Ekte ultraløper eller slaskete sjarlatan?

Mange lurer på når man blir ultraløper, og ikke minst når man blir en ekte ultraløper. Kreves det noe spesielt, eller er det tilstrekkelig at man våkner en morgen og føler seg som ultraløper?

Jeg ville ha svar på spørsmålet og har gått grundig igjennom de offisielle og halvoffisielle kriteriene. Av praktiske årsaker går jeg systematisk gjennom de ulike distansene og løpskategoriene samt deres plassering i hierarkiet.

Blir man ultraløper hvis man løper 50 km? 

Alle distanser over 42 195 meter regnes som ultraløp. Teknisk sett har man derfor løpt et ultraløp dersom man løper et løp på 50 km. Man bli imidlertid like lite ultraløper av å løpe et slik løp som man blir vegetarianer av å spise en banan. Som de fleste vet skal det uendelig mye mer til. 

Kortdistanse er for småbarn - indisk 4 åring etter å ha løpt sine første 48 maraton 

Konklusjonen er derfor klar, man blir ikke ultraløper av å løpe denne distansen. Løpene på 50 km er i følgende kategori: Barnehage. 

Lise (4 år) før dagens 50 km 

Hva med 50 miles/80 km eller 100 km?
Dette er den klassiske kortdistansen blant ultraløpere. De fleste kaller den også for spurt. Siden distansen er så kort har den blitt veldig populær blant små barn, spesielt i USA.

e

Åtte-årige Tea fullfører 100 km i Javelina Jundred i 2013

Konklusjonen er derfor klar, man blir ikke ultraløper av å løpe denne distansen. Løpene på 80/100 km er i følgende kategori: Barneskole

Hva med turistreisene - er de i det hele tatt ultraløp?
Det arrangeres en rekke turistreiser for løpere. Den kanskje mest kjente er Marathon des Sables i Sahara. Denne reisen markedsfører seg som verdens hardeste løp, noe som selvsagt ikke stemmer.

Disse løpene er en form for pakketurer der en gruppe med mennesker betaler store beløp til en kommersiell arrangør for å løpe korte etapper i fellesskap hver dag samtidig som de hjernevaskes til å tro at det er med på verdens hardeste løp.

I Marathon des Sables kan det for eksempel være så lite som ett eneste (kort) ultraløp inne mellom alle de andre superkorte løpeturene. 

Dagsetappene til turistreisen Marathon des Sables  er oftest ikke engang ultraløp

Disse løpene er fantastisk sosiale og kan være en morsom måte å reise på for å bli kjent med nye mennesker. Blant hardcore ultraløpere har de imidlertid status som en klassetur i 6 klasse på barneskolen - hyggelig og sosialt, men ikke noe særlig mer. Den svenske ultralegenden Rune Larsson uttrykker en typisk holdning til løpene i teksten under:  

Den svenske ultralegenden Rune Larsson har klare meninger om Marathon des Sables 

Konklusjonen er derfor klar, man blir ikke ultraløper av å løpe denne distansen. Turistreisene er i følgende kategori: Klassetur for 6. klasse 

Maratondistansen for ultraløpere er 100-miles/161 km 

I ultraløpermiljøet er det svært få som vil anse deg å være i nærheten av å være ultraløper før du har løpt ditt første 100-miles løp. Dette er på mange måter ultraløpenes maraton - eller standard langdistanse. En ultraløper som ikke har løpt et eneste 100-miles blir betraktet som en langdistanseløper som aldri har løpt maraton.

Thames Path 100 miles i England - løpet som ga meg juniorlærlingstatus 

Det holder selvsagt ikke med ett løp, man bør ha en solid dose på CV-en. Ett fullført løp gjør at man blir betraktet som en juniorlærling i miljøet. og veldig mange kommer aldri forbi dette stadiet.

100-miles løp har også blitt veldig populær blant halvstore barn. Distansen anses derfor å være på nivå med ungdomsskolen. I praksis ser man også at disse løpene ofte er mest populære blant de som nærmer seg tenårene. Dersom utviklingen fortsetter kan de komme til å bli nedgradert til 7. klasse på barneskolen.

100-miles er en vanlig distanse å løpe for barn

Konklusjonen er derfor klar. Man blir lærling og ikke ultraløper av å løpe denne distansen. 100-miles løpene er i følgende kategori: Ungdomsskole 

Redden-søsknene (11 og 9 år) koser seg fortjent med kake etter å ha løpt et 100-miles løp 

Ekte ultraløpere
Man blir ikke en ekte ultraløper av å løpe noen 100-miles løp eller løpe mer enn 200 km på noen 24-timers løp. Hvis man løper på superenkelt underlag, som f eks løpebanen inne på Bislett kan det i tillegg stilles spørsmål ved om man noensinne kan bli ultraløper, da banen er ekstremt lettløpt.

Hvor mye skal så til? Den ekte utraløperen Trond Sjåvik er en eksempel på hvor mye mer som skal til. CVen hans på DUV viser en del av de merittene som gjør ham til en ekte ultraløper.

På de 35 løpene som er registrert i databasen har han løpt over 22 000 kilometer. Et par eksempler fra de siste årene er 892 km på 6-dagers i Ungarn og 4175 km på et løp fra Skagen til Gibraltar. For å si det på en enkel måte: hvis man løper en dose med samme type løp som Sjåvik er man en ekte ultraløper.

Utdrag fra Trond Sjåviks CV på DUV viser at han er en ekte ultraløper 

DUV er forøvrig nettstedet der det er vanlig å foreta kontroll av om noen er en ekte ultraløper, eller bare en slaskete sjarlatan som har tuslet rundt og deltatt på noen überkorte barneløp.

Ekte ultraløpere anses å være på nivå med videregående skole. I tillegg til at det er frivillig å gå der kreves det lille ekstra når det gjelder motivasjon i forhold til 100-milesløp og andre aktiviteter på juniorlærling og ungdomsskolenivå.

Det er visse ulemper ved å være ekte ultraløper 

Konklusjonen er derfor klar. Løpene på ekte ultraløpernivå er i følgende kategori: Videregående 


De virkelig krevende løpene 
Ekte ultraløpere kan ta fatt på de virkelig krevende løpene dersom de ønsker ønsker å komme på toppen av ultraløperpidestallen, dvs på universitetsnivå.

Et par eksempler på løp i denne kategorien er Barkley Marathons i USA og Kaihigyo i Japan.

Barkley Marathons
Ett virkelig krevende løp er 100-miles korte løpet Barkley Marathons. I løpet av de 30 årene løpet har blitt arrangert har kun 14 av 1100 deltakere klart å fullføre. Hvert år det er en deltaker som lykkes med å fullføre, gjøres løpet ennå litt hardere året etter.

Det er også vanskelig å komme med på løpet, da man må finne ut hvordan man skal søke om å få delta. Løpet har ingen adresse, e-post, hjemmeside eller søknadsfrist. Det går i usedvanlig vanskelig og kupert terreng, der ingen klarer å bevege seg fort.

Barkley Marathons starter når løpsleder Laz tenner en sigarett 

Ingen nordmenn har fullført Barkley Marathons.

Kaihigyo
Det siste løpet må man til Japan for å delta på. Kun 46 har fullført Kaihigyo siden starten
for 130 år siden i 1885. Løpet går over 1000 dager fordelt på 7 år. Det er mange graver langs hele løpets faste rute, da man enten må henge seg eller skjære ut innvollene i magen dersom man gir opp underveis.

Etappene de enkelte årene begynner rolig med 40 km pr dag i 100 dager hvert av de fire første årene. Deretter øker det til 200 dager, samt 7,5 døgn uten søvn, vann eller mat. Hvis man overlever de 7,5 dagene vil de fleste ha vært så nær døden det er mulig å komme. Deretter er det litt lengre etapper de to siste årene.

År 1: 40 km pr dag i 100 dager

År 2: 40 km pr dag i 100 dager

År 3: 40 km pr dag i 100 dager

År 4: 40 km pr dag i 200 dager

År 5: 40 km pr dag i 200 dager samt 7,5 døgn uten søvn, mat eller vann

År 6: 60 km pr dag i 200 dager

År 7: 84 km pr dag i 100 dager, deretter 40 km pr dag i 100 dager

Håpefulle deltakere i Kaihigyo 

Ingen nordmenn har så langt fullørt Kaihigyo. Det er ikke sikkert der er så lurt å prøve seg heller.



Hilsen Norges første Demotiveringscoach®


Dette gjør ultraløpingen med deg 

Ultraløping er farlig 

161 km med oppoverbakke fra London til Oxford - Thames Path 100

Det Thames Path 100 tilbyr er nesten uimotståelig; muligheten til å løpe 161 kilometer (100 miles) fra London til Oxford. Ikke noen tullete helgetur til London med eksotisk mat i Brick Lane, moderne kunst på Tate Modern, doven øl på pub eller trasking i marerittgaten Oxford Street, men rett og slett noe så enkelt som å  løpe langs elvebredden fra en kjent by til en annen.

De 300 plassene gikk fort unna under påmeldingen i fjor sommer. Selv kom jeg ikke på ideen om å løpe før i vinter, men det ble heldigvis noen ledige plasser fordi noen trakk seg.

På deltakerlisten var ultraløperen Mari Nustad Mauland fra Stavanger som vant kvinneklassen i Ultrabirken i 2013. I tillegg var det "norske" kinesiske ultraløperfantomet Jin Cao påmeldt. Det var ellers bred internasjonal deltakelse med løpere fra de fleste kontinenter.

Selv om løpet ikke gikk i det norske høyfjellet var kravet til innhold i sekken like strengt; overlevelsesteppe, regnjakke, fløyte, kart og kompass, drikke, varm lue og hansker var blant de tingene man måtte bære med seg underveis. Under Ursvik Ultra i Stockholm begynnelsen av april løp jeg med den nye løpesekken min fra Salomon i 9 timer. Den bestod generalprøven såpass bra at den fikk lov til å være med til England.

The Dukes Head - utmerket sted å lade opp til løp 

På forhånd hadde jeg booket overnatting rett ved startstedet og sørget for at et hotellrom stod og ventet på meg i Oxford slik at jeg hadde en hule til sårslikking og soving etter målgang.

Deltakerne forbereder seg til start i det gamle rådhuset i Richmond

Start var lørdag 3. mai kl 10, men før starten var det sjekk av utstyret i sekken og innlevering av drop-bags til de to matstasjonene underveis disse ville bli plassert på. For første gang hadde jeg på meg løpsklær fra Norges første ultraløperklubb; Romerike Ultraløperklubb,  der jeg meldte meg inn i romjulen. Jeg ble med en gang gjenkjent som norsk blant noen av arrangørene som nettopp hadde løpt Hoka Highland Fling og fått meg seg den store deltakelsen fra Romerike Ultraløperklubb. De hadde også fått meg seg seieren til Sondre Amdahl og hadde i tillegg lært seg navnet hans.

Idyllisk ved start 

Klokken 9.30 samlet vi oss i det gamle rådhuset i Richmond og fikk en briefing av arrangøren. På bakgrunn av flommen tidligere i år var det enkelte omveier underveis. Vi ble gjort oppmerksomme på at ruten var godt skiltet, men at det ikke var uvanlig at noen tullet med skiltene, noe jeg fikk erfare et par ganger underveis.

Det var nedtelling til start og kl 10 la alle de 310 deltakere i vei. Å løpe langt er hardt for kropp og sinn og det skulle vise seg at det kun var 147 som nådde mållinjen. Det første strekket var padde-flatt på underlag som stort sett vekslet mellom fin grus og jord - godt for føttene og lett å løpe på. Jeg lå midt i et stort felt på rundt 30 løpere og fulgte tempoet i gruppen. Vi passerte 10 km på godt under 5.30-tempo, noe jeg viste var alt for raskt dersom jeg skulle ha noen sjanse til å overleve den andre halvparten av løpet. Ved Hampton Court slott reduserte jeg derfor hastigheten og lot gruppen jeg var i sige i fra. Jeg ble passert av Mari som løp lett og fint. 

Forventningsfulle ultraløpere i toalettkø før start 

Været var veldig fint med sol og lite vind. Det hadde regnet på forhånd, slik at det var en del sølepytter og gjørme. De første timene av løpet hadde dette liten betydning da det stort sett gikk på fine opparbeidede turveier langs Themsen. Flytrafikken til og fra Heathrow var underholdning de første 45 km. Løpet begynner omtrent midt mellom flyplassen og London sentrum og tar en 45 km sydlig bue, slik at det ble mange timers løping med utsikt til fly. I tillegg passerte vi stadig roklubber der roerne var uten på lørdagstur på elven. 

Enkel og grei huskeliste over dagen gjøremål 

Kroppen kjentes helt grei ut, selv om det ikke var veldig mye futt i den, Uken frem til løpet gikk med til en halsbetennelse kombinert med kraftig pollenallergi, slik at lufveiene fortsatt var litt småruskete ved start.

På matstasjonen rundt 35 km slo jeg av noen ord med Jin som løp til tross for at det ikke var så lenge siden han hadde blitt operert i foten. Maten var god og servicen fra arrangøren var upåklagelig, Jeg fikk blant annet i meg jordbær, druer og bringebær.

Briefing i det gamle rådhuset før start

På det neste strekket begynte jeg å kjenne i beina at jeg hadde løpt et stykke. Enkelte ganger forlot man bredden av Themsen og løp gjennom småbyer der det var betongheller på fortauet - dette føltes i overkant hardt å løpe på. Etter rundt 45 km ble Windsor Castle passert. Dronning Elizabeth II pleier visstnok ofte å tilbringe helgene der, men jeg så ikke noe til henne. Deretter ble Themsen krysset og Eton College passert.

Det neste strekket var fint og lettløpt.  Med unntak av noe små bakker her og der, var det stort sett veldig flatt. De mest utfordrende stigningen var trappene opp og ned fra elvebreddene til de broene vi krysset. Inn mot matstasjonen på 61 km kjente jeg at jeg var i ferd med å gå tom for næring. I tillegg var det ofte 2-3 km lengre til matstasjonen enn det som stod i informasjonen om løpet. Når man nesten er tom for næring føles hver ekstra kilometer veldig lang. Jeg tok en solid pause på matstasjonen og fikk i meg godt med mat, druer, jordbær, banan, nøtter og ulike slags brødmat. Jeg møtte Mari som dessverre slet med smerter i kneet sitt.

Jeg fortsatte videre og det gikk jevnt og trutt oppover langs elven. Det var masse folk ute og spaserte, og mange spurte oss hva slags løp vi deltok på. Etter drøye 65 km løp jeg meg litt vill i byen Marlow der jeg til alt overmål lykkes med å havne midt inne i blandingen av et marked og et tivoli. Etter noen minutter surring fikk jeg spurt meg frem og fant tilbake til "Thames Path" som løpet følger.

Etter 9 timer og 25 minutters løping kom jeg til matstasjonen i Henley-On-Thames som var halveis i løpet. Her var det helt fantastisk service fra arrangørens side. Jeg ble dyttet ned i en campingstol. En tok de to drikkeflaskene jeg hadde og fylte dem, en annen bragte meg en pastarett, mens en tredje kom med drikke og kaffe. Av erfaring vet jeg at det først er når man er halvveis at et ultraløp virkelig begynner. Jeg tok meg derfor god tid til å spise og drikke godt før jeg la i vei i den kjølige kveldsluften.

Briefing i det gamle rådhuset før start 

Det neste strekket gikk til Reading. Solen gikk ned og det ble tusmørkt. Beina begynte å bli litt stive og jeg gikk et stykke, da dette kjentes bedre. Inn mot matstasjonen i Reading havnet jeg og en tysk løper i et slags industriområde i utkanten av byen. Det viste seg at noe spøkefugler hadde kost seg på lørdagskvelden med å gjøre om på merkingen slik at vi ble ledet i feil retning. Etter ti minutters surring rundt omkring i tussmørket fant vi tilbake til traseen og jeg fikk varslet arrangøren om feilmerkingen da jeg kom frem til neste matstasjon.

På vei ut at Reading løp jeg sammen med et par tyske og et par engelske løpere. Det pågikk konserter langt traseen i noen store konserttelt, og flere tusen øldrikkende mennesker festet bare noen meter fra der vi kom sigende i mørket med hodelyktene tent. Jeg kjente at det hadde vært fristende å hoppe over gjerdet og ta en øl, men valgte å forsette i mørket langs elven.

Med Jin Cao før start

Etter drøye 100 km begynte jeg virkelig å bli sliten. Løypa forlot Themsen og gikk bratt opp og ned. Deretter kom det et lengre parti med herlig gjørmesuppe. Til tross for at hodelykten ga ganske godt lys, var det vanskelig å se forskjell på den gjørmen som var litt glatt og den som var veldig glatt.

På vei inn i Whitchchurch-on-Thames etter 107 var det full fest i flere lokaler langs løypa. Noen morsomme spøkefugler hadde på ny snudd på pilene. Jeg fulgte heldigvis i hælene til to løpere som visste hvor vi skulle slik at jeg ble  ledet frem til neste matstasjon på rådhuset i byen, for anledningen pyntet med fargerike partylys.

Deretter begynte løpet for alvor for min del. Løypa gikk veldig bratt opp og ned i noen åser nord for Themsen og det var veldig gjørmete og glatt. Jeg snublet stadig vekk, både fordi det var glatt og fordi beina hadde begynt å bli veldig stive. Jeg ble passert av to kvinnelige britiske løpere. Den ene løp, mens den andre fulgte hakk i hæl i rask gangtakt. Jeg sa til henne at jeg ville forsøke å kopiere stilen hennes, og jeg fant ut at det gikk like raskt som å småløpe og snuble.

Den neste matstasjonen skulle være i Streatley etter 113,6 km. GPSen min viste 119 km ved ankomst. Jeg dumpet med på en stol der jeg fikk servert bakt potet med ost. Ute hadde temperaturen falt til 0 grader og jeg skiftet fra korte til lange løpetights. I tillegg tok jeg på meg en ekstra superundertrøye, da fuktigheten fra Themsen gjorde at det var ganske rått og kaldt. Jeg dro ut fra matstasjonen med en kaffe i hånde.

Etter noen kilometer tok jeg igjen en gruppe med 5 løpere, og vi slet oss i fellesskap gjennom det neste partiet frem til Wallingford på veldig gjørmete og våte stier. Etter matstasjonen i Wallingford var Thames Path stengt et langt stykke fordi det ikke var mulig å krysse ved slusen ved Benson som ble reparert. Vi la derfor ut på en lang omvei på den andre siden av elven. Jeg fulgte etter en løper med tre flotte blinkende røde lys bak på sekken sin, og var såpass fasinert av lysene hans at jeg ikke merket at vi tok feil i et kryss. Etter å ha trasket et stykke tilbake og lett litt fant vi tilbake til løypa.

Etter 130 km gikk løpet inn i en veldig kald fase. I rundt en mil gikk stien gjennom halvlangt gress som var klissvått av dugg med massevis av gjørmehull, I tillegg seg dis fra elven inn over land og gjorde det veldig fuktig og kaldt. Til tross for at jeg tok på meg jakken min, slet jeg med å holde varmen skikkelig. Det var en drøm å bli ferdig med det våte og tåkete partiet og nå matstasjon i rådhuset i den lille byen Clifton Hampden etter rundt 140 km.

Blid etter 9 t 25 min løping - drøye 14 timer til mål 

Jeg var fortsatt kald når jeg forlot matstasjonen. I tillegg var beina såpass vonde at hvert skritt var ubehagelig. I den høyre foten hadde jeg fått en betennelse på oversiden. Jeg hadde løsnet skolissene så mye som mulig for ikke å lage unødvendig press på foten, men dette gjorde at skoen satt litt for løst. Det virket likevel som den beste løsning. Etter en liten stund stod solen opp, noe som var helt fantastisk. Selv de første strålene ga varme, og jeg skjønte at varmen ville komme tilbake til kroppen etter en stund.

Frem til matstasjonen ved Abingdon på offisielt 146 km gikk jeg hele tiden. Jeg prøvde å tenke på positive ting og glemme at beina var veldig vonde. I perioder fungerte det veldig bra, mens i andre perioder tenkte jeg negativt i tillegg til å ha vonde bein. Jeg ble passert av en en de løpere der jeg haltet meg avgårde mot Oxford. Jeg falt fra 66 plass totalt til 80 plass i løpet av den siste tredjedelen av løpet.

Langs Themsen 

På  den siste matstasjonen ved Lower Radley insisterte en av de som betjente den på at jeg skulle spise eplekake. Jeg hadde egentlig mer lyst på salt mat, men spiste et par små stykker med eplekake og den var faktisk veldig god. I tillegg gjorde jeg den hyggelige mannen lykkelig.

Fra den siste matstasjonen var det 8 km opp til Oxford. Det er egentlig ikke veldig langt, men det kjentes ganske godt. Da det var 5 km igjen skjønte jeg at jeg ville klare å komme meg i mål innenfor 24 timer og beit tenna sammen og presset meg videre. GPS-klokken var for lengst utladet og jeg brukte mobiltelefonen som klokke og kart for å passe på at jeg holdt et høyt nok tempo.

100 meter til mål - himmelsk følelse 

Det var en helt fantastisk følelse å forlate Themsen for å begi seg det aller siste stykket til mål. Når det var 100 meter igjen stoppet jeg opp og tok et bilde, mens publikum jublet. De ropte at det kom en løper bak meg og jeg fikk opp farten og løp over målstreken 11 sekunder før nestemann på tiden 23.48.

I mål i Oxford med "100 miles one day" beltespenne

I mål fikk jeg en stor klem av kvinnen blant arrangørene, premie og ble fotografert før jeg ble plassert i en stor og servert baconsandwich og kaffe. Deretter ble det dusj og prat med andre deltakere i målområdet før jeg kom meg til hotellet.

Av de 310 som startet kom 147 i mål. Det ble plass nr 80 for min del, noe jeg er veldig fornøyd med i min 100 miles debut.

Løpet var veldig bra og profesjonelt arrangert av et utrolig hjelpsomt og hyggelig team. Stemningen løperne i mellom var supergod. Jeg er ikke helt sikker på hvor langt løpet egentlig var. Det skulle være 100 miles - eller 161 km - men GPSen min viste bortimot 168 km. Uansett om det var en ene eller andre distansen var mitt første 100-miles løp en positiv opplevelse. I dag skal jeg humpe blid og fornøyd rundt i Oxford som turist før jeg flyr hjem igjen til Norge i kveld.



Täby Extreme Challenge 100 Miles

The Great New York 100 Mile Running Exposition (TGNY)