søndag 17. juni 2018

Markas onde hjerte - røverhulen på Storøya i Spålen

Det er moteriktig å svare at Spålen er det fineste stedet i Oslomarka. Vannet i hjertet av Spålen-Katnosa natureservat scorer gjerne høyt når steder i marka blir lovprist. Det er særlig det uberørte som fremheves, selv om Spålsveien nesten når den nordvestre delen av vannet og veien opp Styggedalen stanser nær sørenden.

Røverhulen ligger på øya som er ondskapens hjerte i Oslomarka 
Siden Spålen er nedtappet med 2,5 meter i forbindelse med rehabilitering av demningen, bestemte jeg meg for  benytte sjansen for å besøke røverhulen på Storøya, eller Tjuvholmen som den skal ha blitt kalt i gamle dager. Fra østbredden skal den lave vannstanden gjøre det mulig å gå tørskodd over sundet til øya.

Jeg blir observert at et par skapningen i Styggedalen
 For å komme til Spålen syklet meg de snaue 30 km fra Østerås i Bærum til veien stopper i nærheten av sydenden av Spålen. Der byttet jeg sykkelskoene med løpesko og bega meg i retning av Spålen på den umerkede stien som begynner der veien stopper.

En stor vadefugl lettet fra Huldretjern, men jeg rakk ikke å ta bilde av den. 
 Jeg har alltid opplevd området rundt Spålen som uhyggelig. Energien i området er negativ, ja kanskje regelrett ond. Det har blitt begått drap på setrene i området. Spålsfinnen på Finnerudsetra skal ha blitt henrettet på Akershus for drap.

Mange kommer ikke tilbake til Spålen etter at de har besøkt det første gang, noe som skyldes energien i området. Det kan på sett og vis være positivt, da naturen får være mer i fred enn den ellers ville vært.

Rundturen jeg tok til fots fra enden av veien der jeg parkerte sykkelen
Storøya har ikke bare blitt kalt Tjuvholmen. På folkemunne ble den tidligere kalt Markas onde hjerte fordi man mente at onde krefter hadde tilhold på øya. Siden de som fisket i vannet eller jaktet i skogen, setret eller bodde på plassene i området var så redde for øya at de holdt seg unna ble den fort et populært tilholdssted for røvere. En av de som skal ha brukt røverhulen på øya er Gjest Baardsen.

Etter et stykke på sti når jeg Spålens bredder og bestemmer meg for å svømme over sundet til Storlya

Muddetbunnen i Spålen sprekker når den tørker opp 

Fine mønstre, men lett å henge fast i mudderet 

Purkesundet på sydsiden av Storøya.
Jeg nådde spålen og gikk i retning Purkesundet mellom land og sydenden av Storøya. Jeg puttet t-skjorta og mobilen i en pose i sekken og la på svøm over sundet. Etter noen få svømmetak støtte hendene og knærne på mudder.

Det var for dypt til stå i, men for grunt til normal svømming. Jeg brukte derfor en teknikk der jeg lå i vannet og dyttet meg fremover med armer og bein, til jeg kunne klatre opp på en trestamme som lå i mudderet i strandkanten på Storøya for deretter å slepe meg inn på fast grunn.

Med unntak av hodet og den øvre delen av ryggen var hele kroppen dekket av mudder da jeg gikk i land på Storøya
 Det var en ekstremt ubehagelig følelse å gå i land på øya. Tilstedeværelsen av de mørke kreftene var ikke til å ta feil av. I tillegg var jeg dekket av stinkende mudder og så ut som om jeg hadde hatt tidenes Dehli-belly. Jeg vasket fort av meg det verste og beveget meg nordover langs vestsiden av øya.

Utsikt fra Storøya mot Lortholkollen

Mylla Løypeforening har en post på sydspissen av Storøya

På vei nordover langs vestsiden av Storøya 

Fine steinformasjoner i vannkanten

Svaberg mot vest 

En fint tilrettelagt bålplass med oppheng for kaffekjele

Inngangen til røverhulen

Jesus gps-spor. Røverhulen er ved taggen på sporet nordvest på øya. 

Røverhulen er utsyrt med en sag og et øksehode og har en veldig fin form med jevnt og plant gulv 

Det sies at den som overnatter i hulen aldri blir seg selv igjen 

Utsikt fra røverhulen
 Det var lett å finne røverhulen. Den lå fint til med en flott bålpass i nærheten. Det var imidlertid ikke mulig å være der noe lenge, da jeg følte et ekstremt ubehag og kvalme. Jeg bega meg derfor raskt i retning av stedet hvor det skulle være mulig å gå tørskodd til den østlige bredden av Spålen.

På vei nordøstover mot sundet mot østsiden av øya

Den lille gresskledde øya i sundet er ikke noen øy lengre 

Noen har lagt ut grener og trær man kan tråkke på slik at man slipper å synke i det stinkende mudderet


Sydover i sundet
Så snart jeg kom i land gikk jeg sørover i retning av demningen der Spålselva løper ut av vannet.

Her har jeg passert på ski mang en gang

En liten gravemaskin har klart å komme seg til demningen ved Spålen til tross for at det er langt til nærmeste vei

Slik ser deg ut når en demning rehabiliteres

Den lille demningen sør for demningen ved Spålselva
Fra demningen gikk jeg sørover. Etter at Spålens bredder ble forlatt tok jeg blåstien mot Steinvollsætra som blant annet brukes på ultraløpet NUC (Nordmarka Ultra Challenge 100 km og 200 km). Den første delen går på en gammel hestevei som går i retning av Tvetjerna. Deretter svinger stien mot vest i lia mot Tvetjernshøgda.

Grønt, vakkert og frodig 

Tilbake på veien fra Langlia der den krysses av blåstien
Tilbake ved sykkelen skiftet jeg til sykkelsko og syklet hjemover. Etter noen kilometer begynte ubehaget å slippe taket.

I veikrysset ved nordenden av Langlivann traff jeg en turgåer som hadde kommet ut av kurs på vei fra Roa til Sognsvann, Jeg viste henne hvor hun var og hvilken vei hun måtte gå for å komme til målet. 

Deretter kom regnet. Det bøttet formelig ned de neste 45 minuttene og det rant vann i strie strømmer på bakken. Jeg var gjennomvåt da jeg kom hjem igjen.

Sykkelen måtte vente et par timer mens jeg trasket, svømte og basket i mudder
Jeg vil ikke anbefale noen andre å besøke Storøya. Hvis man ikke blir sittende fast i den stinkende synkemudderet på vei over et det risiko for at man kan bli merket for livet av de onde kreftene. Det er ikke en simpel røverhule og masse stinkende mudder på noe vis verdt.


I den halshuggede øksemorderens fotspor - Peter Ringeneie

Mørkgonga og Gyrihaugen - dit man kun drar for å kurere impotens

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar