Jeg ble sluppet av på Dombås kl 15 med beskjed om at jeg ville bli plukket opp kl 14 dagen etter. Det betyr at du har nøyaktig 23 timer å leke deg på sa hun før hun kjørte av gårde. Jeg gledet meg som en unge. Tiden skulle nemlig brukes til en motsols kveldstur og medsols morgentur på Tour de Dovre. På denne må ville jeg både få testet hvilken retning som er best å sykle og hvilke forskjeller det var på å sykle runden på kvelden og på morgenen.
 |
| Rondanes topper byr seg frem som fotomotiv flere steder langs Tour de Dovre |
Tour de Dovre går mellom Dombås, Hjerkinn, Folldal, Grimsdalen, Dovre og tilbake til Dombås. Man kan sykle den motsatt retning også, men de fleste velger å sykle medsols.
Ruten ble åpnet i 2017 ved komplettering av sykkelveien mellom Dombås og Hjerkinn. Øvrige strekninger var fine å sykle tidligere, men nå bys man på en runde på rundt 130 km der man kun unntaksvis må begi seg ut på trafikkerte veier. Hele runden er skiltet.
Ruten går hovedsakelig på grus og kjerreveier med litt asfalt her og der.
 |
| Tour de Dovre i all sin prakt |
De fleste bruker tre dager på runden, men er man sprek kan den fint sykles på en dag.
Dombås er det vanligste startpunktet, men man kan også starte andre steder langs ruten som Dovre, Hjerkinn og Folldal.
For proviantering underveis er en av butikkene på Dombås eller Coop Prix i Folldal ypperlige alternativer. Begge steder er butikkene åpne ukens 7 dager.
Skal man overnatte underveis er alternativene mange. Jeg bodde på Trolltun Vandrehjem i Dombås som bød på en seng i enkeltrom for kr 600 og moskusender i hagen.
Oppladning til turen
Kvelden før den første runden i Tour de Dovre var vi på Thomas Dybdahl-konsert i hagen til Hellviktangen kunstkafe på Nesodden. Etter å ha lyttet til ømme og melankolske sanger mens vi drakk rødvin ruslet vi hjemover til sommerstedet kl 21.43.
 |
| En mer idyllisk scene enn Hellviktangen på Nesodden skal man lete lenge etter |
Morgenen etter konserten bar det hjem til Østerås i Bærum for å pakke for reisen nordover. Grusracer, litt verktøy, tannbørste og noen ekstra klær i tilfelle det ble kaldt under Tour de Dove ble puttet i bilen. Deretter bar det på E6 til Dombås. Ferietrafikken var tett og det var bare å finne seg sin plass i den lange rekken biler i "Gudbrandstoget".
 |
| Thomas Dybdahl |
 |
| Det er kun 0,3% sannsynlighet for to regnbyger på Thomas Dybdahl-konsert |
Så snart jeg ble satt av i Dombås kl 15 sjekket jeg inn hos det hyggelige personalet på Trolltun ungdomsherberge og hilste på moskusendene. De ga uttrykk for at de gjerne ville prate, men jeg sa at det får bli etter jeg hadde syklet runden. Jeg satte meg deretter på sykkelen og begynte å sykle Tour de Dovre motsols.
 |
| Nydelig utsikt over dalen mellom Dombås og Dovre |
Etter 10-12 kilometer med berg- og dalbane begynte en herlig 11,5 kilometer klatring med 611 høydemeter og 5,3% stigning i gjennomsnitt. Den første delen er den bratteste. Deretter flatet det ut før det det nesten umerkelig går oppover mot slutten. På det høyeste punktet, som også er Tour de Dovres høyeste punkt, er man på drøye 1.170 moh.
 |
| Det går opp, opp og opp |
 |
| Relativt flate partier før nedkjøringen til Grimsdalen |
 |
| Sykkelen hviler på det berømte utsiktsstedet over Grimsdalen |
En venn av meg sa en gang at Instagram er et underbruk av Facebook for de som ønsker å vise frem kroppen sin. Jeg tror ikke han har helt rett, men det har utvilsomt blitt en egen sjanger å ta på seg tettsittende klær og la seg fotografere med kjente steder i norsk natur som Trolltunga, Preikestolen, Romsdalseggen, Bondhusvatnet, Geirangerfjorden og Lofoten som kulisse.
Før man kommer til den bratteste delen av nedkjøringen til Grimsdalen når man også det mest fotograferte motivet av Grimsdalen. Her var det ingen som tok bilder til Instagram - det var faktisk ingen andre der i det hele tatt. Jeg lot derfor sykkelen få æren av å få posere.
Hele strekningen fra Dombås til Grimsdalshytta kom det horder av syklister i motsatt retning. Par var den dominerende gruppen, deretter fulgte solosyklister etterfulgt av tre (oftest damer) og fire (typisk to par). Jeg møtte ingen grupper som var større enn fire personer.
 |
| Det sies at den dagen rørene i Mesætermyre naturreservat blåser bort blir Norge en republikk |
 |
| Flott grus, lite trafikk og topp utsikt til Rondane |
 |
| Vestre Stakktosætre |
Grimsdalsveien ender ved Fallet og kommer ut på Atndalsvegen (Fylkesvei 27). Deretter bar det rundt 8 kilometer på asfalt til Folldal der Coop Prix har forutsatt den suksessen Tour de Dovre har blitt og sørget for å være forhåndsplassert langs ruten.
Jeg kjøpte meg fiskekaker og cola zero som jeg nøt sittende på en liten kabeltrommel med livet på på parkeringsplassen som underholdning. I tillegg kjøpte jeg en Bounty jeg planla å spise ved Avsjøen på platået på Dovrefjell.
 |
| Blid mann utenfor Coop Prix i Folldal |
 |
| Utsikten mens jeg spiste kalde fiskekaker |
 |
Kveldsstemning langs Baksidevegen
|
Rett etter Folldal møtte jeg dagens tre siste syklister. Den første var en dame på elsykkel. Deretter kom et par kledd i pendlergult på elsykler. De var de eneste syklistene jeg møtte på runden som ikke hilste tilbake.
De første 7 kilometerne etter Folldal går i retning Hjerkinn på fylkesvei 29. Deretter svingte jeg til venstre og inn på Baksidevegen som går på motsatt side av elven Folla.
 |
Her skilles Tour de Dovre og Tour de Dovre jr
|
Mellom Hjerkinn og Folldal går Tour de Dovre stort sett på grus og kjerreveier, blant annet via den vakre Kvitdalen. Unntaket er rundt 1 kilometer mellom Borkus og Baksidevegen samt strekningen mellom Baksidevegen og Folldal som er på rundt 7 kilometer.
Det er også mulig å ta det som kalles Tour de Dovre jr. Da følger man den asfalterte hovedeien mellom Hjerkinn og Folldal og sparer seg både for en del kilometer, bakker og grus. I Kvitdalen finner man nemlig rundens mest tekniske parti. Et par kilometer med humpete kjerrevei, der de fleste må gå av sykkelen et par steder. Hvis man ikke liker slikt, er hovedveien løsningen.
Den asfalterte hovedveien går også i fint terreng, men man går glipp av det fine seterlandskapet i Kvitdalen. Selv om trafikken på hovedveien normalt er liten, er det en god del virrete turister som kjører der i bobilsesongen.
 |
| Ønsker man en enklere tur kan man trille asfalten på Folldalsvegen i stedet for å sykle via Kvitdalen |
Når man sykler opp Kvitdalen treffer man på noen korte og intense kneiker fra elven Kvita opp mot Dovrerkvitdalen. De bratteste partiene hadde for anledningen fått et lag med bilnøkkel-store steiner som ikke var kjørt ned ennå. Et par steder gikk det så sakte at jeg var på grensen til å gå av sykkelen og traske, men vinglet i stedet videre oppover.
På toppen av bakken kom premien i form av et vakkert seterlandsskap med utsikt til fjellene rundt inklusive Snøhetta. Jeg smilte fra øre til øre helt til et rådyr bestemte seg for å sprette ut av krattet og krysse foran sykkelen med minste mulige margin. Det førte til at jeg skvatt to ganger med et tidelsekunds mellomrom, først da rådyret fløy på tvers foran sykkelen, deretter av det voldsomme ulet fra bakbremsen da jeg bremset kraftig.
Hjerkinn Fjellstue er nesten ikke til å tro. Den har tilbudt overnatting siden 1200-tallet og drives i dag av 12, 13 og 14 generasjon. De blir gamle der i gården.
 |
| Hjerkinn Fjellstue |
På Hjerkinn fjellstue stoppet jeg og skjenket
Jeanette Vika en tanke. Nylig var hun innom fjellstuen på sin 9 dagers løpetur langs den 664 km lange Pilgrimsleden fra Oslo til Trondheim, noe som er intet mindre enn 74 km pr dag.
 |
| Fra Hjerkinn Fjellstue går drøye 3 km i retning Dombås på gamleveien |
Deretter gikk turen langs den tilrettelagde sykkeltraséen Najonalparkvegen over Dovrefjell. Dovrefjell er pepret med gamle ferdselsveier. En av ferdeselsveiene gikk mer eller mindre direkte fra Tofte gård i dalsiden over tettstedet Dovre til Hjerkinn via fjellet med det talende navnet Halvfarhøe.
Mot slutten av 1600-tallet kom den første kjørbare veien: (Den gamle) Kongevegen via Hardbakke. Drøye 100 år senere ble veien lagt via Dombås. Nasjonalparkvegen går på deler av ulike gamle veier, seter- og hytteveier og den gamle asfaltveien. Det hele er mesterlig bundet sammen av smale gruslagte og kloppede partier som sørger for at man kan sykle i ro og fred over fjellet med unntak av de to gangene man må krysse E6.
Med unntak av de partiene man er nær E6 ser eller hører man lite til veien.
 |
| På vei over Dovre var det en langhåret geit som stirret meg i senk, mens kameraten foretrakk å beite |
 |
| Over vidda |
 |
| Eksempel på "nylaget" sykkelparti fra 2017 |
 |
| En vik i Vålåsjøen sett fra Sandåssætervegen |
 |
| Kveldstemning ved Fokstugu |
Da jeg kom frem til Trolltun begynte det å mørkne. Jeg benyttet sjansen til å snakke litt med de to moskusendene på stedet slik jeg hadde lovet noen timer tidligere. De fortalte at de hadde vært flere, men at reven tok noen mens andre hadde druknet. De var derfor mer selskapssyke enn moskusender flest og fortalte lett skrytende at de kunne vagle.
Etter en lang samtale med endene gikk jeg og spiste, dusjet og leste litt før jeg la meg nøyaktig kl 01.06. Klokken viser at jeg sovnet to minutter senere.
 |
| Mine venner og moskusender på Trolltun |
Sykle medsols eller motsols. Det er spørsmålet. De fleste sykler medsols. Det skyldes primært ønsket om å unngå klatringen på 611 meter man utsettes for hvis man sykler motsols.
Jeg mener det først og fremst det er smak og behag hvilken vei man sykler. Hvis man tåler den lange brutale bakken man får når man sykler motsols, får man til gjengjeld mer eller mindre 40 kilometer sammenhengende nedoverbakke til Folldal.
Medsols er utvilsomt mest "bakkesnill". Det er ingen virkelig lange motbakker, selv om det er enn bra stigning opp fra Dombås og noen korte bratte kneiker på Kvitdalsvegen etter Hjerkinn fjellstue.
Hver må finne sin sykkelretning. Mitt klare råd er imidlertid at man må sykle i en retning og at man bør sykle i en ny retning hvis man skal sykle turen for andre gang. Det man ser er forskjellig avhengig av hvilen retning man sykler.
 |
| Høydeprofil for Tour de Dovre motsols |
 |
| Høydeprofil for Tour de Dovre medsols |
Dag to våknet jeg til sol og perfekt sykkeltemperatur. Jeg gledet meg til runden. Jeg skulle ikke hentes på Dombås før klokken 14 og hadde god tid til å sykle Tour de Dovre rolig med mange gode stopp for deretter spise en lunsj på Dombås før jeg ble hentet.
Før jeg dro på turen hadde jeg bestemt meg for ikke å bli sliten. Mange års erfaring har lært meg at det å ikke bli sliten er et valg man kan ta. Man må imidlertid være klar over muligheten. Hvis man ikke kjenner den blir man selvsagt sliten.
Til tross for at jeg hadde bestemt meg for å ikke bli sliten, var det litt tungt å komme i gang på dag 2. Selv om jeg tok det rolig i bakkene opp fra Dombås til "stuegulvet" på Dovrefjell på rundt 960 meter over havet fikk jeg ikke beina til å våkne med en gang.
 |
| Nydelig morgenlys i bakkene opp fra Dombås I |
 |
| Nydelig morgenlys i bakkene opp fra Dombås II |
 |
| Mi innste grind |
En kompetanse det er nødvendig å ha når man sykler over Dovrefjell er åpning av grinder. Uten denne kunnskapen klarer man rett og slett ikke å gjennomføre turen, da grindene står tett. Den korteste avstanden mellom grinder er ved Fokstugu der mi innste grind kommer 15 meter etter mi ytre grind.
Begge ganger jeg passerte tenkte jeg på Haldis Moren Vesaas dikt ord over grind:
Du går fram til mi inste grind
og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.
Aldri trenge seg lenger fram,
var lova som gjaldt oss to.
Anten vi møttest titt eller sjeldan
Står du der ikkje ein dag eg kjem
når eg har stått litt og sett mot huset
og tenkt på at der bur du.
Så lenge eg veit du vil kome iblant
som no over knastrande grus
og smile glad når du ser meg stå her,
skal eg ha ein heim i mitt hus.
 |
| Bakken etter kryssing av elven Kvita er det eneste stedet jeg ikke klarte å sykle opp |
Jeg moret meg kraftig over det tekniske partiet i Kvitdalen, og kunne se at det hadde vært en som hadde syklet der rett før meg på det våte sportet over steinene ved broen over Kvita.
 |
| Brovoll busskur ved Dalholen er verdens hyggeligste. Kunst, puter, hjerte og blomster sørger for det |
Vel fremme i Folldal besøkte jeg Coop Prix på ny. Denne gangen bestod menyen av kroneis, berlinerboller og yogurt til tross for at det ikke var lørdag. Jeg trengte likevel lørdagsgodt.
 |
| 15 timer etter jeg var her sist fikk jeg nyte det Coop Prix i Folldal hadde å by på |
 |
| Skogbunnen er dekket av vakkert lav som som knitrer av cesium 137 |
Vakkert lav dekker skogbunnen langs deler av Atndalsvegen og starten av Grimsdalsvegen. Når det er vindstille sies det at man kan høre at det knitrer av radioaktivitet når man legger øret inntil laven. Lav har nemlig ikke jordbundne røtter og tar derfor opp næringsstoffer direkte gjennom overflaten. Det var ikke heldig da Tjernobyl-ulykken i 1986 sørget for en solid dose med nedfall i regionen.
 |
| Det berømte Gnukketreet |
Rundt 1,8 kilometer inn lags Grimsdalsvegen kom jeg til det berømte Gnukketreet. Tre syklister stod og gnukket ryggene sine mot treet, og jeg stilte meg opp og ventet på tur. Så snart de hadde gnukket ferdig var det min tur til å gnukke.
Det sies at det gir velvære og lykke å gnukke rygging mot treet. Flere tusen personer benytter årlig anledning til å gnukke ryggen mot treet, noe man ser tydelige spor av på barken som ser ekstra ung og vital ut.
Om det gir lykke vet jeg ikke, men det var deilig å gnukke ryggen mot treet. Sykling tar på ryggen, og gnukkingen gjorde at det føltes som ny igjen.
 |
| Gnukketreet befinner seg på nordsiden av Grimsdalsvegen ca 1,8 km fra Atndalsvegen |
Om det var sukkeroverdosen i Folldal, gnukketreet eller den vakre naturen som gjorde det vet jeg ikke, men jeg nøt i hvert fall naturen, været, luktene og lydene og fikk et utall av gode idéer på resten av runden frem til Dombås. Jeg skal innrømme at jeg innerst inne tror det var gnukketreet.
 |
| Rikelig med hest, gress og blomster i veikanten |
Det er mange beitedyr langs ruten. Man oppfordres til å la dyrene selv velge om de vil ha kontakt. Jeg ble ikke stilt overfor noe alternativ. Så snart jeg passerte hester, sauer eller kyr kom de joggende mot meg. Lite er så attraktivt som en mann med salt hud.
Jeg har ikke tall på hvor mange hester og kuer jeg klappet i løpet av turen, mens for sauer er tallet 11. Et par hester og kuer slikket også litt salt av armer og ansikt og sørget effektivt og fikk sikkert med seg litt solkrem i samme slengen.
 |
| En sulten heste begynte å spise sykkelsetet mitt |
 |
| Grimsdalshytta |
I Grimsdalen begynte det å blåse kraftig motvind. Ved en seter, jeg tror det var Tverrbekksætre, var en fillerye hengt ut til tørk på et tørkestativ. Vinden førte til at den stod vannrett ut fra stativet og deklamerte at det blåste.
Først ble jeg litt irritert over vinden. Deretter begynte jeg å glede meg over at den ga ekstra trim, ville hindre at jeg kom alt for tidlig frem til Dombås og ga en gøyal blafrende lyd for ørene som gjorde at jeg ikke hørte så mange andre lyder. Jeg syklet derfor videre med et smil om munnen.
 |
| Sporty dyr og mennesker bruker ulike metoder på å forsere Grimsdalen |
 |
| Toppen er snart nådd. Nå er det snart 611 høydemeter med morsom nedoverbakke. |
Ved enkelte anledninger har Grimsdalsvegen blitt nattestengt på sommeren for å la villreinen få krysse i fred. Jeg har sett villrein på Dovre og i Rondane mange ganger og vår mer opptatt av å se moskus på denne turen, Det ble dessverre ingen moskus, men det dukket opp en flokk usedvanlig selskapssyke Bò Ghàidhealach med sine karakteristiske lange horn ved Vegaskilllet før nedoverbakkene begynte for alvor.
De kom fra intet og jogget bort til meg for en rask samtale mens de slikket litt svette fra armene og ansiktet mitt mens de rautet dypt og blidt. Deretter var det nedover og den morsomme berg- og dalbaneveien til Dombås forbi den gamle kongsgården Tofte.
 |
| Noen veldig sosiale kyr kom joggende bort til meg |
I de morsomme utforkjøringene etter Grimsdalen hadde to årskalver kommet seg ut av innhegningen og løp forstyrrede rundt på veien da jeg kom susende rundt en sving. Jeg måtte stoppe og få dem til å slappe av før jeg trillet ned det siste partiet.
Vel fremme på Dombås syklet jeg rett til et sted med det klingende navnet Jafs og kjøpte meg en hamburgermeny som jeg spiste i solen mens jeg ventet på å bli plukket opp kl 14.
Jeg kan ikke gi noe klart svar på om det er best å sykle Tour de Dovre med- eller motsols, på morgenen eller på kvelden, men det er en fin rundtur jeg anbefaler alle å få med seg. Uansett hvilken vei man sykler bør man uansett gnukke ryggen mot gnukketreet. Det gjør turen opptil 43 prosent lettere.
Bildet av to langhårete geiter kan være tatt under en konfirmasjon på Kongsvoll for noen år siden, og når jeg tenker nøye etter er dyrene muligens ikke geiter😁
I etterkant har jeg også syklet Tour de Dovre Senior. Den kan du lese om
her.
