torsdag 2. november 2017

Fra ultraløp til ultravold - fiaskoen Grindstone 100 Miles

For mange har løpingen erstattet røyking, fet mat og rusmisbruk. For meg har den erstattet ultravold, dvs ekstrem og brutal vold mot andre mennesker - nærmere bestemt andre menn. Så snart jeg løper en viss mengde i uken forsvinner den sterke trangen til ultravold. Slik sett har løpingen vært en form for redning - for de som ellers ville blitt utsatt for volden.


I løpet av livet har jeg lyst å få løpt Hardrock 100 Miles og et par andre 100-miles klassikere. Problemet er at de er svinaktig vanskelig å komme med på. Ikke bare må man løpe ett av de relativt få kvalifiseringsløpene for Hardrock, men man må også være usedvanlig heldig i lotteriet som følger.

Jeg valgte meg ut Grindstone 100 Miles i Virgina på østkysten av USA. Det er et av de kvalifiseringsløpene det var relativt enkelt å komme til, i motsetning til f eks et løp på Reunion. Selve løpet så veldig fint ut. Det gikk i Shenandoah-fjellene 2-3 timers kjøretur fra Washington. I tillegg fikk jeg meg en flybillett til litt under kr 3 500.

Jeg møtte Sondre Amdahl på Kastrup. Han var også ute etter plass i lotteriet, men hadde en del flere lodd i potten siden han hadde kvalifisert seg de foregående årene.

Det ble tid til litt turisme i Washington før løpet 
I august begynte jeg å få vondt i begge føttene da jeg løp en runde i Rondane. Jeg fortsatte likevel å virre rundt på diverse stier i Bærumsmarka med en slags plan om å lage et terrengultraløp i fremtiden for å holde noen av de farlige kreftene jeg har inni meg i sjakk.

Traséen ble knallbra, men føttene ble vondere og vondere. Det er uansett mulig at det dukker opp et terrengløp som ser slik ut i fremtiden:
Bærum UltraBultra del 1
Bærum UltraBultra del 2
Bærum UltraBultra del 3

Dammen med det korte og klingende navnet Lincoln Memorial Reflecting Pool 

Mye rart kan skje i trafikken
To uker før Grinstone løp jeg to bratte turer i traktene rundt Oppdal med en del innlagt klyving. Først opp Allmannberget fra Oppdal sentrum, deretter Midtre Gjevilvasskam  i Trollheimen. På slutten av den siste turen var føttene så vonde at selv ikke øl og akevitt var tilstrekkelig til å fjerne smerten.

Tidligere i livet har jeg løst de fleste konflikter og frustrasjoner ved hjelp av ultravold. Løpingen har gjort meg langt mer fredelig og har ført til at jeg ofte har klart å ordne opp i ting på på mer sivilisert vis.. Smertene i føttene gjorde at det ble langt mindre trening og den ekstreme voldsmannen inne i meg begynte å våkne til live igjen. Selv om føttene var vonde dro jeg til USA, da jeg var redd for at jeg ville utsette andre for ultravold dersom jeg hadde blitt hjemme.

Morsomt med Munch-utstilling på National Gallery of Art 
Etter ankomst til Washington brukte jeg et par dager som turist. Jeg fikk sett meg rundt, men havnet også i klammeri med fire menn fra South Carolina etter en diskusjon om hvem som stod først i køen på en legendarisk hamburgerrestaurant.

Det hele endte med at jeg grisebanken tre av mennene, mens den fjerde og mest pysete stakk av. Jeg skrudde av stedstjenester på mobilen for ikke å bli oppdaget så lett, og beveget meg fort bort fra åstedet med en svak skyldfølelse over at den voldelige delen personligheten min var tilstede igjen.

Get Your kick's on Insterstate 66

Et ensomt norsk telt på plass i Camp Shenandoah der start og mål lå 

Lunsj for alle deltakerne seks timer før starten skulle gå kl 18 

Sondre Amdahl skravler med ultralegende David Horton 
Ved ankomst Camp Shenandoah satte jeg opp teltet. Deretter var det samling. Sondre ble oppmerksom på at David Horton satt rett ved oss under lunsjen før start. Horton har litt av hvert på Ultra-CVen sin som rekord på Appalchian Trail, rekord på West Paicific Trail fra Mexico til Canada, et par seire i Hardrock 100, ny rekord på Barkley Marathon i 2001.

Til sammen 260 deltakere og diverse pacere og annet støttepersonell 
I USA er det nesten bare 100-miles som teller når det gjelder ultra i motsetning til de litt mer korte, lette og kosete løpene vi har flest av i Norge fordi nordmenn ikke er så glade i å gjøre noe som er strevsomt.

Alle som skulle debutere på 100-miles ble bedt om å reise seg. Deretter ble alle som hadde løpt ett eller flere bedt om å reise seg, og deretter ble langsomt talt oppover til 20. Da stod det bare rundt 10 løpere igjen av de rundt 250 som skulle delta på Grindtone 100. De siste ble bedt om å oppgi hvor mange de hadde løpt. Ved siden av meg hadde jeg en skjeggete 67-åring fra Minnesota som hadde 45 fullførte 100-miles løp på CVen.

