Da jeg dro fra jobb på fredag var jeg sterkt misunnelig på kollegene mine. De fleste skulle gjøre hyggelige eller morsomme ting i helgen. Drikke vin, gå på kino, ordne i hagen, være sammen med mennesker de var glade i, gå rundt Sognsvann eller ligge på sofaen og se på tv. Jeg var dessverre blant dem som hadde plikter, da Täby Extreme Challenge 100 Miles (161 km) gikk av stabelen i Täby utenfor Stockholm.
På vei til Gardermoen tenkte jeg på at det hadde vært utrolig deilig å kunne være blant dem som kunne kose seg med noe hyggelig i stedet for å løpe 161 km. I stedet satt jeg blant ensomme og triste forretningsmenn på vei hjem etter nok et fravær fra hjemmet, nok et tap av tid sammen dem de var glade i (hvis det fortsatt var noen), den mangelen på sex alle som reiser mye blir utsatt for og den stadig voksende kulemagen mange jobb-reisende får av alt for mye god mat og drikke på hoteller og restauranter. Noe av tristeste i verden er loungene på flyplassene som tiltrekker seg usedvanlige mange fortapte og ensomme sjeler fordi de tilbyr en slags omsorg, lindring og pleie.
Vel fremme i Täby tok jeg inn på løperhotellet Scandic Täby. Jeg hadde hatt mye å gjøre i ukene for løpet, og hadde på ingen måte forberedt slik man bør før et så langt løp. Jeg trengte derfor litt tid sammen med andre løpere for å komme i den rette stemningen. På hotellet var det løper-buffet der jeg fikk skravlet med Peter fra Danmark og noen svenske løpere. I tillegg kom løpslederne og fortalte om løpets historie.
Info fra løpslederne før start
På løpsdagen spiste jeg frokost med Ninette Banoun og mannen hennes for deretter å skravle med Reddi som hadde reist helt fra New Delhi i India for å løpe TEC. Det viste seg Reddi og jeg hadde felles bekjente i løpemiljøet i USA.
Rett før startskuddet fyres av kl 10
Ut fra start løp jeg sammen med Kjetil Ellenes og Knut Kronstad. Det er vanskelig å si at Knut, som i likhet med meg løper for Romerike Ultraløperklubb, er en som viker tilbake for utfordringer. Han hadde fullført det 20 mil lange ultralangsrennsløpet Nordenskiöldsloppet 5 døgn før TEC, men stilte likevel opp på 100 miles. Det er en innstilling jeg liker.
Jeg deltok også på TEC 100-miles i 2015 og kjente derfor traseen godt. Bratt opp en skogkledd kolle, på en gangvei, langs sjøen, gjennom Havrevägen, 5-6 km gjennom skogen, så vidt innom et boligområde og deretter gjennom skogen til runding. Runden på 11,5 km runde skulle løpes 14 ganger.
Ved sjøen i skogen
Etter en stund ble jeg løpende med Kjetil. Han hadde sin debut på 100-miles og et håp om å komme under 24 timer for å få en beltespenne i sølv. Vi løp et godt stykke gjennom skogen og jeg skravlet med Reddi fra India om den indiske ultraløperen Arun Bhardwaj som hadde løpt flere tusen kilometer på kryss og tvers av India i strekk.
På opparbeidet turvei i skogen
Kjetil løper på sti i skogen
Jeg løp TEC som en slags løpende journalist fra TEC-tv og produserte fire flotte små film-reportasjer fra løpet. Den første inneholdet et intervju av Kjetil mens han løper på sti i skogen. Den andre viser hvordan runding ser ut fra et løperperspektiv, mens den tredje fanger opp den gode stemningen ved underground-matstasjonen i Havrevägen. Den siste viser en veldig, veldig trøtt og sliten løpende journalist etter nærmere 150 km og en natt i skogen kl 06 om morgenen.
