tirsdag 13. mars 2018

Lillehammer - Oslo (Bærum) på ski & mit lille sorte æg

En hver flott vinter fortjener en lang skitur. På en sykkeltur hjem fra jobb bestemte jeg meg for at jeg skulle prøve å gå på ski fra Lillehammer og hjem til Østerås i Bærum. Jeg sjekket ulike nettstedet og fant ut at det var en mulighet for en sammenhengende rute fra Fjellmyra i Lillehammer kommune og hjem.

Ruten fra Lillehammer til Bærum i all sin prakt
Jeg regnet ut at turen ville bli på ca 200 kilometer med snaue 4000 meter med klatring. Erfaringsmessig er det viktig at kroppen er proppfull med karbohydrater før en så lang tur. Et par dager før turen var jeg på en utstillingsåpning min gode venn Terje hadde på Galleri Albin Upp. Etter utstillingen sørget jeg for at kroppen fikk nok karbohydrater til å ha den energien jeg visste den ville trenge på turen.

Terje viser frem de fine bildene sine på galleri Albin Upp 
Etter arbeidsdagens slutt på fredag tok jeg toget til Lillehammer. Jeg gikk til Ramen for å spise min siste middag før turen, men ble plutselig overdrevet empatisk da jeg stod utenfor restauranten. Inne i lokalet satt det mennesker som hadde pyntet seg og stirret hverandre dypt inn i øynene mens de sa kjærlige ting til hverandre.

Jeg tenkte at en turkledd mann med ski og ukledelig skjegg ville ødelegge det som antakelige var ukens høydepunkt for mange av gjestene, og bestemte meg for å besøke Brooklyn Burger i stedet.

Etter å ha spist tok jeg en taxi til starten av løypa ved Fjellmyra. Da taxisjåføren fikk høre hva jeg skulle sa han at jeg nok ville leve et lengre liv enn ham. Jeg kunne forsikre han om at det på ingen måte var gitt. Vi var imidlertid enige om at selv om en skitur på 20 mil er lang, så er den ikke veldig lang.

Taxien forlater meg på parkeringsplassen ved Fjellmyra langs Torpoveien i Lillehammer kommune 

Det herlige og forlokkende mørket ventet meg de neste timene 
Noen minutter etter at taxien hadde kjørt startet jeg å gå sydover. Det første partiet var flatt og gikk over noen fine myrområder avbrutt av korte strekk med skog.

På vei sydover fra Fjellmyra

Det snødde litt de første to timene 
Det dukket av og til en skiløype som ikke eksisterte på kartet og noen ganger gikk løypa litt annerledes enn den gjorde på GPS-sporet. Det ble derfor ganske mange stopp i ulike kryss for å vurdere det som ble turens evige spørsmål "Skal jeg til høyre eller venstre?".

På vei ned mot elven Vismunda var det brøytet vei et stykke
Etter å ha kjørt ned de morsomme bakkene til Vismunda, fortsatte jeg på skiløypa som gikk langs elven. Det var iskaldt og det dukket opp en fuktig tåke som frøs til store iskrystaller på toppen av skisporet som førte til at skiene nesten ikke ville gli. Med unntak av fokksnø på fjellet tror jeg aldri jeg har gått på snø skiene gled så dårlig på som de gjorde nå. Jeg trøstet meg med at det ville føre til at jeg ville bli så sliten av turen at det ville bli ekstra deilig å komme frem.

Plutselig stoppet skiløypa og skiltet fortalte at den ville dukke opp igjen om 2 km 

Det dukket opp en liten bu før bakkene opp til Haugsætra og Svenskekjella
Etter en klatring opp bakkene fra Vismunda fortsatte jeg videre over noen høye partier der det virkelig begynte å bli kaldt. Det frøs til is på fremsiden av jakken og dannet seg etterhvert mye is i skjegget.

Deretter fortsatte jeg nedover og etter hvert forbi steder med sjeldent fine navn som Sangsætra, Slomyrholen, Heimsangen, Overhalla, Lampehaugsvea og Sveadårum før skiløypa plutselig endte på en bilvei ved et hus der en eldre dame stod og kikket på meg i vinduet.

Det var ikke tegn til skiløypa der den i følge GPS-sporet til Skiforeningen skulle gå. Jeg fortsatte derfor langs Svearovegen som i det minste gikk i ganske riktig retning. Det var heldigvis såpass mye fersk snø på veien at jeg slapp å ta av meg skiene.

Jeg fortsatte nedover en vei forbi flere gårdsbruk der en og annen hund bjeffet da jeg passerte. Til slutt kom jeg ned til Snertingdalsvegen som jeg krysset ved Nykirke. Det hadde nå gått drøye 3 timer siden jeg startet og 27 kilometer var forsert.

Jeg fant ingen skiløype og fulgte derfor Svearovegen i stedet 
Jeg fant ikke noen skiløype som fortsatte forbi kirken. Jeg tok derfor frem kart, GPS og den utmerkede appen "iMarka" fra Skiforeningen for å prøve å finne ut hvor skiløypen gikk.

Mens jeg stod med nesen ned i skjermene kom en tynn rødkledd dame med ubestemmelig alder og spurte om det gikk bra med en stemme som nesten brast. Hun nikket mot kirken og sa at Haraldur Örn Gunnarsson var sogneprest, men at han hadde permisjon for tiden. Jeg svarte "jaha" mens jeg smilte til henne. Plutselig slo hun om til perfekt dansk og sa:

Min kusse er tør, min mave den bløder
Sulten efter noget jeg behøver
Og det er ikke dig
Nei det er ikke dig
Jeg er så træt, jeg tror snart jeg knækker
Mit lille sorte æg, jeg tror snart det klækker
Hvad kommer der ud af mit lille sorte æg?


Det neste hun gjorde var å ta meg på venstre kinn med en tynn og iskald hånd mens hun fortalte meg at jeg vill bli utsatt for tre prøvelser i løpet av turen.

Deretter snudde hun ryggen til meg og forsvant en liten vei som gikk ned til høyre for kirken. Mens jeg stod og lurte på hva hun hadde ment, begynte en mann som brøytet parkeringsplassen foran kirken for snø å tute med hornet på traktoren. Han skjønte tydeligvis hva jeg lette etter og viste meg hvor løypa gikk. Den var ikke preparert siden sist snøfall, men hva gjør vel 5 cm med snø dersom man bare har fast underlag under skiene.

Nykirke i Snertingdal
Etter å ha passert lysløypa nedenfor Snertingdal ungdomsskole støtte jeg mildt sagt på en utfordring. Løypa var ikke tråkket og det var ikke et eneste tegn til hvor den skulle gå. Jeg stoppet opp og studerte kartet. Det var ingen andre forbindelser sørover. Jeg bega meg derfor ut i den dype snøen og fulgte GPS-sporet trofast ned langs elven som rant ut av Ringsjøen. Det var mildt sagt ufattelig slitsomt. Skiene sank dypt ned i snøen og jeg var redd for at de skulle knekke. I tillegg var stavene til liten hjelp, da de forsvant 70-80 cm ned i snøen før de traff hardere snø.

Det gikk utrolig sakte. For hvert eneste skritt hadde jeg 90 graders vinkel i hofteleddet og kneleddet for å få det beinet jeg skulle flytte fremover høyt nok til å få skien opp av snøen. Jeg stoppet opp og brølte rasende et par ganger, men det eneste jeg lykkes med var å skremme opp en flokk med rådyr som lå i snøen foran meg til høyre.

En flokk med snille rådyr løp foran meg og tråkket et spor i 500 meter 
Etter en drøy kilometer kom GPS-sporet ut på en vei som krysset elven og begynte og stige. Her skremte jeg opp en ny flokk rådyr som heldigvis løp andegang noen hundre meter på veien i den retningen jeg skulle. Dette gjorde det litt lettere for en kort stund.

Deretter ble stigningen brattere og det ble ufattelig tungt. Hver gang jeg hadde gått et par hundre meter måtte jeg stoppe for å hvile litt. Det brant i muskulaturen i rumpe og på baksiden av leggene. I tillegg hadde jeg blitt klissvåt på føttene siden jeg hadde gått i over en time med føttene langt under snøen.

Slik så det ut de jeg selv hadde tråkket skispor i den dype løøsnøen

Lysene fra Snertingdal sett fra den ufattelig slitsomme oppstigningen

Hindringer i "skiløypa" 1
Etter to timers strevsom kaving i den dype snøen hadde jeg bare forsert 4 kilometer. Jeg begynte å bli veldig sliten i muskulaturen  på grunn av de høye kneløftene. I tillegg begynte jeg å bli veldig kald på de klissvåte føttene. Jeg var imidlertid god og varm i resten av kroppen av det harde arbeidet. Jeg bestemte meg for å fortsette en kilometer til en ny løype skulle dukke opp i følge kartet. Hvis det ikke var tråkket der, bestemte jeg meg for å returnere til Snertingdal og gi opp turen. Det var kaldt i luften og jeg vurderte det ikke som forsvarlig å fortsette dersom det ikke dukket opp en løype som var tråkket.

Hindringer i "skiløypa" 2
Etter snaue 2,5 timer kom jeg frem til en kraftmast. I det jeg nærmet meg den raste det ned en isblokk på størrelse med en bøtte. Jeg gikk derfor i bue rundt masten og traff til min store glede på en nypreparert løype.

Det hadde blitt veldig kaldt og var tilnærmet null glid. Det var imidlertid vanvittig deilig å kun bruke 10% av de kreftene jeg hadde brukt de siste timene på å komme meg fremover. Jeg vurderte hva jeg skulle gjøre med de våte føttene. Det var minus 16 grader i luften, men jeg var god og varm i resten av kroppen. I tillegg hadde jeg på meg ullsokker. Jeg bestemte meg derfor for å fortsette uten å skifte til tørre sokker.

Det ble etterhvert tett tåke og jeg passerte steder med idylliske navn som Bjørnhaugen, Leggingsmyra, Koltjernet og Mustadroa. Rett før Mustadroa stoppet jeg og spiste et par knekkebrød med kaviar mens jeg observerte to elg som stod og kikket på meg 50 meter lenger borte.

Selv om det ikke var kjørt skispor var den glitrende snøen på veien vakker


Da jeg kom til løypekrysset på Hornås husket jeg det flotte diktet jeg hadde lest på hjemmesidene til Skiforeningen om det neste strekket:

I løypekrysset Hornås står et skilt
 med lengdebeskrivelser
 til 
veldig mange steder. 

Her kan man starte opp
fra bilveg.
Et av valgene er mot 
Stangstua.

Denne løypa starter
flatt mot
Mustad 
idrettsplass. 

Fortsetter
i skogsterreng til 
løypa
krysser Sevalvegen. 

Etter krysning går
løypa til dels bratt nedover 
til
Vesleelva 
før den går
tilsvarende bratt opp.

Den krysser Fv33
og er
deretter på parkeringsplass 
Stangstua. Her bør man
ikke oppholde seg lengre
 enn nødvendig
på grunn av stedet uhyggelige historie. 

