lørdag 15. februar 2014

Grenaderløpet - for tøft for nordmenn?

Som en følge av dårlige snøforhold i Vestmarka gikk det ut melding fra arrangøren at mål var flyttet fra Jansløkka skole i Asker til Lommedalen i Bærum. Til tross for en ekstra sløyfe til Ringkollen, var lengden på løpet redusert fra 90 til 75 km. Det be uansett ikke noe løp på meg i 2014 på grunn av en irriterende halsbetennelse. I stedet ble det tid til litt filosofering i snøværet mens rennet pågår.

Grenaderløpet er et veldig bra skirenn i en flott trasé. Likevel er det bare noen hundre som stiller til start og en knøttliten hard kjerne som deltar år etter år. Norges andre lange skirenn Lillehammer Troll Ski Marathon er heller ikke plaget med mer enn noen hundre deltakere. Er oppfatningen av nordmenn som veldig spreke en myte som er i ferd med å dø ut? Norsk historie er full av fortellinger om oppdagere, polfarere, vikinger og krigshelter som har stått for ekstreme bragder. Har norske mosjonister anno 2014 blitt redde for å prøve seg på harde utfordringer?

Mange nordmenn er veldig spreke selv om de ikke er toppidrettsutøvere. Det er imidlertid et forsvinnende lite mindretall av dem som gjør noe som i det hele tatt er i nærheten av å være tøft og utfordrende. Supermosjonistene som står frem i Dagens Næringsliv og Finansavisen trener masse, men deltar stort sett bare på renn med med varighet på et par-tre timer. Tør man rett og slett ikke å prøve seg på noe man ikke er helt trygg på at man mestrer? Opplever man det som ydmykende å bli så sliten at tempoet blir labert og sluttiden sårende for egen stolthet eller er man rett og slett bare redd for smerte?

Hvis nordmenn skal gå lengre enn Birkebeinerrennet reiser de stort sett til Sverige og deltar sammen med 15000 andre på Wasaloppet eller til Italia og går Marcialonga. Begge rennene er lange, men ingen av dem er spesielt tøffe i forhold til Grenaderløpet. Hvorfor gjør så få noe som er litt mer krevende?  Kanskje føler de seg tryggere i en trasé som ikke er utfordrende og hvor man ikke risikerer å bli virkelig sliten. I tillegg slipper man en de av risikoen for å gå på en smell og få en sluttid man ikke ønsker at noen andre skal se. Internett har jo ført til at resultatene er tilgjengelige for alle og en hver fra målgang og til evig tid. Til helgen arrangeres Nordmarka Rundt 100 der tallet er løpets lengde i kilometer. Interessen på Facebook kan tyde på at det blir en del deltakere. Kanskje er det et visst håp?

I slutten av august arrangeres UltraWasan for første gang - en 90 km lang terrengultra. De 750 plassene ble revet unna på en halv time og arrangøren slapp inn 100 til, slik at 850 skal delta på løpet. Løpets norske søster, UltraBirken løp, har blitt arrangert siden 2009. Deltakerantallet tar liksom aldri helt av selv om løypa antakelig er langt mer spennende enn UltraWasan samtidig som den "kun" er på 61 km. I skrivende stund er det i overkant av 100 påmeldte. Årets løp spås å bli det største ultraløpet i Norge målt i antall deltakere - det skal ikke noe mer til enn at noen titalls til melder seg på. Der veldig mange svensker løper virkelig langt, ser spreke nordmenn flest til å nøye seg med løpe det 21 km lange Birkebeinerløpet.

Norske ultraløp hadde til sammen 1159 deltakere i 2013, noe som var ny rekord. Det er likevel bare noen hundre flere enn de rundt 800 som deltok i Stockholm Ultra Marathon i 2013 eller de 850 som er påmeldt UltraWasan i 2014. I Sverige deltar altså nesten like mange på hver av de mest populære ultraløpene som deltakerantallet på samtlige ultraløp i Norge på ett år. Noe av forklaringen finnes  i at det bor nesten dobbelt så mange i Sverige som i Norge, men dette er selvsagt ikke alt.

Det er ikke bare på langrenn eller i løping at nordmenn skyr de hardeste utfordringene. Birkebeinerrittet er en gigantisk folkefest med fantastisk deltakelse. Det er likevel et lett ritt på et underlag de aller fleste behersker. Deltakelsen daler betraktelig når det er tale om ritt i krevende traseer med lengre varighet.

I UltraBirken sykkel går rundt en tredel av rittet i krevende terreng og de fleste bruker en god arbeidsdag på å fullføre. Deltakelsen er imidlertid temmelig begrenset i forhold til langt hardere ritt rundt omkring i Europa og det er ingenting som tyder på at det er vekst i deltakelsen på de hardeste terrengrittene. Tvertimot blir flere ritt som var mer utfordrende tidligere gjort enklere slik at nordmenn fortsatt skal orke å sykle dem.

Det er få som tørr å arrangere krevende ritt. Årsaken er trolig at spreke nordmenn flest skyr tøffe utfordringer. I 1990 var 5343 påmeldt Styrkeprøven fra Trondheim til Oslo. I dag er det ikke mer enn et par tusen som gjør det samme. Det spreke nordmenn gjorde i 1990 er nok for hardt for nordmenn anno 2014. Arrangøren har tilpasset seg denne realiteten og på de mindre krevende distansene som fra Lillehammer til Oslo er deltakelsen imidlertid god.

Veksten i deltakerantallet på norske ultraløp er positiv. Det ville vært morsom om man over tid  hadde klart å få minst like mange deltakere på de harde utfordringene i Norge som man klarer i Sverige.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar