 |
| Ruten fra Lillehammer til Bærum i all sin prakt |
 |
| Terje viser frem de fine bildene sine på galleri Albin Upp |
Jeg tenkte at en turkledd mann med ski og ukledelig skjegg ville ødelegge det som antakelige var ukens høydepunkt for mange av gjestene, og bestemte meg for å besøke Brooklyn Burger i stedet.
Etter å ha spist tok jeg en taxi til starten av løypa ved Fjellmyra. Da taxisjåføren fikk høre hva jeg skulle sa han at jeg nok ville leve et lengre liv enn ham. Jeg kunne forsikre han om at det på ingen måte var gitt. Vi var imidlertid enige om at selv om en skitur på 20 mil er lang, så er den ikke veldig lang.
 |
| Taxien forlater meg på parkeringsplassen ved Fjellmyra langs Torpoveien i Lillehammer kommune |
 |
| Det herlige og forlokkende mørket ventet meg de neste timene |
 |
| På vei sydover fra Fjellmyra |
 |
| Det snødde litt de første to timene |
 |
| På vei ned mot elven Vismunda var det brøytet vei et stykke |
 |
| Plutselig stoppet skiløypa og skiltet fortalte at den ville dukke opp igjen om 2 km |
 |
| Det dukket opp en liten bu før bakkene opp til Haugsætra og Svenskekjella |
Deretter fortsatte jeg nedover og etter hvert forbi steder med sjeldent fine navn som Sangsætra, Slomyrholen, Heimsangen, Overhalla, Lampehaugsvea og Sveadårum før skiløypa plutselig endte på en bilvei ved et hus der en eldre dame stod og kikket på meg i vinduet.
Det var ikke tegn til skiløypa der den i følge GPS-sporet til Skiforeningen skulle gå. Jeg fortsatte derfor langs Svearovegen som i det minste gikk i ganske riktig retning. Det var heldigvis såpass mye fersk snø på veien at jeg slapp å ta av meg skiene.
Jeg fortsatte nedover en vei forbi flere gårdsbruk der en og annen hund bjeffet da jeg passerte. Til slutt kom jeg ned til Snertingdalsvegen som jeg krysset ved Nykirke. Det hadde nå gått drøye 3 timer siden jeg startet og 27 kilometer var forsert.
 |
| Jeg fant ingen skiløype og fulgte derfor Svearovegen i stedet |
Mens jeg stod med nesen ned i skjermene kom en tynn rødkledd dame med ubestemmelig alder og spurte om det gikk bra med en stemme som nesten brast. Hun nikket mot kirken og sa at Haraldur Örn Gunnarsson var sogneprest, men at han hadde permisjon for tiden. Jeg svarte "jaha" mens jeg smilte til henne. Plutselig slo hun om til perfekt dansk og sa:
Min kusse er tør, min mave den bløder
Sulten efter noget jeg behøver
Og det er ikke dig
Nei det er ikke dig
Jeg er så træt, jeg tror snart jeg knækker
Mit lille sorte æg, jeg tror snart det klækker
Hvad kommer der ud af mit lille sorte æg?
Det neste hun gjorde var å ta meg på venstre kinn med en tynn og iskald hånd mens hun fortalte meg at jeg vill bli utsatt for tre prøvelser i løpet av turen.
Deretter snudde hun ryggen til meg og forsvant en liten vei som gikk ned til høyre for kirken. Mens jeg stod og lurte på hva hun hadde ment, begynte en mann som brøytet parkeringsplassen foran kirken for snø å tute med hornet på traktoren. Han skjønte tydeligvis hva jeg lette etter og viste meg hvor løypa gikk. Den var ikke preparert siden sist snøfall, men hva gjør vel 5 cm med snø dersom man bare har fast underlag under skiene.
 |
| Nykirke i Snertingdal |
Det gikk utrolig sakte. For hvert eneste skritt hadde jeg 90 graders vinkel i hofteleddet og kneleddet for å få det beinet jeg skulle flytte fremover høyt nok til å få skien opp av snøen. Jeg stoppet opp og brølte rasende et par ganger, men det eneste jeg lykkes med var å skremme opp en flokk med rådyr som lå i snøen foran meg til høyre.
 |
| En flokk med snille rådyr løp foran meg og tråkket et spor i 500 meter |
Deretter ble stigningen brattere og det ble ufattelig tungt. Hver gang jeg hadde gått et par hundre meter måtte jeg stoppe for å hvile litt. Det brant i muskulaturen i rumpe og på baksiden av leggene. I tillegg hadde jeg blitt klissvåt på føttene siden jeg hadde gått i over en time med føttene langt under snøen.
 |
| Slik så det ut de jeg selv hadde tråkket skispor i den dype løøsnøen |
 |
| Lysene fra Snertingdal sett fra den ufattelig slitsomme oppstigningen |
 |
| Hindringer i "skiløypa" 1 |
 |
| Hindringer i "skiløypa" 2 |
Det hadde blitt veldig kaldt og var tilnærmet null glid. Det var imidlertid vanvittig deilig å kun bruke 10% av de kreftene jeg hadde brukt de siste timene på å komme meg fremover. Jeg vurderte hva jeg skulle gjøre med de våte føttene. Det var minus 16 grader i luften, men jeg var god og varm i resten av kroppen. I tillegg hadde jeg på meg ullsokker. Jeg bestemte meg derfor for å fortsette uten å skifte til tørre sokker.
Det ble etterhvert tett tåke og jeg passerte steder med idylliske navn som Bjørnhaugen, Leggingsmyra, Koltjernet og Mustadroa. Rett før Mustadroa stoppet jeg og spiste et par knekkebrød med kaviar mens jeg observerte to elg som stod og kikket på meg 50 meter lenger borte.
 |
| Selv om det ikke var kjørt skispor var den glitrende snøen på veien vakker |
I løypekrysset Hornås står et skilt
med lengdebeskrivelser
til
veldig mange steder.
Her kan man starte opp
fra bilveg.
Et av valgene er mot
Stangstua.
Denne løypa starter
flatt mot
Mustad
idrettsplass.
Fortsetter
i skogsterreng til
løypa
krysser Sevalvegen.
Etter krysning går
løypa til dels bratt nedover
til
Vesleelva
før den går
tilsvarende bratt opp.
Den krysser Fv33
og er
deretter på parkeringsplass
Stangstua. Her bør man
ikke oppholde seg lengre
enn nødvendig
på grunn av stedet uhyggelige historie.
Stillheten ble brutt av at jeg så toppen av en stor lastebil med kraftige lys som krysset skiløypa 20 meter foran meg. Løypa krysset Fagernesveien som går mellom Gjøvik og Dokka. I liket med de fleste andre stedene skiløypa krysset veier gjorde de store snømengdene at det var stor høydeforskjell mellom skiløypa og veibanen.
I løypekrysset syd for Stangstua hang det et termometer som viste minus 16 grader. Det var ikke rart jeg ble kald i utforkjøringene med kombinasjonen av lav temperatur og tåke.
 |
| Når man ser skilting til Flyplassen midt på natten begynner man å lure på om man ser syner |
 |
| Is i skjegget, minus 16 og alene i skogen = livet er bra |
Da jeg kom frem til Rørmyra i marka vest for Raufoss var jeg på kjente trakter. Løypa mellom Gjøvik og Oslo der jeg har gått flere ganger, blant annet da jeg gikk 23 mil fra Bærum til Gjøvik og nesten tilbake igjen i 2013.
Månen kom opp da jeg passerte Driterbakkmyra og Lauvhøgda. Jeg stoppet opp ved Lunnasætermyra og forsøkte å fange opp den trolske stemningen på et bilde for å kunne vise hvor vakkert nattskiløping kan være på sitt beste.
 |
| Vakker før dagen gryr ved Lunnasætermyra mellom Rørmyra og Paulsrud |
 |
| Ved Stormyrene på vei oppover mot Glåmhaugen |
Jeg kjørte ned bakkene til Paulsud der jeg hadde en skummel opplevelse i 2013 før jeg fortsatte videre ned mot Eidstugua. Deretter tok jeg en spisepause før jeg satte i gang med bakkene oppover mot Glåmhaugen.
Det var spor etter tre stykker som hadde gått før meg. De var glade i å gå i venstresporet, og en av dem brukte mer fiskebein enn de to andre. I tillegg kunne jeg se at de begynte å bli slitne, da det var spor etter hyppige pauser. Jeg kunne også konstatere at alle tre var menn, på måten de hadde laget typiske mannespor i snøen når de hadde tisset. Jeg klarte imidlertid ikke å finne ut hvor langt foran meg de var.
 |
| Turens aller første sol på tretoppene på vei mot toppen av Glåmhaugen |
 |
| Ennå mere sol |
 |
| På grensen til fjellstemning på Glåmhaugen |
 |
| Rett sør for Midtre Glåmhaugen |
 |
| Ufattelig trofaste ski på det som skulle vise seg å bli sin nest lengste tur |
 |
| Solen trenger gjennom tåken ved Brennsteinsmyrene og Ormsteinsmyra |
 |
| Vakkert, men dårlig glid, over Rossumsætermyra |
 |
| Blid mann nærmer seg 110 km - kun 90 km igjen |
Da jeg kom ut av kroen hadde solen sørget for at det hadde blitt helt normal glid. Jeg fortsatte mot Svera og koste meg i solen på det enkle strekket frem til de bratte stigningene mot Lisberget begynte. Etter Koperud hadde jeg passert 130 kilometer, og kjente de første tegnene på at jeg begynte å bli sliten.
 |
| Vakker det siste stykket mot Åstjernet. I tillegg sørget solen for at det begynte å bli normal glid. |
I bakkene ned til Grua passerte jeg Hadelands bergverk på Nyseter. Stedet ble kjøpt av det belgiske selskapet Lès mines Du Hadeland i 1904 etter at Torstein Raknerud og Ole Wien oppdaget en større forekomst av sinksulfider der i 1886.
Så snart jeg nådde enden av skiløypa trasket jeg forbi stasjonen og bort til Kiwi som ligger strategisk plassert der skiløypa som går inn i Nordmarka begynner. Butikken er perfekt tilrettelagt for skiløpere på langtur, da den både har kundetoalett, gratis kaffe og et par bord man kan sitte ved og spise det man har kjøpt.
Hun som satt i kassen var verdens hyggeliste til tross for at jeg neppe luktet godt etter en en lang og strabasiøs ferd fra Lillehammer. Sist helg var jeg også innom, da jeg tok en 12 mils rundtur i marka, var han som satt i kassen utrolig hyggelig og hjelpsom mot en eldre dame som slet litt med å bruke bankkort. Jeg tenkte at driveren av butikken var utrolig god til å ansette de rette menneskene før jeg gikk ut, tok på meg skiene og fortsatte mot Svartbekken.
 |
| Store Sindera når det begynner å mørkne |
Ved Storflåtan møtte jeg en mann som ønsket at jeg skulle gå foran ham. Midt i stigningen mot Skamrek stoppet jeg for å spise, og så ham ikke igjen før jeg passerte ham da han hadde fyrt opp en primus midt i skiløypen.
Jeg fortsatte over Skamrek og Heggelivannene før jeg kjørte ned mot Storebekkhytta. Etter nedkjøringen møtte jeg en elgku som stod rett ved siden av løypa og stirret paralysert inn i hodelykten min. Vanligvis vil jeg stoppe opp og prøve å bli venner med elgen i slike tilfeller, men nå var jeg såpass sliten at jeg bare staket rett forbi det forvirrede dyret.
Klatringen fra Fløyta til Hvitsteinvann i Bærumsmarka ble beinhard og gikk veldig sakte. Den lange nedkjøringen fra Heggelivann hadde ført til at beina ble såpass stive at bratt fiskebein. Det var imidlertid utrolig deilig å komme opp på platået i Bærumsmarka. Nå visste jeg at de siste 10 kilometerne hjem var lette - enten nedoverbakker eller tilnærmet flatt.
Jeg tok av meg skiene utenfor hagen og ble møtt med fakler og en øl i hånden på trappen. Natt til søndag sov jeg som en stein. På søndag unnet jeg meg i tillegg en dag med ski-fri.