Stillheten ble brutt av at jeg så toppen av en stor lastebil med kraftige lys som krysset skiløypa 20 meter foran meg. Løypa krysset Fagernesveien som går mellom Gjøvik og Dokka. I liket med de fleste andre stedene skiløypa krysset veier gjorde de store snømengdene at det var stor høydeforskjell mellom skiløypa og veibanen.

I løypekrysset syd for Stangstua hang det et termometer som viste minus 16 grader. Det var ikke rart jeg ble kald i utforkjøringene med kombinasjonen av lav temperatur og tåke.

Når man ser skilting til Flyplassen midt på natten begynner man å lure på om man ser syner
Etter et strekk med en fin skuterløype kom jeg inn på noen veldig gode løyper i området ved Høgbrenna og Mæhlumsetra. Jeg var nødt til å stoppe for å fjerne is fra skjegget, da det begynte å bli så tungt at det lugget en del hver gang jeg kjørte utforbakker. Det tok imidlertid ikke lang tid før isen var tilbake og det hang istapper og klirret i skjegget.

Is i skjegget, minus 16 og alene i skogen = livet er bra

Da jeg kom frem til Rørmyra i marka vest for Raufoss var jeg på kjente trakter. Løypa mellom Gjøvik og Oslo der jeg har gått flere ganger, blant annet da jeg gikk 23 mil fra Bærum til Gjøvik og nesten tilbake igjen i 2013.

Månen kom opp da jeg passerte Driterbakkmyra og Lauvhøgda. Jeg stoppet opp ved Lunnasætermyra og forsøkte å fange opp den trolske stemningen på et bilde for å kunne vise hvor vakkert nattskiløping kan være på sitt beste.

Vakker før dagen gryr ved Lunnasætermyra mellom Rørmyra og Paulsrud 

Ved Stormyrene på vei oppover mot Glåmhaugen

Jeg kjørte ned bakkene til Paulsud der jeg hadde en skummel opplevelse i 2013 før jeg fortsatte videre ned mot Eidstugua. Deretter tok jeg en spisepause før jeg satte i gang med bakkene oppover mot Glåmhaugen.

Det var spor etter tre stykker som hadde gått før meg. De var glade i å gå i venstresporet, og en av dem brukte mer fiskebein enn de to andre. I tillegg kunne jeg se at de begynte å bli slitne, da det var spor etter hyppige pauser. Jeg kunne også konstatere at alle tre var menn, på måten de hadde laget typiske mannespor i snøen når de hadde tisset. Jeg klarte imidlertid ikke å finne ut hvor langt foran meg de var.

 
Turens aller første sol på tretoppene på vei mot toppen av Glåmhaugen 

Ennå mere sol 

På grensen til fjellstemning på Glåmhaugen

Rett sør for Midtre Glåmhaugen
Jeg tok en elegant tryning i det flotte været på vei ned den morsomme nedkjøringen fra Glåmhaugen. Rett før Sønstebygrenda møtte jeg de tre karene jeg hadde sett sporene etter de siste timene. De fortalte at de hadde gått fra Gjøvik, men hadde begynt å lure på om det var noe feil med skiferdighetene eller om det var utrolig trått. De hadde nemlig brukt 6,5 timer på de 36 kilometerne de hadde gått fra Gjøvik. Jeg kunne bekrefte at det var ufattelig trått.

Ufattelig trofaste ski på det som skulle vise seg å bli sin nest lengste tur 

Solen trenger gjennom tåken ved Brennsteinsmyrene og Ormsteinsmyra 

Vakkert, men dårlig glid, over Rossumsætermyra

Blid mann nærmer seg 110 km - kun 90 km igjen 
Da jeg nådde Lygnaseter kro var jeg veldig sulten og tørst. De siste kilometerne hadde jeg suttet på snøklumper og startet besøket med å drikke en liter vann. Deretter bestilte jeg en stor porsjon av en rett som het "sjåfør" som inkluderte kaffe og 1/4 liter melk. I tillegg kjøpte jeg en brus og en stor skive med napoleonskake som jeg gaflet i meg i løpet av 14 sekunder.

Da jeg kom ut av kroen hadde solen sørget for at det hadde blitt helt normal glid. Jeg fortsatte mot Svera og koste meg i solen på det enkle strekket frem til de bratte stigningene mot Lisberget begynte. Etter Koperud hadde jeg passert 130 kilometer, og kjente de første tegnene på at jeg begynte å bli sliten.

Vakker det siste stykket mot Åstjernet. I tillegg sørget solen for at det begynte å bli normal glid. 

I bakkene ned til Grua passerte jeg Hadelands bergverk på Nyseter. Stedet ble kjøpt av det belgiske selskapet Lès mines Du Hadeland i 1904 etter at Torstein Raknerud og Ole Wien oppdaget en større forekomst av sinksulfider der i 1886.

Så snart jeg nådde enden av skiløypa trasket jeg forbi stasjonen og bort til Kiwi som ligger strategisk plassert der skiløypa som går inn i Nordmarka begynner. Butikken er perfekt tilrettelagt for skiløpere på langtur, da den både har kundetoalett, gratis kaffe og et par bord man kan sitte ved og spise det man har kjøpt.

Hun som satt i kassen var verdens hyggeliste til tross for at jeg neppe luktet godt etter en en lang og strabasiøs ferd fra Lillehammer. Sist helg var jeg også innom, da jeg tok en 12 mils rundtur i marka, var han som satt i kassen utrolig hyggelig og hjelpsom mot en eldre dame som slet litt med å bruke bankkort. Jeg tenkte at driveren av butikken var utrolig god til å ansette de rette menneskene før jeg gikk ut, tok på meg skiene og fortsatte mot Svartbekken.

Store Sindera når det begynner å mørkne
Deretter gikk jeg opp til Mylla og videre til Tverrsjøstallen, Sinnerdammen, Spålen og Spåsveien frem til Storflåtan. Det ble mørkt underveis og en natt uten søvn førte til at hjernen min begynte å spille meg noen puss. Jeg var sikker på at ett tre med snø på var Pinoccio, mens det neste var en irriterende og smiskete ungdomsvenn som stod og pekte på meg. Slik fortsatte det resten av turen.

Ved Storflåtan møtte jeg en mann som ønsket at jeg skulle gå foran ham. Midt i stigningen mot Skamrek stoppet jeg for å spise, og så ham ikke igjen før jeg passerte ham da han hadde fyrt opp en primus midt i skiløypen.

Jeg fortsatte over Skamrek og Heggelivannene før jeg kjørte ned mot Storebekkhytta. Etter nedkjøringen møtte jeg en elgku som stod rett ved siden av løypa og stirret paralysert inn i hodelykten min. Vanligvis vil jeg stoppe opp og prøve å bli venner med elgen i slike tilfeller, men nå var jeg såpass sliten at jeg bare staket rett forbi det forvirrede dyret.

Klatringen fra Fløyta til Hvitsteinvann i Bærumsmarka ble beinhard og gikk veldig sakte. Den lange nedkjøringen fra Heggelivann hadde ført til at beina ble såpass stive at bratt fiskebein. Det var imidlertid utrolig deilig å komme opp på platået i Bærumsmarka. Nå visste jeg at de siste 10 kilometerne hjem var lette - enten nedoverbakker eller tilnærmet flatt.

Jeg tok av meg skiene utenfor hagen og ble møtt med fakler og en øl i hånden på trappen. Natt til søndag sov jeg som en stein. På søndag unnet jeg meg i tillegg en dag med ski-fri.

Lenke til ruten på Strava her

Lenke til Bærum - Gjøvik - Grua 230 km her


mandag 27. november 2017

Bislett 24 - Livet for en speaker og DJ

Bislett 24 er et spesielt løp med spesielle deltakere. Løp man kortere enn 138,5 kilometer, ble man slått av en oldemor. Løp man kortere enn 122,5 kilometer ble man i tillegg slått av en klovn.

Bislett 24 er antakelige også et av de livligste og mest hendelsesrike ultraløpene som finnes. På den ene siden er det NM i 24-timers løp, mens det på den andre siden er en årsfest for ultraløping med festdeltakere fra 12 nasjoner.

Jeg hadde gleden av å være speaker fra 9.30. lørdag morgen til søndag kl 9, da Stig Andy Kvalheim tok seg av å tilføre deltakere maksimalt med glede og energi den siste timen.

Ett døgn som speaker er en takknemlig oppgave. Med ultraløpere på banen og som frivillige er det samlet en sjeldent stor gjeng med energirike mennesker på samme sted som bidrar til god stemning. Løpet var det 11 i rekken, men Romerike Ultraløperklubb stod som arrangører for første gang etter at Sharon Broadwell og Geir Frykholm har arrangert løpet i en årrekke.

Dansende gjeng fra Romerike Ultraløperklubb står for startnummerutdeling
Livet som speaker dreier seg om kommunikasjon med deltakere, supportere, publikummere og de som følger med på livestream-sendingen. Det dreier seg også om mange innspill og kommentarer. Jeg fikk 700-800 e-poster med hilsener til løpere i løpet av de timene løpet varte. I tillegg fikk jeg minst like mange innspill og kommentarer fra de som var tilstede på Bislett.

All musikken jeg spilte med unntak av en P3 sviske-liste og noen sanger fra en Norge topp 50 liste finnes på spillelisten "Bislett 24h - Sad and Depressing Songs".

Her kommer et lite knippe av den innspillene jeg fikk som speaker i løpet av et døgn på Bislett:

Jeg vil høre "Strongest" med Ina Wroldsen nå!

Kan du spille julesanger?

Spill "Come On" med The Hives!

Kan du spille litt høyere?

Du må snart spille litt norsk punk!

Kan du spille noe ordinær musikk også?

Goldenboy, spill Goldenboy!

Det er alt for mye rolig musikk!

Det er alt for høyt!

Nå er det på tide med noe De Press, gjerne "Lars Hertevig"

Du må øke volumet, vi hører nesten ingenting!

Det är inte sant att vi älskar Främling i Sverige!

Det et utrolig varmt her. Dere må få ned temperaturen!

Vi må ha mer musikk med fart i!

Du har rett i at veldig mange ultraløpere er skilte

To Daddy,
You are my motivation
My inspiration
My daddy and my Hero
I love you to bits
Just like Sprite Zero
You're the best runner I know
So let it show!!

Vær så snill å skru ned volumet!

I will quit the race if you don't play some Austrian music soon

Nå må du spille "Suspicious Mind" med Elvis

Kan du øke volumet?

Speakeren i arbeid, Foto: Marit E. Elvesæter Imset
Folk klager over at lyden er for høy!

Rammstein!

Det stemmer ikke at alle utraløpere blir skilt - jeg og kona har vært gift i 40 år og en annen løper har vært gift i 38 år

Can you play louder please!

Jeg ga meg før jeg ble skadet, tror du det var lurt?

Nå må vi få høre "Her kommer vinteren" med Jokke

Kan du hjelpe meg med å bestille en taxi til hotellet?

Spill "Her kommer vinteren" med Jokke nå. Jeg trenger den!

Jeg vil høre "Skaka Rumpa"!

Oioi, Today med Smashing, så fantastisk!!

Jeg skjønner ikke at du tør å si så mye som ikke er sant!

Play Ramones!

Kan du ikke snart spille topp 40 listen?

Goldenboy!

Vi vil høre en dansk protest sang fra 70'erne!

De som er support fryser, kan dere få det varmere!

Det er første gang det har blitt spilt bra musikk på Bislett 24-timers

Kan du spille lavere ?

Jeg vil høre "Främling" med Carola!

Nå trenger hun å høre "I Will Always Love You" med Whitney Huston selv om det er 4 timer igjen

Spill "E du nord" med Kari Bremnes

Spill raskere musikk - jeg blir gal av alle balladene!

Du må si i fra at folk må slippe raskere løpere frem

Arbeidsplassen min i ett døgn. En PC med løpenes passeringer, en med musikk og en med resultatlister
To Daddy, we're watching and you're doing great! You're our hero!! We'll dream of you tonight. Love you lots like jelly tots from your girls!

Jeg hadde håpet at du var ledig på markedet. Jeg tror vi hadde hatt det utrolig gøy sammen.

Når begynner du å spille Kaizers Orchestra?

Jeg ga meg fordi jeg har lyst å kunne løpe igjen, men det er ikke så morsomt å ha blitt slått av en klovn

Jeg skal ikke legge meg bort i hvordan du gjør speakerjobben men jeg ville foreslå at du sluttet med å.......

Can you play Gogol Bordello?

Vi trenger noe deprimerende - spill Joy Division!

Kan du spille litt høyere ?

Quando il gico dura di fa duro iniziano a correre!!!! Vai Antonio Ormai e'finita

Spela "Det gör ont" med Lena Philipson

Du er den beste speakeren jeg noen gang har hørt

Jeg trenger "Kickstart my Heart" med Mötley Crüe"

Når kommer det noe normal musikk? Alt hittil har vært sært!

Jeg vil gjerne høre noe "Depeche Mode"

På Fagerborg jobber en frøken,
Som elsker å løpe fra Løken,
Det går så det griner med vilje av stål,
Therese gir gass fra start til må,
Er du i tvil? Falk er best, slutt og gnål!

Nå er det på tide med noe Sonic Youth!

Kan dere spille en tyrkisk sang hadde det vært supert, f eks Tarkan med sangen "Simarik"

Kan du ikke bare spille "Top 40"?

Nu måste vi höra "Breaking the Law" med Judas Priest

Kan noen melde Magnus inn i Romerike Ultraløperklubb?

Dritbra musikk!

Har du tenkt å spille så høyt hele tiden?

Noen begynner å bli ganske irriterte på de som går tre i bredden

Kan du spille Bergenssangen Nystemten?

Det er utrolig kult at du spiller musikk fra Twins Peak her - dette er jo skikkelig Twin Peaks!

Kan du spille Phil Collins og gi en hilsen til mannen min og si at jeg elsker ham?

Dette er det kuleste idrettsarrangementet jeg har vært på!

Det føles ikke helt bra å ha blitt slått av en klovn og en oldemor i et ultraløp

Kan du spille "Four Brothers" med Woody Herman & His Orchestra?

Det er en som løper rundt på banen med en basketball

Neste år må dere kjøpe mykere dopapir. Det er ikke særlig bra når man har slitt med magen i 14 timer!

Er du profesjonell speaker?

Jeg vil høre noe med Jokke - forresten er du også single!

Kan du dempe volumet litt?

Yes, it's true that I have runned 2626 marathons

Hej hej. Vad sägs om lite musik med lite mer fart i?

Det er noen som har spydd i trappen. Vet du om det er en løper?

Can you please play "Kocham Cie, Kochanie Moje" by Maanam" to honour my dead wife?

Bjørn Tore Kronen Taranger og Therese Falk sikret seg NM-gull  Foto; Kondis?
Goldenboy, spill Goldenboy!

Snart litt vanlig musikk, please

Vi vil höra Göta Kanal med Cool Candys

Play some Zorba for us that has finished Spartathlon!

Det er en drita mann med rosa jakke som løper rundt på banen

Seriøst, må du spille Zorba bare for å irritere oss?

Spill Kjøtt eller gammel Raga!

Du er jo egentlig hyggelig!

Kan du spille "Purple Haze" med Jimi Hendrix?

You have to play "The Lady Came From Baltimore" by Joan Baez

Spill "Splitter Pine"!

Mannen min er bortreist den første helgen i XX. Du kunne ikke tenke deg å holde meg med selskap? Jeg garanterer at du ikke vil angre!

"The Lonelineness of the Long Distance Runner" med Iron Maiden

Goldenboy, Goldenboy, Goldenboy!!!

Jeg droppet lydboken jeg hadde planlagt under natten for ikke å gå glipp av noen kommentarer fra deg.

PUNKTUM!





















lørdag 12. august 2017

Somlemannen tester Rondane topp 10 aka Rondane 2k maraton

Jeg følte meg skamfull over å ha sviktet norske fjell siden jeg løp 143 km på Xreid Fjordruta på Nordmøre i overgangen juni/juli. Valget falt derfor på Rondane og de ti toppene som er over 2000 meter som en generalprøve til jeg skal ta turen sammen med en slektning til neste år.

Da jeg var barn leide vi hytte like ved Rondablikk hver vinterferie og det ble mange lange skiturer til Rondvassbu, Peer Gynt hytta og andre steder rundt omkring i Rondane. Felles for de fleste lange skiturene var at vi gikk tilbake over den store Furusjøen etter at det hadde blitt mørkt. Jeg var derfor vel så vant med turer i Rondane i mørket som i dagslys. Tradisjonen tro skulle mørket bli en del av denne også.

En rundtur på toppene i Rondane byr på mange flotte naturopplevelser
Rondane topp 10 kalles Rondane 2k Maraton av mange. Det har etterhvert gått sport i å gjøre turen raskest mulig unna. Dette var ikke min ambisjon, men jeg sjekket en del av de gps-sporene jeg fant på nett på jakt etter gode veivalg, da store deler av ruten går utenfor sti. Jeg ble ganske sjokkert da det viste at mange av de som hevder å ha løpt runden har løpt en hestesko i stedet for å løpe hele runden, da de ikke har startet og avsluttet på samme punkt . Blant hesteskolket er det vanligste å droppe turen rundt Loren i sørsiden av Rondevatnet.

Flott utsikt til Rondvatnet på veien mot Veslesmeden
De fleste tar runden i klokkeretningen, slik at man gjør unna de krevende og utsatte partiene før man blir alt for sliten i beina. I tillegg er det enklere å ta Smedeggen/Smebandet og Trolltinden i denne retningen fordi mesteparten av klyvingen blir oppover.


Jeg kom meg til Rondvassbu ved å ta 14.02.-toget fra Oslo til Otta og sykler derfra opp til Rondvassbu. Sykkelturen foregikk i regn og hadde fine 1000 meter med stigning. På Mysusæter oppdaget jeg en 10 cm lang revne i bakdekket langs kanten av felgen. Jeg syklet molefonkent videre, opp Tjønnbakken og måtte pumpe luft i dekket flere ganger fordi det lekket luft.

Vakker morgenstund med skyer som surrer hit og dit
Natten før turen lå jeg i seng 13 på sovesalen i kjelleren på hovedhuset. Vi var åtte som sov på langs i overkøyen og like mange i underkøyen. Mannen til høyre for meg snorket på en jevn og fin måte som gjorde meg søvnig på en behagelig måte inntil en vakker kvinnestemme fra køyen til høyre for ham sa "Legg deg på siden!" på bortimot perfekt vis. Da han begynte å snorke igjen fem minutter senere begynte de to damene til venstre for meg å fnise. Dette førte til at jeg sovnet.

På vei mot Veslesmeden var det god utsikt til Storsmeden
Etter å ha stått opp og spist begynte jeg på turen mot Veslesmeden. Det hadde regnet hele uken, men det stoppet i løpet av natten. Det var derfor bløtt i terrenget og steinene var våte.


Oppstigningen til Veslesmeden gikk greit. Det var tett tåke på det siste partiet opp, og ikke noe særlig å se på toppen. Jeg gikk et stykke ned igjen før jeg krysset over mot Smedeggen. Jeg beveget meg sakte, da en del av steinene var glatte.

Rett under toppen av Veslesmeden forsvant tåken og de ble god utsikt 
Ut på eggen kom jeg til en hammer jeg måtte ned. Jeg fant raskt en vei på høyre side. Midt på eggen ble det tett tåke. Jeg måtte derfor bruke litt tid på å vurdere veivalg på hammerne på vei opp mot Storsmeden, da jeg ikke så dem før jeg var tett innpå.

Den eneste hammeren jeg måtte gå ned på Smedeggen/Smebandet 

Flott utsikt rett før en ny tåkesky
På vei opp mot Storsmeden var det flere hammere som var morsomme å klyve. Det er det lett å finne naturlige veivalg med gode tak i fjellet. Det eneste jeg ikke likte var passeringen av den ene hammeren i en løs renne til høyre. Nattens kraftige regn hadde gjort at løsmassene i rennen var ekstra villige til å bevege seg. Det var imidlertid fast fjell langs hele rennen som gjorde at det lett å holde seg fast.

Jeg beveget meg sakte siden det var vått og stedvis glatt. Tåken bidro til at de steinene som hadde brunaktig mose på seg var ekstra glatte, mens de som "bare" hadde grønn kartlav stort sett var greie.

Toppen av Storsmeden innhyllet i tåke 

På Storsmeden blåser vinden som vanlig skjegget mot øst
På toppen av Storsmeden var det tett tåke og blåste friskt. Etter å ha tatt et bilde fortsatte jeg raskt vestover ned langs eggen. I bunnen av bandet krysser man den gamle DNT-stien fra Kaldbekkbotn til Langholet før man begynner turen til Trolltiden med å bestige en pyramideformet topp.

I bunnen av bandet begynner oppstigningen til en pyramideformet topp 

Eggen på Trolltiden en innbydende
På vei mot Trolltidene følger man eggen over fortoppen 1897. Det er luftig og en god del morsom klyving.

Utsikt til villreinens rike i Verkilsdalen

Mange flotte billedmotiv langs eggen
Jeg tenkte på at de som har laget for Rondane har klart å gjøre det vakkert, men spart litt inn på kvaliteten på fjellet. Det er forvitret i en slik grad at det ligger stein overalt - til og med på eggene og på toppene. Når man skal klyve er enkelte av takene i formasjoner som ligner stablede knekkebrød. Det er alltid greit å sjekke at det man tar i ikke har tenkt å løsne. Fjellet i Rondane består av 650-750 millioner år gammel sandstein som smuldret opp da Rondane lå i et varmt og fuktig klima for 60 til 2,6 millioner år siden. Botndalene og eggene er dannet som følge av erosjon under de 40-50 istidene som har vært de siste 2,6 millioner år.