TEC 100 Miles - TEC-TV Episode 1: Kjetil's debut
TEC 100 Miles - TEC TV Episode 2: Finishing lap 2
En milepæl nås - Maraton på 42 km og ca 1/4 av løpet
Noen barn har laget en liten godteri- saft- og potetgullstasjon
Underveis i løpet var det flere uformelle matstasjoner. To ble bemannet av barn og serverte smågodt, potetgull og saft, mens en annen ble bemannet av mange voksne.
Rett før man kom til Rönningesjön var det i tillegg en gjeng med ungdommer som hadde løpsvake som heiet kraftig når man løp forbi. Da det ble mørkt satte det opp fakler på begge sider av traseen, noe som gjorde det veldig fint.
En gjeng ungdommer har løpsvake og fest langs traseen
Kjetil og jeg fortsatt å løpe sammen runde etter runde. Jeg skjønte at han komme til å lykkes med sin 100-miles debut, da det virket som om han hadde det man trenger aller mest på et så langt løp: å ha hodet med seg.
Dersom man løpet med noen som ikke har det hodet man trenger i et langt ultraløp, merker man det nesten uten unntak i løpet av kort tid. Deretter dukker det normalt en fase der de begynner med klaging over vondt ett eller annet sted som ender med brutt løp der unnskyldningen er at kneet er vondt, foten vrikket eller magen vrang. Dette stemmer selvsagt nesten aldri - der er ikke kroppen, men hodet som ikke vil lengre.
Kjetil og jeg fortsatte å løpe sammen i over 10 mil. Magen min ble litt kranglete etterhvert og jeg stoppet ved runding for å gå på do etter runde 8, 9 og 10.
Da jeg begynte på runde 11 økte jeg farten litt for å ta igjen Kjetil, men det skjedde ikke. Jeg løp gjennom skogen uten å se ham mens jeg sang den selvkomponerte sangen "Hvor er Kjetil" høyt. Ved runding så jeg på skjermen som viste rundetidene at han ikke hadde rundet, og skjønte derfor at jeg lå foran ham. Jeg fortsatt deretter alene.
Løpets beste underground-matstasjon tilbyr vafler, te og masse energi
Etter man har løpt 4 kilometer av runden kommer man inn i Havrevägen der løpets beste underground-matstasjon var i fjor. De første timene var det ikke tegn til den i år, men ved middagstider dukket den heldigvis opp. Den hadde forflyttet seg 25 meter og over veien, men ble bemannet av de samme blide og energirike menneskene.
En utrolig hyggelig gjeng serverte vafler med rømme og syltetøy. I tillegg hadde de te, smågodt og snacks. Barna i gaten lekte i veien og grillet mashmallows, mens de voksne drakk rødvin og hadde så mye positiv energi at jeg var blid hver gang jeg fortsatte videre.
TEC 100 Miles - TEC.TV Episode 3: Aid Station
Skiltet som påvirket løpet mitt i 2015
Midt på natten tok jeg bilde av skiltet med det som surret rundt i hodet mitt det meste av løpet i 2015. Denne gangen slapp jeg unna "Gäller ej fordon med tilstånd", men hadde i stedet PJ Harveys sang Ministry of Defence på hjernen. Det var ikke så rart at dette skjedde, da jeg hørte på den nye platen Hope Six Demolition Project på flyet under reisen til Täby. Utover natten var det imidlertid mer problematisk at jeg fikk sterkere og sterkere bilder av Ylvis og PJ Harvey som smeltet sammen mens hun/de sang:
Broken glass
A white jawbone
Syringes, razors
A plastic spoon
Human hair
A kitchen knief
And a ghost of a girl
Who runs and hides
Scratched in the wall in
Biro pen
This is how the
world will end
Ikke bare ble hun Ylvis. Det eneste bildet jeg så for meg av PJ Harvey var fra sist gang jeg så henne på konsert på Sentrum Scene i 2011. Under hele konserten stod hun og stirret rett på meg med et iskald tomt blikk uten å se på noen av de andre publikummerne ett eneste sekund.
Episoden er den mest skremmende konsertopplevelsen jeg har hatt noen gang. Ekstra skremmende var kombinasjonen av å løpe alene i mørket i skogen i Sverige og bli stirret på meg av en iskald PJ Harvey som fremstod som Ylvis.
PJ Harvey mens hun stirrer rett på meg i 1,5 time
På den tredje siste runden skravlet jeg litt med en av 200-miles (320 km)løperne. Han var på sin 23 runde, men hadde neste samme fart som meg. I tillegg verken snøvlet eller sjanglet han, noe som er ganske uvanlig når man har løpt så langt uten å sove i nærmere to døgn.
Det fleste morgenlyset ved sjøen i skogen
Det er mange som bryter TEC 100-miles. I herreklassen var det bare 40 av 69 startende som kom seg til mål, mens der var 7 av 12 startende som fullførte i dameklassen. En av årsakene til at det er en såpass høy andel av deltakerne som gir seg kan være at mange primært stiller opp for å få med seg de flotte forsvaranleggene man løper gjennom gang etter gang.
Løpet går gjennom den nordre forsvarslinjen for Stockholm, bedre kjent som Korvlinjen. Forsvarslinjen ble oppført rett før første verdenskrig og består av betongfort som er lenket sammen av skyttergraver. Korvlinjen skulle bemannes med opptil 40 000 soldater i en krigssituasjon. TEC 100-miles sies å være det eneste 100-miles løper i verden som går sikk-sakk gjennom et et slik forsvarsanlegg, og tiltrekker seg derfor veldig mange deltakere som er interessert i både forsvarsanlegg og ultraløp. Ikke alle disse er like løpssterke, noe som bidrar at relativt mange gir seg før de kommer seg i mål. I tillegg er selvsagt 161 km ganske langt.
På sti til høyre for gamle skyttergraver ved Korvlinjen
Det ble flere fine dyreopplevelser underveis. Ved tre ulike anledninger så jeg rev. I tillegg sørget fuglene, og i særdeleshet store mengder med svarttrost, for at skogen vår fylt med sang før det ble lyst om morgenen.
Etter en natt uten søvn går det litt rundt i hodet
På den neste siste runden løp jeg et godt stykke sammen med Carl-Adam fra Stockholm. Han drev både med ultraløping og triatlon, og kunne informere om at 100-miles var mye hardere enn Ironman. Etter en stund løp han fra meg, da jeg begynte å miste tempoet på grunn av slitne bein og vonde føtter.
Stipartiene ble mer krevende etterhvert som beina ble mer og mer slitne, og jeg klarte å tuppe så hard inn i en stein at jeg fikk skikkelig vondt i tre tær på venstre fot. Jeg tok det deretter ennå mer forsiktig på de partiene der det var røtter og stein.
Det var utrolig godt å komme til runding og vite at det kun var en runde igjen til man var i mål. Før jeg la ut på den siste runden fylte jeg opp vannflaskene mine, spiste litt fra bordet med mat og ble peppet opp av de som bemannet matstasjonen med "Du ser stärk ut!". Jeg trodde ikke et øyeblikk på dem, da beina kjentes alt annet enn sterke, men fortsatt ut på den siste runden.
TEC 100 Miles - TEC TV Episode 4: Tired journalist
Tempoet på den siste runden var lavt. Det begynte å være noen få andre morgenfugler ute i tillegg til oss som løp, og det var fullt dagslys. Lyset bidro til at kroppen våknet. Det var deilig å gyve løs på skogstiene og vite at mål bare var noen kilometer unna.
Jeg kom blid og fornøyd i mål etter drøye 22 timer og feiret med grøt, sylteagurk, lakris og Coca Cola. Deretter bar det i Garderoben der jeg ble sittende over en halvtime før jeg orket og ta av meg klærne og dusje. Jeg skravlet med Reima Hartikainen som i tillegg til å stå bak mange store prestasjoner som ultraløper, har betydd mye for utviklingen av svensk ultraløping.
Etter å ha dusjet gikk jeg ut for å vente til Kjetil kom i mål. Han kom i løpet av kort tid og suste over målstreken og tok dermed sitt første skritt på veien mot å bli ekte ultraløper ved å bli juniorlærling, slik man blir etter sitt første 100-miles løp.
Kjetil sprinter i mål med god margin til 24-timers grensen for sølvspenne
Deretter kom jeg meg til Arlanda der jeg hadde spandert på meg et opphold i loungen sammen med de ensomme og fortapte forretningsmennene i de 3,5 timene til flyet mitt gikk. Deretter sov jeg meg hjemover.
TEC er et utrolig hyggelig løp. Det er bra arrangert, har veldig positive og hjelpsomme funksjonærer og stemningen mellom løperne er god. I tillegg er det morsomt med de uformelle matstasjonene langs løypa. Løpet er også kvalifiseringsløp til Western States Endurance Run, noe som er en bonus for den som er interessert i slik. Det er derfor ikke usannsynlig at turen går tilbake til skogene i Täby i fremtiden.
Bakgrunn
Lysakerelva Sonic Youth Ultra Trail (LSYUT eller #lsyultra) er navnet på den mest kjente løperunden langs Lysakerelva. Dette har sammenheng med at der er en sjelden og spesiell sammenheng mellom det amerikanske bandet og denne juvelen av en elv.
Grini Mølle og Sonic Youth har veldig mye til felles
Runden fikk navnet sitt kort tid etter at Sonic Youth spilte sin første konsert i Norge på Alaska (Betong) 10. november 1992.
På 90-tallet kalte de fleste den for "Sonic Youth-runden". Det er fortsatt en del som bruker dette navnet, selv om Lysakerelva Sonic Youth Ultra Trail også har blitt vanligere de siste 6-7 årene i takt med ultraløpingens store vekst i Norge.
Sonic Youth i Oslo 10.11.1992 - fikk stor betydning for Lysakerelva
Konserten på Alaska ble avsluttet med 15 minutter med gitarstøy, og volumet var så høyt av alle som var til stedet snublet ut i natten med overdøvende øresus. I løpet av de etterfølgende månedene var det flere og flere av oss som var til stede som trakk mot Lysakerelva og løp runden.
Jeg bodde ved Havnajordet på Nordberg i Oslo på den tiden, men dro likevel ofte helt til Lysakerelva for å løpe runden. Det samme var tilfelle for mange andre. En kom helt fra Lillehammer for å løpe en gang i uken. I løpet av sommerhalvåret 1993 fikk den navnet "Sonic Youth-runden" på grunn av sammenhengen mellom de som løp av de som var tilstede på konserten.
Når jeg løper langs elven hilser jeg ofte på flere som var på konserten i 1992. Veldig mange hører fortsatt på Sonic Youth når de løper, og det er vanligere å løpe med høyttaler enn med hodetelefon. Jeg hører sjelden på musikk når jeg løper. Langs Lysakerselva har jeg imidlertid oftest med meg høyttaler og spiller Sonic Youth på maks volum, til tross for at jeg må ha med løpesekk for å bære høytaleren.
I årene etter konserten har flere løpere som aldri har hørt på Sonic Youth fortalt at de likevel har fått en av sangene deres på hjernen når de har løpt runden. De har gått rundt og nynnet på en sang uten å ane hva det er inntil noen har fortalt dem det. Det må derfor være en spesiell form for sammenheng mellom bandet og elven.
Sonic Youth i 1992
Sammenhengen viser seg på mange vis. Da Bård Vegar Solhjell var miljøvernminister skrev han at Sonic Youth kanskje er det beste rockebandet de siste to tiårene. Samtidig viser bildebevis at han driver intense nærstudier av området ved landets viktigste elv; Lysakerelva. Dette ville Solhjell selvsagt ikke gjort dersom det ikke hadde vært en kobling.
'
Klipp fra WWF sine sider av miljøvernminister og Sonic Youth-elsker Bård Vegar Solhjell fra Lysakerelva
I de drøye 20 årene siden Sonic Youth spilte i Oslo for første gang har det vært mye diskusjon om hvorfor denne mildt sagt merkelige sammenhengen oppstod.
Lysakerelva er på samme måte som Sonic Youth eksperimentell. Der Akerselva aldri byr på noe mer enn man forventer, vil Lysakerelva alltid ha evnen til å kunne by på noe uventet. Man kan på mange måter si at Lysakerelva er Sonic Youth, mens Akerselva er Bruce Springsteen. Den ene uforutsigbar, den andre harmonisk og trygg.
Det er en viss underliggende disharmoni og av og til uhygge i musikken til Sonic Youth. Selv en vakker og melodisk sang kan endre seg til total disharmoni uten forsvarsel. Det samme er tilfelle med Lysakerelva. Mange sier at det er et av verdens tre mest disharmoniske elveløp. I tillegg vil man alltid oppleve noe uhyggelig langs elven før eller senere.
Lysakerelva har et helt særegent sound, på samme måte som Sonic Youth. Hvis man lytter til elven vil man alltid høre noe nytt, noe uventet og kanskje en viss disharmoni.
Sonic Youth kan være skremmende. Det samme er Lysakerelva. Ett eksempel er de aggressive ekornene som i flokk har angrepet turgåere og prøvd å skade øynene deres med klørne sine. i 2015 alene var det 4 personer som fikk øyeskader etter ekornangrep langs elven. Dersom man kommer til legevakten med kloreskader klarer de straks å gjette hvor man har vært.
Lysakerelven er krevende å løpe langs. Man blir uforholdsmessig sliten etter å løpe en runde i Lysakerelva Sonic Youth Ultra Trail, til tross for at distansen ikke er lengre enn 12 kilometer. Det samme er tilfelle med Sonic Youths musikk. Dersom man hører sammenhengene på den i noen timer, trenger de fleste en eller to sykedager for å komme seg igjen.
Kim Gordon i Sonic Youth er antakelig den sterkeste lenken til Lysakerelva
Selv om Sonic Youth ble oppløst for noen år siden lever fortsatt den sterke koblingen mellom bandet, dets musikk og Lysakerelva. Jeg har vært veldig var på tegn på at avstanden skal bli større, men har heller oppfattet det motsatte. Det samme er tilfelle for mange andre jeg har snakket med om saken de siste årene.
Runden til Lysakerelva Sonic Youth Ultra Trail
Det er vanlig å starte runden ved gangbroen over Grinidammen. Deretter løper man nordover langs elven på vestsiden av elven for å krysse over til østsiden ved Hammerdammen. Fra Hammerdammen løper man på østsiden (i Oslo) helt til man kommer til Fåbro der man krysser over til vestsiden (Bærum) og løper på denne siden helt til man kommer tilbake til Grinidammen etter drøye 12 km. Dersom man ønsker ultradistanse, må man følgelig løpe 4 runder. Dette er ganske hardt, da Lysakerelva har mange oppoverbakker selv om man løper nedover.
Ruten følger hele den ville delen av Lysakerelva
Demningen i Grinidammen repareres og vannstanden er lavere enn vanlig
Arbeiderboligen for de som jobbet på teglverket på Grini
Hundre meter etter start tar man stien til høyre og fortsetter under Griniveien
Etter noen hundre meter på Fossumveien svinger man til høyre ved Barketomta
Etter en drøy kilometer fortsetter man inn turveien til høyre for det røde lagerbygget
Ved Hammerdammen løper over broen fra Bærum øst til Oslo vest
Fra Hammerdammen og til Grinidammen følger runden samme trasé som Ecotrail gjorde i 2015. Deretter gikk Ecotrail på Bærumssiden ned til Bærumsveien, før den deretter kom tilbake til Oslosiden. Runden er enklere å forholde seg til, da den følger Oslosiden ned og Bærumssiden opp.
Hadde det ikke vært for det som skjedde i kjølvannet av konserten i november 1992 er det ikke sikkert at Ecotrail hadde gått langs Lysakerelva i det hele tatt. Jeg tipper løpet hadde fulgt Mærradalen og Mærradalsbekken i stedet.
Broen over demningen ved Hammerdammen
Lysakerelvas gamle navn var Fåd, Fad eller Fod som betyr gjerde eller grenseskille. Dessverre skiftet Fådvannet navn til Bogstadvannet etter Bogstad gård, og Fåd endret navn til Lysakerelva etter gården Lysaker som la ved elvemunningen. Det gamle fine navnet passet bedre, da elven representerer et grenseskille det formelig slår gnister av der den renner midt mellom Oslo og Bærum.
Noe som skaper en særegen dynamikk er den spenningen som oppstår i og med at Oslo har flest byråkrater i landet, mens Bærum har flest gründere pr innbygger. Det blir også en egen dynamikk i at husene i Oslo vest og Bærum øst har utsikt til hverandre og innbyggere og ungdom har kjempet utallige slag langs elvens bredder de siste tiårene på samme måte som nabooppgjørene mellom Stabæk og Dynamite Girls (Røa) har skapt elektrisitet i luften.
Oppvekst i nærheten av elven fører også til større mulighet for gode sportslige resultater og har ført til mange vm-gull opp gjennom årene. De siste eksemplene er Tiril Eckhoff fra Fossum og Martin Johnsrud Sundby fra Røa, begge fra klubber som grenser til hver sin side av elven. Det er heller ikke tilfeldig at gode idrettutøvere fra andre steder i landet som Marit Bjørgen og Therese Johaug har bosatt seg med utsikt til elven.
Rundens høyeste punkt er i Ankerveien mellom Bogstad golfbane og husrekken langs elven
Etter husrekken i Ankerveien svinger man til høyre og ned til Lysakerelva
I slutten av mars er det fortsatt en del partier langs ruten med isdekke
Blid og syngende på Sonic Youth for å overdøve det voldsomme bruset fra elven
Man løper under Kurt Donald Cobain-broen Griniveien går på
Litt asfalt i Harald Løvenskiolds vei
Man løper ned turveien til elven før det gule huset i Harald Løvenskiolds vei
Det er farlige understrømmer i elven ved stor vannføring
Besøk til Røafossen forutsetter en klatretur, men man blir premiert med en flott foss med det høyeste fallet av alle fossene langs elven.
Man er oppom bebyggelsen ved hjemmebanen til Dynamite Girls
Ned på turveien til høyre ved terrassehusene på Lysejordet
Bratt nedover før man krysset den lille Rolighetsbekken ved Roligheten og Ullern Mølle
Gangbroen nedenfor Ullern Mølle
Tidligere var elven pepret med sager og møller som Voksen Mølle, Røa Mølle, Grini Mølle, Ullern Mølle og Jar Mølle. Noen finnes fortsatt, mens andre er det bare ruiner igjen av.
Selv om man løper nedover langs elven er det mange fine oppoverbakker
Det er mye løvskog langs elven
Ulike initiativ opp gjennom årene har ført til gjerder og annen tilrettelegging
Enkelte hus langs ruten er dårlig vedlikeholdt
Ved Bærumsveien løper man under veien
Ved Bærumsveien er det all grunn til å stoppe opp og sørge over den løsningen som ble valgt i stedet for bro over elven. Her ble det trangeste juvet i elveløpet fylt igjen og det ble laget en tunnel som vannet i elven ble ført gjennom i stedet.
Det er ekstra smertefullt å tenkte på at stedet ga navnet til stedet Jar (som betyr kant). Hva skjer med et sted der forklaringen til stedsnavnet bevisst fjernes? De fleste som kjenner Sonic Youth godt, ved at problemstillingen berøres direkte i tre ulike låter - tilfeldig?
Fådpassasjen gjennom den skammelige fyllingen Bærumsveien og Kolsåsbanen går på
Godt tilrettelagt sti nedenfor Fådpassasjen
Det kryr av sjelden arter i og ved elven. Her kan man finne den sjeldne elvemuslingen og den sjelde planten blærestarr langs elvekanten, og det er dokumentert 34 rødlistearter langs elven.
På Oslosiden mellom Fådpassasjen og Jarfossen
Bratt og gjørmete ned langs Jarfossen
Jarfossen sett fra Oslo
Man svinger til høyre ved Fåbro gård for å krysse elven over til Bærum
'
Jar transformatorstasjon i Bærum fra 25 meter før det punktet man forlater Oslo
Man krysser elven på Fåbro som ligger på toppen av elvens nest høyeste fossefall
Ved den legendariske Arne Sundes plass snur man og løper oppover langs elven
Fåbrofossen eller Granfossen - kjær foss har mange navn
fra Fåbro bærer det oppover langs vestsiden av elven
Dersom det er varmt i været hører et bad i Jarfossen med
Er dette Løvenskiolds plass som Wilse i sin tid tok bilde av?
Blikk over elven til stien på Oslo-siden der man løp på vei nedover
For noen tiår siden var det helt utenkelig for mange i kulturlivet, og kanskje spesielt musikklivet, å drive fysisk aktivitet som løping. I stedet viet man seg til røyking, inaktivitet, alkohol og andre rusmidler.
Valfartingen til Lysakerelva for å løpe i kjølvannet av Sonic Youth konserten i 1992 ble et vendepunkt. Det var som om en gigantisk sluse åpnet seg; metallfolket begynte å dra på skogsturer med gotherne tuslene sakte etter. I dag er det selvsagt at man finner rockemusikere blant landets beste ultraløpere.
I den siste lange bakken før Bærumsveien løpet man rett frem der turvei L1 går til venstre
Tilbake gjennom Fådpassasjen og over Bærumsveien på den fæle fyllingsbroen
Etter noen meter på Broen tar man stien til høyre der autovernet stopper
En kald iståke stiger fra elven
Sandbanken ved Sandbonn er dekket av vann og benken har druknet, da den er lenket til bakken
Fra starten på elvens mest krevende strekk i Bærum etter passering av Wilseparken
Skilegenden Birger Ruud gjorde en viktig innsats for at det ble tursti på den krevende vestsiden
Sonic Youth har mange dedikerte fans, noe som definitivt også er tilfelle for Lysakerelva. Fotografen Andes Beer Wilse var elvens første fan og tok utallige bilder av den. I våre dager har flere gått lengre enn å være ordinære fans. Bogstad, Jar, Øraker og Lilleaker skoler har rett og slett blitt så glade i elven at de har adoptert hvert sitt stykke av den.
Bilde av Anders Beer Wilse fra Mølledammen ved Ullern Mølle i 1938
På vestsiden er det 20-30 meter ned til elven flere steder og gjerdet redder daglig liv
Det mest krevende partier i Lysakerelva er fra gangbroen over elven ved Lysejordet like nedenfor stedet Ullern Mølle i sin tid lå og to kilometer nordover. Dalen er trang og bratt og stien klatrer opp og ned i dalsiden. Mange ganger er man 20-30 meter over elven. Det er mye gjørme i området og enkelte strekk er glatte, tunge å vanskelige å løpe når det har vært mye nedbør.
Skilegenden Birger Ruud bidro til å få etablert dagens tursti i dette bratte og vanskelige terrenget. Det er grunn til å være glad for gjerdene som er satt opp på de mest utsatte partiene, da et fall utfor skrenten kan gå ille.
Dypt nede i dalbunnen kan man se Røafossen med det høyeste fallet i elven (Røa Mølle stod her før)
Mye deilig gjørme å synke ned i på vestsiden av elven
Elven ved den Øvre Rødfossen: Mørkt, disharmonisk og styggvakkert - akkurat som Sonic Youth
Det er mye nedfall på tvers av stiene om våren og gjerdene lever et hardt liv
Blid etter en fin tur i regn, gjørme og is til lyden av Sonic Youth
Kulturlandskap ved Eiksmarka I
Kulturlandskap ved Eiksmarka II
T-banebroen ved Grinedammen er målsegl for hver runde man løper
Mange løper runden flere ganger på hverdagskvelder, og det er ofte løpere med høy musikk og hodelykt i timene etter at det blir mørkt. Dersom man ikke har løpt her tidligere er det greit å være forberedt på at man blir ganske sliten og at det går ganske sakte oppover på Bærumssiden. De fleste bruker mer tid og energi enn de forventer på forhånd.
Grinidammen er vakker til alle døgnets timer og det er spesielt vakkert når det er mørkt
Sanger med spesiell kobling til runden
De fleste hører på Sonic Youth hele runden, men det er noen svisker det er helt naturlig å lytte til dersom man ikke orker å høre høy musikk hele veien rundt:
Kool Thing
Ble skrevet etter at Kim Gordon intervjuet Ladies Loves Cool James (LL Cool J) for Spin. Da jeg løp Addo Elephant 100 Mile Trail Run i Sør Afrika møtte jeg en ugle midt på natten som var langt inne i denne sangen. Ved Jarfossen vil man av og til høre fossefallet lage lyder som nesten er identiske med sangen. Bull In The Heather
Navnet skriver seg visstnok fra en tekst på et klistremerke. Sangen er perfekt å synge når man løper nedover i kupert terreng på østsiden av Lysakerelva, men har mest sammenheng med det bratte partiet på vestsiden av elven der flere scener til filmatiseringen av Jack Londons "Når villdyret våkner" (The Call of the Wild) med den våpenglade Charles Heston fra 1972 ble tatt opp.
Superstar
Carpenters-sang på en plate der andre artister synger deres sanger. Richard Carpenter skal ha uttalt at han ikke liker versjonen Sonic Youth synger. Det idylliske badestedet ved Sandbonn og Wilseparken er i nært slektskap med sangen.
Tunic (Song For Karen)
Sangen er om Karen Carpenter i duoen Carpenters som døde av anoreksi 32 år gammel. I sangen er hun i himmelen, spiller tromme og møter sine nye venner Dennis Wilson, Elvis Presley og Janis Joplin. Alle mener det er en kobling mellom sangen og elven (inklusive meg), men det er ingen som har klart å sette fingeren på stedet. Jeg tror man en dag vil finne noe i eller ved elven som gjør at man kan fastslå et sted for en kobling.
Death Valley '69
Sammen med Lydia Lunch synges det om drapene til Charles Manson og hans følgere foretok på slutten av 60-tallet. Musikkvideoen fra 1985 er den første bandet laget. Koblingen til Lysakerelva er Fådpassasjen under fyllingen Bærumsveien går på. Den fortvilelsen elven føler over den skammelige steinfyllingen som deler dalføret i to, finner sin tvillingsøster i de desperate hylene i Death Valles '69.
Atkomst og parkering
Østeråsbanen går 8 ganger i timen til Ekraveien T-banestasjon og bruker 13 minutter fra Nationalteateret. I tillegg er det gode muligheter for gateparkering i veiene Grinidammen (Bærum) og Harald Løvenskjolds vei (Oslo). Der er også god kollektivdekning til Jar og Lysaker, slik at det er mange steder man kan koble seg på ruten.
Startpunktet ved gangbroen over Grinidammen
Treningsturene i mai og juni
Det arrangeres noen uformelle treningsturer i runden hvert eneste år i mai og juni der sangene til Sonic Youth spilles høyt mens man løper. Resten av året er det ikke snev av struktur, men uansett når man løper blir man såpass sliten av en runde eller fire at man trenger mer mat enn vanlig etterpå.
Man trenger et velfylt kjøleskap når man kommer tilbake fra runden
En fin liten spilleliste som er perfekt for et par runder langs breddens av verdens mest fascinerende elv. Bør selvsagt lyttes på fra høytaler i stedet for hodetelefon.