De siste tre timene før løpet startet kl 18 lå Sondre og jeg i teltet og slappet av. Det var varmt ute og helt greit å ligge i skyggen for å lade opp til løpet.

Noen sekunder før startskuddet går 

En snau kilometer etter start var det en trang passasje som skapte kø 

Vakker ettermiddag i Shenandoahfjellene 
Jeg humpet avgårde da starten gikk med en gryende lyst til å bruke grov vold mot noen som irriterte eller provoserte meg. Det gjorde ganske raskt veldig vondt i begge føttene, og så snart det begynte å gå oppover kom det en sterk stikkende smerte i venstre fot.

Det nøyaktige punktet der jeg brøt Grindstone 100 Miles etter 3,18 km 
Etter nøyaktig 3.18 km stoppet jeg opp. Jeg var dritsur, men smilte vennlig til den halvpartene av deltakerne i løpet som var bak meg. Etter at alle hadde passert, gikk jeg sakte tilbake til Camp Shendandoh mens det mørknet rundt meg.

Jeg meldte fra at jeg brøt, tuslet til dusjen og vandret tilbake til teltet der jeg sovnet ganske raskt med en sur mine om munnen og hodet fullt av voldsdrømmer.

Vakkert måneskinn mens jeg tar ned teltet grytidlig om morgenen
Jeg våket gryttidlig og bestemte for å konvertere meg selv til en turist. Siden jeg ikke hadde løpt hadde jeg så mye uforløst energi at jeg visste at jeg ville bli den mest intense turisten i USA. I tillegg hadde jeg en intenst lyst til å bruke vold.

Bygda i Virginia er vakker om morgenen 
Jeg tok ned teltet i stummende mørke ved 06-tiden og kjørte til Starbucks i den nærliggende byen Staunton for å få mobildekning og internett slik at jeg kunne finne ut hvilke turistmål jeg skulle velge.

Jeg bestemte meg for å begynne med å dra til Charlotte for deretter å fortsette gjennom Shenandoh National Park til Front Royal for deretter å virre videre på måfå.

Vakkert på bygda i Virginia  I

Vakkert på bygda i Virginia II

Vakkert på bygda i Virginia III
Tidlig morgen i sentrum av Staunton

Åstedet for det tragiske bildrapet på en fredelig demonstrant i Charlotte Virginia 

Den innpakkede statuen av general Lee i Emancipation Park som utløste de høyreekstremeopptøyene i USA
I Charlotte gikk jeg så vidt glipp av høyreekstreme som demonstrerte mot fjerning av statuen av general Lee. Demonstrasjonen begynte like etter at jeg forlot byen.

Fint i Shenandoah 

Døde trær har lett for å snike seg med på bilder 

Grenseløst fristende sti (for den som ikke har vonde føtter) 

I traktene ved Hogback overlook 

Hovedgaten i Front Royal
Mot kvelden kom jeg til den lille byen Front Royal der jeg tok inn på et snuskete hotell. Alle som jobbet på hotellet så ut som om de både likte å drikke og slåss. Flere av de mannlige gjestene stod og drakk på svalgangene utenfor rommene. Jeg kjente meg med ett hjemme og skjønte at her kunne det bli gøy å være.

Jeg gikk ut i byen. På trappene og terrassene til husene satt det folk og drakk mange steder. Det var lørdagskveld og mange hadde rukket å bli ganske fulle, selv om det var tidlig på kvelden. Jeg ble invitert på fest av fulle kvinner i 40-års alderen et par steder. Jeg takket selvsagt ja, da jeg var sikker på at dette ville være den perfekte provokasjonen overfor de eiegode mennene som hang i store grupper rundt omkring i byen og drakk øl.

Jeg var nødt til å rømme byen ut på morgenkvisten etter etter flere særdeles ublide møter med noen av byens mannlige innbyggere. Jeg er ikke typen som pleier å vike, men resepsjonisten på hotellet ba meg innstendig om å dra, da jeg visstnok hadde ertet på meg feil folk. Jeg tror egentlig at han bare var redd for at de skulle komme og ødelegge hotellet.

På den ekte bygda i USA ligger det mange 
Jeg dro deretter ennå lenger ut på bygda og virret meg gjennom småbyer i Virginia og West Virginia til jeg gled inn i Gettysburg i Pennsylvania. Etter å ha funnet et greit sted å overnatte havnet jeg på en barrunde i byen. De hadde såpass god øl, at det tok over tre og en halv time før jeg havnet i slagsmål. Denne gangen var det litt vel easy match, da det var tale om to halvfulle amerikanere. Rett og slett litt kjedelig.

I Gettysburg ble jeg servert mange gode øl

Flott fremstilling av slaget der den amerikanske borgerkrigen snudde 
Dagen etter brukte jeg på å være turist i det flotte muséet og anlegget som fremstiller slaget ved Gettysburg før jeg kjørte til flyplassen i Washington og fløy hjem til Norge.

Siden føttene fortsatt er kranglete har jeg tatt på meg så mye arbeid at det ikke er så mye energi igjen til å drive ultravold. Planen er å jobbe ekstremt mye helt til føttene er fine igjen. Det har fungert utmerket så langt. Jeg savner likevel volden i svake stunder.

Jeg trillet rundt i en Ford Fusion som er en slags fetter av Mondeo.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar