mer våken.

Feilløpingen ved Appelsinhaugen 

Vi kom til Østre Fyllingen ved Damtangen. Det blåste kraftig fra vest og var skumtopper på bølgene som slo hard inn over land. Lyden av vinden og brenningene var ganske voldsom og det stemningsfullt og flott i den mørke natten. Jeg kjenner denne stien godt etter å ha syklet den ofte på terrengsykkel på 90-tallet. Den eneste forskjellen fra den gang er at det oftest er mye våtere nå som følge av mer og kraftige nedbør de siste årene.

På Baronveien opp mot Kikuttoppen stoppet vi for å fylle vann. Otto snublet inn i Erling mens de stod på de glatte steinene ute i bekken og begge fikk vasket seg skikkelig i bekken. Dette gjør egentlig ikke veldig mye, da NUC er et løp som uansett gir klissvåte føtter.

I de bratte bakkene oppover mot toppen tenkte jeg flere ganger på det som skulle føre til at jeg brøt løpet en stund senere. Jeg forlot tankene og tenkte i stedet på at det må ha vært ganske morsomt å se på 50-kilometeren i Holmenkollen i 1924 som gikk ned de bratte bakkene fra Porten til Fyllingen gård. Det hadde antakelig vært ennå morsommere å se dagens verdenselite på langrenn kjøre de bratte bakkene med superlette og syltynne konkurranseski.

Jeg liker å løpe i skogen om natten. Langs eggen av Kikuttoppen, Porthøgda, Porten og Askehøgda var det sjeldent flotte forhold. Kraftig vind fra vest ga mye lyd og fikk trærne til å svaie dramatisk frem og tilbake i kastene samtidig som det var masse bevegelse i gresset som vokser langt kanten av den bratte skrenten mot vest.

Da vi kom ned til Fyllingstangen spurte Monica hvordan det gikk. Jeg valgte å lyve og sa at alt var rimelig bra og spurte hvordan det gikk med henne. Hun svart at det gikk bra for henne også.

Bilde fra toppen av Kjerkeberget på NUC100 i 2015 - nå var det stummende mørkt

Etter passering av Sandungen gård fortsatte vi opp til brannvakthytta på toppen av Kjerkeberget. På vei opp møtte vi Gunnar som allerede hadde vært oppom. Fra toppen er det flott usikt over marka, men nå var det så mørkt at den var begrenset til noen lys på noen markastuer sydover. Etter en kort stopp begynte vi turen ned igjen.

Damvokterboligen ved Katnosdammen slik den så ut i 1928

Så snart vi kom ned på grusveien langs Storløken fortalte jeg Andre og Otto om det som skulle føre til at jeg brøt 20 minutter senere. Selv om jeg viste at jeg måtte bryte, prøvde jeg fortsatt å fortrenge det litt til da jeg hadde veldig lyst til å fortsette. Vi krysset Katnosdammen og tok en kort pause utenfor damvokterboligen.

Fra Katnosdammen gikk turen videre på stien langs bredden av Katnosa. Det var mye lyd fra vinden og brenningene her også. Jeg stoppet for å finne frem hanskene fra sekken. Mens jeg stod og tok dem på meg skjedde det som fikk meg til å innse at jeg ikke kunne fortsette de gjenværende 150 kilometerne.

Selv om jeg hadde veldig lyst til å fortsette, var det en stor lettelse å ta beslutningen om å gi seg. Det hadde verken vært fornuftig eller forsvarlig å virre rundt på stiene i Nordmarka halvannet døgn til situasjonen tatt i betraktning. Jeg har lovet å bryte i slike tilfeller, og roset meg selv for å ha evne til å opptre ansvarlig.

Jeg tok en kikk på kartet og bestemte meg for å begi meg i retning av Stryken som ikke lå mer enn 12-13 kilometer unna. Jeg fortsatt sakte langs stien til NUC ytterligere en drøy kilometer før jeg så lykter og hørt roping noen hundre meter lengre fremme. De andre hadde vært bekymret og lurt på om hodelykten min hadde sviktet. Jeg ropte at de bare skulle fortsette så høyt jeg kunne, men den kraftige vinden langs bredden slukte lyden før den nådde frem. Otto kom i mot og jeg fortalte ham at jeg måtte bryte og sa at han bare måtte fortsette. De andre hadde fortsatt litt til og jeg ba ham om å hilse dem og ønske lykke til.

Fra jeg brøt ved Katnosa gård fortsatte jeg østover til Stryken

Det første morgenlyset mellom Østbråten og Snøploghøgda på Katnosvegen

I viken sør for Katnosa gård forlot jeg NUC-løypa og tok skiløypa opp til Skotjernet der jeg kom opp på grusvegen. På vei mot Snøploghøgda begynte det å komme et svakt lys på østhimmelen. Jeg så Monica & Co bevege seg på stien på den andre siden av Skortjernet på vei mot Katnoshøgda, og stilte meg opp og lagde to høye og hese elghyl. Det var ikke spesielt lurt og førte til at jeg ble gående og hoste i de neste 10 minuttene.

Til tross for at det var grytidig om morgenen møtte jeg to eldre og veldig lave menn som kom gående på veien. Begge hadde dressjakker med strikkegensere under. Jeg så hei og en av dem svarte med peke mot et fly på himmelen og sa; "Flyene flyr lavt i dag". De humret lett begge to før han andre sa; "Det tyder på at noen har oppgitt sitt prosjekt. Har du brutt?". De humret på ny mens jeg kunne bekrefte at de hadde brutt. De fortalte at de måtte videre og forsvant nedover veien i halvmørket.

Det blir lysere og lysere

Morgenstund er slett ikke verst selv om man har brutt

Snøplogen på Snøploghøgda - et perfekt sted å sitte og tenke 

Så snart jeg kom til dem berømte snøplogen på Snøploghøgda satte jeg meg bak snøplogen og tenkte på årsaken til at måtte bryte. Det ble lysere og soloppgang nærmet seg. Jeg fortsatte i retning av Stryken. For to kilometer siden stod det på et skilt at de var 10 km til Stryken. Nå hadde det økt til 10,6 km. Jeg humret mens jeg fortsatte.

Jeg passerte Store Daltjuven og tok veien over det mest imponerende byggverket i Nordmarka ved siden av Kjerraten, nemlig den nesten 4 kilometer lange tunnelen mellom Gjerdingen og Store Daltjuven som ble gravd ut for hånd i perioden mellom 1901 og 1913. Tunnelen er ingeniørkunst av klasse og har ikke et fall på mer enn 6 meter. Formålet med tunnelen var å lede vannet som tidligere rant ned i Nittedal til Oslo i stedet for å sikre stabil vannforsyning til byen. Fra Store Daltjuven går det en helt rett tunnel videre til Store Sandungen.

Jeg passerte et sted en Milorg-gruppe hadde hatt feltvakt under krigen 

Nordmarka kryr av steder med Twin Peaks-stemning

På grusveien ved Store Skillingen satt det en mann i en bil med nedrullet vindu. Han spurte om jeg hadde vært på tur så tidlig på morgenen. Jeg svarte bekreftende uten å fortelle hva jeg hadde gjort. Han fulgte opp med å si; "Fint å gå tur ja". Jeg smilte til ham og forsatte den siste kilometeren til Stryken stasjon.

Selvportrett på Stryken stasjon 

Etter 62 kilometer i Nordmarka kom jeg til Stryken stasjon. Jeg skrudde på mobiltelefonen og fant ut at toget ikke stopper der i sommerhalvåret. Det gikk heldigvis en buss, men den kom ikke før om 9 timer. Jeg tok frem noen brødskiver og litt nøtter. Mens jeg spiste tenkte jeg på hva jeg skulle gjøre.

En eldre mann kom gående bort til meg og fortalte at han synes at det var en skam at togene ikke stoppet på stasjonen lengre. Jeg sa meg enig. Kort tid etter kom en dame som luftet en hund med bustete pels og ville forsikre seg om at jeg var klar over at stasjonen ikke var i bruk. Etter en liten stund kom jeg frem til at jeg måtte komme meg hjem på annet vis enn ved bruk av buss eller tog.

Hvis noen lurer - NUC kan varmt anbefales. Løpet går gjennom flotte områder av marka, man la deg ikke lure av distansen. Hvis du bruker 3 timer på maraton i en vanlig trase, må du ikke være det minste forundret om du bruker 9 timer på den samme distansen på NUC. Det er bare slik NUC er.

Jesper Fägersten vinner det første Nordmarka Ultra Challenge 200 km på drøye 44 timer

Etter en natt i egen seng dro jeg tilbake for å heie de to eneste som fullførte med virkelig fantastiske prestasjoner. Jesper kom i mål på drøye 44 timer og Sindre fulgte etter med målgang etter snaue 48 timer. Begge prestasjonene er store. Tidsmessig tilsvarer nok 20 mil i NUC minst 40 mil på flatmark.

To netter uten søvn gir saftige hallusinasjoner. Sindre kunne fortelle at han blant annet hadde møtt pumaer, to politifolk på Gørjehøgda samt en ekkel fotograf. Jesper fortalte at han hadde stoppet opp på Fuglemyrhøgda og lurt på hvem han var, hva han gjorde og hva han skulle.

Sindre Tjuvstu i mål på snaue 28 timer på 2 plass  etter en fantastisk prestasjon 

Sindre kommer i mål og forteller om pumaer, politifolk og ekle fotografer 

Mauerweglauf 100 Miles - oppskriften på hva man ikke skal gjøre

Sammen med Sarath fra India før start på 162 km i Berlin og omegn

En gang i mellom gjør man noe som er sjeldent idiotisk før man stiller opp i et 162 km langt løp. Denne gangen var det min tur. I vinter herdet jeg beina grundig før ultrasesongen med 21 halvmaraton på 18 dager. Deretter løp jeg tre 100 miles løp i kategoriene hardt, lett og halvhard i løpet av tre måneder. Det siste i rekken var BUM 100 Miles i slutten av mai. Deretter startet dumhetene i form av 11 uker med effektiv og målrettet nedbryting av kroppen.

Dette er måten jeg brukte for å redusere evnen til å løpe 100-miles løp mest mulig:
1. Kun løpe 11 løpeturer på 11 uker, dvs 1 tur i uken
2. Spise like mye som i den instense løpsperioden
3. Legge på meg 22 kg på grunn av alt for stort matinntak i forhold til aktivitetsnivået
4. Jobbe veldig mye i noen uker for å tømme kroppen for energi og overskudd
5. Drive feriedrikking i 10 uker og ta en dundrende festhelg i Lofoten helgen før Mauerweglauf

Mauerwglauf følger ruten til Berlinmuren

Mauerweglauf går der Berlinmuren gikk rundt Vest-Berlin. Muren gikk tidvis ganske langt ut fra sentrum av byen. I syd-vest gikk den for eksempel helt til Potsdam. Det er lite igjen av muren i dag, men det er laget en skiltet turvei hele den 162 km lange strekningen. Starten går fra Jahn-Sportpark i Prenzlauer Berg som ligger ved siden av Mauerpark. Det ble arrangert for femte gang, og bytter retning hvert år. Vi skulle løpe i klokkeretningen.

Årets løp var til minne om Karl-Heinz Kube 

Hvert løp er minnet en av de 136 som døde under fluktforsøk over muren. Årets løp var til minne om den 17-årige Karl-Heinz Kube som ble skutt under et forsøk på å komme seg over muren i Kleinmachnow i 1966.

Det telles ned til start 

Starten gikk kl 06.00. om morgenen. Jeg skravlet med indiske Sarath som jeg traff under briefen for deltakerne kvelden før. Han hadde bakgrunn fra triatlon og Mauerweglauf var hans første 100-miles løp.

Det ble en lang stopp ved det første trafikklyset vi møtte til tross for at det ikke var en bil i mils omkrets. Vi hadde fått klar beskjed om at kryssing på rødt lys ville innebære diskvalifikasjon. Veldig mange ultraløpere er rebeller, og det var lett å se at det gjorde vondt i sjelen for over halvparten av de som stod og ventet.Trafikklysregelen førte til at det dannet seg store trafikklyspuljer de første par milene av løpet.

Stor etterlevelse av trafikkregler - løping på rødt lys førte til diskvalifikasjon

Berlin Hauptbahnhof

På halen av en trafikklyspulje

Etter noen kilometer krysset vi inn i Mitte og fortsatte til Riksdagsbygningen og videre til Brandenburger Tor. Det var tilnærmet folketomt i gatene. De fleste turistene som ville flokke seg sammen i området lå fortsatt og sov.

En stor gruppe løpere lang bredden av Spree

Forbi det modernistiske tilbygget til Riksdagsbygningen

En vimsete gjeng ultraløpere på vei mot Riksdagsbygningen

Neste mål er Brandenburger Tor - mest kjent pga Ketil Stokkans berømte sang 

Ved Brandenburger Tor var det bygget en mur av store treklosser. Hver løper tok med seg en "murstein" og løp med den i hånden gjennom Brandenburger Tor for å kaste den på den andre siden. Jeg var så opptatt av å filme at jeg ikke oppdaget at det var en fotograf som tok bilde av meg.

Filmende gjennom Brandenburger Tor (foto: Mauerweglauf) 

Det dannet seg puljer med løpere hver gang det ble rødt lys 

Fjernsynstårnet sett fra Schillingbrücke 

Slitent og sjarmerende

I hælene på en løper fra Taiwan

Langs "East Side Gallery" er det fortsatt litt mur

Det mest kjente motivet 

Mens jeg løp over den flotte Oberbaum-broen tenkte jeg med spenning på at jeg ville bli 48 år gammel om to dager. Dette skal være det førte tidspunktet i livet man skal kunne se dødens port i det fjerne. Jeg forestilte meg at den ville minne om porten jeg så foran meg på enden av broen og gledet meg til å fylle år.

Det året man blir 48 ser man for første gang dødens port i det fjerne 

Kombinasjonen av lørdag og tidlig løpsstart gjorde at det var få andre mennesker ute. Dette endret seg da vi kom inn i de østligste delene av Kreuzberg der flere utesteder fortsatt var oppe og gatene krydde av sinnsykt drita mennesker som lurte på hva slags merkelige skapninger det var som passerte dem.

Den berømte Harzer Strasse rett ved Kalle Klein 

Vi fortsatte gjennom Kreuzberg et lite stykke. Etter 16,2 km kom vi til Harzer Strasse og passerte Kalle Klein på veien videre innover i Neukölln og videre utover i retning av flyplassen Scönefeldt. En strekning på 7 kilometer var tilnærmet helt rett og helt perfekt for ultraløpere som hater retningsendringer.

Langs det 7 km lange strekket i den tidligere dødssonen 

Etter 30-40 kilometer begynte jeg å merke at beina hadde fått lite løpetrening de siste månedene. Lårene ble stive og harde og signaliserte at de godt kunne tenkte seg å avslutte dagens løpeøkt. Jeg bestemte meg for å undertrykke det og ikke la beina få ødelegge et fint løp. Resten av løpet ignorerte jeg alle nervesignaler som kom fra lårene.

Bilreklametårn rett før Scönefeld flyplass

For mitt vedkommende ble varmen en stor utfordring. Det var 27 grader og høy luftfuktighet og periodevis lange strekninger uten skygge. Mellom kl 11 og 17 kokte hodet, og insekter som var så uheldige å komme borti det falt stygt forbrente til bakken. Svetten silte og det dannet seg en tykk hinne av salt i ansiktet og på klærne.

Erfaringen min fra tidligere langløp i varmen er at det er veldig lett å få gnagsår etter 15-20 timer, da føttene blir ekstra hovne, varme og klamme. Det skulle vise seg å slå til utover i dette løpet også.

En gruppe løpere langs Teltowkanal

Store trær ga tidvis etterlengtet skygge

Minnesmerke for Eduard Wroblewski som ble skutt i 1966

Ved de stedene noen har blitt drept langs muren er det plassert minnesmerker. De fleste drepte forsøkte å flykte over muren, men en del var bare uheldig i forbindelse med at badet for nær grensen, feilkjørte eller gjorde noe annet som grensevaktene feiltolket som et fluktforsøk. Ved minnesmerket for Karl-Heinz Kube i Kleinmachnow  ca 64 km ut i løpet var det lagt ned flere store blomsterkranser.

Minnesmerket for Karl-Heinz Kube 

Det var mulig å plassere drop-bager tre ulike steder i løpet. Det første var i Teltow, der det også var en utstilling om ofrene for muren. Jeg hadde alt mitt utstyr i løpesekken og hadde valgt å ikke å ha noen drop-bager. Jeg tenkte på at jeg burde hatt en kraftig vifte slik at jeg kunne ha kjølt ned hodet.

På vei ut fra matstasjonene i Teltow med kokende hode (foto: Mauerweglauf) 

Ved Klein Glienicke kjente jeg at hodet holdt på å koke over da vi krysset Teltowkanal. Redningen kom på den andre siden i form av en mann som hadde flere kasser med store ølflasker med alkoholfritt øl i bagasjerommet på bilen sin. Han tilbød meg en og jeg drakk den på styrten og følte meg straks mye bedre. Etter å ha takket ham på stotrende tysk, fortsatte jeg mot Potsdam.

Potsdam nås når man nærmer seg halvveis

Teltowkanal rett nord for Filmpark Babelsberg

Glienicker Brücke i Potsdam

Det blir fort en del skravling i løpet av et så langt løp. Jeg fikk oppfylt skravledosen underveis inklusive Sarath fra India, en jusstudent fra Berlin som skulle ta masteren sin i Paris, en kirurg fra Taiwan som nylig hadde løpt et 200-miles løp i Singapore, en nederlender som jobbet i et investeringsselskap i Berlin som koblet oppstartselskaper innen it-sektoren med investorer, Lars fra Sverige som var like varm som meg, en finne som hadde brutt på 140 km i fjor, en dansk dame som jeg snakket engelsk med i 5 minutter før vi skjønte hvor den andre var fra og en temmelig tam rev jeg møtte i skogen ved Hennigsdorf midt på natten.

Glienicker Brücke

Ved Potsdam var det matstasjon ved ølbryggeriet Meierei im Neuen Garten. Jeg har vært med på en del ultraløp de siste årene, men her var det første gang det ble servert fatøl på matstasjonen. Jeg tok meg et lite glass, da jeg regnet med at det er fornuftig å være forsiktig med alkohol når man har 82 km igjen til mål.

Det norske huset Kongsnæs i Potsdam overlevde krigen 

Ved bredden Jungfernsee ligger restene av det norske bygningskomplekset Kongsnæs. Det ble oppført av norgesvennen keiser Wilhelm II som en matrostasjon i dragestil og tegnet av den norske arkitekten Holm Hansen Munthe. Under en norgesreise hadde Wilhelm II blitt begeistret for Frognerseteren restaurant som Munthe hadde tegnet. Oppføringen av Kongsnæs begynte i 1892 og bygningen som står der i dag er en nøyaktig kopi av Hasselbakken som lå på St Hanshaugen i Oslo til den brant ned i 1936 .

Store deler av anlegget ble skutt i brann under andre verdenskrig og senere gikk Berlinmuren rett gjennom anlegget slik at det ble utilgjengelig fra både Potsdam og Berlin. I 2000 ble den nedbrente Kongsnæs-portalen gjenoppført og jeg svingte gjennom den på veien videre.

En støttegruppen i Norge ønsker å gjenoppføre Hasselbakken på St Hanshaugen, slik at parken blir slik den var planlagt. I tilfelle vil man kopiere Kongsnæs i Postdam slik at ringen blir sluttet.

Portal i dragestil på Kongsnæs

Fra Potsdam gikk grensen mellom Øst- og Vest-Berlin tvers over Jungfernesee til Sacrow slott. For å komme til Sacrow løp vi vestover langs sjøen og videre langs Krampritzsee til Krampritz for deretter å løpe østover igjen lang den andre siden av sjøen til vi kom frem til Sacrow slottspark.

Vakkert og algebefengt vann 

Månen lyste opp i ødemarka 

Utover natten vokste det frem noen gnagsår på de varme og hovne føttene mine. Det mest plagsomme var under venstre fot og temmelig dypt. Jeg ble etterhvert nødt til å slutte med løpingen og trasket i stedet for å redusere belastningen på foten. Blemmen var under midten av forfoten, og jeg vekslet mellom å legge vekten på tåballen og yttersiden av foten.

De siste timene av løpet var gikk det usigelig sakte fremover. Jeg fikk rikelig anledning til å skravle med andre løpere, inklusive Lars fra Sverige som også hadde sørget for å få noen gnagsår under føttene.

De små tettstedene vi passerte hadde spennende butikker.

Da morgenlyset kom og byen nærmet seg kjente jeg likevel at det skulle bli greit å komme i mål. Målgang var inne på stadion der løpet hadde startet og før man gikk i mål fikk man en 3/4 æresrunde på løpebanen. Min runde på banen føltes alt annet enn ærefull, der jeg slepte meg fremover.

Mange hevder at det kreves mye trening for å løpe et 100-miles løp. Det stemmer altså ikke - en løpetur i uken er tilstrekkelig. Hvis jeg skal komme med et råd vi det likevel være at det kan være greit å trene litt mer. I de løpene der jeg har hatt et bedre treningsgrunnlag har beina taklet løpingen ennå bedre.

Jeg kan varmt anbefale Mauerweglauf til tross for at jeg ikke er særlig glad i den asfalten og betongen som store deler av løpet går på. Der er et historisk spennende løp å delta på, ved at man løpet langs et historisk minnesmerke i 162 km. I tillegg er det fantastisk velorganisert. De 450 frivillige sørget for en en service til løperne langt utover det som er normalt i lange løp.

Det er grunn til å tro at 100-miles løp kommer til å ta over for maraton i de fleste store byer med respekt for seg selv. New York har i likhet med Berlin et kjent maratonløp, men også en stolthet i form av New York 100 Miles. For ikke å bli hengende etter bør nok Oslo skaffe seg sitt eget 100-miles løp i løpet av de kommende årene. Den som ikke utvikler seg blir som kjent stående igjen alene.