Jeg satte pris på at tåkeskyene blåste bort av og til, da det gjør rutevalget enklere

Flott utsikt fra eggen på Trolltinden

Det navneløse vannet i Verkilsdalen

Trolsk stemning med tåke som kom og gikk

Har man høydeskrekk bør turen legges andre steder enn eggen til Trolltinden

Verkildalsbotn og Verkildalsvatnet i bakgrunnen
I den utmerkede bloggen Sjumil.no beskrives tråkket ned på flanken av eggen som nedstigningen til helvete. Flere andre beskrivelser av ruten peker på årsaken, nemlig at man må krysse flere løse renner for deretter å klatre tilbake til eggen via en renne med mye løsmasser.

Den såkalte nedstigningen til helvete på Trolltinden

Det er en del relativt fast fjell på tråkket nedenfor eggen på Trolltinden
Det viste seg at rennene var langt greiere å krysse enn jeg hadde fått inntrykk av ut fra de beskrivelsene jeg hadde lest. Stien hadde imidlertid et par punkter der det var greit å være edru slik at man ikke risikerte å sjangle ut for kanten, da det var et stykke ned til dalbunnen

Det er tydelig hvor folk har gått

Utsikt mot Smedhamran
Da jeg nådde toppen av Trolltinden trakk tåken seg over kanten av stupet og solen brøt igjennom. Jeg ble stående å tenke på at det hadde vært et flott sted å invitere det islandske bandet Kælan Mikla til å spille sin sant Kalt for villreinen som har noen av sine kjerneområde i bontdalene som omkranser Trolltinden.
Kommer Kælan Mikla noensinne til å spille på Trolltinden?

Det blåste imidlertid såpass friskt at jeg fort kom til meg selv og fortsatte nedover mot dalen for holde varmen.

Trolltinden er min favoritt blant 2000-meters toppene i Rondane

Veien ned mot Langholvatnet
Det lå rester at et snøfelt i flanken til venstre, en dette hadde stort sett isdekke og var ikke helt egnet å bevege seg på. Uren ble grovere på vei nedover og det gikk temmelig sakte. Tidligere på sommeren ligger det et snøfelt store deler av veien ned, slik at man kan gjøre partiet unna på kort tid.

Etter at den siste steinblokken var forsert kom jeg til Langholvatnet. Jeg hadde vært tom for vann et par timer og drakk meg utørst før jeg satte meg ned og spiste litt.

Deretter fortsatte jeg nordover og krysset bekken Langholskridu på et punkt der det så ut som om det var lett å forsere den løse skråningen ned til bekken og i tillegg komme helskinnet opp igjen på den andre siden. Jeg fulgte deretter en sti halvannen kilometer før jeg skar ut i terrenget til høyre. Stien var tidligere t-merket, men merkingen er fjernet for å få færre til å gå der av hensyn til villreinen, da den lett blir påvirket av passerende mennesker.

I rappporten "Villrein og ferdsel i Rondane, Sluttrapport fra GPS-merkeprosjektet 2009-14, Norsk institutt for naturforskning, skriver Olav Strand m fl om hvor lett villreinens atferd påvirkes av menneskelig aktivitet:

Hvis områder med lav forstyrrelse er tilgjengelige vil reinsdyra forflytte seg til slike områder og unngå mennesker ved storskala forflytninger. Dersom slike områder ikke er tilgjengelige vil reinsdyra respondere med å bevege seg mer, noe vi ser gjennom en økt krysningsfrekvens på stier der ferdselen er 3 til 30 personer/dag. Dersom forstyrrelsene øker ut over 30 personer/dag reduseres krysningsfrekvensen, og stiene framstår etter hvert som barrierer i landskapet.


Digerronden sett på avstand
Terrengpartiet fra jeg forlot stien og til foten av Digerroden var temmelig bløtt og lange strekk minnet om  gå på svamp.

Utsikt bakover mot Nørdre Smehamran og Vassberget
Turen opp Digerronden var den minst fornøyelige på hele turen. Fjellet er en stor pyramideformet steinhaug som ble ganske kjedelig å bevege seg på. Det gikk treigt og jeg kjente at det var på tide å forbedre kondisjonen litt.

eg funderte på hvorfor man har vært så fantasiløse at man har kalt en topp Storronden og denne for Digerronden i stedet for å kalle den Pyramideronden, Steinhaugronden eller Kjedeligronden. På toppen var flott utsikt og veien videre ble langt finere.

Digerronden = stein, stein, stein 

Utsikt vestover på stigningen mot Digerronden

Digerronden

Endelig på toppen av Digerronden 

Ruten videre mot Midtrondene fulgte stort sett eggen 
Så snart jeg startet oppstigningene mot Midtrondene møtte jeg dagens første turgåer. En mann med staver og skjegg kom i mot i taktfast marsj. Vi utvekslet et forsiktig nikk og et lavmælt hei før vi hastet videre i hver sin retning. Etter å ha vært borte fra sivilisasjonen i så mange timer var det vanskelig å huske hvordan man skal opptre overfor andre mennesker.

Høgronden skimtes mellom Midtrondene

Landskapet flater ut mot nordøst 

Toppen av Midtronden  vest
 På vei ned fra Midtronden vest tok jeg et idiotisk veivalg som førte til turens mest tidkrevende klyving. Vel nede var veien opp til Midtronden øst kort og enkel.

På Midtronden øst har ingen turt å bygge en varde på det høyeste punktet 

Høgronden ligger og venter 
 I den første bakken opp mot Høgronden meldte sulten seg igjen. Jeg satte meg ned for å spise litt og tok en titt på klokken og kartet. Det hadde blitt langt på dag, og jeg skjønte at jeg ikke ville klare å rekke oppom alle de ti toppene innen det ble mørkt. Jeg bestemte meg derfor for å droppe Høgronden og Storronden og i stedet gå rett ned i Langglupdalen og tilbake til Rondvassbu via Rondslottet og Vinjeronden.

Det er sett bjørn rett under toppen på Høgronden, og ses av og til bjørn i Langlupdalen. På vei ned i dalen håpet jeg på å treffe en, selv om jeg ikke hadde med noe annet kamera enn det som var på mobilen.

Uren jeg somlet meg ned 
 Det var mye løs ur på veien ned og det gikk usigelig sakte.  Da jeg nådde Langglupdalen skjønte jeg at det kom til å bli mørkt selv om jeg hadde forkortet turen med 3 kilometer og 600 høydemeter.

Skyene berører toppen av Rondslottet 

Storronden i bakgrunnen

Det var deilig å treffe på stien til Rondslottet 
 Etter å ha krysset Langglupdalen og begynt oppstigningen mot Rondslottet, kom jeg inn på stien til Rondvassbu. Det var avslappende å følge stien, da jeg slapp å navigere og vurdere ulike veivalg. Det gikk imidlertid veldig sakte oppover den bratte delen.

På vei opp mot Rondslottet kom tåken sigende 

Rondane leverer noe av det beste vardematerialet Norge har å by på, noe varden på Rondslottet er eksempel på 
Det var godt å nå toppen på Rondslottet. Ikke bare er den med sine 2178 meter den høyeste toppen i Rondane, men det er også den toppen hvis navn oftest uttales feil. Under en undersøkelse i 2005 svarte 75% av de spurte at der kalte den Rondeslottet, mot et snitt på 17% feil navnebruk for de andre 2000-meterstoppene i Rondane. Å kalle Rondslottet for Rondeslottet, regnes som like rart som å kalle dalen mot vest for Gudbrandsedalen.

Langs eggen mellom Rondslottet og Vinjeronden
Etter Rondslottet ble tåken stadig tettere og jeg måtte bruke tid på å finne veien. I tillegg mørknet det før jeg skulle begynne oppstigningen mot Vinjeronden. Jeg trives best i mørket, og ble varm innvendig så snart jeg var omsluttet av mørke.

Jeg skrudde på hodelykten. Den var fin for å se hvor jeg skulle sette foten, men fungerte ikke så godt for å finne neste t-merke, da jeg stort sett bare så tåke i lysstrålen.
¨
Jeg møtte en dame som kom i mot i bakken opp mot Vinjeronden. Jeg spurte henne om det gikk bra. Hun svarte på engelsk at hun ikke skjønte hva jeg sa. Jeg gjentok spørsmålet på engelsk og hun fortalte at hun hadde blitt overrasket av mørket. Jeg spurte henne om hun hadde sovepose og telt, noe hun kunne bekrefte.

Mens vi stod og så på hverandre i mørket begynte vi å kommunisere uten å bruke ord. En av de tingene hun kommuniserte til meg var at fjellrein heter rangifer tarundus tarundus på latin.

Etter å ha kommunisert uten ord i 7-8 minutter skjønte begge instinktivt at den andre var livsfarlig fordi vi begge var utstyrt med knivskarpe sjeler. Jeg brukte derfor ord igjen og sa "Have a nice trip then" før jeg hastet videre i mørket.

Da jeg nådde toppen av Vinjeronden virret jeg avgårde i feil retning
Det flatet ut da jeg nådde toppplatået på Vinjeronden, Det lå heller ikke stein overalt. Jeg så meg bekymret tilbake etter kvinnen jeg hadde møtt i mørket og begynte å løpe til tross for at jeg ikke så noe særlig. Jeg stusset over mangelen på t-merker, og tok en titt på gps-en. Det viste seg at jeg var på vei i helt feil retning. Tilbake på stien var det storsteinet ur. Da jeg ålte meg ned fra en stor stein, skar den et perfekt kutt i buksebaken min.

I uren ned til Rondholet var det tett tåke. Jeg mistet stadig stien og måtte ha nesen ned i GPSen og virre meg sikk-sakk nedover. Så snart det flatet ut letnet tåken og det ble langt enklere å bevege seg.

Tåken blåste bort et øyeblikk da jeg var på vei ned fra Vinjeronden
Rondvassbu lå mørklagt da jeg kom frem slik at det var lite aktuelt å dusje. Jeg vurderte å hoppe i Rondvatnet, men endte opp med en overfladisk vask i mørket før jeg tok på meg rene klær og snek meg opp i overkøye 13. Jeg var så stille at de 15 andre som lå på sovesalen ikke hørte meg, men i søvne har helt sikkert drømmene deres blitt påvirket av at jeg luktet slik man gjør når man har gått noen tusen høydemeter på en dag.

Hvis man skal gjennomføre turen i midten av august, bør man ikke somle så mye som jeg gjorde med mindre man ønsker å ta deler av turen i mørket. Begynnelsen av juli er antakelig optimalt. Dagene er lange, det har smeltet nok snø samtidig som det er en del snørenner igjen som kan gjøre nedstigningen uendelig mye raskere enn de blir når man må knote seg nedover i uren.

Jeg skal tilbake og ta alle de ti toppene over 2000-meter sammen med en slektning, og gleder meg allerede til å gjøre det. Det blir hyggelig å ta den sammen med andre, men det er også noe eget over å være helt alene i storslått natur.

Runden ser ut som et dårlig forsøk på å tegne Afrika 
Status for runden ble 42 km og drøye 4000 høydemeter med stigning. De to eneste menneskene jeg møtte var mannen mellom Digerronden og Midtrondene og kvinnen jeg møtte i mørket mellom Rondslottet og Vinjeronden.

Dagen etter syklet jeg ned til Otta og spiste en solid lunsj på Solstad Kafé på Otta før jeg ble plukket opp og vi kjørte til hytta på Oppdal.